FILM. I sin seneste film fortsetter Apichatpong Weerasethakul å katalogisere det som er i ferd med å forsvinne.
Tidligere publisert i Vagant 2/2016.
Cemetery of Splendour
Thailand, 2015
Regissør: Apichatpong Weerasethakul
I Cemetery of Splendour (2015) er allting døsig og stille, noen sover. I et skolebygg gjort om til et provisorisk sykehus, er rommene fulle av soldater som lider av en uforklarlig sovesykdom, dag og natt ligger de i dyp søvn. Viftene surrer over dem, vinduene står på vidt gap og slipper inn verden utenfor: en lys blå himmel og blekgrønt, raslende løvverk. På den gresskledde plassen utenfor sykehuset åpner en gravemaskin opp bakken.
Rundt de sovende beveger pleierne seg stille: Jenjira har ankommet landsbyen for å arbeide frivillig på sykehuset, det ene beinet hennes er ti centimeter kortere enn det andre, hun lener seg tungt på et par krykker. Etter hvert som tiden glir av sted knytter hun bånd til soldaten Itt, som tilsynelatende er uten familie: De to nærmer seg hverandre i hans få våkne stunder, og snart – ved hjelp av den unge kvinnen Keng, som fungerer som medium mellom de sovende og menneskene rundt – også i søvnen.
Fortiden som griper inn i nåtiden, reinkarnasjon, parallelle sfærer og adskilte universer som overlapper: Den thailandske regissøren Apichatpong Weerasethakul (f. 1970) har brukt store deler av sitt virke på å utforske skjæringspunktene mellom det dennesidige og det hinsidige – forrige gang, og kanskje mest kjent, i den på alle måter fantastiske gullpalmevinneren fra 2010, Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv. I hans nye film Cemetery of Splendour sitter restene av det levde livet bokstavelig talt i veggene: Sykehusets rom er dekorert med fargerike papirplakater fra byggets fortid som skole, og den illevarslende gravemaskinen utenfor bærer bud om at bygget igjen skal omfunksjoneres. Det ligger en dobbelthet i tanken om reinkarnasjon: Ideen om et nytt liv og en frisk begynnelse er fortrøstningsfull, men blir mer tvetydig når en gjenkjenner det sirkulære mønsteret i tilværelsen. Det eneste som kan rette ut denne evige runddansen er troen på at sjelen tar med seg minner fra et liv til et annet.
Weerasethakuls interesse for religion dreier seg likevel ikke først og fremst om metafysikk. Da regissøren lot seg intervjue av NRK-progammet Nasjonalgalleriet under et Oslo-besøk høsten 2013, understreket han hvordan tilnærmingen hans til buddhismen er knyttet til sansningen: «Buddhism isn’t really religion, it doesn’t ask me to believe in anything, it only asks me to observe my mind, my body.»
Se, lytt, hør og vær bevisst – og du vil selv kjenne det blafre i hukommelsen i møte med Weerasethakuls filmer. Han bruker ofte de samme skuespillerne, slik han i denne filmen gjør med Banlop Lomnoi, som også spiller en soldat, Keng, i Tropical Malady (2004), eller Jenjira Pongpas, som spiller Orn i Blissfully Yours (2002) og forskjellige varianter av kvinnen kalt Jenjira i Syndromes and a Century (2006) og Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv. I møte med de kjente ansiktene er det som om personene i filmene selv fødes til stadig nye liv – eller er det Weerasethakuls filmer som reinkarneres, igjen og igjen settes inn i ulike verdener? Filmen løper minnets ærend. Den filmatiske hukommelsen strekker seg på tvers av enkelteksistensene, synliggjør tidligere og kommende liv.
Fra Apichatpong Weerasethakuls Cemetery of Splendour (Thailand, 2015).I en tekst i antologien Apichatpong Weerasethakul (redigert av James Quandt, Wallflower Press, 2009), skriver Weerasethakul at det finnes en sammenheng mellom tankene hans om reinkarnasjon og en bok han en gang kom over om utrydningstruede trosformer, språk, arter – de har til felles en «urgent need to try to remember, to try to catalogue something that is disappearing». Erindring, kunnskap, visdom, alt en opparbeider seg gjennom et langt liv, vil til slutt opphøre. Kanskje må også filmene hans forstås som en katalog over det forsvunne?
Denne tanken kan i hvert fall bidra til å forklare Cemetery of Splendours elegiske grunntone: Khon Kaen, landsbyen filmens handling er lagt til, er regissørens hjemstavn, stedet hvor han gikk på skole, vokste opp, var med legeforeldrene sine på jobb. Gravearbeidet på skoleplassen, et sikkert tegn på forandringen i området, fører til en utgravning av minner for Jenjira, som også har vokst opp i Khon Kaen. Gjennom hennes gjeninntreden i en ny Weerasethakul-film, blir tanker om det levde livet påtrengende: Hun har blitt eldre siden vi så henne i Onkel Boonmee. Nå er hun avhengig av krykker, hun ber til guddommene for at rynkene skal holde seg unna, og prøver å finne tilbake til en yngre versjon av seg selv gjennom foryngelseskremer og slankekurer. Tiden som går, kroppens forgjengelighet, åndene fra fortiden som vender tilbake – alt bidrar til anelsen om at det finnes en annen verden bak den hun lever i, nær, men akkurat utenfor rekkevidde. Soldatenes øyne er lukket i søvnen, Jenjira vil sperre opp sine, livet føles som en drøm hun vil våkne fra.
I Weerasethakuls filmer trer det mystiske nesten umerkelig inn i det naturlige. Spøkelser eller ånder åpenbarer seg i hverdagslige situasjoner som besøkende fra en svunnen tid, og får personene de møter – kanskje også publikum – til å reflektere over sin egen samtid. I Thailand, hvor de politiske forholdene dikterer filmproduksjonen i den grad at Weerasethakul bare så vidt får vist filmene sine (den nevnte gullpalmevinneren ble til slutt satt opp i en måned på én kino i Bangkok), gjelder det å trå varsomt hvis en vil utøve samfunnskritikk. Den allegoriske fortellemåten gjør at filmene hans sjelden føles politiske, enda de inneholder politisk ladete elementer som soldater og laotiske innvandrere.
I andre halvdel av Cemetery of Splendour finnes en scene som er eksemplarisk for hvordan det er å være tilskuer til Weerasethakuls filmunivers. Mediet Keng har latt Itts sjel forlate sin sovende kropp og innta hennes; han fører Jenjira rundt i landskapet utenfor sykehuset, vil vise henne rundt i det gamle keiserpalasset. «Jeg står i tronesalen», sier hun, «taket her er ikke høyt, pass på hodet ditt.» Jenjira følger etter Keng over den løvdekte bakken, litt skeptisk i begynnelsen, men etter hvert mer velvillig. «Hva er det?» spør hun da Keng tråkker over en usynlig hindring. «Det er en terskel», svarer hun. «Trå over den.»
