Vagantdikteren Montcorbier alias Villon

Mot slutten av 1400-tallet høres for første gang stemmen til en mann nedbrutt av dårlig økonomi. Etter et liv i utukt, og med flere alvorlige forbrytelser bak seg, forsvinner han på en mystisk måte ut av historien. Lyrikken han skrev er nært knyttet til vagant- og trubadur-tradisjonen, og er et forvarsel på både Bellman og Baudelaire.

Tidligere publisert i Vagant 2/1988.

François de Montcorbier (født 1431, sist omtalt 1463) tok i 1452 magistergradseksamen og deretter ser det ut til at han viet livet til venner og venninner i Paris’ underverden. Som dikter og forbryter er han kjent under navnet Villon, som han tok fra sin lærer og velgjører, presten Guillaume de Villon. Han ble fremste talsmann for et intellektuelt filleproletariat som polemiserte mot korrupsjonen og hykleriet i samtiden. Angrepene var først og fremst rettet mot middelalderkulturens to styrende verdisystemer, kirken og føydalherrene. Villon er blant dem som gav dikterisk uttrykk for den krisebevissthet som spredde seg i senmiddelalderen.

Det er lett å bli mer fascinert av hans rolle som forbryter enn som dikter. På de sparsomme biografiske opplysningene som finnes, og støttet av en selvbiografisk lesning av tekstene han etterlot seg, er legenden om ham bygget – vagabond, kriminell, hallik, kjekkasen som i fengsel lirte av seg ballader og bønneskrifter for å redde sitt eget hode. Særlig har hans mystiske forsvinningsnummer gitt opphav til fantasifulle historier. (Rabelais forteller to.)

Politiprotokoller fra Paris opplyser at Villon i 1455 kom i krangel med en prest, drepte ham, men ble frikjent for å ha handlet i selvforsvar. Samme mann fikk ansvaret for tyveriet av det teologiske fakultetets kasse på fem hundre gullmynter noen måneder etter prestemordet. Deretter satt han inne for noen mindre forbrytelser, inntil han arresteres for å ha deltatt i en gatekamp der nok en prest omkom. Villon dømmes til døden ved henging. Han sender bønneskrifter om benådning til myndighetene, og dommen omgjøres til ti års forvisning fra Paris. Villon forsvinner fra historien, og det er uvisst når han døde.

Faksimile: Alexander Elgurén, «Vagantdikteren Montcorbier alias Villon», Vagant 2/1988.
Faksimile: Alexander Elgurén, «Vagantdikteren Montcorbier alias Villon», Vagant 2/1988.

François Villon etterlot et femtentalls frittstående dikt og to diktsamlinger, som utkom første gang i 1489. Første diktsamling Le Lais (Legatet) lå ferdig omkring 1456. Det kan sies å være en forstudie til hovedverket Le Testament (Testamentet), som ble utarbeidet tidlig i 1460-årene. Begge diktsamlingene lar seg kvalifisere inn i en populær middelaldersk genre, spott-testamentet. Arvelateren, som ofte er et dyr, testamenterer bort deler av sin egen kropp til navngitte individer.

Le Lais vil av noen leses som en livfull grov spøk, av andre som et slags trist romantisk verk. Begge kvaliteter finnes i diktet. Diktet parodierer og fører sammen en rekke stilnivåer, og det er vanskelig å bestemme hvorvidt Villon gjør dette med hensikt eller ut fra innfall.

I Le Testament fremstår Villon som en alvorligere poet. Diktet mangler den lekende, litterære spotske tonen som preger Le Lais. Fangevokteren og fengslet i åpningen av diktet er ikke bare konvensjonelle romantiske metaforer, men de er «virkelige». Lidelsen og fornedrelsen er ikke mote og manér. Villons smerte har bestemte og klare konturer.

Diktet begynner med en fabel satt til en fjern fortid, og ender med realistiske gatebilder fra Villons samtidige Paris. Han skriver ut fra en nesten rå nærhet til det døende og døde i livet. «Føleri» i romantisk forstand er ikke til stede. Villon klamrer seg til en vitalitet som synes å springe ut av forråtnelsen og utukten han lever i. I diktet finnes ikke et landskap eller en blomst. Omtaler han fugler, er det de han i en skrekkvisjon ser hakke løs på likene av kameratene og seg selv i galgen. (Fra «De hengtes ballade», oversatt av Herbrand Lavik:)

Vi svulner i regnskyll så beiske som lut,
vi svir under middagssolens glød.
Øynene våre har korpen hakket ut
og kråken er feitnet på vår sut.
Aldri skal vi kjenne den hvilerike død.
Vi henger her i lenker og nådeløs bast,
vi slingrer og vi girer uten ro og rast.
Mens vinden tuter i vår tomme skalle,
Danser vi en skoløs dans om dødens svarte mast.
Bror, be at gud vil ha miskunn med oss alle.

Villons verstekniske håndverk brøt ingen konvensjoner, og lyrikken er skrevet innenfor rammene av de gitte formene.

Leser man ikke middelalderfransk er man nødt til å lese Villon i oversettelse. På norsk finnes gjendiktninger ved Herbrand Lavik, Kristen Gundelach og Sigmund Skard. Den rikeste oversettelseslitteraturen foreligger på engelsk.

Utgangspunktet synes for alle oversettere å være at Villon er uoversettelig. Det er imidlertid snakk om prioriteringer, og forskjellige oversettere betoner forskjellige sider ved tekstene.

Mange oversettere praktiserer en gjendiktning som følger meteret nøye. Man forsøker å gjengi Villons rimskjema så nøyaktig som mulig. Dette er naturlig, for hos Villon er ikke rimet en dekorasjon, men en del av lyrikkens karakter. Dens eksistens er avhengig av rimet. Ezra Pound trekker i ABC Reading frem Villons evne til alltid å rime på «the exact word».

I mange ballader fester Villon signaturen sin til begynnelsesbokstavene i verselinjene. Oversettere har da et akristikon å overføre til venstre og enderimet å oversette til høyre. Dette uten at mening skal gå tapt, og slik at Villons egen stemme skal bli hørt og nyansene i Villons skiftende stemningsleie skal komme til uttrykk.

Peter Dales oversettelse (den er å få i en rimelig Penguin) forsøker som Sigmund Skard en presis gjendiktning av Villons strofeformer. Man får et inntrykk av kunstferdigheten hos Villon. Gundelach forsøker det samme, men sjonglerer nokså fritt med diktene, inn- og ut-monterer strofer på en måte som viker fra originalteksten. Galway Kinnell har valgt ikke å bruke rimet i sin amerikanske oversettelse. I hans tekst kan man til tider oppleve Villons egen stemme sterkere enn hos andre gjendiktere.

En god måte å lese Villon i oversettelse på er å lese flere gjendiktninger mot hverandre. Avslutningseksempelet er tatt fra en ballade der Villon skildrer livet med kjæresten, tykke Margot. Versene som følger er åpningslinjene i den «hilsen», envoien, hvormed en balladedikter sender diktet ut i verden:

Vent, gresle, grelle, j’ay mon pain cuit
le suis paillart, la paillarde me suit

Blås, storm, pisk, haggel, jeg er lykkelig.
Hun tøs, jeg horkarl, samme svineri.
(Kristen Gundelach, 1960)

Wind, hail, frost, my bread’s all baked.
I’m at lecher, she’s a lecher to match.
(Galway Kinnell, 1982)

Vary the mind, come frost, I live in ease.
I am a fucker, she fucks as I please.

(Peter Dale, 1973)

Vis kommentarer (0)

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.