Samleren

ESSAY. Serieovergriperen Gabriel Matzneff er blitt avslørt. Hans fall varsler om at et nytt kunstsyn for alvor gjør sitt inntog også i den franske kulturverdenen.



Denne teksten sto først på trykk i Vagant 1/2020, i spalten «Fransk balkong». Høsten 2021 utkom Vanessa Springoras Samtykke på Forlaget Oktober, i Agnete Øyes norske oversettelse. I den forbindelse publiseres teksten også på nett.

For noen uker siden satt jeg en kveld i hyggelig passiar med en kvinnelig forfatterkollega etter et litteraturarrangement. Vi snakket om Matzneff-saken, overgrepsskandalen som har rystet det litterære Frankrike etter at Vanessa Springora, en kvinnelig forlagsansatt i 40-årene, ga ut memoarboken Le Consentement (Samtykket, Grasset, 2020), om forholdet hun hadde til den fremstående franske forfatteren Gabriel Matzneff da hun var 14 år, og han 36 år eldre.

Kvinnen jeg snakket med, som blant annet har skrevet en rekke bøker med feministisk tilsnitt, mente i likhet med meg selv at sprengkraften i Springora-saken først og fremst ligger i avsløringen av en ukultur som i generasjoner har fått herske i det franske litteraturmiljøet, ikke ulikt Matilda Gustavssons skildring av miljøet rundt Forum og Jean-Claude Arnault i Klubben (Albert Bonniers Förlag, 2019). Litt utpå kvelden dukket en bemidlet herremann, noen år eldre enn oss, opp i lokalet. Han dunket kjekt en flaske kvalitetsvin i bordet foran oss, før han begynte å legge ut om sine egne litterære fortreffeligheter, selvsagt uten å interessere seg det grann for våre. Siden kollegaen min og jeg allerede var godt nede i glassene, utvekslet vi noen lattermilde blikk, før vi drakk ut glassene i én slurk, og trakk oss stille tilbake.

Da vi traff hverandre igjen dagen etter, påpekte hun hvor avgjørende det hadde vært for vår opplevelse av situasjonen at vi hadde vært til stede begge to: Heller enn å gå derfra med usikkerhet og skam, kunne vi trekke på skuldrene og le av det hele. «Det er dette som er problemet,» sa hun. «At kvinner alltid må håndtere slikt alene.»

Noen uker før denne nokså uskyldige, men likevel talende episoden, hadde jeg via Facebook-feeden min blitt oppmerksom på et klipp fra det legendariske litteraturprogrammet «Apostrophes» som gjennom årtier ukentlig ble vist på fransk TV, stødig ledet av Bernard Pivot. I klippet, som stammer fra begynnelsen av 1990-tallet og som har gått sin tvilsomme seiersgang på nettet etter utgivelsen av Le Consentement, sitter Gabriel Matzneff og forteller om den nye boken sin, som nok en gang – surprise, surprise – handler om hans eventyr med svært unge jenter. På dette tidspunktet er det allerede mer enn et tiår siden den feirede forfatteren ga ut essayet Les moins de 16 ans (De under 16 år, Juliard, 1974), hvor han argumenterer for voksnes ansvar for å gi barn «en seksuell oppdragelse». I løpet av årene som har gått siden den gang, har han aldri forsøkt å legge skjul på at han skriver tett på eget liv – ikke engang når temaet er eldre, europeiske menns forhold til smågutter på Filippinene – og det gjør han heller ikke nå. Underlig nok, kan man si i ettertid, er tonen i samtalen i TV-studioet likevel lett, og dersom en viss sjenanse kan spores hos hovedpersonen selv, skjuler den dårlig den allmenne forlystelsen som hersker i stemmene og blikkene til de andre godt voksne herrene som sitter i studio. «Du samler jo formelig på småjenter, ikke sant?», utbryter Pivot, før vi ser publikum i bakgrunnen bryte ut lett beskjemmet i latter.

Det mest oppsiktsvekkende med Vanessa Springoras bok er ikke hvor litterært vellykket den er, og det mest alvorlige med historien hennes er ikke at den er så spesiell. Tvert imot ligger alvoret i ukulturen den avslører. Selv om teksten først og fremst er et hevnskrift, og et manifest for et kunstsyn som ikke tillater kunsten og kunstnerne å sette seg over den allmenne lov og moral, er den også en anklage mot en hel generasjon intellektuelle. At flere av de aller mest sentrale 68’er-tenkerne – som Sartre og Beauvoir, men også den kjente barnepsykologen (!) Françoise Dolto – tok til orde for både å avkriminalisere pedofili og å oppheve den seksuelle lavalderen, har allerede vært kjent i flere år. I villfarelsene i årene under og etter den seksuelle revolusjonen, overså man fullstendig at maktstrukturer ikke oppheves selv om lovene som regulerer dem, gjør det, og ved å fremheve barnets «samtykkekompetanse» og «selvstendige seksualitet», gjorde disse intellektuelle det mulig for et helt samfunn stilltiende å akseptere overgrep på barn som ikke var i stand til å fatte rekkevidden av hva de var med på. Når man i dag ser at skeives rettigheter i flere land settes under press ved å sette homofili i sammenheng med pedofili, er det verdt å huske at nettopp denne lenken ble etablert av kulturradikale franske tenkere i en tid da de mest progressive så på pedofili som en naturlig legning på linje med andre.

Hvor kraftfullt dette sammenstøtet mellom generasjoner har blitt, viste nylig Virginie Despentes i en kronikk i Libération (oversatt til norskMorgenbladet 5.3.2020), der hun gikk i rette med en fransk filmbransje som bare ikke har vært unnvikende overfor overgrep, men aktivt har tatt stilling for og støttet kjente overgripere, som Roman Polanski, som ble hedret med prisen for beste regi under utdelingen av årets César-priser.

Kjernehistorien i Springoras egen fortelling, er et skoleeksempel på hvordan overgrep muliggjøres av omgivelser og omstendigheter: Som barn opplever Vanessa at faren forsvinner ut av livet hennes, og hun vokser opp som enebarn hos sin unge og livlige mor, som jobber i den ikke mindre livlige forlagsbransjen. Mens barna overlates til seg selv, arbeides, skrives og drikkes det om hverandre, og det eneste som blir satt høyere enn Litteraturen, er Forfatterne – i hvert fall de mannlige blant dem –, som alltid synes å være omgitt av en aura av mystikk og eleganse. Le Consentement er en fortelling om mennesker med makt som oftest er uvillige til å innrømme sin egen privilegerte posisjon, men som derimot ikke har noen kvaler med å utnytte den når det trengs. Matzneff lar seg gjerne intervjue om hvor frigjørende det er å ligge med barn, men dersom han konfronteres med det, er kritikerne bare misunnelige på hans litterære suksess og seksuelle erobringer, eller de misforstår rett og slett hva det handler om, fanget som de er i sin trauste, gammeldagse borgerlighet. Og når et overgrep med sjeldne mellomrom faktisk meldes inn til politiet, tar både han og betjenten det som en selvfølge at Matzneff-navnet alene kan garantere for henleggelse.

Overgrepene i Le Consentement beskrives med et nærvær beslektet med det man finner i Anne Bitsch’ brageprisbelønnede bok Går du nå, er du ikke lenger min datter (Spartacus, 2017). Men der Bitsch’ bok har sin ene svakhet i at den aldri undersøker kulturen som gjør omsorgssvikten og overgrepene mulig, er det dette som er selve essensen i Le Consentement. Det rystende er ikke selve overgrepene, men hvor samstemt overgriperen er med samfunnet, med det litterære miljøet, med offeret – og med offerets mor. Da 14 år gamle Vanessa inngår forholdet til den 50 år gamle «G», er morens første reaksjon stolthet, iblandet et ikke ubetydelig streif av sjalusi. Senere bifaller hun forholdet ved flere ganger å invitere de to på middag som par, og Springoras refleksjoner over disse perverse mor-far-barn-seansene, er verdt lesningen av boka alene. Moren bidrar også til å holde forholdet skjult for dem som ikke bør vite – samfunnets ignorante voktere av den gamle moral. Og da Vanessa har fylt 15, og til slutt velger å forlate «G» etter å ha sett ham tett omslynget med andre unge jenter på gaten og på kafeer, sier moren: «Er du sikker? Stakkars. Han liker deg virkelig godt.»

Nylig ble det kjent at Jérôme Garcin, en fremtredende fransk litteraturkritiker, valgte å gå ut av juryen til Renaudot-prisen blant annet som følge av Matzneff-saken. Garcin kan knapt sies å være kjapp på avtrekkeren, siden Matzneff sist ble tildelt prisen i 2013. Et tegn i tiden er det likevel at han avtrer med ønsket om å bli etterfulgt av en kvinne, for å forbedre juryens kjønnssammensetning. Det kan tyde på at både definisjonsmakten og seksualkulturen i Frankrike omsider er i ferd med å endres. Men om personer med høy status skal få lov til å fortsette å vandre på innsiden og utsiden av moralen som de finner det for godt, er det bare tiden som kan vise

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.