VAGANT EUROPA. Politikken har uttømt evnen til å skape håp. Oppgaven er klar: å gjenoppbygge det tapte.
[dropcap]I[/dropcap] 1994, da Berlusconi feide inn i politikken, kom også middelklassen på banen. En hop av momsbetalere, mindre foretak og folk som ønsket å få et spillerom der de kunne drive for seg selv. Det var et slags klasseinstinkt (defensivt og aggressivt på samme tid) som antok politisk form og endret hele det politiske landskapet. 24 år senere finnes ingen enhetlig sosial blokk som ivaretar interessene sine innenfor det institusjonelle spillet, ikke ett sjikt som vil overta lederrollen i offentlige anliggender. Det som nå foregår, er noe helt annet: en utskiftning.
I et land uten en egentlig politisk klasse, kun nettverk der man i det uendelige gir hverandre hjelpende hender, har det vel og merke ikke foregått en utskiftning der en fremvoksende gruppe har ventet på en anledning til å ta over. I motsetning til andre politiske grupperinger vi har sett vokse fram i Vesten, har ikke alternative historier blitt fortalt, som vi dermed kjenner verdiene og idealene til. Vi er derimot endt opp uten reelle valg, prisgitt uforutsigbarheten i en bevegelse som fremfor å være et parti må sies å være et sosialt fenomen, uten forankring i etterkrigstidens europeiske historie, uten bånd til politiske kulturer i andre land. En bevegelse som er vant til å leve i nået, og som er skapt av representanter for en skuffelse som er gått over i sinne og misnøye.
Den som kommer fra et annet sted, uten fortid og følgelig uten begrensninger, kan ikke garantere verken erfaring eller kompetanse, uunnværlige ingredienser i ethvert politisk endringsprosjekt. Men kan stå for en forandring som er uendelig mye mer grunnleggende og samtidig mer universell, med andre ord en generell utskiftning.
Når vi er kommet til dette punktet, er det fordi politikken har mistet noe fundamentalt, som holdt den gående gjennom hele nittenhundretallet: evnen til å skape håp. Der håpet ikke oppstår naturlig, blir det tent av prosjekter, lederskapets karisma, troverdigheten ved forslag, av en verdensoppfatning eller overbevisende saker, ved å engasjere og inkludere. Da ideologiene tok slutt (på overtid), tørket også ideene inn, det politiske som et kollektivt byggeprosjekt og den historiske bevisstheten – det å vite at man handlet innenfor en felles agenda, som måtte forsvares, oppdateres og diskuteres for å kunne gis videre. Vi er uten forankring og følgelig et lett bytte for den rådende vindretningen. I den improviserte fortellingen som fortrenger historien, vinner gesten over tanken, tar tegnet betydningens plass, erstatter representasjonen det representerte.
Denne krisen er den andre årsaken til politikkens svekkelse. Når kontaktnettet tetner til, ser man framveksten av direktedemokratiske institusjoner som ustanselig ber oss uttrykke oss. Vi oppdager at vi står overfor saker av global karakter som utklasser oss, nokså ubeskyttede som vi er, mer alene, uten veiledning. Motsetningene forvirrer oss: Om alt er globalt har vi ikke lenger en skala å måle de utallige begivenhetene opp mot, for å vurdere hvordan vi skal svare på dem. Vi forakter regjering og storting, samtidig som vi ber dem styre med stø hånd gjennom epokegjørende fenomener; vi er imot Europa og begrensningene derfra og lider under misforholdet mellom den hjemlige politikken og den universelle, som banker på døren.
Legg så til identitetstapet til de to store tankestrukturene i europeisk politikk, høyre- og venstresiden. Begge er tømt for mening og endret på ulikt vis. Det siste tiårets finanskrise har framtvunget et «nødvendighetens» hegemoni, en tilsynelatende avvæpning av politikken, uten noe mandat og uten ideologi. De ulike politiske oppfatningene tilpasser seg dette hegemoniet, og blir dermed likere innenfor en demokratisk nøytralitet, som ikke lenger rommer verken den store lidenskapen eller tydelige forskjeller. Som om det bare finnes én global visjon som til enhver tid er den samme, som om ikke både kapitalismen og demokratiet har behov for konstant kritikk, nye tanker.
Denne utydelige politikken, som verken gir håp, en god representasjon av ulike grupper eller kan temme globaliseringen, er antakelig betegnende for den tiden vi lever i: Vi er ikke i stand til å styre det vi har skapt. Virkningene her til lands er ødeleggende for vanlige liv, krisen har splittet, tilintetgjort og spredd folk. Den har sett seg ut og forskjøvet grenser. Den har brutt ned de begrensningene som ligger i nødvendige valg og i ansvar, og som inntil i går bandt sammen folk øverst og nederst på samfunnsstigen. Krisen har med andre ord endret grunnleggende det sosiale mønsteret mens politikken var fraværende, eller man løp i flokk.
Resultatet er opp i dagen. Vi har de nye utstøtte. Vi har småborgerskapets opprør. Og vi har de glemte, store grupper isolerte individer som føler seg avskåret fra samfunnet. Som oppdager at man ikke som før kan trekke en grense for elendighet og frustrasjon, og som ikke lenger kan finne politiske fortolkere som kan forklare dem de store linjene i det offentlige ordskiftet. Til gjengjeld har vi fått to nye politiske muligheter: den ene, ytre-høyrepartiet Lega, dyrker denne fryktens harme og utstyrer den med et politisk-symbolsk rammeverk og konkrete målskiver: innvandringen, Europa, kosmopolitisme, den åpne verden. Den andre, Femstjernersbevegelsen, foredler dette sinnet og den sosiale misunnelsen ved å gjøre den politisk, og rette det uformidlet og uendret mot partiene, institusjonene, korrupsjonen, Europa.
To politiske, umiddelbare uttrykk, to symmetriske ytterligheter, med språk og bevegelser som likner hverandre, som fisker i den samme stemmedammen. De foreslår ingen forandring, ingen ny politikk eller en korrigering av kursen, i stedet vil de foreta en radikal utskiftning. En summarisk politikk, med andre ord, Guds egen dommedag, der det ikke har noe å si hvem som kommer inn, bare hvem som går ut, så lenge noen går. Det dreier seg om to populistiske forslag, det ene langt ute på høyresiden, det andre memetisk og foranderlig, der de fleste stemmene er avgitt i en grunnleggende politisk apati. Og begge parter henvender seg – nå som de har vunnet, men ikke har stemmer nok til å styre – andre steder, gjennom media, og krever å få påta seg den oppgaven de alltid er blitt nektet.
I Italia vil den ansvarlige høyresidens oppgave være å skille de moderate fra populistene, noe Berlusconi aldri ville gjøre før Salvini overtok. På venstresiden er oppgaven klar: å bruke tiden i opposisjon til å gjenoppbygge det tapte ved hjelp av sine egne – nå gjenfunnede – ideer.
Oversatt fra italiensk av Astrid Nordang
Publisert første gang i Repubblica 7. mars 2018
© la Repubblica 2018
