Det finnes bøker som slår ned i ens tilværelse og splitter tiden i et før og et etter. For meg var Melbourne-forelesningene (1995) en slik bok.

«Svein Jarvoll var en autodidakt udi græsken,» sto det, og slik tenkte jeg at verden kunne være: Befolket av individer som på egen hånd, og uten pekuniære insentiver, omfavnet antikken. Ikke minst på vei til jobb i konsjeavdelingen på Freia sjokoladefabrikk midt på 1970-tallet:

På T-banen om morgenen klokken seks på vei til Carl Berners plass og om ettermiddagen i firetiden på vei til Munkelia stasjon fant han frem fra den pløsete skaibagen ved føttene den aprikosfargede smått om senn ifillerleste nynorske greske grammatikken til Weierholdt og pugget dualis- og verbalformer og uregelmessige substantiv mens han iblant lot blikket hvile ved trekvartfavnfuller av aftenpostenmorgenutgaver og aftenpostenaftenutgaver, iblant løftet det mot et motgående vognsetts intenst lange øyeblikk, eller leste sinistrovert nødåpninginstruksjonen under den røde hendelen, EDISLIT ENERØD KKERT GO TEKATDNÅH IRV, og om kveldene satt han foran diverse stabler med bøker på kjøkkenbordet, oppslagsverk, mytologiske leksika, engelsk-greske og gresk-engelske ordbøker, den kostbare Liddel&Scott som kunne få et sykkelbagasjebrett til å skjelve og som han hadde svettet for med en dobbeltskiftøkt, og ikke å forglemme oppslått midt foran seg en rød shirtinginnbundet tobindsutgave av Odysseen på gresk, samt Rieus engelske prosaoversettelse og Østbyes norske heksameteroversettelse av samme oppslått til venstre.

Det var mulig å bli lærd på egen hånd, betydde dette for meg, og lærdom betydde i denne sammenhengen også visdom: Jeg har aldri forstått at noen – noen overhodet – er infisert med hybris i den grad at de tror egenhendig å kunne overby mer enn 2000 års lærdomstradisjon, og beslutte at alle lærde i denne vår tradisjon alltid har vært på ville veier i sin omfavnelse av antikken.

Hva skulle vi gjort uten de profesjonelle klassisistene, disse studiøse arbeidsmaurene som har gjort antikken til yrke? Vi har respekt for dem, selv om vi vil antyde at det er de, og ikke vi, som pynter seg med lånte fjær i hatten. Og aldri kunne de ha skrevet den fabelaktige novellen fra konsjen i Den ufullførte beretningen om Henry Glass og andre noveller (1990).

«Tilgi meg min klassiske dannelse, hvis det er noen trøst kan jeg fortelle at den av og til føles som et belegg på tennene,» heter det et sted i En Australiareise (1988). Som etter ha spist sjokolade? Bittersøtt. Må vite.

Mensa rotunda! vil mange si. Like vektig som Alexander Kiellands Gift i agitasjonen mot klassisk dannelse i norsk historie er Anton Martin Schweigaards «Om Nødvendigheden af at indskrænke Sprogstudiets Omfang i den lærde Undervisning» fra 1832. Schweigaard tangerer René Descartes’ fryktinngytende moderne angrep på klassisk filologi, et angrep som kanskje først møtte kompetent kritikk i og med Giambattista Vicos De antiquissima Italorum sapientia fra 1710. Hva med Schweigaard og Kielland? Jeg vil mene at de først med Melbourne-forelesningene fikk et fullverdig tilsvar.

Med andre ord: Melbourne-forelesningene er det beste forsvaret for klassisk dannelse i norsk litteratur noensinne.

5. mai 2016 fylte Svein Jarvoll 70 år. I Vagant 2/2016 gjør syv forfattere og litterater hvert sitt punktnedslag i forfatterskapet og dets omkrets.

Espen Grønlie

Facebook

Twitter