Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

Vi er ikke alle sosialdemokrater

Denne innledningen ble holdt på Galleri 0047 under Tekstallianse 2011, i forbindelse med lanseringen av Vagant 3/2011. Den tar utgangspunkt i den pågående artikkelserien «Utopia I-IV», men kan leses uavhengig av disse artiklene.

I de tre siste numrene av Vagant har jeg skildret arbeiderbevegelsens utvikling fra den relative splittelsen som preget den i årene rundt Marx’ og Bakunins diskusjoner i den første Internasjonalen, via den absolutte splittelsen som fant sted årene rundt første verdenskrig og den russiske revolusjon, frem til situasjonen vi står i i dag. Jeg har diskutert noen av de spørsmålene som i mange år skilte vannene, og antydet at de kanskje ikke er særlig relevante lenger.

Med fare for å utviske viktige forskjeller venstrepartiene imellom, så mener jeg det er uproblematisk å hevde at det i dag finnes tre sosialdemokratiske partier i Norge: Arbeiderpartiet, SV og Rødt. I tillegg har vi Senterpartiet, som gjennom det rødgrønne samarbeidet kan regnes som del av et sosialdemokratisk prosjekt. Mitt utgangspunkt er at dette er et ubetinget gode. Det finnes sikkert de i SV og Rødt som vil oppfatte dette som kritikk, men det er ikke ment slik – tvert imot. Den pragmatiske samarbeidsånden som har preget den norske venstresiden de siste årene, og den selvstendige, men støttende rollen fagbevegelsen har inntatt overfor det rødgrønne prosjektet, har gjort at vi i Norge har lyktes med å gjenvelge den mest radikale regjeringen som har sittet ved makta i noe europeisk land på svært lenge.

Har det betydning? Det er bare å ta en titt på våre to naboland for å få et svar. De borgerlige regjeringene der har med all tydelighet vist hvor mye det er som står på spill. Selv om både Civita og Høyre det siste året har brukt mye ressurser på å fremstille det som om Einar Førde har sine ord om at «vi alle er sosialdemokrater» i behold, så viser deres alliansepartnere i Danmark og Sverige hva som skjuler seg bak de røde slipsene og alt snakket om «det nye Arbeiderpartiet». Gjennom den tilforlatelige «kulturkampen» har det danske samfunnet, som jeg selv var en del av mellom 2003 og 2007, endret karakter, og i både Sverige og Danmark har velferdsstaten gått over til å bli det noen har kalt en konkurransestat – noe grunnleggende annet enn det frigjøringsprosjektet velferdsstaten opprinnelig var en del av.

Så er det selvsagt naturlig å innvende: Hva med sosialdemokratiets rolle i denne omdanningen? Har ikke de danske sosialdemokratene gått løs på etterlønnen, de svenske kastet pensjonssparingene ut på aksjemarkedet, eller de norske innført foretaksmodellen i helsevesenet? Joda, det stemmer det. Men disse reformene, og mange flere, stammer fra en tid der det var nyliberalismen som utgjorde det paradigmet politikken hadde å forholde seg til. Slik er det ikke lenger.

Turbulence-kollektivet, som har gitt ut en rekke tekstsamlinger i forbindelse med det siste tiårets mange toppmøtemobiliseringer og sosiale forum, senest ved klimatoppmøtet i København desember 2009, skriver i sin tekst Livet i limbo om det de kaller «middelgrunnen»: diskursene og handlemåtene som utgjør det politiske feltets sentrum.

De skriver at nyliberalismen lenge utgjorde et slikt felt. Men nå er «den tiden da billige lån, stigende huspriser og synkende varepriser kunne kompensere for stagnerende lønninger forbi». Og ettersom det ikke er blitt skapt noen ny middelgrunn befinner vi oss i «en tilstand der vi er fanget i verken det ene eller det andre – i limbo. (…) Til tross for at prosjektet i det store og hele ikke gir noen mening lenger, vakler den videre som en zombie fra en 70-talls-splatterfilm: stygg som juling, insisterende til det siste og dødsens farlig. (…) Nyliberalismen er ikke lenger et relativt sammenhengende politisk-økonomisk program, men minner mer om en plyndrende hær på tilbaketog, som samtidig legger ut miner i det politiske systemet (…) I alle land som har gitt store hjelpepakker og/eller har opplevd finansielle kriser er det nå massive underskudd i statskassene, som brukes av de aktørene som har hatt flest fordeler av det hele.»

Turbulence-kollektivet opererer også med et begrep de kaller «fellesgrunnen». Fellesgrunnen defineres i stor grad av sitt forhold til middelgrunnen. Som eksempel bruker de alter-globaliseringsbevegelsen. For den besto fellesgrunnen av «et rungende nei til nyliberalismens monopoliserende logikk, koblet sammen med en aksept av at det var mange mindre ja, bestående av et mangfold av oppfatninger om økonomi, allmenninger og sosial organisering (One No – Many Yeses)».

Denne fellesgrunnen hadde som en av sine viktigste oppgaver å tydeliggjøre at konflikter og antagonismer fremdeles fantes, i en tid der klassemotsetninger ble feid under teppet med henvisning til ideen om historiens og de indre motsetningsforholds endelikt. Men hva nå, når historien har begynt igjen? Når konfliktene presser seg på, og nyliberalismens hegemoni er tapt? Den nye situasjonen får selvsagt dramatiske konsekvenser for fellesgrunnen, den «bevegelsen av bevegelser» som oppsto gjennom blokadene av Verdens Handelsorganisasjon i Seattle i 1999, som samlet seg til sosiale fora, og som ble skutt på, banka opp og fengslet i unntakstilstandenes Göteborg og Genova sommeren for ti år siden. Men hvilke konsekvenser får det?

Det er det ennå litt for tidlig å si noe om. Men det betyr blant annet at den nyliberale ideologien ikke lenger vil definere politikkens betingelser. Dessuten har nyliberalismens sosiale basis forsvunnet. «Det finnes ikke lenger en sosial gruppe som kan påberope seg det sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle lederskapet i samfunnet,» hevder Turbulence.

Dette kan synes virkelighetsfjernt, all den tid store deler av Europa for tiden er underlagt et finansielt diktatur som forandrer samfunnene langt raskere og mer grunnleggende enn noen regjering valgt på et nyliberalt program noensinne har gjort. Likevel tror jeg Turbulence har et poeng. Nyliberalismen har etterlatt seg noen alvorlige kriser den ikke selv er i stand til å svare på, og dens tid er over. Eller som Nourel Roubini nylig (Project Syndicate, 15. august d.å.) formulerte det i artikkelen med den megetsigende tittelen «Is Capitalism Doomed?»: Den har gått tom for kaniner den kan trekke opp av hatten. Krisepakker, lave renter, to runder med kvantitative lettelser, inngjerding av råtten gjeld og trillioner av dollar i hjelpepakker til bank- og finansnæringen: «Politikerne har prøvd alt. Nå er de tomme for kaniner.»

Spørsmålet er så: Hva skal vi trekke opp av hatten dersom det ikke er flere kaniner igjen?

Den som bare hadde visst. Det finnes imidlertid ikke noen ny middelgrunn ennå. Ser man på den europeiske venstresida, den parlamentariske så vel som den utenomparlamentariske, så befinner den seg i en dyp identitetskrise. Da de europeiske sosialdemokratiske partiene nylig møttes til rådslag i Oslo var det mange spørsmål og få svar. Foreløpig befinner vi oss alle i problemformuleringsfasen – svarene skal bli til i tiden som kommer.

Men en ting er sikkert: Problemene står i kø, og diskusjonen er for lengst i gang. Nye folkebevegelser har oppstått der krisa har rammet hardest; på Island, på gata og torgene i Nord-Afrika og Midt-Østen, i Hellas, Spania og Portugal – og nå senest i Tel Aviv. Selv i Israel har en sosial bevegelse oppstått, og den legger ikke skjul på at inspirasjonen er hentet fra Tahrir-plassen i Kairo. «Markedet er fritt, men vi er slaver» var et av slagordene som lød da 300 000 mennesker samlet seg til protester 6. august.

De av oss som har kritisert nyliberalismen som et dødsdømt prosjekt basert på kreditt, kortsiktighet og oppløsning av samfunnets bindemidler, kunne i en situasjon som dette ha klappet hverandre på ryggen og sagt «hva sa vi?». Det gjør vi imidlertid ikke – og grunnen er enkel: Vi har ikke noen bud på hvor veien bør gå videre.

Forfatteren Freddy Fjellheim døpte (i Klassekampen 6. august) reaksjonene på terroraksjonen i Norge for «rosebevegelsen», og spurte hvordan vi skal få den «stille folkebevegelsen som tilfører det norske demokratiet ny våkenhet» til å vare. Han satte våkenheten, medfølelsen og den menneskelige beredskapen vi har fått et så konkret forhold til, opp mot det «fattige menneskebildet» som kun har hatt mer materiell velstand som mål. Fjellheim mente å ane intet mindre enn konturene av «et nytt grunnlag for politikk og kultur» i rosebevegelsen.

Verdigheten som preget reaksjonene på terroraksjonen 22. juli har utvilsomt forsterket min egen følelse av nybrott, av at noe er i ferd med å begynne igjen. Men er ikke Fjellheim over-optimistisk? Kanskje. Kanskje ikke. Det er faktisk opp til oss selv. Å si det kunne høres ut som en meningsløs floskel før 22. juli, men når man ser at andre også er i bevegelse, oppleves det forhåpentligvis som om det man gjør faktisk vil utgjøre en forskjell. AUF-leder Eskil Pedersen sa i sin tale under Rosemarsjen i Oslo 25. juli: «Landet vårt har forandret seg for alltid. Men det er vi som bestemmer hva forandringen skal være. Hvert skritt vi går etter denne tragedien former framtidas Norge.»

Etter hvert som mye faller tilbake til det normale, har vi alle et ansvar for å minne hverandre på dette. Selv tror jeg at det aviskommentatorene har døpt en sympatibølge for AP, er noe langt sterkere og mer varig enn som så. Det hittil siste tegnet på det fikk jeg da jeg tidligere denne uka møtte min gamle arbeidsgiver på gata utenfor regjeringskvartalet. Sammen med ham har jeg vært med på å pusse opp en del dusin kontorer i de bygningene, og i Høyesterett har vi pådratt oss kraftig nakkekink sammen mens vi har lagt bladgull i takene. Han var på vei inn i sistnevnte bygning for å reparere skadene etter bomba som gikk av utenfor, og vi ble stående en stund og snakke om ukene som har gått. «Vi må benytte oss av denne anledningen,» sa han – en ellers lite sentimental fyr, med en annen politisk tilhørighet enn meg selv – «til å skape et bedre samfunn. Det er vi nødt til.»

For min egen del har denne ansvarsfølelsen ført til at jeg for første gang i mitt liv har meldt meg inn i et politisk parti. At det ble Arbeiderpartiet handler ikke så mye om at terroristen hadde som uttalt mål å strupe rekrutteringen til dette partiet (selv om det nok fremskyndet beslutningen), men om prosesser som ble innledet lenge før 22. juli. Etter at jeg i 2002 flyttet til Irland og ble gående utenlands noen år, gikk det opp for meg hvor mye vi – det vil si sosialdemokratiet – egentlig hadde oppnådd i Norge. Parallelt med dette skjedde det (mye takket være et initiativ fra fagbevegelsen), en nyorientering av det sosialdemokratiske prosjektet i Norge. En reorintering vekk fra de nyliberale tendensene som hadde slått langt inn i arbeiderbevegelsen på 1990-tallet, i retning av et rødgrønt samarbeid og mer kontakt med de sosiale bevegelsene. Dette medførte at jeg sakte men sikkert graviterte mot sosialdemokratiet i løpet av 2000-tallet – ikke så mye i form av å stemme Arbeiderpartiet (det har jeg stort sett alltid gjort), men i form av politisk overbevisning. Avstanden ble gradvis mindre, og de siste årene har det først og fremst vært noen umodne fordommer mot karrierister og yrkespolitikere som har gjort at jeg har forblitt uorganisert. Siden jeg ga opp politiske smågrupper på midten av 1990-tallet har jeg kun jobba politisk i fagbevegelsen og skrevet litt her og der, og avfunnet meg med det. Etter 22. juli synes jeg ikke lenger det er tilstrekkelig.

Det handler imidlertid også om mer enn terroren. Det handler dels om en internasjonal situasjon som er svært åpen og hvor mye står på spill i årene som kommer, dels en gjennomtenkning av hva det vil si å være sosialist i dag, og dels om det sosialdemokratiske prosjektet i Norge, både før og i tiden vi går i møte. Jeg vil bruke den andre halvdelen av dette foredraget til å si noen ord om disse tre punktene.

Den internasjonale situasjonen

Forandringene som nå skjer i ekspressfart i Europa er så dramatiske at vi vanskelig kan forstå det her i Norge. Dette kommer til å skape misnøye, sinne, avmakt og uro, og åpner for dramatiske forandringer i det politiske landskapet. I Guardian Weekly (5. august) beskriver Angelique Chrisafis bevegelsen som har vokst frem i Hellas denne sommeren, og kaller det som er i ferd med å skje for et paradigmeskifte. Chrisafis uttrykker sterk optimisme for hva tiden fremover vil bringe. Fra grekere jeg selv kjenner er tonen mer dempet, og flere peker på at høyrekreftene, også de ekstreme, er i sterk vekst.

Mange steder ser vi nå en revitalisert høyrebevegelse vokse frem, som selv om den ofte er finansiert fra oven også lykkes faretruende godt med å mobilisere nedenfra. Noen, jeg husker ikke hvem, har kalt dem «kunstgress-bevegelser»: tilsynelatende folkelige grasrotbevegelser, men styrt og finansiert av rike onkler som holder seg i bakgrunnen. (Litt som Stein Erik Hagen, Christen Sveaas og Frp kan man kanskje si.) Slike populistiske høyrekrefter, som Tea Party-bevegelsen i USA er det fremste eksempelet på, bedriver virkelighetsfornektende liksom-politikk, henter mye av sin næring i misnøyen med og skepsisen til statsmakten og de politiske elitene. Om disse kreftene etter hvert skulle lykkes i å erobre statsmakten, som nå utgjør fiendebildet, vil jakten på syndebukker raskt kunne flytte seg til den internasjonale scenen og bli til utenrikspolitikk – for syndebukker klarer ikke slike prosjekter seg foruten. Kombinert med et Europa i dyp krise, et mer aggressivt Kina som kan få et stort behov for lynavledere mot indre sosiale opprør, og en åpen situasjon i hele Midt-Østen, gir dette grunn til uro. Og de innenrikspolitiske virkningene er ikke mindre bekymringsfulle. Høyrekreftenes angrep på statsmakten – forstått som offentlighet og velferdsstat, ikke det repressive apparatet den også kan være – vil garantert føre til en situasjon av usikkerhet og uforutsigbarhet, som igjen kan fremkalle et behov for styring. Da er veien kort til det autoritære.

Den internasjonale økonomiske krisen understreker med andre ord behovet for realpolitiske løsninger som kan komme en nyfascistisk utvikling i forkjøpet. Men alt ser ikke mørkt ut, så langt derifra. Det sosiologen Asef Bayat har kalt den arabiskerefolusjonen, de merkverdige og kraftfulle hybridene mellom revolusjoner og reformbevegelser som i løpet av noen uker veltet flere tiår gamle tyrannier i Egypt og Tunisia tidligere i år, har vært eksemplariske oppvisninger i samfunnsforandring. Samtidig uttrykker de, som Bayat har påpekt, et paradoks: «De utøver en voldsom samfunnsmessig makt, men er uten administrative redskaper; de utøver et bemerkelsesverdig hegemoni, men regjerer ikke i praksis. Den sittende makten forblir intakt; det har ikke oppstått noen nye stater eller styrende organer, ingen nye midler til eller metoder for statsmakt.» Dette gjør dem sårbare, men har også sørget for at de hittil ikke har degenerert til borgerkriger slik så mange revolusjoner før dem har gjort.

Med Libya ble imidlertid bildet mer komplisert: Der utviklet revolusjonen seg nettopp til den borgerkrigen de unngikk i Egypt og Tunisia, og da opprørerne ba om assistanse i kampen mot Gadafi fikk vi konflikten i fanget. Dermed ble det også en test på refleksene til venstresida i land som vårt eget. Jeg støttet ideen om en flyforbudssone og bruk av jagerfly mot Gadafis styrker, og mener SV og Arbeiderpartiet besto en viktig test i en pressa situasjon. Selv om operasjonen som fulgte langt ifra har vært uproblematisk, illustrerte den for meg en viktig forskjell på realpolitikken og idealismen: Hadde Rødt og de som meldte seg ut av SV fått tvile seg ferdig før vi kunne ta en beslutning som innebar noe annet enn å «søke en forhandlingsløsning», ville Gadafi ha fått tid til å knuse revolusjonen, og gitt sine diktatorkollegaer en mønsteroppskrift på hvordan man overlever opprør. Selv om utfallet av de siste månedenes krigshandlinger fremdeles er usikkert, er i alle fall én ting sikkert: Kun en revolusjon som overlever kan videreføres.

Den arabiske våren ga oss med andre ord noen utenrikspolitiske utfordringer som krevde svar, og som tydeliggjorde noen viktige skillelinjer på venstresida. Men den arabiske våren har realpolitisk relevans for oss også på andre vis. For selv om revolusjonene i alle høyeste grad var politiske, var de også utenkelige uten den sosiale dimensjonen. Slik kan man si at de var foranlediget av noen av de samme krisene vi skal finne svar på også i Europa: Den økonomiske krisen, som Sadats nyliberale «åpne dør»-politikk var et foregangseksempel på i den arabiske verden, og den globale oppvarmingen, som medførte kraftig stigende matvarepriser i desember og januar, og som de siste årene har forsterket konfliktene rundt vannressursene i Midt-Østen.

Vi er alle anti-autoritære sosialister

At Norge i så liten grad merker den internasjonale økonomiske krisa handler ikke primært om olje eller protestantisk arbeidsetikk. Det handler om at arbeiderbevegelsen her til lands har lyktes i å realisere sitt prosjekt om et fritt og egalitært samfunn bedre enn noen annen arbeiderbevegelse. Det er ikke et uttrykk for selvgodhet eller nasjonalisme å hevde dette: det er bare å peke på kjensgjerningene. Vi har utviklet en samfunnsmodell som ligger nærmere et sosialistisk ideal enn noe annet land i verden – og det uten å ha gått gjennom traumatiske borgerkriger, blodige revolusjoner eller statskupp der friheten har blitt ofret i likhetens navn.

Til tross for dette kaller Arbeiderpartiet seg et samfunnskritisk parti. Det finnes en vilje der til å ville komme videre, og å bidra til at suksessen ikke går oss til huet og forhindre at vi trekker opp stigen etter oss. Det er en konstruktiv form for samfunnskritikk, som er så lite populistisk som tenkes kan.

Populismen drives av misnøye, forurettethet, sinne og frustrasjon. Det er krefter som bidro til å mobilisere meg selv som tenåring, og jeg husker den dype avgrunnen jeg følte mellom ungdomspolitikerne og elevrådsledertypene, og folka jeg selv var en del av. Det var oss og dem. Men vår politikerforakt var aldri særlig prinsipiell (jeg har for eksempel alltid stemt ved valg); den var emosjonell. Følelser er ofte sterkere enn fornuften. Etter 22. juli falt de siste skansene som har eksistert mellom partipolitikken og meg selv. Det betyr ikke at indignasjonen som drivkraft er borte. Det betyr bare at den inngår i en allianse med den dype takknemligheten og ærbødigheten jeg føler for det de før meg har bygd opp.

Da jeg var tenåring opplevde jeg det offentlige gjennom en skole jeg var lei av, et politi som banka meg opp, glattceller jeg ble kasta inn på. De siste årene har jeg først og fremst møtt det gjennom besteforeldre og venner som har opplevd sykdom og død. Jeg har også opplevd to barnefødsler. Det er samfunnet, fellesskapet, som gjør at vi kan møte slike livskriser og store øyeblikk uten frykt og med verdighet. Samfunnet gjør dette via staten.

Grunnen til at vi har lyktes med å skape et såpass godt samfunn som vi har, er ikke å finne i Nordsjøen. Det er heller ikke det ytterste venstre sin fortjeneste. Det skyldes en sosialdemokratisk bevegelse, som har lyktes i å forene pragmatisme, samfunnsmessige visjoner og politisk og byråkratisk håndverk, og samtidig klart å opprettholde en mobilisering på grasrota i form av en av verdens sterkeste fagbevegelser. Det er ikke noen liten bedrift, selv om det ofte går ubemerket hen blant de som utgjør prosjektets venstre falang, opptatt som de har vært av å anklage sosialdemokratiet for mangel på visjoner eller rent ut klasseforræderi. Sannheten er imidlertid at Arbeiderpartiet har gått foran i de store og viktige diskusjonene, mens de andre har kommet etter. Dette blir ikke minst synlig om man ser på det som formodentlig skiller de tre venstrepartiene fra hverandre: Rødts revolusjon og SVs sosialisme.

Aslak Sira Myhre og Knut Kjeldstadli er blant de mer ideologisk skolerte i hvert av disse partiene. Sira Myhre skriver i sin bok Herskap og tjenere (Oktober, 2010) at «det gode norske livet har ødelagt grunnlaget for en norsk kommunisme. […] Hadde hele verden vært som Norge, ville det ikke vært noen grunn til å være kommunist.» Det eneste som gjør at Sira Myhre fortsetter å kalle seg kommunist fremfor sosialdemokrat, er å finne i utenrikspolitikken. Bare slik kan han unndra seg «det sjøltilfredse vestlige viet» og, som romanfiguren gymnaslærer Pedersen, «la være å opptre som en hvit mann». Til dette kan man si mye. Jeg skal bare si dette: Dersom Sira Myhre mener dette innebærer et «realistisk» oppgjør med idealismen og «den etiske venstresida», slik han hevder, har han bommet. For noe tydeligere eksempel på en etisk identitetspolitikk, der klasseforskjeller handler om rikdom («en global overklasse») og ikke produksjonsforhold, og hvor kommunist bare er noe man kaller seg, skal man lete lenge etter.

Kjeldstadli ble på sin side nylig utfordret av Arild Rønsen til å skrive noe om hva han mener sosialisme er, hvilket han også gjorde (i Klassekampen 28. juni). Kjeldstadli skriver at sosialismen ikke er «ett ferdig system, ikke en samfunnsstillstand. Sosialismen er en prosess, mot en annen samfunnstilstand, en retning vi skal arbeide etter. Sosialisme er antikapitalisme, radikalt demokrati, vidtgående omfordeling og utjamning, og et økonomisk system uten veksttvang som truer vår overlevelse. (…) Sosialisme her og nå betyr å ha målestokker, kjennetegn, for hvorvidt vi beveger oss i riktig retning, nasjonalt og internasjonalt.» Han skriver også at «det må være mange autonome beslutningstakere og mange former for eiendom. I stedet for å sette et hovedskille mellom privat og offentlig virksomhet bør skillet trekkes mellom fortjenesteorientert og fellesskapsorientert virksomhet.» Og han avslutter med en formaning om at «[d]en moderne sosialismen må ha kvittet seg med slagg fra en problematisk autoritær historie».

Så vidt jeg har kunnet registrere har han ikke møtt noen protester, bare en anerkjennende kommentar fra Rønsen.

For få år siden ville det vært utenkelig. Særlig med tanke på at en slik prosessuell definisjon av sosialismen vakte mye oppsikt og diskusjon da Arbeiderpartiets landsmøte i 1981 vedtok et program som definerte sosialismen nettopp som en prosess, ikke en avsluttet tilstand, og sa at partiet ønsket å utvikle samfunnet «i sosialistisk retning» i stedet for å arbeide for «et sosialistisk samfunn».

Dette ble i sin tid sett på som et skritt mot høyre. Det samme ble det at man trakk opp klarere grenser mot den autoritære statssosialismen, og at man sa at det var ønskelig med «flere alternativer og større mangfold i måten produksjonslivet eies, organiseres og styres på». Men det er bare mulig å si at det representerte et skritt til høyre dersom den rendyrka statssosialismen utgjør en venstreposisjon. Og det er det langt ifra selvsagt at den gjør.

Siden har Arbeiderpartiet fått følge av den resterende partipolitiske venstresida i sitt oppgjør med statssosialismen. Det betyr at den anti-autoritære sosialismen – anarkistene om du vil – ikke lenger har noen autoritær sosialisme å opponere mot. Man møter ikke lenger folk som forsvarer proletariatets diktatur, demokratisk sentralisme eller den leninistiske partimodellen. Den sosialismen er død. Og akkurat som nyliberalismens død får konsekvenser for det vi-et alterglobaliseringsbevegelsen utgjorde, må den autoritære sosialismens død få konsekvenser for anarkistene.

Dersom den ikke gjør det, kan det bare bety en ting: at anarkistene har utviklet en ideologi de også, slik Guy Debord hevdet i Skuespillsamfunnet fra 1967. De sitter med en magisk oppskrift som gir det samme, gamle svaret uansett hva utfordringen måtte bestå i. Om dette er riktig har ikke anarkistene, som ofte har vært et nødvendig maktkritisk korrektiv i arbeiderbevegelsen, særlig mye å by på lenger.

Noen vil kanskje innvende at sosialdemokratiet bare er en parantes i historien, at konflikten mellom klassene nå igjen skjerpes, og at kapitalismens dager er talte. Kjeldstadlis eneste innsigelse mot sosialdemokratiet er for eksempel nettopp at det ikke har vært godt nok forberedt på motkreftene som etter hvert slo inn, at det har vært for naivt. «For å være en effektiv sosialdemokrat i dag, må du være sosialist,» hevder han derfor.

Jeg vil hevde at det gir mer mening å si det motsatt: «For å være en effektiv sosialist i dag, må du være sosialdemokrat.»

I artiklene jeg har skrevet i Vagant dette året har jeg vært mer interessert i hva som forener anarkismen og sosialdemokratiet enn hva som skiller dem. Begge advarte mot leninismens antidemokratiske statskupp-sosialisme, og hadde et evolusjonært syn på samfunnsforandring (selv om anarkistene så for seg en revolusjon som den uunngåelige kulminasjonen på en slik langsiktig prosess). De delte troen på at politikken har forrang: At historien ikke er bestemt av økonomiske utviklingslover, slik de ortodokse marxistene hevdet. Begge fokuserte på å bygge institusjonell motmakt og gi vanlige folk demokratisk utdanning gjennom organisatorisk praksis. Anarkistene har dessuten aldri, selv om de ofte hevder det selv, vært alene om å påpeke faren for profesjonalisering og byråkratisering av politiske prosesser. Sosialdemokratiet har – stort sett – vist en beundringsverdig vilje og evne til selvkritikk og forandring, og det at de helt til våre dager har overlevd som enbevegelse gjør også at de har en bredde og dybde som gjør at de fungerer som et politisk verksted.

Men hva så med idealet om at alle skal ha mulighet til å delta i de beslutningene som angår dem? Gjennom mange års aktivitet i den faglige arbeiderbevegelsen, i noen år kombinert med diverse aktiviteter i alterglobaliseringsbevegelsen, har jeg til gode å se noen ivareta dette idealet bedre enn mine trauste, sosialdemokratiske fagforeningskamerater. Og selv om også et mannsdominert forbund som mitt eget sliter med virkningene av tv, fritidstilbud og likestilling, som har gjort at færre av gubbemedlemmene våre finner det naturlig å stille på møter støtt og stadig, så er jo ikke dette et problem vi er alene om. I siste nummer av Anarcho-Syndicalist Review(nr. 55-2011), skriver den amerikanske fagforeningsveteranen Jon Bekken i artikkelen «Democracy and accountability in the Syndicalist Movement», at mindre enn en tredjedel av medlemmene i Industrial Workers of the World – den syndikalistiske fagforeningen Martin Tranmæl var medlem av da han som ung malersvenn jobbet iUSA – engang tok seg bryet med å stemme i den siste uravstemningen. Fellesforbundet kan vise til bedre resultater enn det i sine uravstemninger.

Bekken diskuterer også de ulike metodene syndikalistiske organisasjoner har innført for å unngå byråkratisering, og nevner den mest utbredte av dem, som er å unngå å ha betalte funksjonærer ansatt i organisasjonen. «Dette medfører bare at arbeidet (og dermed makten) blir overført til et kader av frivillige funksjonærer, som er vanskelig å holde ansvarlige, ettersom de utfører oppgaver ingen andre ønsker (eller er i stand til) å løse, og som er essensielle for fagforeningens daglige drift,» skriver han. Disse vil ta på seg mer og mer ansvar, til de til slutt sitter med langt mer makt enn noen formelt valgt leder ville hatt. Han kritiserer også den overdrevne troen på lokalt selvstyre i ethvert spørsmål, som han sier har vært en sterkt medvirkende årsak til alle splittelsene man har sett i den internasjonale syndikalistbevegelsen de tre siste tiårene.

De klassiske problemene med maktfordeling, beslutningsmyndighet og medlemsinnflytelse har altså heller ikke anarkistene noen hokus-pokus-løsninger på. Nå er det snart to tiår siden jeg har trodd akkurat det, men jeg nevner det her fordi det er et vesentlig element i en kritikk av et tilsynelatende «anti-autoritært» tankegods som strekker seg langt utover anarkistenes tynne rekker.

Selv har jeg foreløpig konkludert som følger: Det er ikke sånn at alle vil ha en hånd på alt. Vi delegerer bort, vi fokuserer krefter, vi velger folk til å gjøre en jobb, og vi velger dem slik at de kan utvise lederskap. Vi skal ikke ha mulighet til å kalle valgte delegater tilbake så snart vi er uenige med dem – vi får vente til de er på valg. Alternativet er et nerdenes tyranni, der de som holder ut lengst på møtet bestemmer. På den annen side: Om møtet i tillegg skal tyranniseres av de motefenomenene som har tatt livet av mangt et sosialt forum det siste tiåret, med konsensusbeslutninger og allmøteromantikk, er det mindre fare for at det trekker ut i langdrag: I så fall vil det ikke være mange som orker å dukke opp.

I tillegg til slike problemer er det noen særlige tendenser i den internasjonale anarkistbevegelsen som jeg finner svært urovekkende. Det gjelder ikke minst tendensene til dystopisk og apokalyptisk samfunnstenkning, slik den blant annet kommer til uttrykk i den såkalte insurreksjonalismen, som ble utviklet av kretsen rundt den sicilianske anarkisten Bonnano på 1980-tallet, og som vel har fått sine mest ekstreme uttrykk i deler av den greske anarkistbevegelsen. Pamfletten L’Insurrection qui vient (Det kommende opprøret, La fabrique, 2007), som jeg skrev om i Vagant1/2011, er det til nå tydeligste uttrykket for denne tendensen. Mange anarkister har en foruroligende tendens til å dyrke de samme avmaktmetaforene, den samme politikerleden og den samme populistiske anti-elitismen som manes frem med så stor suksess av høyrepopulister verden over, kanskje mest suksessrikt av Tea Party-bevegelsen.

Anarkistbevegelsen har dessuten en lei tendens til å falle i en av to feller: Livsstilspolitikk for middelklasseungdom på den ene siden, og dogmatisk ideologi og revolusjonsromantikk på den andre. Helt siden jeg på midten av 90-tallet valgte å bruke mine krefter i fagbevegelsen fremfor i diverse smågrupper, har jeg dessuten vært kritisk til det overdrevne fokuset på konflikt som driver mange av disse gruppene. Det gjør for eksempel at man i en situasjon som i London nå nylig er mer tilbøyelige til å bli med på opptøyene enn på opprydningsaksjonene og dugnaden dagen derpå.

Tett sammenvevd med dette er perspektivet om alt eller ingenting, der man ser revolusjon og reformer som motsetninger. Anarkosyndikalismen var en sunn reaksjon på den samme tendensen for litt over 100 år siden, men utgjør dessverre bare en minoritet i den internasjonale anarkistbevegelsen i dag. Det er for øvrig et tragikomisk paradoks at anarkosyndikalismen, som oppsto for å skape enhet i arbeiderbevegelsen på en tid da fagforeningene sto i fare for å bli revet i stykker av partipolitiske konflikter, mange steder selv endte opp som en dogmatisk sekt, mer i stand til å skape splid enn enhet. Et av unntakene var Norge, der de fleste forble i LO. Men det er en annen historie.

Vi er ikke alle sosialdemokrater

Til slutt: Hvorfor ble det akkurat Arbeiderpartiet jeg meldte meg inn, og ikke noen av de to andre venstrepartiene? Sosialt, kulturelt og organisatorisk hadde jeg ikke noe valg. Partiet er det eneste av de tre partiene jeg føler meg hjemme i, og som minner meg mest om det jeg kjenner fra fagbevegelsen. Det har gode prosesser for å forankre beslutninger i medlemsmassen, en velutviklet organisasjon, og en bredde og et mangfold som i seg selv er en forutsetning for god politikkutvikling. Bredde skaper debatt og bevegelse.

Så er det selvsagt slik at et parti av en viss størrelse ikke bare får større meningsmangfold, men også må ta mer ansvar og gjøre vanskelige prioriteringer. Dette handler ikke om å bli «mer reformistisk» eller «begå forræderi», slik norske maoister i så mange år hevdet. Det er en naturlig konsekvens av at man er en demokratisk bevegelse fremfor en menighet eller sekt.

Fra utsiden fremstår Arbeiderpartiet for meg som et parti fullt av grundige, tålmodige og løsningsorienterte mennesker. Jeg foretrekker det fremfor mennesker som er i stand til å brolegge hele veien til helvete og tilbake med gode intensjoner, og populistiske kampanje- og overbudspolitikere som bedriver drømmepolitikk og paroleverksteder. For meg er Arbeiderpartiets pragmatisme et udelt honnørord, selv om jeg garantert kommer til å gremme meg over noe av politikken som blir vedtatt der. Heller det, enn å gjøre det beste til det godes fiende. Evnen til å finne løsninger fremfor å formulere problemer fremstår kanskje som langt mindre heroisk, men i mine øyne er det nettopp beinhard antipopulisme vi trenger mer av i tiden som kommer. Og i et skuespillsamfunn som vårt, der fristelsen til å «spisse budskaper» og å love gull og grønne skoger så å si er innbakt i politikkens premisser, er det nettopp pragmatismen, statsmannskunsten, byråkrathåndverket og antipopulismen som er heroisk.

Den danske sosialdemokraten Svend Auken definerte, i sitt siste intervju før han døde, sosialdemokratiet som «opgøret med almuesindet. Altså det med, at det er de andre, som bestemmer, og dem er vi tossede på og skriver sange om, men vi kan ikke noget selv. Vi er bare tyende. Vi er bare arbejdskraft. Det almuesind er ved at vende tilbage i den globaliserede verdensorden. Danskerne er igen ved at blive tilskuere,» skrev han.

Turbulence-kollektivet skriver i en selvkritisk kommentar at «den sunne mistenksomheten» alterglobaliseringsbevegelsen næret mot institusjonene og statsmakten førte til «en manglende evne til aktivt å modellere økonomi og politikk». Det er en slik evne vi må finne tilbake til. Men vi trenger heldigvis ikke finne opp hele hjulet på nytt: Det finnes et verksted det kan jobbes i. Det kalles sosialdemokratiet.

Til slutt: Jeg har ikke noen «plan» eller noe program for min innmeldelse i Arbeiderpartiet; jeg har ingen illusjoner om å forandre noe, og «entrer» ikke, slik trotskistene hadde for vane å gjøre i organisasjoner de vil ta over, men ender med å ta livet av. Jeg går inn med ærbødighet, for å finne svar på nye spørsmål sammen med andre, i det nest største politiske verkstedet arbeiderbevegelsen har etter fagbevegelsen. Skal jeg være ærlig så hadde det vært mye lettere å forbli utenfor, og jeg har gått noen runder med meg selv i forhold til hvorvidt jeg kunne gjort en bedre jobb ved å være partipolitisk uavhengig og fortsette med utelukkende å være aktiv i fagbevegelsen, slik jeg har gjort de siste 16 årene. Men etter 22. juli opplevdes det som en fordømt plikt å bli med i partiet, og ta stilling for det stille, tålmodige arbeidet med å forbedre samfunnet.

Selv om Høyre snakker om «mennesker, ikke milliarder», og Siv Jensen bruker røde kjoler og holder taler på campingplasser og motorsykkelstevner 1. mai, representerer de et annet samfunn enn det sosialdemokratiet gjør. Vi er ikke alle sosialdemokrater – selv om et flertall av oss er det.

Nei, vi er ikke alle sosialdemokrater. Vi har nettopp fått et eksempel på at noen hatersosialdemokratiet, og det samfunnet det har vært med på å skape. Utfordringen fremover blir å videreutvikle de beste sidene ved dette samfunnet, gjøre det økologisk bæredyktig, og ikke minst: Få landets mange sosialdemokrater til å innse at det er det de er.

Avatar

Jonas Bals