Oversatt fra engelsk av Audun Lindholm og Hans Jacob Ohldieck
«Den innbilske landsbybuaren trur at landsbyen hans er heile verda.»
– José Marti, «Vårt Amerika»
«Jeg er en tupi som klimprer på en lutt!»
– Mário de Andrade, «Trubaduren»
«Tupy, or not Tupy, that is the question.»
– Oswald de Andrade, «Antropofagisk manifest»
1.
En dag vil jeg skrive et essay med tittelen «Amerikaene fortsatt under konstruksjon». Der vil jeg undersøke det ennå bare forestilte kulturelle rommet til en «Amerikaenes poetikk», ved hjelp av José Martís «Vårt Amerika» og Ralph Waldo Emersons «moralske perfeksjonisme». Diskusjonen av moralsk perfeksjonisme kommer til å stå i takknemlighetsgjeld til Stanley Cavell, og den vil uten tvil føre frem til en erklæring av gjensidig avhengighet: Amerikaenes poetikk blir aldri sluttført, for hvis vi noensinne kommer frem til endestasjonen, vil vi ha sveket dens løfte om å være tilblivende, regenererende og selvkannibaliserende.
I dette essayet ville jeg ha hevdet, som en Dada-Edgar Allen Poe som drømmer om Nicolás Guillén mens han foretar Google-søk, at Amerikaenes dikt ennå ikke finnes. For Amerikaene er et forestilt kulturelt rom som er kontinuerlig muterende og hamskiftende, og like unnflyvende som de siste åndedragene fra en munn som tilhører en døende.
Deretter ville jeg ha sagt at nettopp dette er grunnen til at det imperativet poetene i Amerikaene skriver etter – i motsetning til hva den gamle visa forteller oss – har vært å fortelle, ikke vise. For å fortelle er oppgaven til et folk som befinner seg i en overgangsfase, slik Langston Hughes hevder at vi gjør.
2.
I en antologi fra 1972, Shaking the Pumpkin: Traditional Poetry of the Indian North, formulerer Jerome Rothenberg et problem som fortsatt er viktig, også (eller særlig) idet vi beveger oss fra en amerikansk poetikk til en Amerikaenes poetikk:
I en periode på omtrent 25 år, eller like lenge som det tar for en ny generasjon å oppdage hvor den lever, ta de greske episke verkene ut av pensaene & erstatt dem med de store amerikanske episke verkene. Studér Popul Vuh på samme måte som du nå studerer Homer, og les Homer på samme måte som du nå leser Popul Vuh – som et eksotisk antropologisk dokument, etc. (Prefaces, s. 175.)
I Rothenbergs tekst hører vi et ekko av José Marti i «Vårt Amerika», åtti år tidligere:
Vår eiga historie, frå inkariket til vår tid, må kunnast til fingerspissane sjølv om det inneber at me ikkje lærer ein ting om greske arkontar. Vårt Hellas er å føretrekkja framfor det Hellas som ikkje er vårt. Vi treng det meir. (Oversatt av Jon. O. Lorentzen, Vagant 2/08.)
Rothenbergs to tidlige antologier, Technicians of the Sacred (1967) og Shaking the Pumpkin (1972) løftet frem den umiddelbare (heller enn historiske eller antropologiske) relevansen i diktningen til de amerikanske urinnvånerne (på begge de amerikanske kontinentene), til afrikanerne og folkeslagene i Oseania. De er viktige dokumenter fra 1960- og 70-årene, og satte fart i arbeidet med å danne nye ideer om den amerikanske poesien. Rothenberg kombinerte et angrep på den vestlige høykulturens primære status med et aktivt forsøk på å finne det som syntes å mangle i vår egen kultur og i andre ikke-vestlige, ikke-orientalske kulturer. I tillegg innebar denne «gjenvinningen» av urinnvånerkulturen av en jødisk Brooklyn-født førstegenerasjons poet-som-antologist (med Rothenbergs formulering, «en jøde blant / indianere»), med estetiske røtter i den europeiske avantgarden, en anerkjennelse av folkemordet på vår egen jord, på begge de amerikanske kontinentene, som en del av traumebehandlingen etter Auschwitz og Hiroshima.
Rothenbergs antologier undersøker det flerkulturelle grunnlaget for Amerikaene, samtidig som de eksplisitt avviser europeisk overlegenhetinnenfra et europeisk perspektiv. Rothenbergs arbeid er også bemerkelsesverdig fordi det forkaster den utbredte, men demagogiske avvisningen av Europa og europeiskhet blant poeter fra USA, altså avvisning av Europa til fordel for et idealisert og enestående «Amerika».
3.
Den amerikanske litteraturens enestående, udelte enhet er basert på et knippe (ofte voldelige) anglonormative fortrengninger: av kulturer fra før erobringen, av slavenes kulturer, av innvandringens tungemål og av nye språk.
4.
Charles Olsons besøk i Yucatán i 1951 inspirerte ham til en viktig og innflytelsesrik dreining mot en Amerikaenes poetikk, en dreining som var den viktigste blant poetene fra USA i årene umiddelbart etter Annen verdenskrig. Olsons ekspansive avvisning av fellen som lå i det Robin Blaser i et essay om Olson kalte «Den vestlige boksen», er både et ekko av Martí og en foregripelse av Rothenberg:
Det er ikke grekerne jeg klandrer. Hva det dreier seg om, er oss selv, at vi ikke finner måter å forholde oss til erfaringen som den er, i våre definisjoner av og uttrykk for den, med andre ord, måter å oppholde oss i det menneskelige universet, i stedet for å bli ledet til å stykke opp virkeligheten. Nettopp dette er hva vi gjør, dette er hva som har stått på spill i det som har vært, og prosessen, slik den nå gjør seg gjeldende, kan blottstilles. Det er funksjonen, sammenligning, eller det større navnet for den,symbologi. Dette er de falske ansiktene, som skjuler og holder oss fra å bruke de aktive intellektuelle tilstandene, metafor og fremføring. («Human Universe», i Collected Prose, s. 157.)
Olson fortsatte med å artikulere en stedets poetikk som avviser det metafysiske til fordel for det historiske og partikulære. Etter den direkte kontakten med våre Amerikaer, innså han at veien ikke går gjennom analogi, men gjennom en prosess med aktiv sammenstilling som frembringer en tredje term.
Våre Amerikaer er en fremføring.
5.
Jeg vil insistere på ordet Amerikaer, ikke bare for å favne både Nord- og Sør-Amerika, men også for å uttrykke det mangfoldet av betydninger som vi knytter til Amerika, for å innskrive dette mangfoldet som grunnleggende for våre Amerikaers poetikk.
I Ül: four mapuche poets (Cecilia Vicuña (red.), oversatt av John Bierhorst, Pittsburgh: Poetry in Indigenous Languages Series, Latin American Literary Review Press, 1998), siterer Vicuña Jorge Teiller: «mitt våpen mot verden er et annet syn på verden» (21). Det poesi mangler av handlekraft gjør den opp for med begrepslig kraft, Blakes «Mental Fight». Eller med Martís ord: «åndelege våpen som sigrar over dei andre. Festningar av idear gjev betre vern enn festningar av stein.»
De siste tyve årene har ingen temaer forfulgt poesien så mye som identitet – nasjonal, sosial, etnisk, rasemessig, lokal. I likhet med Amerikaene må identitet alltid skrives i flertall. Og i likhet med Amerikaene, er identitet nødvendigvis, a priori, synkretistisk og sammenflettet, til og med selv-kannibaliserende, like sikkert som DNA-et som strømmer gjennom psyken vår og kobler sammen våre mentale bilder.
Når vi ikke bare utvikler tenkningen vår omkring en poetikk for Amerikaene, men også – og mye viktigere – skaper en poetikk for Amerikaene gjennom aktivitet, vil vi gjøre klokt i å ha Teillers bemerkning i bakhodet: at vi skaper et nytt blikk på verden, et som med sin globale karakter ikke følger påbudene til Verdens handelsorganisasjon og Verdensbanken, samtidig som det i sitt lokale uttrykk unngår å bli et produksjonssted for eksotisk eksportfrukt, og heller engasjerer seg i en selv-skapelsens kannibaliseringsprosess, som et første forsvar mot «Den vestlige boksen». En mulighet som aldri er blitt bedre lagt frem enn i Oswald de Andrades «Antropofagisk manifest»:
Antropofagien er det eneste som forener oss … Imot alle importører av bevissthet på boks. Livets håndgripelige eksistens. Og den pre-logiske mentalitet som herr Lévy-Bruhl kan få studere … Imot de misjonerende folks sannhet, definert av en klok antropofag… Men det var ikke korsfarere som kom. De var flyktninger fra en sivilisasjon som vi eter, fordi vi er sterke og hevngjerrige som Jabuti. (Oversatt fra portugisisk av Anne Elligers, Vagant 3/08.)
6.
Martí igjen: «Trea må stille seg på rekkje for ikkje å sleppa forbi kjempa med sjumilsstøvlar!»
En alltid fengslende modell for vår globale/lokale/loco poetikk, er den skotske poeten Hugh MacDiarmid – ikke det navnet han ble født med, men det han strebet etter – som ble kastet ut av det skotske nasjonalistpartiet, til tross for at han skrev på en skotsk dialekt, fordi han var for internasjonal; og kastet ut av kommunistpartiet fordi han var for lokalpatriotisk.
I samlingen av Mapuche-poeter skriver Elicura Chihuailaf: «Poesien beskytter ikke bare et folks kulturelle identitet, den skaper den.» På denne måten understreker Chihuailaf poesiens produktive krefter i kontrast til kulturteoriens reproduserende reflekser. Amerikaenes poetikk vil være mindre opptatt av å analysere temaene og de kulturelle narrativene i spansk og engelsk skjønnlitteratur enn av å lytte etter – og sette sammen – en collage av forskjellige språkpraksiser i Amerikaene. Gjennom å erstatte tema og system – «sammenligning» og «symbologi» i Olsons termer – med palimpsester og collager, foreslår jeg at vi begrepsliggjør våre Amerikaer som en hypertekstuell eller synkretistisk konstellasjon, med alfabetiske, piktogrammatiske og muntlige lag. En konstellasjon er en alternativ modell for å forstå det som ofte betegnes som fragmentering, paratakse, isolasjon, insularitet, atomisering og atskilt utvikling. Hypertekstualiteten tegner kart over et synkretistisk rom som artikulerer kontaktpunkter og som muliggjør både romlige forbindelser mellom avvikende deler og temporale overlegninger som flyter eller smelter sammen.
Mapuche-bindets palimpsestiske tilnærming springer direkte ut fra de materielle forholdene bak Amerikaenes poetikk: ikke multikulturalisme, men det Chihuailaf med en nyttig betegnelse kaller (i Bierhorsts engelske oversettelse av den opprinnelige spanske teksten til denne Mapudungun-talende poeten): interkulturalisme. Denne boken er ganske visst skrevet på tre språk: engelsk, spansk og mapudungun (Mapuche-indianernes språk). Av de tre språkene er mapudungun det siste som ble alfabetisert, det vil si, som ble translitterert til skrift. Først ble jeg forvirret fordi ingen oversetter var ført opp under de spanske versjonene, men så skjønte jeg at det ble tatt for gitt at de poetene som var representert på mapudungun hadde laget sine egne oversettelser, eller mer sannsynlig jobbet tospråklig, kanskje like mye ved å gå fra den spanske versjonen tilbake til den på mapudungum som ved å gå fra en ferdig mapudungum-original til en spansk oversettelse, som om det var et fremmed språk. Det som gjør dette til noe innfødt for våre Amerikaer er kanskje ikke mapudungummens fibre alene, men de sammenflettede lagene av den innfødte, den koloniale, innvandreren: mer spesifikt to som forenes mot en tredje, som er betraktet som den største trusselen. Husk Rothenbergs linjer – en «jøde blant / indianerne».
Martí sier at vi arbeider «kledd i engelske knickers, parisiske vestar, nordamerikanske jakker og spanske hattar [mens] indianaren stod tagal rundt oss på alle kantar», og i fortsettelsen understreker han nødvendigheten av å forkaste rasismen gjennom å anerkjenne ikke bare dem som var her før europeerne, men også dem som ble brutalt rykket ut av Afrika for en tøff landgang i den nye verden, disse som vandrer «einsam[t] og utstøytt, mellom elver og villdyr». Martí kjemper for at man ikke skal viske ut menneskeligheten til dem som ble brakt til Amerikaene som slaver. Men han gir også uttrykk for at våre Amerikaers nye verdener krever en økopoetikk, slik Jonathan Skinner foreslår i tidsskriftet Ecopoetics.
I våre Amerikaers imaginære rom har ingen forrang, verken når det gjelder å lide eller når det gjelder landområder, for forrangen er reservert gjenferdene og vinden, som for alltid er tapt både for og i tiden.
7.
Amerikaenes poetikk har i flere hundre år skapt synkretistiske, innfødte språk som er ulike de overleverte diksjonene til erobringens og emigrasjonens språk: Innfødte i den betydning at de er født i en region, har sitt opphav et sted. Stedet er her, tiden er nå: nødvendigvis en korsvei.
Idet jeg ser etter de trådene som binder sammen Amerikaenes poetikk, vil jeg derfor vektlegge nyskapingen over raffinementet, for slik å uttrykke hvor viktig oppfinnsomheten har vært for våre Amerikaer. Det vil si, de kontaktpunktene som vi kanskje finner mellom våre amerikanske bosetninger ligger muligens ikke i utvidelsen og raffinementet av et poetisk språk som vi har arvet, for eksempel fra Europa, fra London-engelsk eller Madrid-spansk eller Lisboa-portugisisk, men snarere i hvordan disse språkene har jobbet for å avbryte en raffinert og assimilert litteraturs nedstamning.
Jeg håper dette kan antyde et svar til en kritikk man ofte hører når det gjelder forslag om å utvide studiet av amerikansk litteratur til Amerikaenes litteratur. Hvis litteratur fra Amerika, i betydningen USA, forstås som en utvidelse eller utvikling av tidligere, hovedsakelig britisk litteratur, vil vi nødvendigvis først måtte se på den tidlige engelske litteraturen for å forstå vår egen. Dette er den logiske hovedbegrunnelsen for engelsk-instituttets struktur, der undervisningen av USA-produsert litteratur på sin side var et resultat av en hard kamp på begynnelsen av forrige århundre. Jeg sier USA-produsert, ikke nord-amerikansk litteratur fordi engelsk-avdelingene i USAhar viet lite oppmerksomhet til både canadisk og meksikansk litteratur, som i beste fall blir betraktet som paralleller til – snarere enn grunnleggende for – utviklingen av USA-produsert litteratur.
I et nylig publisert essay påpeker Frank Davey hvor få kontaktpunkter det har vært mellom poeter fra USA og Canada, og de få som er, har nesten alle oppstått etter 1950. Når de har funnet sted, har disse sammenstrømningene gjort det mulig for poeter på begge sider av grensen å fremme et felles estetisk og politisk engasjement mot mer konservative, om ikke nativistiske, poetiske posisjoner i deres egne land. Samtidig har de offisielle fortellingene i de ulike landenes nasjonalpoesi for en stor del blitt behandlet som atskilte og løsrevet.
Noe som alltid har ligget latent innenfor den canadiske kulturen er den kjensgjerning at Canadas røtter utviklet seg som et avvik fra USA, og at Canada gjentatte ganger er blitt bekreftet av USAS egne borgere som den alternative nord-amerikanske nasjonen … Canadas første bølge av engelsktalende immigranter var flyktninger fra den amerikanske revolusjonskrigen. Dannelsen av nasjonen Canada i 1867 var delvis et tilsvar til USAs store armeer, som borgerkrigen hadde resultert i. På samme måte som canadiske styresmakter har vært bundet av denne komplekse kulturhistorien i den grad de har vært i stand til å slutte seg til USAs politikk, har canadiske poeter – både ubevisst og bevisst – nødvendigvis vært selektive i sin tilknytning til poesi og poetikk fra USA. Generelt har canadiske poeter unngått å knytte seg til hegemonisk poesi og poetikk som har lovprist USA som nasjon. («Canadian Poetry and its Relationship to US Poetry», The Greenwood Encyclopedia of American Poets and Poetry, 2006.)
Som Roland Greene hevder, haster det med å reformere litteraturstudiets disiplinære grenser, og bevege seg i retning av det han kaller «New World Studies». Se spesielt hans essay «New World Studies and the Limits of National Literatures» (Stanford Humanities Review, 6:1, 1998), hvor jeg har hentet mottoet fra Andrades «O trovador»:
For New World Studies er ikke kontaktsonen bare de kulturelle møtestedene i bokstavelig forstand, men de sammenkjedede rommene hvor verdener – det vil si, intellektuelle eller åndelige systemer som fremstilles på en måte som gjør at de kan bli forstått og verdsatt – inngår i en kritisk relasjon til hverandre; det at termen og begrepet om «verden» kommer i spill er nødvendig for denne virksomheten.
8.
En synkretistisk poetikk av skarpsinn og oppfinnsomhet, av collager og palimpsester, er motstander av den litteraturmodellen som fokuserer på akkumulasjon og rettlinjet utvikling og som fortsatt dominerer akademia iUSA (og andre steder i Amerikaene). Hvis vi tenker på litteratur som noe som utvikler seg gjennom kryssbefruktning og kannibalisering, i retning av oppfinnelsen av en kunstig opprinnelse, av nye verdener, da vil vi kanskje finne det nødvendig å vurdere parallelle poesier heller enn kausale poesier: Sammentreff vil bli viktigere for oss enn herkomst, kontaktpunktene vil ha større gjenklang enn felles opphav. Eller i hvert fall: like stor. Dette er grunnen til at Ernesto Livon-Grosmans notasjon av synkroniseringen i New Yorks L=A=N=G=U=A=G=E (1978-1981) og Buenos Aires’ Xul (1980-97) er så tiltalende: den gjør ikke krav på innflytelse, på årsak og virkning; det dreier seg om samtidige utviklinger, som er strukturelt og poetisk forbundet, til og med sammenflettet. (Se Livon Grosmans «The questioning of the Americas» i 99 Poets/1999: An international Poetics Symposium, som jeg redigerte forboundary 2 i 1999, og som utgjør utgangspunktet for mine refleksjoner her.)
Den Amerikaenes poetikk som jeg ser for meg handler ikke om sammenligninger: den handler om møter, og forandring gjennom møter; for hvis du er den samme etter en slik berøring, da var det ikke noe møte.
9.
Prosjektet om Amerika – om Amerikaene – er en prosess som ennå ikke er fullført, en prosess som aldri skal avsluttes.
For når den er avsluttet er den over.
Våre Amerikaer er fortsatt under utførelse: som en samtale, som eksperimentering, som et essay. Men kanskje våre Amerikaer er en formell prosedyre, en hypotese eller noe betinget som krever estetisk innblanding, en spinnende kvinnes snarrådighet, en oppfinnelsesevne av en annen verden.
Og derfor er det er mulig at vi ser våre Amerikaers muligheter skarpest i poesien: Poetikken vår betraktet under vår utvekslings tegn.
New York, 1. mai 2007
