«Vareformen har fullbyrdet sitt herredømme»

Illustrasjon: Andreas Töpfer

OVERSATT. Aldri før har menneskekroppen blitt så grovt manipulert av reklamen og av den kommersielle produksjonen.

[dropcap]P[/dropcap]å begynnelsen av 1970-årene kunne man i de parisiske kinosalene se et reklameinnslag som averterte for et kjent merke collants.[1] Reklamen viste oss en gruppe jenter som danset sammen. Den som har sett, selv med et halvt øye, noen bilderuter av den, vil vanskelig kunne ha glemt det spesielle inntrykket av synkroni og dissonans, av forvirring og singularitet, av kommunikasjon og fremmedhet som strømmet fra kroppene til disse smilende danserne. Inntrykket skyldtes et filmtriks: Jentene hadde blitt filmet hver for seg, og deretter ble disse frittstående klippene samlet med ett enkelt lydspor som bakgrunn. Men i og med dette enkle trikset, i og med den utstuderte asymmetrien i bevegelsene til de lange bena kledd i strømper fra det samme rimelige merket, fra et ørlite avvik i bevegelsene, ble seerne gitt et løfte om lykke som utvetydig hadde med menneskekroppen å gjøre.

På 1920-tallet, da den kapitalistiske kommersialiseringsprosessen begynte å bekle menneskets egen skikkelse, måtte observatører som ingenlunde var velvillig stemt overfor fenomenet innse at det hadde et positivt aspekt, som befant de seg i møte med en forvrengt profetisk tekst som gikk utover grensene for den kapitalistiske produksjonsmåten, og som det nettopp derfor dreide seg om å tyde. Slik ble observasjonene til Kracauer om the girls og de til Benjamin om auratapet født.

Kommersialiseringen av menneskekroppen, som tvang den inn i standardiseringens og bytteverdiens jernlover, lot på samme tid til å fri den fra det uutsigelighetens stigma som gjennom årtusener hadde merket den. Ved å frigjøre seg fra den biologiske skjebnens og den individuelle biografiens doble lenker forlot den i like stor grad den tragiske kroppens uartikulerte skrik som den komiske kroppens stumhet, og den framsto for første gang fullt ut kommuniserbar, helt og holdent belyst. I danser med girls, i reklamens bilder, i de lange rekkene av mannequins ble den sekulære frigjøringsprosessen fra menneskeskikkelsens teologiske fundamenter fullført, en prosess som allerede hadde blitt påbegynt i industriell målestokk ved inngangen til 1800-tallet, da oppfinnelsen av litografiet og fotografiet førte til utbredelsen av rimelige pornografiske bilder: Verken generisk eller individuell, verken som bilde av guddommen eller i form av et dyr, nå ble kroppen virkelig hvilken-som-helst.

Kommersialiseringen av menneskekroppen, som tvang den inn i standardiseringens og bytteverdiens jernlover, lot på samme tid til å fri den fra det uutsigelighetens stigma som gjennom årtusener hadde merket den.

Her viste varen sin fordekte solidaritet med de teologiske antinomiene (noe Marx hadde fått et glimt av). For uttrykket «i vårt bilde, så de ligner oss» i 1. Mosebok, som rotfestet den menneskelige skikkelse i Gud, lenket den imidlertid også til en usynlig arketype og grunnla med dette det paradoksale begrepet om en absolutt immateriell likhet. Kommersialiseringen, som løser kroppen fra sin teologiske modell, berger likevel dens likhet: Hvilken-som-helst er en likhet uten arketype, det vil si en Idé. Hvis den teknifiserte kroppens fullstendig utbyttbare skjønnhet ikke lenger angår framkomsten av et unicum som det som forvirret de gamle trojanske fyrstene da de så den skjønne Helena ved Trojas porter, er det likevel derfor noe slikt som en likhet som dirrer i begge disse («Skuffende ligner hun jo en himmelsk gudinne av åsyn» ). Menneskekroppen likner ikke lenger verken på Gud eller på dyrene, men på andre menneskekropper. Herav følger fordrivelsen av den menneskelige skikkelsen fra vår tids kunster og portrettegningens tilbakegang: Å gripe noe unikt er portrettegningens oppgave, men for å gripe en hvilken-som-helst-het kreves det fotografiske objektivet.

I en viss forstand var frigjøringsprosessen like gammel som oppfinnelsen av kunstene. For fra det øyeblikket der en hånd for første gang tegnet eller hugget ut en menneskeskikkelse, var Pygmalions drøm allerede på plass for å lede den: Ikke bare simpelthen å forme en avbildning av den elskedes kropp, men å forme en annen kropp etter avbildningen, sprenge de organiske barrierene som forhindrer menneskets ubetingede forventning om lykke.

Hva står så igjen i dag, i epoken der vareformen har fullbyrdet sitt herredømme over alle aspekter av samfunnslivet, av det spake og tåpelige løftet om lykke som kom oss i møte, i kinosalenes mørke, fra jentene iført sine collants Dim? Aldri før har menneskekroppen – først og fremst den kvinnelige – blitt så grovt manipulert og så å si forestilt fra topp til tå av reklamen og av den kommersielle produksjonen: Ugjennomsiktigheten i kjønnsforskjellene blir benektet av den transseksuelle kroppen, den ukommuniserbare fremmedheten til den singulære fysis blir avskaffet gjennom dens skuespillaktige mediatisering, den organiske kroppens dødelighet blir trukket i tvil av promiskuiteten og varens kropp uten organer, det erotiske livets intimitet blir tilbakevist av pornografien. Likevel siktet den teknifiserende prosessen, snarere enn å bekle kroppen materielt, på å konstruere en separat sfære som praktisk talt ikke hadde noe kontaktpunkt med kroppen: Kroppen ble ikke teknifisert, det var avbildningen av den som ble det. Slik har reklamens praktfulle kropp blitt masken som den skjøre, spinkle menneskekroppen fortsetter sin prekære eksistens bakenfor, og den geometriske herligheten til enkelte utvalgte girls dekker over de lange, nakne anonyme rekkene som ble ført til døden i die Läger eller de tusener av kadavre som i et daglig blodbad dør martyrdøden på motorveiene.

Å tilegne seg de historiske endringene ved menneskenaturen som kapitalismen vil innesperre i sitt skuespill, å sammenkjede avbildning og kropp i et rom der de ikke lenger kan være hver for seg og slik oppnå å få smidd en hvilken-som-helst kropp som har likhet som sin fysis, dette er det godet som menneskeheten bør vite å fravriste varen ved solnedgang. Reklamen og pornografien, som ledsager varen til graven som gråtekoner, er de ubevisste jordmødrene til denne menneskehetens nye kropp.

 

«Collants Dim» er tittelen på dette kapitlet fra Giorgio Agambens Fellesskapet som skal komme (1990). Hele verket utgis på forlaget H//O//F i august 2017, oversatt av Espen Grønlie.

[1] Collants: ettersittende strømper. (O.a.)

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.