Vagants essaykanon

DEBATT. Vagant er et konservativt tidsskrift. Dets fremste litterære prosjekt er å forsvare gårsdagens avantgarde.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

[dropcap]M[/dropcap]ilde moses, tenkte jeg da jeg leste Henning Hagerups innlegg: Sitter virkelig Norges fremste essayister oppe om nettene og ser på usammenhengende og kaotiske essaydebatter fra Stavanger lagt ut på YouTube? Jeg angrer allerede på at jeg falt for fristelsen til å komme med noen stikk til et knippe forfattere knyttet til Vagant – i Stavanger-debatten og i artikkelen i Dagsavisen kalt «Den norske essay-kanon» (13.01.2018). Så mye å rydde opp i, så mange branner å slokke. Georg Johannesen hadde rett. Det er dumt, til og med farlig, å prøve å si sin mening.

I disse to innleggene er jeg innom Henning Hagerup, Ole Robert Sunde, Sigurd Tenningen og Mazdak Shafieian i tre eller fire setninger – det er litt vanskelig å avgjøre fordi det siste innlegget er muntlig. La oss ta det ord for ord, setning for setning, siden Hagerup gjør disse setningene til gjenstand for den rene bibeleksegese. Setningen i Dagsavisen: «Da Morten Strøksnes angrep norske essayister, representert ved nestorene Henning Hagerup og Ole Robert Sunde, samt to av medlemmene i fanklubben deres, Sigurd Tenningen og Mazdak Shafieian, kritiserte han dem for bare å skrive om litteratur, og slik innsnevre verden og essayets muligheter, innsnevre kampsonen.» Her er det ordet «fanklubb» som faller Hagerup tungt for brystet. Men hvis man leser for eksempel vaganten Arne Borges panegyriske anmeldelse av Metafysisk skrapjern i Klassekampen («med en lærdhet og stilbevissthet som neppe overgås av noen forfattere eller akademikere i vårt språkområde», 15.08.2015), eller lytter til Sigurd Tenningens ord om Hagerups tivoli-essay som «nesten uvirkelig godt» (Morgenbladet, 14.08.2015), høres det for meg ut som tilhengere som dyrker sitt idol. Jeg mener, formulert med snert, at «fanklubb» er innenfor. Godt innenfor. Hva er problemet med fans, forresten? Send dem over til meg, Hagerup, jeg kunne trenge noen.

Så påpeker Hagerup at han ikke er den fremste skyteskiven til Strøksnes. Jeg gir ham rett: Hagerup går stort sett fri. Likevel føler Hagerup behov for å sette Strøksnes på plass da han sammen med sine meningsfeller Tenningen og Shafieian går i debatt med Strøksnes i Vagant – en lagoppstilling som igjen gir visse assosiasjoner til «klubb». Vagant er litteraturfeltets NATO: En for alle, alle for en. Kritiserer du en av dem, blir du angrepet tilbake av tre av dem.

Så til debatten på Kå-kå i Stavanger i september 2016; dette gjør jeg ugjerne, men her er det bare å bite tennene sammen og ta ansvar for sine handlinger. Jeg takket i sin tid nei til å delta på essay-debatten Vinduet-redaktør Preben Jordal arrangerte da han lanserte essaynummeret sitt i 2015, et nummer det ble norsk essaydebatt av, fordi magefølelsen min sa at det kom til å bli kaotisk. Jeg var imidlertid dum nok til å takke ja til debatten i Stavanger, selv om jeg fryktet det samme der, og fikk rett. Den eneste som sier noe minneverdig i Stavanger er Eivind Tjønneland, som også var den eneste som var invitert til å forberede et innlegg. Vi andre skulle «kommentere» Tjønneland på stående fot, her gjaldt det å snakke på, ut fra stikkordene man hadde skriblet ned. Tenke høyt for åpen scene, snuble seg fram. Men samtidig: Det hjertet er fullt av renner kanskje munnen over med?

I Stavanger sier jeg, ordrett sitert fra YouTube:

så syns jeg og at norsk essayistikk handler veldig ofte om mye av det samme. Altså nå var Henning Hagerup og Sigurd Tenningen og Mazdak nevnt, og de ga jo ut hver sin essay-samling i fjor, alle disse essay-samlingene inneholder et essay om Ole Robert Sunde [humring i salen – legg for øvrig merke til at også meddebattant og medvaganten Susanne Christensen må trekke på smilebåndet her]. Altså, da har verden krympet faretruende. Man skriver om Sunde eller Walter Benjamin, og liksom – bla bla – ganske lignende tanker har man, ganske felles referanser – jeg synes ikke alltid det skjer så mye nytt der.

Hagerup går i taket. Veldig presist formulert er dette ikke, nokså generaliserende, lite rom for nyanser. Men nå har Hagerup brukt Vagant-spalten sin på å gi den offisielle versjonen av de omtalte bøkene, dermed skulle forsmedelsen være ryddet opp i. Også her gir jeg Hagerup rett: De nevnte bøkene tråkker ikke bare i gamle spor. Shafieian tilfører norsk litteratur verdifulle perspektiver i essayene om iransk litteratur, Sigurd Tenningens utgangspåstand «kunsten er stedet hvor mennesket blir synlig som natur» åpner nye forfatterskap og gir boka hans et visst helhetspreg. Hagerup er kanskje den som overrasker minst, ut ifra det bildet vi har av ham, bortsett fra i det forfriskende essayet om Elin Brodin – til gjengjeld holder essayene som alltid høyt nivå.

Jeg sto imidlertid ikke på scenen i Stavanger for å presentere bøkene til vagantene. Denne gangen var det ikke dem det handlet om. Jeg sneier innom dem med snert, og er ikke opptatt av hva som skiller, men hva som forener. Mitt enkle polemiske poeng var å betone hva bøkene har felles, runnet som de er av vennskap og samme miljø. Mitt enkle poeng var at ikke alle essayistiske skrivemåter deler dette fundamentet. Men da har jeg falt så dypt at jeg – med Hagerups ord – framhever meg selv. Nå er jeg ikke ironisk: Det gjør man ugjerne der jeg kommer fra. Det straffer seg. Og straffen kom. Essay-lektoratet i Vagant kommer viftende, denne gangen ikke bare med rødblyanten, men sågar med spanskrøret.

Det jeg sa i debatten i Stavanger har en kontekst, som Hagerup ikke får tak i. Noen måneder før Henning Hagerup ga ut essay-samlingen Metafysisk skrapjern i 2015, hadde jeg gitt ut boka Hva er et essay? Denne boka slaktes i Klassekampen av vaganten Arne Borge (27.12.2014), og senere får den hard medfart også i Vagants nettutgave av vaganten Olaf Haagensen (10.01.2015). Samme Borge, som latterliggjør og harselerer (det gjør han faktisk) over Hva er et essay?, gir senere Metafysisk skrapjern en allerede sitert panegyrisk anmeldelse, også det i Klassekampen. Jeg holder det faktisk helt åpent at disse to anmeldelsene er fullstendig presise beskrivelser av disse to bøkene. Men jeg holder det også åpent at de ikke er det. Og da er det noe annet som styrer analysen og domfellelsen. Dette er jeg nysgjerrig på hva er.

I sin anmeldelse i Vagants nettutgave går Olaf Haagensen grundigere til verks. Han harselerer over et essay kalt »Joseph Roth og nasjonalismen«:

Innimellom blir denne opptattheten av omstendighetene rundt møtet med et verk trukket ut i det parodiske. Essayet «Den andre Roth», med undertittelen «Eller Joseph Roth og nasjonalismen», åpner for eksempel med å fortelle om hvordan Øverås, «etter å ha skrevet og lest siden morgentimene», forlater sin leilighet i Berlin og begir seg ut i gatene. Han skriver om minnesteinene han støter på i brolegningen og om nabolaget sitt, Bayerisches Viertel i Schöneberg, som før krigen var «den bydelen i Berlin med den mest markante jødiske befolkningen». Han skriver om et kunstprosjekt som pågår i området og gatenavnene, befolkningssammensetningen slik den er i dag og en lokal bokhandel, for bare å nevne noe. Det går to, tre, fire sider, og man begynner å lure på når Øverås skal komme til det annonserte emnet, Joseph Roth. Fem sider, seks sider, og så etter seks og en halv side tror man at det begynner å nærme seg: «Om kvelden sitter jeg over en øl på Joseph-Roth-Diele i Potsdamer Strasse og leser.» Men vi er ikke riktig framme ennå. En side med beskrivelse av interiøret og stemningen i kneipa følger, før Øverås medgir: «Likevel er det ikke på Joseph-Roth-Diele jeg gjenoppdager Joseph Roth.» Nei vel. «Det skjer i Krakow, sommeren 2010.» Og så er det på’n igjen.

Vel, essayet heter altså «Joseph Roth og nasjonalismen», og det er denne tematikken jeg forsøker å sirkle inn, fra første side, der jeg stiger ut på Berlin-gata, får øye på snublesteinen ved foten av min egen trapp, den var der ikke i går, og begynner å vandre rundt. Men jeg viser fram emnet mitt, forklarer det ikke – jeg overlater til leseren å trekke slutninger og tenke selv. Dette fører selvfølgelig også til at leseren kan trekke de slutningene Haagensen gjør. For egen del vil jeg legge til at hvis dette essayet er latterlig, så er essayistikken min som sådan latterlig. Essayet om Roth og nasjonalismen går til kjernen av hvordan jeg prøver å jobbe. I Stavanger forsøkte jeg å si litt om min metode, fordi jeg tenkte det kunne interessere publikum. Til Hagerups store opphisselse.

I neste avsnitt i anmeldelsen er Haagensen over på et forord jeg skrev om Kafkas Prosessen til Bokklubbens Verdensbibliotek, og her går det ifølge Haagensen «riktig ille». Den litterære snusfornuft i Vagant mener at Bokklubben burde ha refusert forordet – fordi det ikke er et forord. Jeg leste mengder med Kafka-litteratur, tenkte: Hvordan kan jeg klare å sno meg, bare ørlite, rundt konvensjonene og alt det selvfølgelige knyttet til en av de mest kommenterte romaner i vestlig litteratur? Jeg fant en vinkel jeg prøvde å gå inn fra, og om det muligens finnes en innsikt eller to i teksten min, er Haagensen ikke åpen for det. Mon Haagensen kanskje ville ha lest sine medvaganter Tenningen og Hagerups essays med ørlite mer godvilje enn han leste mine?

Men det er vel dette som er «aktivistisk litteraturkritikk», Sigurd Tenningens og Bernhard Ellefsens manifest for den «inhabile» og «ikke-objektive» kritikken formulert på lederplass i Vagant 4/2012. Når Vagant gjør seg morsom på bekostning av bøker, er det som det skal være, men hvis man biter litt tilbake, kommer spanskrøret fram. Jeg begynner å skjønne hva Strøksnes mente med «majestetsfornærmelse». Vagantenes selvoppfattelse er at de er noe nær ufeilbarlige – jeg vet knapt noen i norsk litterært liv som er mer krenkbare enn vagantene. De farer jo opp for den minste ting, med redaktør Audun Lindholm som norsk litterær offentlighets fremste korrekturleser. Er det rart Strøksnes og jeg og andre får lyst å pirke litt borti dem?

Haagensen gjør en grundig og samvittighetsfull jobb i anmeldelsen sin og har relevante kritiske poenger, selv om han virker å ha bestemt seg. Dessuten er det han som er kritiker av boka, ikke jeg. Vagant brukte ellers denne anmeldelsen som «oppkjøring» til den berømmelige lanserings-kvelden på Blå med Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen: Vagant var først ute med å bruke det jeg lager som negativ kontrast til det de selv holder på med: Slik skal det ikke gjøres.

Haagensen harselerer i anmeldelsen over at det er viktig for meg å få fram hvordan jeg har kommet i kontakt med de bøkene og filmene og den kunsten jeg skriver om. Jepp, det er viktig for meg. Det at vi skriver det vi skriver, er ikke tilfeldig. Det har en historie. Dette peker faktisk også mot underliggende grunner til mine små spark til Vagant-kretsen, nemlig at i Vagant er kanon på mange måter gitt – idet du trer inn i Vagant-fellesskapet presenteres du for en kanon som i hovedsak allerede er fastlagt, og som det ikke stilles spørsmål ved. Men det er dit ned jeg vil. Jeg ønsker å belyse fundamentet Vagant står på. Vise at dette fundamentet ikke er selvfølgelig, at visse måter å skrive essays på ikke er selvfølgelige.

Dette fundamentet ble synlig den omtalte kvelden på Blå i 2015, da Sigurd Tenningen og Mazdak Shafieian presenterte sine nye essaysamlinger, mens Morten Strøksnes sto i salen og hørte på og etterpå gikk hjem og i en viss opphisselse skrev artikkelen «Innsnevring av kampsonen». Selv mener jeg Strøksnes’ instinkter denne kvelden var sunne. Det er så mange markører som skal på plass når Vagant-miljøet diskuterer essay. Montaigne skal på plass og Benjamin skal på plass og Adorno på plass og de andre frankfurterne på plass og Hagerup og Sunde og Jarvoll. Er det lov å minne om at det kunne ha sett annerledes ut? Man kan orientere seg i essayistikken etter disse postene, men man kan også orientere seg i essaykunsten etter andre poster. Jeg tror også man skal lese og lytte nøye og bestrebe seg på å skille hva som er innsikt, og hva som er markør. Eller hva som er nokså alminnelige innsikter dresset opp med designerne mest mulig synlig på plaggene. Innsikter kan dukke opp så mange steder. Jeg er sikker på at hvis Karin Sveen satt der på scenen på Blå og skulle snakke om essayistikken sin, ville hun ikke dratt Adorno og Ole Robert Sunde opp av hatten. Men så er heller ikke Vagant veldig interessert i Karin Sveen.

Hagerup kaller Strøksnes’ lesning av Sunde i «Innsnevring av kampsonen» for «forvirret», og Audun Lindholm fortalte på Facebook at han «fikk vondt i hele kroppen» da han hadde lest essayet til Strøksnes første gang. Snakk om fysisk uttrykk for å ha blitt tråkket på ømme tær. Stiller man spørsmål ved Sundes setninger på måter Hagerup ikke liker, så er ens lesning «forvirret», altså ikke psykisk tilregnelig. Det er som om problematiseringer av denne typen får grunnvollene Vagant-prosjektet står på til å vakle litt, og må fornektes som blott og bart «forvirrede». Selv finner jeg spørsmålene til Strøksnes betimelige, det er derfor de harde reaksjonene interesserer meg, og blir noe jeg ønsker å finne ut av. Fra scenen på Blå fremmer for eksempel Sigurd Tenningen en kritikk av norsk samtidsessayistikk, som med pant i Gisle Selnes’ diagnoser vel er myntet på oss essayister med et skjønnlitterært utgangspunkt:

Mye som er labert med det man kaller essayistikk hvor man framhever en subjektiv posisjon hver gang man ikke gidder å følge argumentet fullt ut, hvor man loggfører en tenkning – dette mener jeg – man relativiserer allting, fordi man bare er et enkeltmenneske som har lest denne boken – det er utbredt blant norske essayister å gjøre det på den måten. Man umyndiggjør seg selv fordi det er en enkel utgang, for å slippe å være analytisk … man følger sine egne assosiasjonsrekker og slentrer litt rundt.

Er ikke dette en presis beskrivelse av Ole Robert Sundes essayistikk?

Kan man spørre: Er det alltid essayistens oppgave og prosjekt å gjennomtenke argumentene og problemstillingen helt ut? Kan man tenke seg essays som framviser et subjekt som baler med spørsmål og emner hun ikke helt vet hvordan hun skal nærme seg eller håndtere, og at framvisningen av denne tilkortkommenheten kan ha litterær verdi? En ofte brukt definisjon av essayet er jo at essayet verken handler om emnet eller essayisten selv, men om brytningen mellom essayisten og hennes emne. Nå har pendelen i Norge svingt i det mer formale essayets favør, både Preben Jordals Vinduet og Audun Lindholms Vagant befinner seg der, og det er helt greit. Jeg er verken for eller mot formale eller informale essays. Jeg er verken for eller mot metalitterære essays. Det jeg er mot er skråsikre oppfatninger om hva et essay er, særlig når kritikken oppvurderer konvensjonelle essays som stemmer med denne oppfatningen, og nedvurderer essays som slår inn på skogsstier som leder dem utfor kanten av kartet.

Dette er bakgrunnen for det jeg sa i Stavanger. Jeg hadde disse vagantene summende i øret. Jeg var i forsvarsposisjon. Vagant-miljøet hadde sablet ned min måte å skrive essays på, jeg følte trang til å forklare min måte å skrive essays på. Vagant kjemper for sine interesser – jeg ville kjempe for mine.

La oss skru klokka litt tilbake: 15. september 2015 publiserer Ole Robert Sunde en artikkel i Ny Tid kalt «Det norske essayet», intet mindre, der han utnevner Hagerup, Shafieian og Tenningen til «de tre forfatterne som jeg mener lyser på den norske essayhimmelen akkurat nå». Jeg har ingen problemer med at Sunde mener dette, jeg går ut fra at han mener det siden han skriver det, og i Stavanger konstaterte jeg at Hagerup, Shafieian og Tenningens siste essaysamlinger alle inneholdt et essay om Ole Robert Sunde. Det er rørende at disse forfatterne er så interessert i og begeistret for hverandres bøker, og gir offentlig uttrykk for det, men fra utsiden kan altså «det norske essayet» fortone seg som en liten klubb. Helt uskyldig er dette heller ikke. Man må anta at siden aktørene synes det de andre skriver er svært viktig, skal disse stemmenes dommer også tillegges vekt. Slik snakker man hverandre opp og kanoniserer hverandre. Og siden jeg, ved hjelp av norske essay-antologier etter krigen og tellemetoden forsøkte å si noe om «Den norske essay-kanon», har jeg nå lyst å si noe om Vagants essaykanon. Den ser nemlig annerledes ut.

Mye av den litteraturen vagantene høyakter, har noen fellestrekk. Etter å ha fulgt tidsskriftet siden starten, vil jeg foreslå at Vagants norske essaykanon består av Tor Ulven, Ole Robert Sunde, Svein Jarvoll, Thure Erik Lund og Stig Sæterbakken. Henning Hagerup kunne vært med, men han er jo en beskjeden sjel, og dessuten en av Vagants første redaktører. Blant Vagants foretrukne essayister finner vi noen av norsk litteraturs største lærdomsfantaster, som samtidig er norsk litteraturs store autodidakter. Jeg har ingenting imot selvutdannelse, tvert imot. Men av og til har jeg grublet på om den sterke fascinasjonen for lærdom, og den boblende iveren etter å la tankene spinne rundt den litterært – disse store encyklopedistene med sine verdensteorier og språkmaskiner – har sammenheng med den manglende formelle utdannelsen? Vi snakker her om en litteratur bestående av hjerner som går på høygir, spinner tanker, assosierer, spinner nye tanker, vi befinner oss inni hoder – en hjernelitteratur. Men tekstene kan også være sanselige, og ta avstamp i det konkrete. All denne blendende lærdom: Vagant-gutta faller pladask. Med glimt i øyet kunne man også karakterisere Vagants essay-kanon som norsk litteraturs store by- og bygdeoriginaler.

Vagants egen redaktør Audun Lindholm har redigert de to essaysamlingene om Sundes og Sæterbakkens litteratur som finnes på markedet – den om Sunde sågar uten ett eneste kvinnelig bidrag. Det er forbløffende hvordan redaktørene Audun og Audun (Lindholm og Vinger) har hengt i frakkeskjøtene på Ole Robert Sunde. Sunde er ikke en marginalisert og misforstått forfatter. Han har hatt rød løper til den fineste litterære spalteplassen nasjonen har å by på, skjortebrystet er behengt med det ypperste av landets litterære ordener. Det går bra for Ole Robert, og bra er det.

I både Vagants norske kanon og i de norske innslagene i essaysamlingene til Hagerup, Tenningen og Shafieian (som inneholder essays om Ole Robert Sunde, Svein Jarvoll, Tor Ulven, Jan Kjærstad og Hans Herbjørnsrud) ligger det et tyngdepunkt i den sagnomsuste 1952-generasjonen i norsk litteratur, samt også i den litterære grupperingen kalt «Rosenborg-kretsen» (Sunde, Kjærstad, Herbjørnsrud).

Og nå er vi ved kjernen av det som interesserer meg, og som jeg har viet mye tid til de siste årene, nemlig litteratursosiologi. Forfattere har alltid fått mye oppmerksomhet – andre mennesker som jobber fram og med litteratur er det mindre lys på. Jeg interesserer meg for litterære miljøer i tidsskriftredaksjoner og forlagsredaksjoner, for tidsskrifthistorie og forlagshistorie – jeg er interessert i hvordan tidsskrift og forlag er med på å skape litteraturhistorie, for ikke å si bokhistorie. Hvordan mennesker påvirker hverandre. «De fire store» er jo ikke en litteraturhistorisk forskningsinnsats, det er et rent forlagspåfunn, et reklametriks som legger grunnlaget for en av norsk litteraturhistories flittigst brukte kanon-kategorier. Hagerup latterliggjør at jeg framhever Francis Bull på bekostning av det teoretiske 1990-tallet, ved å si at Bull har vært viktigere, men jeg skriver «i norsk litteraturhistorie», og det jeg tenkte på var virkningshistorien. Virkningshistorisk er Bulls innsats som lærer, forlagsmann, folkeopplyser, essayist, litteraturhistoriker, tv-kåsør, osv. osv. – svært stor. I likhet med Hagerup er jeg glad i både teori og Francis Bull, men i motsetning til Hagerup har jeg altså ledd av Bull. Den gangen var vi, både studenter og lærere, høye på oss selv, høye på våre teoretiske innsikter, vi var store i kjeften, og når man er stor i kjeften, slår det ofte tilbake. Noen av oss gikk seg bort i avhandlinger som ikke materialiserte seg – hvor fruktbart var det? Flere av oss har ikke satt så sterke avtrykk etter seg. Men åh, vi mente vi sto på toppen av stigen, den gangen.

Hvordan fungerer slike miljøer, hvordan utspiller den sosiale dynamikken seg, ja, hvordan er den sosiale dynamikken med på å prege og forme både litteraturen som skrives og forskningen rundt den: Dette interesserer meg.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Jeg syns det var rart den gangen, i Bergen på 1990-tallet, at all litteratur skulle leses gjennom brillene til et lite knippe teoretiske tenkere. Jeg forsto det faktisk ikke. At mangfoldet ikke var større. Jeg fikk jo rett i min undring? I dag, 25 år senere, ser det litteraturvitenskapelige landskapet helt annerledes ut. Kanskje måtte man gjennom det teoretiske 1990-tallet for å komme dit. Allerede den gangen, i Bergen, hadde jeg lyst å drive med litteratursosiologi, gå til kildene, grave i arkivene – hos forlag og tidsskrift – dette er gøy! I stedet brukte jeg fem år på å pløye meg gjennom romanteorien, og sluttet deretter å skrive romaner. Jeg var en frustrert student, men en lykkelig student. Jeg vil si som min gamle kollokviekamerat Nils-Øivind Haagensen sa til Klassekampen nylig: Bergen på 1990-tallet: Det var en fantastisk tid.

Jeg har et tvisynt forhold til litterære miljøer, blant annet Vagants. På den ene siden tror jeg Vagant-miljøet har vært fruktbart, utviklende for de involverte, man har diskutert, tenkt høyt sammen, til og med skrevet sammen, laget tidsskrift sammen, kommet videre, blitt bedre til å skrive, bedre til å tenke. Dessuten man være flere, og samarbeide, for å lage tidsskrift. Det finnes riktignok eksempler på norske enmannstidsskrift (Dølen, Årstidene, Fossegrimen, Janus), men de tilhører unntaket.

Men jeg tror litterære miljøer, som i perioder er skapende, også kan være hemmende. Litterære miljøer kan ha en tendens til å samles rundt leirbålet, dyrke, ha forbilder – nye mennesker som kommer inn i miljøet skjønner fort at noen forfattere og tenkere er bra, men kanskje ikke alltid hvorfor de er så bra. Vi vet alle hvordan dette er: Vi blir fans når vi sammen med likesinnede og medsammensvorne kan snakke oss varme om våre idoler. Og motsatt formes det tabuer om hva som ikke er gangbart eller lov å like. Poenget med mine små stikk til Vagant-kretsen, og grunnen til at jeg mener litteratursosiologiske tilnærmingsmåter er så givende – og sanne! – er at tidsskriftmiljøer og forlagsmiljøer er med på å forme bøkene som skapes.

I sitt innlegg mot meg nevner Hagerup Mazdak Shafieians essay om Elsa Gress som et eksempel på noe i Norge «nytt». Interessant at Hagerup nevner Elsa Gress, for nettopp henne hadde jeg tenkt på. Jeg hadde tenkt at Shafieian plukker henne opp i miljøet. Helt naturlig, og fremdeles fortjener Gress flere titalls norske essays. Men er det så sikkert at Shafieian ville ha skrevet essays om Gress eller Svein Jarvoll hvis han ikke hadde havnet i Vagant-miljøet? Jeg tviler på det. Litterære vennskap og fellesskap er med på å forme bøkene som skrives. Jeg tror ikke Vagant er så interessert i innsikter som dette. Tidsskriftet svever nå rundt i de rene argumenters tynne luft. I alle fall tror tidsskriftet selv at det gjør det – skilt fra andre lyster og interesser. Vagant tror de er interesseløse, og dette er tidsskriftets største villfarelse. Det er ikke mulig å både være interesseløs og samtidig bejae aktivistisk litteraturkritikk.

For noen år siden feiret Vagant sine første 25 år, en feiring som pågikk ikke mindre enn en hel årgang av tidsskriftet, leseren ble ikke latt i tvil om viktigheten av prosjektet, enhver person som hadde vært innom staben i løpet av et kvart århundre ble listet opp, hvert bidrag bokført, redaksjonsmedlemmer portrettert, status gjort opp i en serie hyllningsartikler. Karl Ove Knausgård skrev en av dem, og jeg lå en hel dag på sofaen den gangen og virkelig koste meg med dette essayet (Vagant 4/2013). Knausgård påpeker at Vagants funksjon som tidsskrift var å skrive inn i norsk litterær offentlighet den litteraturen som ikke var så mye omtalt, og ikke fikk så mye oppmerksomhet, og det har tidsskriftet gjort. Vagant har vært et korrektiv til den bredere litterære offentligheten og de store forfatternavnene og ikke minst det mer og mer kommersialiserte norske litterære kretsløpet. Ære være Vagant. Også dette finnes!, skulle Vagant ifølge Knausgård si. Men Knausgård gjør også et tankevekkende sidesprang, der han for meg treffer spikeren på hodet, og klarer å fange essensen av Vagant-ånden (og tonen). Han skriver om Walter Benjamin, en av de litterære søylene som gjennom hele tidsskriftets historie har holdt Vagantbygningen oppe: «Nøkkelfiguren, sentralgestalten, det reneste symbolet for den vendingen Vagant representerte, må ha vært Walter Benjamin…», og så kommer det i en parentes: «Så ruvende var han, så uomtvistelig hans posisjon, at den første gangen jeg har lest en negativ kritikk av ham, var så sent som for to uker siden, i et essay av den sørafrikanske forfatteren John Coetzee, da reagerte jeg med vantro, er det mulig å innta en så respektløs holdning til Walter Benjamin? Hvem tror Coetzee egentlig at han er?»

Jeg husker da jeg selv for flere år siden leste det samme essayet om Benjamin (Coetzee er en særs grundig og analytisk og leseverdig kritiker og essayist – i tillegg til å være en enestående romanforfatter), og jeg husker hvor befriende det var å lese Coetzees tekst om Benjamin. Befriende fordi det helt åpenbart er viktig å utfordre også Benjamin, et forfatterskap som helligholdes av mange. Plutselig får man puste. Også Benjamin bør med jevne mellomrom prøves.

Mitt viktigste ankepunkt mot Vagant som et tidsskrift for litterær kritikk, er at de i så liten grad utfordrer sin egen kanon. Dette er et syn på kritikk jeg ikke deler. Det er jo ikke kritikk! Kritikk er å utfordre alt, alltid. Kritikk er å etablere det torget der meninger kan møtes og brytes, argument må møtes med argument, lesning må konkurrere med lesning. Men dette må også gjelde «ens egne». Du skal jobbe hardt for å få på trykk en kritisk lesning av Sæterbakken eller Sunde eller Ulven eller Jarvoll i Vagant. Det er liten etterspørsel etter slike lesninger i tidsskriftet. Man har liksom satset alle sine aksjer på et knippe forfatterskap, og da må verdien på disse forfatterskapene holdes oppe. Jeg mener tvert imot at man ikke kan ta verdien av forfatterskap for gitt, at de hele tiden bør prøves. Hvert tiende år, minst, burde Vagant som Kritikerlaget spørre: Hvor god er egentlig Tor Ulven? Hvor god er egentlig Svein Jarvoll. Hvor god er egentlig Thure Erik Lund. Når man ikke gjør dette, men tvert imot beskytter «sine egne», får man oppdemmede frustrasjoner hos lesere som Finn Iunker og Mari Lending i Vinduet, som siste høst forsøkte å radbrekke henholdsvis Ole Robert Sunde og Kjartan Fløgstad. Forfatterskapene til Sunde og Fløgstad er overmodne for kritisk motstand – hva er egentlig de underliggende føringene og dypstrukturene i disse store verkene? – men både Iunker og Lending blir for ensidige, tidvis ondskapsfulle, vrangleser med overlegg, plukker kun elementer og sitater som støtter deres negative hypotese – til slutt sitter leseren tilbake og føler seg manipulert. Ingen reell eller åpen drøfting har funnet sted. Forspilte muligheter, begge disse artiklene.

Vagant ønsker at man skal ta hensyn til det de skriver, men det kunne ikke falle meg inn å la Vagant sette dagsorden for hva jeg skal være opptatt av litterært. Jeg leser Vagant, men jeg leser mange andre tidsskrifter og aviser, Vagant er én stemme blant mange. Det er jo ikke slik at Vagant reflekterer alle de brede diskusjonene og bevegelsene i norsk litteratur. De siste årene har Vagant flesket til med at de er et tidsskrift for Litteratur Kunst Film Musikk Ideer (Samtiden, se opp!). Men hør her: De fleste av de viktigste filmene i fortid, samtid og framtid har ikke Vagant skrevet om, skriver ikke Vagant om, og kommer ikke Vagant til å skrive om. Mye av den viktigste litteraturen heller ikke. Dette sier seg jo selv. Plassen er begrenset. Jeg deler heller ikke alltid Vagants syn på hva som er den viktigste litteraturen, ei heller dommene som felles. Vagant er i mine øyne et ganske konservativt tidsskrift. Deres fremste litterære prosjekt har vært å forsvare gårsdagens avantgarde. Dernest er de ivrige etter å identifisere seg med dagens avantgarde, men varsko her, litteratur som selv ser på seg selv som «avantgarde», bør man kanskje undersøke ekstra nøye – den skriver seg på ulike måter inn i tradisjonen til gamle avantgarder. Litteratur som påberoper seg å være avantgarde bør man være mistenksom mot. Dagens avantgarde kan man umulig vite hvor dukker opp eller på hvilken måte viser seg, det er jo nettopp derfor den er avantgarde! – noe annerledes og nytt, som vi ikke helt klarer å identifisere. Genuint nyskapende kunst dukker opp på de mest uventede steder. Ikke nødvendigvis på de undergrunnsforlagene og i de litterære undergrunnsmiljøene Vagant frekventerer.

Vagant er et unglitterært tidsskrift som uten at det kanskje helt har gått opp for tidsskriftet selv, er i ferd med å bli middelaldrende. Som skiftende vennegjenger med felles estetisk plattform har de holdt det gående mye lenger enn mange andre nordiske litterære tidsskrifter de kan sammenlignes med, de har vært utholdende, kondisjonen er imponerende. Profil holdt det bare gående i få år, Kris-gjengen like så, Rondo holdt i kun tre. Vagant har valgt å etablere seg, men kanskje sliter tidsskriftet da med en viss identitetskrise? Skal det være et tidsskrift for vennene, eller skal det favne bredere? Vagant har nå hatt samme ansvarlige redaktør i over et tiår, Audun Lindholm, en vaskekte tidsskriftnerd, og dette er overhodet ikke nedsettende ment. Tidsskrifter, nordiske litterære i særdeleshet, er arbeidsjernet Lindholms pasjon. Jeg ville aldri stilt opp mot ham i Kvitt eller dobbelt i dette emnet. Men en så lang redaktørtid er uvanlig i den moderne norske tidsskriftfloraen, der redaktøren gjerne skiftes ut etter en fireårsperiode, som i Vinduet eller Samtiden. Vinduene på vidt gap, full utluftning, til og med oppussing: Med hver nye redaktør får tidsskriftet nytt utseende.

Man skal kanskje heller ikke glemme at skandinaviske litterære tidsskrifter og skandinavisk litteratur ikke er ett og det samme. Den store kroppen som heter skandinavisk litteratur er noe annet enn den mindre kroppen som heter skandinaviske tidsskrifter. Litterære tidsskrifter får gjerne et metaperspektiv på seg selv: De setter likhetstegn mellom litteratur og den diskusjonen rundt litteraturen de selv fører. Dette har jeg diskutert med Audun Lindholm, og vi er uenige. Lindholm mener det blir meningsløst å lage tidsskrift hvis ikke skribentene forholder seg til det som tidligere har stått i tidsskriftet. Jeg mener det kan ha verdi å komme inn forutsetningsløs, se seg rundt i rommet, beskrive hva man ser, nettopp fordi miljøer så ofte ikke er i stand til å se seg selv utenfra.

Nylig leste jeg den svært interessante boka Kritiske portretter: litterære tidsskrifter etter 1880 (Fagbokforlaget, 2011), redigert av Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden. Boka åpner med Marit Grøttas informative artikkel om brødrene Schlegels tyske tidsskriftprosjekt Athenaeum (1798–1800), et forbilde for mange nordiske litterære tidsskrifter helt opp til vår tid. Athenaeum var et tidsskrift som nettopp betonet det å stå på en felles plattform, ha et felles program, stå sammen i vennskap og fellesskap for å forsøke å få gjennomslag for den litteraturen og de ideene man tror på i den bredere offentligheten. Det norske tidsskriftet Profil på 1960-tallet hadde et lignende prosjekt. Kanskje svenske Rondo på samme tid.

Vagant står i denne tradisjonen. Lederartikkelen til Tenningen og Ellefsen betonte den. På lederplass i Vagant har det også vært skrevet at nå er vennekretsen utvidet. Andre har ertet Vagant med at de er en menighet som skriver for sine egne. Etter min mening ikke helt upresist. En menighet utgjør jo et fellesskap i kraft av at man står på et felles verdigrunnlag. Man ønsker å fremme sine likesinnedes litteratur, akkurat slik Profil gjorde, det er denne tidsskrifttradisjonen Vagant står i. Audun Lindholm er for eksempel også Sigurd Tenningens forlegger, på mikroforlaget Gasspedal, og etter hvert får Tenningen en pietetsfull gjennomgang av (det ennå ikke altfor omfangsrike) forfatterskapet sitt i Vagant. Tenningen fortjener det. Men det gjør også mange andre norske forfattere, som ikke er en del av Vagant-miljøet. Økonomiske interesser er knapt involvert her, men i høyeste grad litterære interesser. Jeg mener Vagant overbetoner visse forfatterskap, på bekostning av andre forfatterskap. Det er mitt enkle poeng. Det går ikke an å både ville være et allmenntidsskrift – Litteratur Kunst Film Musikk Ideer – og sine venners venn. Det regnestykket går ikke opp.

Hvis tidsskriftet har en viss identitetskrise, tror jeg det er her man kan spore den. Skal man være sine venners venn, eller skal man favne bredere, få leseren med på at man er mer objektiv? Vagant er dessuten splittet i pendlingen mellom opprør mot autoriteter og angst eller respekt for samme. Tidsskriftet vil være kritisk mot det litterære etablissementet, men har samtidig behov for helter, autoriteter, farsfigurer.

Illustrasjon: Andresa Töpfer

[dropcap]T[/dropcap]il slutt har jeg lyst til å spille inn noen elementer i forlengelsen av mitt innlegg i Dagsavisen om den norske essaykanon. I over 40 år nå har vi levd under Johannesen-skolens essayparadigme, et paradigme i nesten ett og alt fundert på tysk essay-teori fra 1950- og 1960-tallet. Mye verdifullt har vært skrevet innenfor disse rammene. Men noe har også falt utenfor, kanskje ufortjent, og kanskje er det verdt å undersøke dette på nytt? Det norske essayet har mye å gå på formmessig, og her er heller ikke kritikken på høyden. Kritikere er generelt heldigvis opptatt av form, og mangel på form er en av de vanligste innvendingene mot et kunstverk, men essayets form er mindre diskutert. Har ikke Johannesen-skolen langt på vei vært et innholdsessay? (Arild Linneberg må her nevnes som en som virkelig har eksperimentert med formen på sine essays.) Var det sider ved essayet Georg Johannesen ikke hadde øre eller fot for? Det mener i alle fall Jan Erik Vold – Johannesen-elev og en av de betydeligste essayister i norsk etterkrigstid – som hadde fot for jazz, og Dagblad-tonen – en tone Johannesen ifølge Vold ikke forsto eller brydde seg om. Men i lyrikken hadde Vold og Johannesen felles interesser. Og dette er mitt neste poeng.

Den ulykksalig marginaliserte lyrikken har i Norge en sjanger, bortsett fra seg selv, hvor den overhodet ikke er marginalisert, og det er essayet. Jeg vil påstå at Henning Hagerups sterkeste essayistiske interesse går mot lyrikken, det samme gjelder for Georg Johannesen, og også for flere essayister i tradisjonen etter Johannesen med en fot i Akademia i Bergen – som nevnte Linneberg, Erling Aadland og Gisle Selnes – er det lyrikken som fenger. Ja, ikke bare lyrikken, sågar sanglyrikken. I omfangsrike verk.

Det samme gjelder for de to dikterne med det mest omfangsrike essayistiske sidesporet vi har: Jan Erik Vold og Einar Økland: Det er lyrikken som interesserer dem, litterært (Økland er jo interessert i alt mellom himmel og jord, han deler Ole Robert Sundes interesse for all verdens småting – men i Øklands univers har småtingene sin historie, hos Sunde brukes småtingene til å puffe i gang tanketoget). Johannesen, Vold og Økland pendler mellom likegyldighet til og regelrett forakt for romanen. I utlandet står essays om romankunsten sterkt, og selv om også Norge har utholdende romanfilosofer som Jan Kjærstad, er det kanskje mulig å hevde at essays om romanen ikke har dominert sjangeren her til lands? Også film har vært lite utforsket i essays og skjønnlitteratur på norsk grunn. Da står det bedre til med essays om kunst, og dikt om og til og fra kunst, med Cecilie Løveid som siste eksempel.

Denne interessen for lyrikk til tross: Det lyriske essayet har ikke vært høyt vurdert på norsk grunn. Kanskje forsvant det ut med gullpennene? Essayet i tradisjonen etter Johannesen har vært et meningsessay, et analytisk essay, et tenkende essay. Men: Det lyriske essayet kan også være en måte å tenke på. Albert Camus, som i motsetning til Georg Johannesen er filosof, skaper i sine essays en egen måte å tenke på – og da tenker jeg ikke på hans filosofiske essays. Jeg tenker på de lyriske skildringene i essayform fra hans barndoms Algerie. I disse essayene tenker han gjennom det konkrete landskapet og de konkrete byrommene og menneskene som befolker dem, tenker gjennom sanseligheten og ikke minst det klimaet vi utfolder våre liv i. Essayene fra Algerie er i høyeste grad analyser, det er nettopp det de er, men analyser som stiger ned på jorda, analyser som får pustevansker i den rene tankens, det rene resonnementets og det rene argumentets tynne luft.

Vagant i dag er et gjennomkoreografert tidsskrift, ikke engang debattspalten får være postkasse, men bestilles av redaksjonen. Dette er også en av grunnene til at tidsskriftets egen kanon har få motstemmer – tidsskriftet bestiller rett og slett ikke slike artikler. Man skal ha enorm selvtillit for å drive et tidsskrift på denne måten. Man må ha usvikelig tro på egen dømmekraft, sans for kvalitet, for hva som er relevant, har verdi, og ikke minst hva som ikke har det. Det er på mange måter et høyt spill – man skal jo også ha leserne med seg. Hvis Sigmund Hoftuns kortlivede GAM (Gyldendals Aktuelle Magasin, 1977–1980) befinner seg i den ene enden av tidsskriftskalaen – journalistisk, åpent, uhøytidelig, sosiologisk, lite engstelig for å blande høyt og lavt – befinner Vagant seg i den andre: Det gjennomkontrollerte tidsskrift. Vagant er et tidsskrift med et stort hode og en litt for liten kropp.

Jeg leser bøkene Hagerup, Tenningen og Shafieian publiserer, til og med produktive Sunde er jeg gjennom det meste av. Hagerups essays står på edel plass i bokhylla mi, og det kommer bøkene hans fortsatt til å gjøre. For meg handler ikke utspillet om at dette er dårlige bøker, overhodet ikke, men hvordan litterære miljøer preger bøkene vi skriver, og ikke minst hvordan litterære miljøer forvalter disse bøkene. Kunnskap om dette er underkommunisert, altfor lite diskutert. Arve Solstad revolusjonerte den politiske journalistikken da han begynte å frekventere Stortinget og snakke med folk og skrive om spillet og samhandlinger mellom politikere bak stortingsvedtakene og de ferdige tekstene.

Jeg er imponert over idealismen bak Vagant, over den profesjonelle og nøyaktige redigeringen – selv om redigeringen innimellom kan ta overhånd, og gi det typiske Vagant-essayet et ørlite pedantisk preg. De 30 årgangene med Vagant har tilført norsk litteratur store mengder god tekst i alle sjangere. Vagant har vært et laboratorium for det norske essayet, og oversatt fremragende utenlandske. Men idealisme til tross: Vagant er litteratur og litterær aktør, og dette må de tåle kritisk refleksjon rundt – akkurat slik de mener forfattere må tåle det for bøkene sine. Problemet er ikke hva jeg sier eller mener, men at Vagant-miljøet vil ha kontroll på fortellingen om seg selv.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.