Den franske «décroissance»-bevegelsen kan sitte på løsningen på klimakrisen. Det som skal til er økonomisk nedgang – og en grønn revolusjon.
Tidligere publisert i Vagant 3/2010.
Stéphane Lavignotte
La décroissance est-elle souhaitable?
Textuel, 2010
Er økonomisk nedgang ønskelig? Dette er spørsmålet den tidligere journalisten, De Grønne-politikeren og nå teologen Stéphane Lavignotte stiller i pamfletten La décroissance est-elle souhaitable?, utgitt på det franske forlaget Textuel (2010). Boken innleder serien «Petite Encyclopédie Critique», som siden [i september 2010] har rukket å komme ut med fem nye titler, alle med den samme radikale klangen som Lavignottes bok. Utgivelser som Peut-on être radical et pragmatique? (Kan man være radikal og pragmatisk?), Le capitalisme est-il indépassable? (Kan kapitalismen overskrides?) og Le capitalisme contre les individus (Kapitalismen mot individene) taler sitt tydelige språk om pamflettenes politiske agenda. Navnet på serien er godt valgt – bøkene er både små (Petite), opplysende (Encyclopédie) og kritiske (Critique). Ifølge forlaget er hensikten med serien å tilby en tilgjengelig sammenfatning av ulike kritiske analyser av samfunn, økonomi, historie og ideologi. Målgruppen er studenter, aktivister, organisasjoner og borgere hvis fellestrekk er at de er «ouverts sur le monde» – åpne mot verden.
Lavignottes bok åpner altså med et spørsmål: Er nedgang ønskelig? Dette får vi aldri et entydig svar på – boken byr heller på en oversikt over «décroissance»-debatten, som blir mer og mer omfattende i Frankrike. «Décroissance» betyr ordrett «mot-vekst» eller «anti-vekst» – eller på litt bedre norsk, «nedgang» eller «reduksjon». Ordet er beslektet med det norske «nullvekst», et begrep som var i vinden på midten av 90-tallet, men som vi sjelden hører i dagens miljødebatt. Søker du på «décroissance» på nettet, treffer du mest sannsynlig en nettside som oppfordrer til opprør mot forbrukersamfunnet og det kapitalistiske hegemoniet. Også oppslagsverkene har måttet ta innover seg allmenngjøringen av ordets politiske betydning: På Wiktionary er «décroissance» (som på engelsk er oversatt som «degrowth») definert som et politisk, økonomisk og sosialt begrep som er kritisk til den dominerende ideen om at økonomisk vekst på lang sikt er et gode for menneskeheten. «La décroissance» er på vei til å bli en folkebevegelse og har opprettet ikke mindre enn to politiske partier, le Parti Pour La Décroissance, og le Parti des Objecteurs de croissance, et eget forskningsinstitutt, Institut d’études économiques et sociales pour la décroissance soutenable, et eget tidsskrift og mange andre nettverk som alle påberoper seg å være såkalte «objecteurs de croissance» – et ordspill på uttrykket «objecteurs de conscience», som betyr militærnekter. Disse vekstnekterne, som opererer under slagordet «Écologiste, Anticapitaliste, Antiproductiviste, Autogestionnaire», har de siste årene blitt så synlige i fransk miljødebatt at de er svært vanskelige å ignorere; dette i skarp kontrast til situasjonen i Norge, der miljøbevegelsen knapt utfordrer ideen om økonomisk vekst.
Forfatteren av pamfletten, Stéphane Lavignotte, er selv tilknyttet den voksende politiske bevegelsen: Han er selvtitulert «militant écologiste» og er en av opphavsmennene til aktivistgruppa Vélorution og det økopolitiske tidsskriftet Ecorev. Politisk står han ikke langt fra de mest fremtredende «décroissance»-ideologene, Paul Ariès, Vincent Cheynet og Serge Latouche, som alle er både teoretikere og aktivister. Allikevel har han som «pensjonert» politiker, tidligere Sciences Po-student og nåværende pastor i «La Maison Verte» (et protestantisk, liberalt og økologisk misjonssenter i attende arrondissement i Paris), nok distanse til sine egne til å granske dem med et kritisk blikk, samtidig som han innvier den uinnvidde leser i de ulike teoriene og kravene som ligger til grunn for bevegelsen.
Nei takk til «bærekraftig utvikling»
Pamfletten er pedagogisk lagt opp: I den første delen av boka blir vi kjent med teoretiske farsfigurer som Nicholas Georgescu-Roegen, Jean Baudrillard og André Gorz, og hovedlinjene i bevegelsens politiske program. I den andre delen ligger hovedvekten på kritikk av hovedaktørene og de mest innflytelsesrike tesene, mens tredje og siste del vies nedgangspolitikkens framtidsutsikter, sett fra venstre. Blir «la décroissance» venstresidens redning? Blir den neste revolusjonen grønn, ikke rød?
Lavignotte åpner sin analyse i optimistiske ordelag: Siden det månedlige tidsskriftet La Décroissance ble lansert i 2004 med et opplag på 45 000, har enhver miljødebatt i Frankrike vært nødt til å posisjonere seg i forhold til synspunktene som her har kommet til uttrykk. Dermed har økologisk politikk fått en ny og mer radikal giv, som motsvar til de etter hvert utvannede begrepene «bærekraftig utvikling» og såkalt «grønn kapitalisme». Gjennom hele boken fremhever forfatteren det fundamentalt radikale og revolusjonære ved «la décroissance»: I både «bærekraftig utvikling» og «grønn kapitalisme» – ifølge Lavignotte to regelrett selvmotsigende uttrykk – ligger en inneforstått aksept av vekstkravet som en uomtvistelig nødvendighet i dagens samfunn. Ariès, Cheynet, Latouche og deres likesinnede godtar på sin side ikke vårt økonomiske system som premiss – de bærer dermed merkelappen vekstnektere med rette. Cheynets parti PPLDs motto, «Une croissance illimitée dans un monde limité est une absurdité» (En ubegrenset vekst i en begrenset verden er absurd) oppsummerer med få ord hele bevegelsens ideologiske grunnfjell.
Nettopp kapitalismens iboende krav om vekst er deres hovedfiende; de retter sterk kritikk mot dem som mener at økonomisk vekst og økologisk balanse lar seg kombinere. Blant dem som rammes av denne kritikken er De Grønne, Attac og andre NGO-er, som man fra utsiden umiddelbart vil tenke at de burde alliere seg med snarere enn å angripe. Disse grupperingenes kardinalsynd er at de har latt seg «lure» av kapitalismens logikk og løftet om en «bærekraftig utvikling» – den som sier utvikling, sier samtidig vekst.
«Décroissance»-miljøet har måttet tåle mye kritikk for å gjøre sine venner til fiender, men den harde linjen har også gitt dem mange tilhengere: Deres advarsel om at vi nå er på vei inn en ny, kapitalistisk tidsalder, denne gang med et «økologisk» tilsnitt, synes dermed å bli tatt mer og mer på alvor. Budskapet er til syvende og sist at hvis vi tar økologi på alvor, må vi bryte med den rådende økonomiske ordenen.
Et spørsmål som går igjen i boka er «Décroissance, d’accord, mais de quoi?» – nedgang, ja vel, men av hva? Når man snakker om økonomisk vekst, refererer man som oftest til økning av brutto nasjonalprodukt. Men er økning eller nedgang i BNP den beste indikatoren på om man går i riktig retning? Problemet er at BNP rommer alle former for verdiskapning, inkludert den som ødelegger verden: produksjon av våpen, antidepressiva, miljøfiendtlige produkter og produkter som skal gjenopprette balansen sistnevnte er med på å forringe, blir også regnet som en positiv verdi. Talspersonene for «La décroissance» tar til orde for en ny definisjon av rikdom og en annen målestokk for velstand. Som eksempel trekker de frem «Genuine Progress Indicator» (GPI), utviklet av den amerikanske økologiske tenketanken Redefining Progress, som tar høyde for verdien skapt for eksempel gjennom frivillighet.
Den blinde troen på at økonomisk vekst er målestokken for et godt samfunn har ifølge Latouche antatt religiøse proporsjoner: Vi må komme oss ut av «l’économisme», en tilstand der hjernene våre har blitt «kolonisert» av det kapitalistiske tankesettet og trangen til å måle alt av verdi i tall og kroner. For Latouche og hans kamerater har denne økonomismen blitt som en slags religion: For å frigjøre oss fra dens grep, må vi rett og slett slutte å tro på den. Dermed blir det naturlige neste skritt for vekstnekterne å snakke om «a-croissance» (som i «a-théisme»), et ord som rommer et nei til troen på vekst, troen på den økonomiske guden som sådan. Den nåværende økonomiens logikk gjennomsyrer vår måte å tenke på i så stor grad at det har blitt tilnærmet umulig for oss å forestille oss at en annen verden er mulig.
Et annet forbruk er mulig
Sammen med ønsket om å avkolonisere tankene våre fra det økonomiske jerngrepet, synes motstanden mot forbrukersamfunnet å være den sterkeste inspirasjonen for nedgangsbevegelsen. De anser overforbruket vi i dag er vitne til for å være et av de største samfunnsproblemene og miljøtruslene vi står overfor, et forbruk preget av sløseri, fremmedgjorthet og samlemani, som på ingen måte kan forenes med et økologisk bærekraftig samfunn. Kritikken mot overforbruket gjør seg særlig gjeldende i den militante motstanden mot reklamebransjen, som anses som propagandamaskiner for forbrukersamfunnet. Denne propagandaen har forårsaket det Paul Ariès kaller misbruk (som er den ytterste konsekvensen av forbruk), som igjen har ført til «junkproduction» og den dertil hørende «junkconsommation».
Diagnosen er altså at idet vi gikk fra et brukssamfunn til et forbrukssamfunn, ble samfunnet sykt, råttent: Kapitalismens vekstkrav har skapt et gigantisk gap mellom det som i dag produseres av varer og det vi faktisk trenger. Dermed kan vi ifølge Ariès og hans kumpaner forvente at revolusjonen ikke vil komme fra arbeiderklassen alene, slik det tradisjonelt har blitt oppfattet, men fra alle vi som har sett oss lei av å bli presset på varer vi ikke har bruk for, mens verdens klima forvitrer. I boka Le mésusage fra 2007 hevder han at arbeiderklassen ikke kan anses for å være revolusjonens motorer i større grad enn det han kaller «les alter-consommateurs», et uttrykk som er beslektet med det innarbeidede politiske begrepet «altermondialistes», dvs. den gruppen som samles under parolen «En annen verden er mulig». «La décroissance»-bevegelsens klassepolitikk går ut på å bevisstgjøre det overveldende flertallet av befolkningen om at de har stor egeninteresse av å bekjempe det rådende systemet (og dermed ta aktiv part i miljødebatten og -aktivismen), mer enn å mobilisere «proletariatet»: De tar dermed til orde for en ny type klassebevissthet, «un intérêt écologique de classe».
Sterke ord, men hvilke politiske konsekvenser bør dette få, ifølge vekstnekterne? Hvilke konkrete krav fremsetter bevegelsen? Det er dels krav vi kjenner fra beslektede aktører som Attac og ytre venstre, som sekstimersdagen og gratis offentlig transport, dels mer radikale og «utopiske» krav, som forslaget om en universallønn og et lønnstak langt under de lønningene vi har blitt vant til i Norge. I tillegg kommer andre tradisjonelt mer «upopulære», men i denne sammenhengen logiske krav, som å forby profesjonell sport, hvis pengemaskineri kan illustreres med de prangende Olympiske Leker eller fotballspillernes kvalmende høye lønninger.
Desto større resonans tankene bak «la décroissance» får i det franske samfunnet, desto mer kritikk synes den harde kjernen av vekstnektere å få. Lavignotte gir oss en god oversikt over hvilke innvendinger herrene Ariès, Cheynet og Latouche har blitt møtt med, både eksternt og internt. Mye av kritikken utenfra har vært svakt begrunnet, noe Lavignotte skal ha ros for å rette søkelyset på. En av de største motforestillingene mot «décroissance»-bevegelsen, er at den sier nei til all form for økonomisk vekst – det er ikke tilfelle. Kravet er riktignok økonomisk nedgang i de rikeste landene, men i Sør skal det åpnes for vekst, spesielt innenfor områder som vil bidra til å utjevne forskjeller: tilgang på vann, jord, energi og utdannelse. Til tross for denne nyanseringen, har mange påpekt at så lenge vi fortsatt har et kapitalistisk system, vil en økonomisk nedgang på verdensbasis innebære en eksplosjon av fattigdom, arbeidsledighet og ulikhet. Svaret på denne kritikken er at dette er nok et argument for systemendring: En uønsket nedgang under kapitalismen gir finanskrise, mens en planlagt og regulert nedgang kan åpne for en bedre fordeling av ressursene og dermed en ny økonomisk orden.
Nedgang som middel, ikke mål
Kritikken utenfra er ikke uventet tatt i betraktning prosjektets radikale krav, men den mest interessante kritikken er i dette tilfellet den som kommer innenfra, altså den som er formulert av aktører man i utgangspunktet skulle tro var vekstmotstandens venner. Det synes som om Lavignotte deler denne kritikken. Han påpeker blant annet at lederskikkelsene bak «La décroissance» har en hang til store ord – Humanisme, Antikapitalisme, Republikk – uten at det nødvendigvis blir til så mye mer enn prat. I den interne debatten mellom de ulike fløyene i bevegelsen, flyr store ord veggimellom og synes etter hvert å tømmes for mening: Slagord vil aldri kunne erstatte handling.
Selv om denne kritikken er berettiget, oppfordres det også til å ta saken i egne hender. På det personlige planet råder prinsippet om «simplicité volontaire» – frivillig enkelhet. Dette innebærer at vi alle kan ta valg i våre privatliv som vil senke det kollektive forbruket og dermed bnp betraktelig. Det dreier seg ikke om å gi opp alle moderne goder og isolere seg, slik Amish-folket har gjort i USA; her er det snakk om å danne et felleskap av bevisste brukere (heller enn forbrukere) som ønsker å forandre måten vi alle lever livene våre på. Denne oppfordringen om å leve enkelt blir supplert med et nødvendig krav til myndighetene og bedriftene om å senke produksjonen.
«Décroissance»-bevegelsen har også blitt kritisert for å applaudere kontroversielle standpunkter, som en befolkningsreduksjon på verdensbasis: En nedgang i befolkningen vil nødvendigvis gi en reduksjon i forbruket. Latouche & co. svarer på kritikken ved å si at det ikke er antallet mennesker som er problemet, men antallet bilister: Verden går ikke under på grunn av hvor mange som befinner seg på Jorden, men hvordan vi befinner oss her, hvordan vi deler ressursene mellom oss. Per i dag er fordelingen ekstremt ujevn. Som Lavignotte helt korrekt påpeker, gjør klassesamfunnet seg gjeldende også på det økologiske planet. Ikke bare vitner kvotehandelsystemet om miljøklasseskiller på en global skala, men også på mikronivå er det store klasseforskjeller: Mens enkelte kan ta seg råd til air condition, ferieavbrekk fra en forurenset storby og en skjermet kontortilværelse, påvirkes andre av den samme forurensningen på sine arbeidsplasser, uten midler til å kjøpe seg fri fra den. Lavignotte kritiserer «décroissance»-herrene for ikke å ta nok hensyn til dette perspektivet; hos en gruppe svært radikale miljøforkjempere skulle man tro at klasseanalysen var mer present.
Selv om Lavignottes innvendinger mot flere av «décroissance»-bevegelsens feil og mangler fremstår som noe av det mest interessante i boka, faller i alle fall denne leseren litt av når han i siste del kaster seg over noen svært høytsvevende betraktninger om vekstmotstandens etiske konsekvenser, blant annet gjennom å trekke inn Félix Guattari, Gilles Deleuze, Michel Foucault og Paul Ricœur, krydret med teologiske betraktninger, ikke uventet fra en pastors hånd. Personlig syns jeg ikke dette forsøket på en nyteoretisering av «la décroissance» treffer blink – Lavignottes analyser syns langt mer pertinente når de går på den radikale praksis som må ligge til grunn for den revolusjonen «la décroissance» til syvende og sist tar til orde for. Det er nettopp denne praksisen som er inspirerende: Selv om samfunnet bevegelsen tar til orde og kjemper for kan synes utopisk, er det helt nødvendig å aktivt strekke seg etter det, både gjennom lokal og global mobilisering. «La décroissance», selve den økonomiske nedgangen, er ikke et mål i seg selv, men et middel på vei mot en ny oppfatning av hva mennesket er, og hva velstand er.
En av denne pamflettens store fortjenester er at den er løsningsorientert. Forfatteren ser etter fellestrekk hos tilsynelatende motstandere innen samme bevegelse, fremfor å dvele ved det som skiller dem. Er det en ting den franske venstresiden har nok av, er det interne stridigheter. Symptomatisk nok er det nettopp fra ens egne at kritikken er skarpest: Ytre venstre fløy i Frankrike har de siste årene blitt mer og mer fragmentert, der partier som Parti Communiste, Nouveau Parti Anticapitaliste, Lutte Ouvrière og flere andre kjemper om stemmene. Kan utfordringene fra tilhengerne av «la décroissance» bli det limet venstresiden trenger for å samles? Det er lov å håpe.
