Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

«Våre lyse, nordiske sommernetter»

LEDER. Hva kan man gjøre for å få nabolandenes litteratur gjensidig mer kjent og lest?

Lederartikkel i Vagant 3/2012.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

I et intervju med den svenske Knausgård-oversetteren Rebecca Alsberg i mars-nummeret av Med andra ord, den svenske oversetterforeningens tidsskrift, skriver redaktør Viktoria Jäderling: «Argumenten för att läsa i original brukar vara att man inte vill missa nyanserna som kan försvinna i en översättning. Jag vänter själv på de svenska översättningarna av samma skal: jag fattar inte norska (misstänkar jag, självförtroendet vacklar) och jag vill inte missa nyanserna.»

Holdningen er utbredt, selv blant yrkeslesere: De andre nordiske språkene oppfattes som fremmedspråk. Ikke minst virker de ulike nasjonale offentlighetene ofte som adskilte kontintenter. Da leserne så frem til Min Kamp 6 i Norge, avsluttet flere danske aviser sine anmeldelser av Min Kamp 3 med at leserne kunne vente i spenning på fortsettelsen – altså bind 4. Dansk presse betraktet en stund den norske Knausgård-ståheien som et eksotisk fenomen, vel så mye et utslag av nordmennes særegne sinnelag som av verket; men etter hvert strammet lesningene seg til, og danske kritikere publiserte artikler, både i aviser og tidsskrifter, der de gikk i dialog med kolleger fra nabolandene. På lignende vis har den norske kritikken sakte, men sikkert tatt innover seg at romanen med fordel kan leses opp mot sin svenske tilblivelseshistorie, med samtidige forfattere som Stig Larsson og Lars Norén som åpenbare forgjengere, og Strindberg som et historisk episentrum.

Det er lenge siden man snakket om en nordisk felleslitteratur, med de danske Klareboderne og Georg Brandes som henholdsvis forleggernes og kritikkens samlingspunkter. Men den nordiske litterære utvekslingen finnes fortsatt, både som reelt fenomen og ideell forestilling. En av de fremste til å bevirke begge deler har de siste tiårene vært Ingmar Lemhagen. Få har som ham bundet de svenske, norske, danske og svenskfinske litterære offentlighetene sammen, i kraft av sine mange kløktig arrangerte seminarer på Nordens Folkhögskola Biskops-Arnö, jevnlige artikler i flere lands litterære tidsskrifter og en unik sporfinnersans – forbausende nysgjerrig, alltid oppdatert. En rekke kull skjønnlitterære forfattere har knyttet kontakter på tvers av landsgrensene på debutantseminarene Lemhagen har stått bak, og de siste to-tre årene har han nådd ut til brede lesergrupper gjennom sine jevnlige bidrag i Klassekampens «Nordisk råd»-serie.

Likevel: I Kritikers nummer dedisert til Lemhagen (nr. 14, 2010) fantes kun én norsk bidragsyter (Ole Robert Sunde) og én dansk (Erik Skyum-Nielsen). Hvordan kunne det ha seg at knapt noen nordmenn eller dansker bidro i et nummer av et uttalt «nordisk» tidsskrift om arbeidet til en som i fire decennier har sirklet rundt den nordistiske utfordringen? Da Malmö-forlaget Pequod Press året etter utga en antologi om Lemhagen, I den nordiska litteraturens tjänst, tok man heldigvis tittelen mer på ordet: Her var 13 av 55 bidragsytere fra Norge, seks fra Danmark og seks fra Finland. Disse to utgivelsene gjorde det likevel synlig at Lemhagens sak – som han er en alt annet enn naiv fortaler for: Han minner stadig om at «misforståelsen er den grunnvollen det nordiske samarbeidet hvilker på» – verken er vunnet eller tapt, men fortsatt står i en uavklart vippeposisjon. Vi snakker sammen, men vi snakker dårlig sammen.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Utfordringen gjelder ikke bare for den litterære offentligheten. En undersøkelse om skandinaviske språk og medievaner som ble lagt frem på Nordiske Mediedager i Bergen i mai, viste det mange har erfart: Samtalen mellom nordmenn, svensker og dansker flyter i 2012 alt annet enn lett. Pål Mæland og Frank Aarebrot sto for undersøkelsen, og konklusjonene var klare, slik de fremla dem for NRK:

Et stort flertall av svenskene sliter med å forstå dansker i det hele tatt. (…) Nordmenn forstår svensk, men sliter med muntlig dansk. Svenskene forstår norsk, men har store problemer med dansk. Danskene har problemer med begge språk, men aller mest med svensk. («Vi forstår ikke lenger svensker og dansker», 10.05.2012.)

Likevel finnes også tegn som peker i en annen retning. I dag jobber ifølge Aftenposten 80 000 svenske statsborgere i Norge («Grenseløs jobbjakt», 28.04.2012) – både ungdom, industriarbeidere og høyt utdannede. En slik midlertidig migrasjon fører, ikke overraskende, til at visse former for kulturutveksling skjer av seg selv. I tråd med dette henviste Ingunn Økland for et par år siden til «den såkalte Skavlan-effekten», og mente at «populærkulturelle formidlingskanaler overtar sentrale funksjoner fra det mer sendrektige, formelle kultursamarbeidet». («Ubrukt potensial», Aftenposten, 02.12.2009.) Økland har utvilsomt rett i dette, men tv-underholdning og medial formidling må suppleres av andre typer kultur, «sendrektig» eller ei.

Hva kan man gjøre for å få nabolandenes litteratur gjensidig mer kjent og lest? Spørsmålet er ikke Vagants, men stammer fra Gyldendal-forlegger Harald Griegs særtrykk «Stille bygværksmænd –» (1951). Der skildrer han hvordan Det nordiske Forleggerråd ble grunnlagt etter et møte i Nordisk Råd i 1934: En gruppe snarrådige delegater fremkastet den tanken at man skulle invitere også forleggerne til et møte neste år:

Innbydelsen ble vel mottatt: Praktisk talt alle Nordens førende forleggere var samlet om det flammende St. Hans-bål nede ved stranden, da Helge Rode den første kveld holdt en beåndet tale for Norden og især for de lyse netter som et av de bånd som knytter våre folk sammen. En bedre opptakt kunne møtet ikke fått. Og en kan vanskelig tenke seg en gunstigere bakgrunn for nordiske forhandlinger enn Hindsgavl slott ved midtsommerstid.

Hva Det nordiske Forleggerråd gjør i dag, ja, om det overhodet eksisterer, må man trolig langt ned i forleggerforeningenes referatbunker for å få vite. Vi kan nok likevel slå fast at det ikke er ånden fra Hindsgavl slott som i dag omgir «Nordens førende forleggere»; vi må andre steder hen for å finne de «stille bygværksmend» som Grieg med en henvisning til Bjørnson påkaller, de som «brækker stenen til vort fælles-hjem».

Bjørnsons og Griegs språkbruk er forloren, men tankegodset fortjener en modernisering. De nordiske landene deler ikke bare felles kulturbakgrunn: Tettere kontakt ville også gi hver enkelt av oss flere eksistensielle og kunstneriske kombinasjonsmuligheter. Ved å bli kjent med de små uensartethetene, blir man også dyktigere til å omgås de store forskjellene. De språklige ulikhetene er merkbare nok til at vi må arbeide en smule for å tilegne oss hva de andre mon mener; de kulturhistoriske og politiske likhetene markante nok til at sammenligninger er meningsfulle. Noe vi ser blant annet i den pågående debatten om en eventuell norsk boklov, der Danmarks forsøk med friprisordning er et tungt argument i vurderingen av fordeler og ulemper ved å endre på en av den norske bokbransjens grunnpilarer.

På ene siden av feltet er Nordisk Råds Litteraturpris fortsatt den mest høythengende litterære prisen – i alle fall i Norge –,  og på den andre siden har en rekke småforlag, festivaler og tidsskrifter fått yngre forfattere og redaktører til å samarbeide – en kontakt som kan vise seg å vare, og dermed bringe stadig nye impulser over kjølen eller Skagerrak. Påvirkning trenger heller ikke å være målbevisst, men kan skje i kraft av at mottakeren gjenkjenner noe som sterkt eller nytt. Er det for eksempel mulig å skrive historien om norsk litteratur på 00-tallet fyllesgjørende uten å nevne påvirkningen det svenske tidsskriftet OEI øvde på en rekke unge norske forfattere og kritikere i samme periode? Hvis man skriver artikler der man trekker sosiologiske konklusjoner ut av lesningen av et knippe romaner skrevet i et gitt tidsrom, kan man nok det. Men skal en norsk kritiker kartlegge litterære påvirkninger og hvordan nye ideer og skrivemåter bryter frem, hører dette med: Man må skrive nordisk historie.

Les også Audun Lindholms anmeldelse av 2010-årgangen av det danske tidsskriftet Standart: «Samling av den litterære republikk».

Avatar

Bernhard Ellefsen og Audun Lindholm

Én kommentar

  • låter sig snabbt kommenteras i klartext: Synpunkerna är lika oavvisliga som nödvändiga nu som då 2012.