OVERSATT. Hannah Arendts essay om jødiske flyktninger under annen verdenskrig.

Hannah Arendt flyktet fra Tyskland i 1933 via Frankrike, hvor hun arbeidet med tysk-jødiske flyktninger. Arendt ble internert i leiren Gurs under Vichy-regimet i 1940, men unnslapp etter få uker under forvirringen som oppsto med våpenhvilen i juni 1940, og kom seg videre til New York. Der ble hun en aktiv skribent og kjempet blant annet for at jøder organiserte en egen hær mot det nazistiske Tyskland, i stedet for å la seg innrullere i de allierte nasjoners hærer. Essayet «Vi flyktninger» er et sarkastisk og ironisk oppgjør med flyktningenes manglende vilje til å svare politisk på et politisk problem. Arendt var selv statsløs frem til 1951. «Vi flyktninger» ble opprinnelig publisert i Menorah Journal nr. 31 (1943), og er her oversatt fra The Jewish Writings, Schocken Books, New York 2007. 

*

Først av alt, vi liker ikke å kalles «flyktninger». Vi kaller oss heller «nyankomne» eller «innvandrere». Avisene våre er aviser for «amerikanere med tyskspråklig bakgrunn»; og etter hva jeg kjenner til, eksisterer ingen, og eksisterte heller aldri, noen forening grunnlagt av personer forfulgt av Hitler med et navn som tydet på at medlemmene var flyktninger.

En flyktning pleide å være en person som ble drevet til å søke tilflukt på grunn av en utført handling eller en uttrykt mening. Vel, det er sant at vi har måttet søke tilflukt, men vi utførte ingen handlinger og de fleste av oss har aldri drømt om å ha noen radikale politiske meninger. Med oss skiftet betegnelsen «flyktning» betydning. «Flyktninger» er nå de av oss som har vært så uheldige å havne i et nytt land uten økonomiske midler, og som må hjelpes av flyktningekomiteer.

Før krigen brøt ut var vi mer følsomme når det gjaldt å bli kalt flyktninger. Vi gjorde vårt beste for å bevise overfor folk at vi kun var vanlige innvandrere. Vi erklærte at vi hadde dratt av egen fri vilje til et land som vi hadde valgt selv, og vi nektet for at situasjonen vår hadde noen sammenheng med de «såkalte jødiske problemene». Ja, vi var «innvandrere» eller «nyankomne» som hadde forlatt landet vårt fordi det en vakker dag ikke passet oss å bli værende lenger, eller det var av rent økonomiske årsaker. Vi ønsket å bygge opp livene våre på nytt. Det var det hele. For å gjenoppbygge et liv må man være sterk og optimist. Så vi var veldig optimistiske.

Optimismen vår er virkelig beundringsverdig, selv om det er vi selv som fastslår det. Endelig har historien om kampen vår blitt kjent. Vi mistet hjemmet vårt, som betyr det kjente i hverdagen. Vi mistet yrket vårt, som betyr vissheten av å være til en viss nytte i verden. Vi mistet språket vårt, som betyr de naturlige reaksjonsmønstre, de enkle gestene, de spontane uttrykk for følelser. Vi reiste fra slektningene våre i de polske ghettoene og de beste vennene våre har blitt drept i konsentrasjonsleirer, og det betyr en revne i privatlivet vårt.

Ikke desto mindre, så snart vi ble reddet – og de fleste av oss måtte bli reddet flere ganger – gikk vi i gang med våre nye liv, og forsøkte så godt vi kunne å følge alle gode råd som ble formidlet videre til oss av redningsmennene våre. Vi ble fortalt at vi burde glemme, og vi glemte raskere enn noen noensinne kunne forestille seg. Vi ble vennlig minnet på at det nye landet kom til å bli et nytt hjem, og etter fire uker i Frankrike eller seks uker i Amerika, lot vi som om vi var franskmenn eller amerikanere. De mest optimistiske blant oss ville til og med ha tilføyd at de hadde tilbrakt sine tidligere liv i en slags ubevisst utlendighet, og at det egentlig var deres nye land som nå lærte dem hvordan et hjem virkelig så ut. Det er sant at vi enkelte ganger protesterer når vi blir fortalt at vi må glemme våre tidligere yrker, og det å kaste vrak på tidligere idealer er vanskelig hvis det står om levestandarden vår. Imidlertid har vi ingen vanskeligheter med språket: Optimister er overbevist etter et enkelt år om at de snakker engelsk like godt som morsmålet, og etter to år sverger de høytidelig på at de snakker engelsk bedre enn noe annet språk – det tyske språket sitt husker de knapt.

For å glemme mer effektivt unngår vi enhver hentydning til konsentrasjons- eller interneringsleirene som vi opplevde i nær sagt alle europeiske land – noe slikt kunne blitt tolket som pessimisme eller mangel på tillit til det nye hjemlandet. Dessuten, hvor ofte har vi ikke blitt fortalt at ingen liker å høre på alt dette; helvete er ikke lenger en religiøs tro eller en fantasi, men noe like virkelig som hus og steiner og trær. Ingen ønsker åpenbart å vite at samtidshistorien har skapt en ny type menneske – en type som plasseres i konsentrasjonsleirer av sine fiender og i interneringsleirer av sine venner.

Ikke engang oss i mellom snakker vi om denne fortiden. I stedet har vi funnet vår egen måte å mestre en usikker framtid på. Siden alle andre planlegger, ønsker og håper, gjør også vi det. Bortsett fra disse allmennmenneskelige holdingene forsøker vi å klargjøre framtiden på mer vitenskapelig vis. Etter så mye uflaks, ønsker vi å ha en like klar retning som et prosjektil. Derfor vender vi blikket bort fra jorden med dens usikkerhet og retter øynene våre mot himmelen. Heller enn avisene, er det stjernene som forteller oss når Hitler vil bli beseiret og når vi skal bli amerikanske statsborgere. Vi ser på stjernene som mer troverdige rådgivere enn våre venner; stjernene lærer oss når vi bør spise lunsj med våre velgjørere, og på hvilken dag vi har størst sjangse til å få fylt ut et av disse endeløse spørreskjemaene som følger med vårt nye liv. Noen ganger stoler vi ikke en gang på stjernene, men tyder heller håndskrift, eller linjene i en hånd. Vi lærer altså mindre om politiske hendelser, men desto mer om vårt eget, kjære selv, skjønt psykoanalysen synes på en måte å ha gått av moten. De herlige tider er forbi, den gang sosietetens fruer og herrer kjedet seg i konversasjon om sin barndoms mindre forseelser. Spøkelseshistorier vil de ikke lenger høre snakk om; det er virkelige erfaringer som får det til å gå kalt nedover ryggen på dem. Fortiden trenger ikke lenger å fortrylles, den er trollbundet nok i virkeligheten. Så, på tross av vår uttalte optimisme, vekker vi framtidens ånder til live med alle mulige knep.

Jeg vet ikke hvilke minner og hvilke tanker som tar bolig i drømmene våre om natten. Jeg tør ikke å spørre om det, for helst skulle jeg også vært en optimist. Men noen ganger, særlig om natten, forestiller jeg meg at vi tenker på våre døde eller minnes de dikt som vi en gang elsket. Jeg kunne til og med forstå hvorfor våre venner på Vestkysten under portforbudet1. hadde slike besynderlige forestillinger som det å tro at vi ikke bare er «vordende borgere», men tilstedeværende «fiendtlige utlendinger». I dagslys er vi selvsagt bare fiendtlige utlendinger «teknisk sett» – alle flyktninger vet det. Men når du ble forhindret fra å forlate hjemmet i nattens mulm og mørke av tekniske årsaker, var det sannelig ikke enkelt å unngå mørke spekulasjoner om forholdet mellom teknikalitet og virkelighet.

Nei, det er noe galt med optimismen vår. Det eksisterer disse besynderlige optimistene iblant oss, som etter å ha holdt en rekke optimistiske taler, går hjem og skrur på gassen eller tar i bruk en skyskraper på temmelig uventet vis. De beviser at vår erklærte munterhet tilsynelatende er begrunnet i en farlig dødsberedskap. Opplært som vi var i overbevisningen om at livet er det høyeste gode og døden den største forferdelse, ble vi vitner og ofre for redsler verre enn døden – men uten å vært i stand til å finne et høyere ideal enn livet. Selv om døden mistet sin gru, ble vi hverken villige eller i stand til å ofre livet for en sak. I stedet for å kjempe – eller reflektere over hvordan vi kunne kjempet imot – har flyktningene vendt seg til å ønske sine venner og slektninger døde. Om noen dør, forestiller vi oss i all munterhet hvilke problemer de dermed blir spart for. Til slutt ender mange av oss med ønsket om at også vi kan spare oss noen problemer, og handler deretter.

Siden 1938 – siden Hitlers invasjon av Østerrike – har vi har sett hvor raskt veltalende optimisme kan endre seg til målløs pessimisme. Etter som tiden gikk ble vi verre – vi ble enda mer optimistiske og enda mer tilbøyelige til selvmord. Østerrikske jøder under Schuschnigg var slikt et muntert folk – og beundret av alle upartiske tilskuere. Det var ganske vidunderlig hvor dypt overbevist de var om at ingenting kunne hende dem. Men da tyske tropper invaderte landet og ikke-jødiske (gentile) naboer satte igang å plyndre jødiske hjem, begynte de østerrikske jødene å begå selvmord.

Til forskjell fra andre selvmord lå ingen forklaring igjen etter våre venners dåd; ingen anklage, ingen tiltale mot en verden som hadde tvunget en desperat mann til å snakke og oppføre seg muntert helt til det siste. Brevene de etterlot seg var konvensjonelle, meningsløse dokumenter.2 Dermed er det blitt slik at gravtalene vi holder ved deres åpne graver er korte, flaue og veldig håpefulle. Ingen bryr seg om motiver; de virker åpenbare for oss alle.

Jeg snakker om upopulære fakta; og det gjør bare ting verre at jeg for å kunne bevise poenget mitt ikke en gang er i besittelse av de eneste argumentene som kunne gjort inntrykk på moderne mennesker – tall. Selv de jødene som rasende nekter for eksistensen av det jødiske folk, gir oss en rimelig sjanse til å overleve med hensyn til tall – hvordan kunne de ellers bevise at bare noen få jøder er kriminelle og at mange jøder blir drept som gode patrioter i krigstid? Gjennom forsøkene deres på å redde det jødisk folkets statistiske liv, vet vi at jøder en gang hadde den laveste selvmordsraten av alle siviliserte land. Jeg er temmelig sikker på at disse tallene ikke lenger stemmer, men jeg kan ikke bevise det med nye tall, skjønt jeg kan saktens gjøre det med nye erfaringer. Det er muligens tilstrekkelig for de skeptiske sjelene som aldri helt ble overbevist om at måling av skallen ga en presis ide om dens innhold, eller at kriminalstatistikken viser det nøyaktige nivået på nasjonens etikk. Uansett, samme hvor europeiske jøder lever i dag, oppfører de seg ikke lenger ifølge statistikkens lover. Selvmord forekommer ikke bare blant det panikkslagne folk i Berlin og Wien, i Budapest eller Paris, men òg i New York og Los Angeles, i Buenos Aries og Montevideo.

På den annen side er det få rapporter om selvmord fra selve ghettoene og konsentrasjonsleirene. Vi har sant nok sparsommelig med rapporter fra Polen, men er blitt ganske godt informert om tyske og franske konsentrasjonsleirer.

I leiren i Gurs for eksempel – hvor jeg fikk muligheten til å oppholde meg en stund – hørte jeg bare én gang om selvmord, og det var et forslag om en kollektiv handling, tydeligvis som en slags protest for å forarge franskmennene. Da noen av oss bemerket at vi i alle tilfeller var blitt skipet hit «pour crever» (for å slaktes, o.a.), snudde den generelle stemningen og ble formet til et voldsomt livsmot. En utbredt oppfatning ville ha det til at man måtte være unormalt asosial og ikke bry seg om hva som foregikk i verden hvis man fortsatt var i stand til å tolke hele ulykken som et personlig og individuelt uhell, og følgelig avsluttet sine liv personlig og individuelt. Men idet de samme menneskene vendte tilbake til sine egne individuelle liv, og tilsynelatende møtte individuelle problemer, snudde de seg enda en gang mot denne sinnssvake optimismen som lever side om side med desperasjonen.

Vi er de første ikke-religiøse jødene som blir forfulgt – og vi er de første som ikke bare in extremis (i ekstreme tilfeller, o.a.) svarer med selvmord. Kanskje filosofene har rett når de lærer oss at selvmord er den beste og mest suverene garantisten for menneskelig frihet: Uten frihet til å forme våre liv eller den verden vi lever i, har vi uansett frihet til å kaste bort livet og forlate verden. Rettroende jøder kan saktens ikke virkeliggjøre denne negative friheten; de ser mord i selvmordet, altså ødeleggelsen av det som mennesket aldri vil bli i stand til å skape, innblanding i Skaperens rettigheter. Adonai nathan veadonai lakach («Herren gir og herren tar»); og de ville ha tilføyd: baruch shem adonai («Herrens navn være lovet»). For dem betyr selvmord, som mord, et blasfemisk angrep på skaperverket som helhet. Det mennesket som tar sitt eget liv erklærer at livet ikke er verdt å leve og verden ikke verdig til å gi ham ly.

Våre selvmord er likevel ikke forrykte, trassige opprør mot livet og verden, som forsøker å ta hele universet med seg i døden. Snarere er det en stille og beskjeden, ydmyk, fordringsløs form for forsvinning; som om de unnskylder valget av den voldelige løsningen på sine personlige problemer. Etter deres mening har generelle, politiske hendelser ingenting å gjøre med deres individuelle skjebne; i både gode og onde dager vil de tro på sin personlighet. Nå leter de frem mystiske begrensninger i seg selv som forhindrer dem i å komme videre. Etter å ha følt seg berettiget til en viss sosial status fra tidlig barndom av, føler de seg i egne øyne mislykkede fordi denne posisjonen ikke lenger kan bli opprettholdt. Optimismen deres er et håpløst forsøk på å holde hodet over vannet. Bak den muntre fasaden kjemper de konstant med desperasjonen over seg selv. Til slutt dør de av en slags selviskhet.

Hvis vi blir reddet, føler vi oss ydmyket, og hvis vi blir hjulpet, føler vi oss degradert. Vi kjemper som gale for å forbli private eksistenser med individuelle skjebner, vi frykter for å bli en del av den ynkelige hopen av schnorrers (snyltere, o.a.) som vi, mange av oss forhenværende filantroper, husker så altfor godt.3 På samme måte som vi en gang ikke forsto at den såkalte schnorrer var et symbol på jødisk skjebne og ikke en schlemiel (Heinrich Heines ulykkesfugl, o.a.)4, føler vi oss ikke berettiget til jødisk solidaritet i dag; vi makter ikke å innse at det ikke angår oss i samme grad som det angår hele det jødiske folk. Denne manglende forståelsen blir noen ganger tydelig bekreftet av våre beskyttere. Jeg husker en direktør for en stor veldedighetsorganisasjon i Paris. Hver gang han mottok et kort fra en tysk-jødisk intellektuell med det evinnelige «Dr.» påskrevet, utbrøt han høyrøstet, «Herr Doktor, herr Doktor, Herr Schnorrer, Herr Schnorrer!»

Fra slike ubehagelige opplevelser dro vi en enkel slutning. Å være doktor i filosofi tilfredsstilte oss ikke lenger; og vi lærte at for å skape seg et nytt liv, må man først forbedre det gamle. Det er funnet opp et vakkert lite eventyr for å beskrive oppførselen vår, en forkommen émigré dachshund begynner i sin sorg å snakke: «En gang var jeg en Sankt bernhardshund…»

Våre nye venner forsto neppe, overveldet som de ble av så mange stjerner og berømte personer, at til grunn for våre beskrivelser av fortidens glansdager lå en menneskelig sannhet: En gang var vi noen som folk brød seg om; vi var elsket av venner, og til og med ansett av huseiere som sikre betalere. En gang betalte vi for maten og tok banen uten å bli fortalt at vi var uønsket. Men etter at avisjournalister begynte å få øye på oss og fortelle oss offentlig at vi burde slutte å oppføre oss usympatisk når vi kjøper melk og brød, ble vi litt hysteriske. Vi forstår ikke hvordan det skal la seg gjøre; vi er allerede så forbasket forsiktige hvert øyeblikk i vårt daglige liv, for å unngå at noen gjetter hvem vi er, hva slags pass vi har, hvor våre fødselsattester ble fylt ut – og at Hitler ikke likte oss. Vi prøver så godt vi kan å passe inn i en verden hvor du på en måte må være politisk bevisst når du handler matvarer.

Det er under slike forhold at Sankt bernhardshunden bare vokser og vokser. Jeg glemmer aldri den unge mannen, som når det ble forventet at han skulle akseptere et arbeid uansett slag, kom med følgende hjertesukk: «Du vet ikke hvem du snakker til; jeg var avdelingssjef i Karstadt [et stort varehus i Berlin].» I tillegg finnes den dype desperasjonen hos den middelaldrende mannen som ble sendt fra den ene komiteen til den andre for å bli reddet, før han til slutt utbrøt: «Og ingen her vet hvem jeg er!» Siden ingen behandlet ham som et verdig menneske, begynte han å telegrafere rundt til store personligheter og sitt enorme kontaktnett. Han lærte snart at i denne galskapens verden er det mye lettere å bli akseptert som «en stor mann» enn som menneske.

Jo mindre frihet vi har til å bestemme hvem vi er eller leve slik vi foretrekker, desto mer forsøker vi å bygge fasade, skjule fakta og spille roller. Vi ble utvist fra Tyskland fordi vi var jøder. Men vi hadde knapt krysset den franske grensen før vi ble forvandlet til boches (tyske kålhuer, o.a.). Vi ble til og med fortalt at vi måtte akseptere betegnelsen hvis vi virkelig var imot Hitlers raseteorier. I syv år spilte vi den latterlige rollen å prøve å bli franskmenn – i det minste vordende borgere, men i krigens begynnelse ble vi likefullt internert som boches. Imidlertid hadde de fleste av oss blitt så lojale franskmenn i mellomtiden, at vi ikke en gang fikk oss til å kritisere et fransk regjeringsvedtak; vi erklærte at det var helt på sin plass å bli internert. Vi var historiens første prisonniers voluntaires (frivillige fanger, o.a.). Etter at tyskerne invaderte landet, behøvde den franske regjeringen kun å endre navn på firmaet; først satt de oss i fengsel fordi vi var tyskere, så unnlot de å løslate oss fordi vi var jøder.

Den samme historien gjentas om og om igjen over hele verden. I Europa konfiskerte nazistene eiendommene våre; men i Brasil måtte vi betale 30 prosent av rikdommen vår, som de mest lojale medlemmene av Bund der Auslandsdeutschen (Forbundet for tyske utlendinger, o.a.). I Paris fikk vi ikke forlate hjemmene våre etter åtte om kvelden fordi vi var jøder; i Los Angeles ble vi pålagt restriksjoner fordi vi var «fiendtlige utlendinger». Identiteten vår endres så ofte at ingen kan få rede på hvem vi faktisk er.

Når vi jøder møtes oss imellom ser ting uheldigvis ikke så mye bedre ut. Det franske jødesamfunnet var hellig overbevist om at alle de jødene som kom fra den andre siden av Rhinen var hva de kalte Polaks – som det tyske jødesamfunnet kalte Ostjuden. Jødene som virkelig kom fra Øst-Europa var uenige med sine franske brødre og kalte oss Jaeckes (avledet av jakke; betegnelse på de tyske intellektuelle jødene, o.a.) Sønner av disse Jaecke-haterne – født i Frankrike og allerede noenlunde assimilert – var av samme oppfatning som den fransk-jødiske overklassen. Slik kunne du innenfor den samme familien bli kalt Jaecke av far og Polak av sønn.

Siden krigens utbrudd, og katastrofen som rammet det europeiske jødesamfunnet, har det blotte faktum at vi er flyktninger forhindret at vi blandet oss med det innfødte jødiske samfunnet, med noen unntak som kun bekrefter regelen. Disse uskrevne sosiale reglene, skjønt de aldri innrømmes offentlig, har den offentlige opinionens styrke. En slik taus opinion og praksis har større betydning for vårt daglige liv enn alle offentlige erklæringer om gjestfrihet og godvilje.

Mennesket er et sosialt dyr og livet er ikke lett for ham når sosiale bånd brytes. Moralske normer er lettere å bevare innenfor samfunnets vev. Noen ganske få individer er sterke nok til å bevare sin egen integritet når deres sosiale, politiske, og juridiske status forrykkes fullstendig. I mangel på mot til å kjempe for endring av vår sosiale og juridiske status, har vi – så mange av oss – i stedet valgt å endre identiteten vår. Og denne forunderlige adferden gjør ting mye verre. Forvirringen vi nå lever i er delvis vårt eget verk.

En dag vil noen skrive den sanne historien om den jødiske utvandringen fra Tyskland; og han vil være nødt til å begynne med en beskrivelse av denne Mr. Cohn fra Berlin, han som alltid hadde vært 150 prosent tysker – en tysk superpatriot. I 1933 hadde denne Mr. Cohen søkt tilflukt i Praha og ble en overbevist tsjekkisk patriot meget raskt – en like sann og lojal tsjekkisk patriot som han tidligere var en tysk en. Tiden gikk. Omkring 1937 begynte den tsjekkiske regjeringen – allerede da under et visst press fra naziregimet – å utvise sine jødiske flyktninger, uten å ta til hensyn det faktum at de så intenst følte seg som vordende tsjekkiske borgere. Vår Mr. Cohen dro så til Wien; der var det påkrevd med en tydelig østerriksk patriotisme for å tilpasse seg. Den tyske invasjonen tvang Mr. Cohen ut av det landet. Han havnet i Paris på et dårlig tidspunkt og mottok aldri permanent oppholdstillatelse. Siden hans evner i ønsketenkning etter hvert var blitt ganske velutviklet, nektet han å ta administrative bestemmelser alvorlig, og var overbevist om at han ville tilbringe resten av livet i Frankrike. Derfor forberedte han seg på sin fremtid i Frankrike ved å identifisere seg med «vår» forfar Vercingétorix. Jeg tror jeg helst skal la være å tvære mer ut om Mr. Cohens videre eventyr. Så lenge Mr. Cohen ikke kan bestemme seg for hva han faktisk er, en jøde, kan ingen forutse alle de galskapens forandringer han fortsatt er nødt å gjennomgå.

Et menneske som ønsker å miste sitt selv, oppdager virkelig den menneskelige eksistensens muligheter, som er uendelige, uendelige som skapelsen. Men å skape seg en ny personlighet er like vanskelig – og like håpløs – som å skape verden på ny. Uansett hva vi gjør, uansett hva vi later som vi er, avdekker vi intet annet enn vårt sinnssyke begjær etter å forandres, etter ikke å være jøder. Alle aktivitetene våre er rettet mot å nå dette målet: Vi vil ikke være flyktninger, for vi vil ikke være jøder; vi later som vi er engelsktalende folk, for tysktalende innvandrere er i de seneste årene stemplet som jøder; vi kaller ikke oss selv for statsløse, for majoriteten av de statsløse folkene i verden er jøder;5 vi er villige til å bli lojale hottentotter, kun for å skjule det faktum at vi er jøder. Vi lykkes ikke og vi kan ikke lykkes; under dekke av «optimismen» vår kan man tydelig ane assimileringens håpløse tristhet.

Med oss fra Tyskland fikk ordet «assimilering» en «dypere» filosofisk betydning. Dere kan vanskelig forestille dere hvor seriøst vi forholdt oss til det. Assimilering betød ikke den nødvendige tilpasningen til det landet vi tilfeldigvis var født inn i, og det folket som vi delte språk med. Vi tilpasser oss prinsipielt sett alt og alle. Noen ord fra en av mine landsmenn, som tydeligvis visste å uttrykke sine følelser, gjorde denne holdningen tydelig for meg. Like etter at han var ankommet Frankrike, grunnla han et av disse forum for tilpasning hvor tyske jøder forsikret hverandre om at de allerede var franskmenn. I sin første tale sa han følgende: «Vi har vært gode tyskere i Tyskland og derfor skal vi være gode franskmenn i Frankrike.» Publikum applauderte entusiastisk og ingen lo; vi var glade for å ha lært oss hvordan vi skulle vise lojalitet.

Hvis patriotisme hadde handlet om rutine og praksis, ville vi vært verdens mest patriotiske folk. La oss vende tilbake til vår Mr. Cohen; han ville garantert slått alle rekorder. Han er den ideelle innvandreren som alltid, og i ethvert land som hans fryktelige skjebne driver ham inn i, elsker og beundret landets fjell umiddelbart som en innfødt. Men i og med at patriotisme foreløpig ikke ansees å være et spørsmål om praksis, blir det vanskelig å overbevise folk om alvoret i vår stadige forvandling. Disse bestrebelsene skaper stor intoleranse i samfunnet vårt; vi krever uforbeholden aksept uavhengig av vår gruppetilhørighet for vi har ikke den posisjonen som skal til for å få den av de innfødte. De innfødte blir mistenksomme når de møter et så merkelig folk som oss; fra deres synspunkt er det som en regel kun en lojalitet til våre tidligere land som er forståelig. Dette gjør livet bittert for oss. Kanskje kunne vi overvunnet mistenksomheten hvis vi forklarte dem at fordi vi var jøder, hadde patriotismen i opprinnelseslandet en temmelig særegen karakter. Likevel var den virkelig alvorlig ment og dypt rotfestet. Vi skrev tykke bind for å bevise dette poenget; betalte et helt byråkrati for å utforske dens oldtid og forklare den statistisk. Vi fikk lærde til å skrive filosofiske avhandlinger om den forutbestemte harmonien mellom jøder og franskmenn, jøder og tyskere, jøder og ungarere, jøder og … Lojaliteten som så ofte mistenkeliggjøres i dag har en lang historie. Det er historien om et assimilert jødesamfunn som i løpet av 150 år utførte en bragd uten forløpere; selv om de alltid viste frem sin ikke-jødiskhet, lykkes de uansett å forbli jøder.

Den desperate forvirringen hos disse Ulysses-vandrerne, som til forskjell fra deres store prototype, ikke vet hvem de er, kan enkelt forklares gjennom deres eksemplariske insistering på ikke å fastholde sin identitet. Denne manien går mye lenger tilbake enn de siste ti års tid, hvilket avslører den enestående absurditeten i vår eksistens. Vi er som et folk med en fiks idé, som gang på gang forsøker å skjule et imaginært brennmerke, som ikke kan la være. Derfor er vi glade for enhver ny mulighet som, siden den er ny, ser ut til å kunne utføre mirakler. Vi er fascinert av en ny nasjonalitet på samme måte som en kvinne med en fyldig størrelse blir fornøyd med hver ny kjole som later til å gi henne den midjen hun ønsker. Men hun liker kjolen kun så lenge hun tror på dens mirakuløse egenskaper, og så snart hun oppdager at den ikke vil endre på størrelsen hennes – eller statusen hennes for den del, kommer hun til å kaste den.

Man kan bli overrasket over at det tilsynelatende ubrukelige ved våre mange og besynderlige forkledninger ennå ikke har tatt fra oss motet. Hvis det er sant at mennesker sjelden lærer av historien, er det like sant at de i noen tilfeller lærer av personlig erfaring som, i vårt tilfelle, gjentas i det uendelige. Men før du kaster den første stein mot oss, husk at det å være jøde ikke gir noen juridisk status i denne verden. Hvis vi begynte med å fortelle sannheten om at vi ikke er annet enn jøder, ville det innebære at vi utsatte oss selv for skjebnen til mennesker som, ubeskyttet av enhver spesifikk lov eller politisk konvensjon, ikke er annet enn mennesker. Jeg kan vanskelig forestille meg en farligere holdning, for vi lever faktisk i en verden hvor mennesket som sådan har sluttet å eksistere for ganske lenge siden; samfunnet har oppdaget diskriminering som et mektig sosialt våpen med hvilket man kan drepe mennesker uten at en dråpe blod går til spille; for pass og fødselsattester, og noen ganger også inntekten på skatteseddelen, er ikke lenger bare formelle papirer, men også markører for sosiale forskjeller. Det er sant at de fleste av oss helt og fullt avhenger av sosiale normer; vi er alltid – og var alltid – innstilt på å betale hvilken pris som helst for å få samfunnets aksept. Men like så sant er det at de få av oss som har forsøkt å klare seg uten alle knep og morsomheter knyttet til tilpasning og assimilering, har betalt en mye høyere pris enn de hadde råd til: De risikerte de få sjansene som selv lovløse blir innvilget i en kaotisk verden.6

Holdningen til disse få, som man ifølge Bernard Lazare kan kalle «bevisste pariaer», kan ikke forklares alene ved de hendelsene som nylig har inntruffet, like lite som de kan forklare holdningene til Mr. Cohn, han som gjorde alt han kunne for å bli en oppkomling. Begge er de sønner av det nittende århundre som – uten å kjenne juridiske eller politiske lovløse – bare så alt for godt kjente til sosiale pariaer og deres motpart, sosiale parvenyer. Moderne jødisk historie, som begynte med hoffjødene og fortsatte med jødiske millionærer og filantroper, finner det på sin plass å glemme den andre tråden i jødisk tradisjon – tradisjonen fra Heine, Rahel Vernagen, Sholom Aleichem, eller Bernard Lazare, Franz Kafka, eller til og med Charlie Chaplin. Det er tradisjonen til en jødisk minoritet som ikke ønsket å bli oppkomlinger, men som foretrakk den «bevisste pariaens» status. Alle roste jødiske kvaliteter – det «jødiske hjertet», humanitet, humor, uegennyttig intelligens – er pariakvaliteter. Alle jødiske tilkortkommenheter – taktløshet, politisk stupiditet, mindreverdighetskomplekser, bare å tenke på penger – er karakteristisk for oppkomlingene. Det har alltid eksistert jøder som aldri så verdien av å skifte ut sin humane holdning og sin naturlig innsikt i virkeligheten med kastevesenets sneverhet, eller den vesentlige uvirkeligheten i kjøp og salg.

Historien har tvunget lovløshetens status på dem begge, både på pariaer og parvenyer. De siste har fremdeles ikke godtatt Balzacs store visdom «On ne parvient pas deux fois» (man kommer seg ikke opp og fram to ganger, o.a.);7 derfor forstår de ikke de førstes ville drømmer og føler seg ydmyket ved å dele deres skjebne. De få flyktningene som insisterer på å fortelle sannheten, selv på grensen til «uanstendighet», får en ubetalelig fordel i bytte for sin upopularitet: historien er ikke lenger en lukket bok for dem, og politikk er ikke lenger et privilegium for ikke-jødene. De vet at like etter at det jødiske folk ble erklært fredløse i Europa, ble de fleste europeiske nasjoner erklært fredløse. Flyktninger som er drevet fra land til land representerer sitt folks fortropp – hvis de holder på sin identitet. Jødisk historie er for første gang forbundet med alle nasjoners historie. Europas mellomfolkelige høflighet og velvilje (comity) ble ødelagt i det øyeblikk de tillot deres svakeste medlemmer å bli ekskludert og forfulgt.

Oversatt til norsk av Rune Salomonsen.

 

  1.  Tiltak mot flyktninger og innvandrere fra Italia, Tyskland og Japan generelt dreide seg om registrering, begrenset mobilitet og eiendeler så som kamera og kortbølgeradioer. O.a.
  2.  I essayet «Hva viser seg for tilbakeblikket?» av Anne Helene Guddal (Vagant 3/2010) nevnes et eksempel fra Polen som Arendt nettopp innrømmer hun har få rapporter om. Sitatet representerer en sterk forklaring, og er interessant nok en presisering av den «selviske» løsningen Arendt kritiserer (Arendt vurderte selv å ta sitt eget liv i Gurs): «I Warszawa-gettoen skriver lederen av Det jødiske råd, Adam Czerniakow, og begår selvmord med cyanid i 1942 etter å ha gitt følgende grunn i avskjedsbrevet til kona: ‘De krever av meg at jeg dreper min nasjons barn med mine egne hender. Jeg kan ikke gjøre annet enn å dø’.» O.a.
  3.  Arendt skriver mer utfyllende om dette året etter, i «The Jew as pariah», som en konflikt innen det jødiske. For eksempel: «And once the pariah becomes a schnorrer, he is worth nothing, not because he is poor and begs, but because he begs from those whom he ought to fight, and because he appraises his poverty by the standards of those who have caused it. Once he adopts the role of schnorrer, the pariah becomes automatically one of the props which hold up a social order from which he is himself excluded. For just as he cannot live without his benefactors, so they cannot live without him. Indeed, it is just by this system of organized charity and almsgiving that the parvenus of the Jewish people have contrived to secure control over it, to determine its destinies and set its standards. The parvenu who fears lest he becomes a pariah, and the pariah who aspires to become a parvenu, are brothers under the skin and appropriately aware of their kinship». O.a.
  4.  Heinrich Heine spiller på likheten mellom ordet schlemiel og jøden Schlemihl som sto så nær sin bror da han ble halshugget, at også hans eget hode ble kuttet av. Fra Arendts essay «The Jew as Pariah»: «Heine speaks of Yehudah Halevi. They are said to be descended from ‘Herr Schlemihl ben Zurishaddai’ – a name taken from Shelumiel ben Zurishaddai, mentioned in the biblical Book of Numbers as the leader of the tribe of Simeon. Heine relates his name to the word ‘schlemiel’ by the humorous supposition that by standing too close to his brother chieftain Zimri, he got himself killed accidentally when Zimri was beheaded by the priest Phinehas for dallying with a Midianite woman». O.a.
  5. I 2015 er det kurderne som utgjør den største statsløse befolkningsgruppen i verden. O.a.
  6.  Å være statsløs er å befinne seg i en situasjon uten rettigheter. I The Origins of Totalitarianism (1951) peker Arendt på at en slik situasjon paradoksalt nok kan bedre seg ved at man begår en kriminell handling. Da vil man i det minste kunne bli beskyttet av et rettssystem; rett til advokat osv. O.a.
  7. Sentensen er fra novellen «Les secrets de la Prinsesse de Cadignan», gjengitt i bin XI av La Comédie Humaine, i delen «Scènes de la vie parisienne». Sammenhengen sitatet står i er for øvrig oppklarende: Prinsesse Cadignan har nettopp mistet sin formue etter et utsvevende liv, et tap hun skylder på politiske omstendigheter. Her fra en engelsk oversettelse: «In any case, let us own that no one but a queen can abdicate, and descend nobly from the lofty elevation which is never utterly lost to her. It is only those who are conscious that they are nothing in themselves that will waste regrets on their decline, and pity themselves, and turn to a past that will never return. They know instinctively that success will not come twice.» Det franske parvient fra parvenir, betyr å komme fram eller å klare seg. Tyske og danske oversettelser bruker ordet lykke – «Sein Glück kann man nicht zwei Mal finden» og «man kan ikke gjøre sin lykke to gange». Begge disse forekommer imidlertid som oversettelser av Agambens kjente essay med utganspunkt i nettopp denne teksten av Arendt, hvor han bl.a. gjengir dette sitatet. Agambens tekst er for øvrig også oversatt til norsk i Midler uten mål. Den danske versjonen ligger på nett hos Le Monde Diplomatique. (Legg merke til at Agamben går glipp av hovedpoenget i setningen han siterer fra slutten av Arendts essay.) Her er en mer ordrett oversettelse valgt som uttrykk, nemlig «opp og fram»; som med tillegget «opp» spiller på oppkomling slik det franske parvenir spiller på parvenu. O.a.

Facebook

Twitter