«Vær forsiktig med biene»

OVERSATT. I Ernst Jüngers fremtidsfortelling Glassbiene fra 1957, stilles automatiseringens og overvåkningens uendelige potensial ut til skue. 

Vagant 3/2015 blir filmer, bøker og artikler om droner og mørk geografi lagt under lupen, i en fyldig temaavdeling. I de kommende ukene vil temaavdelingen bli fulgt opp på Vagant.no.

I Ernst Jüngers fremtidsfortelling Glassbiene, utgitt første gang i 1957 og oversatt til norsk av Niels Magnus Bugge i Gyldendals Lanterne-serie i 1979, blir handlingen aldri tid- eller stedfestet, men foregår i et samfunn der menneskets individualitet og verdier er underlagt teknologisk perfeksjonisme og profitt.

Ernst Jüngers Glassbiene.

Ernst Jüngers Glassbiene.

Den avdankete rittmesteren Richard er uten arbeid og har takket ja til et intervju hos et storkonsern etter anbefaling fra en av sine tidligere krigskamerater. Selskapet ledes av den svært velstående og alt annet enn alminnelige oppfinnermogulen Giacomo Zapparoni. Zapparoni ligger helt i front innen robotteknologi, og da ikke den av den typen som var under utvikling i 1957, men et spekulativt «mikrominiatyr, datastyrt, insektlignende automata, som tatt ut av MIT Media Lab og tidsskriftet Wired rundt 1994», slik den amerikanske science fiction-forfatteren Bruce Sterling har hevdet.

Fortellerens meditasjoner før, under og etter jobbintervjuet rammer inn store deler av fortellingen. Ifølge Richard kunne Zapparoni «gå for å være paradehesten for hele den tekniske optimisme som behersket våre førende ånder» – her synes «magikerens gamle drøm om å kunne forvandle verden umiddelbart gjennom tankens hjelp, […] nesten å være oppfylt». Zapparoni frykter imidlertid for at de ansatte ingeniørene skal lekke selskapets omfattende forretningshemmeligheter til andre, og den fantastiske overflaten ulmer et kontrollregime av uante dimensjoner – som den gamle rittmesteren skal bidra til å ivareta.

I dette utdraget møter vi ham i Zapparonis private pseudopastorale hage, der han etter hvert skal støte på den nye oppdagelsen: glassaktige roboter formet som bier, egnet til å utføre de mest usannsynlige oppgaver. Synet av biene vekker minner i Richard. Etter hvert som han gradvis blir klar over hva glassbiene er og hvor de potensielt kan lede hen, tar spekulasjonene over og Richard begynner å stille spørsmålstegn ved sin fortid, sin karakter og rekkevidden til sansene sine …

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

 12

Fuglene tidde stille og jeg hørte igjen bekkens mumling i den varme jorden, men plutselig fór jeg opp. Jeg hadde vært på bena siden tidlig om morgenen, fylt av den uro man finner hos et menneske som må streve for å skaffe seg brød for dagen. I en slik tilstand lar man seg overraske av søvnen som av en tyv.

Jeg kunne bare ha duppet av et øyeblikk, for solen hadde nesten ikke beveget seg. Men jeg var blitt forvirret av å ha sovet i det skarpe lyset, jeg kunne bare med stor vanskelighet orientere meg, og det var kommet noe truende over stedet.

Også biene virket som om de hadde avsluttet middagsluren og luften var fylt av deres summing. De svermet over engen og streifet det skumlignende blomsterflor som dekket den, eller de dukket ned i dens farverike dyp. De hang i klaser på den lyse jasminen ved veikanten, og fra det blomstrende lønnetreet ved siden av lysthuset lød deres summing som kom den innenfra en stor klokke der lyden fortsetter å svinge i luften lenge efter at den har slått sine tolv slag. Blomster var det nok av, for dette var et av de årene om hvilke bi-avlerne sier at det vokser honning på gjerdestolpene.

Allikevel var det noe fremmedartet ved all denne fredelige virksomheten. Når jeg ser bort fra hester og vilt som egner seg for jakt, kjenner jeg ikke stort til dyreverdenen, for jeg har aldri hatt en lærer som kunne interessere meg for den. Med planteverdenen forholder det seg annerledes, for vi hadde en lidenskapelig botaniker til lærer og sammen med ham hadde vi foretatt lange ekskursjoner. Hvor meget er det ikke i vår utvikling som avhenger av slike sammentreff. Hvis jeg skulle sette opp en fortegnelse over de dyr jeg kjenner til, ville jeg kunne nøye meg med et eneste ark, og denne min uvitenhet gjelder særlig de legioner av insekter og kryp som det er fullt av i naturen.

Men allikevel vet jeg så noenlunde hvordan en bi, en hveps og en klegg er skapt, og mens jeg nå satt der og betraktet bisvermene, forekom det meg at det av og til dukket opp skapninger som skilte seg ut som noe fremmedartet. Og når det gjelder mine øyne, så kan jeg stole på dem, de har stått sin prøve også når det dreier seg om vanskeligere ting enn hønsejakt. Det kostet meg ingen møye å følge et av disse vesenene med blikket til det satte seg ned på en blomst. Og så tok jeg kikkerten til hjelp og konstaterte at jeg ikke hadde tatt feil.

Selv om jeg som sagt kjenner lite til insekter, fikk jeg her straks inntrykk av å stå overfor noe utrolig, noe bisarrt som om det skulle være et insekt fra månen. Dette vesen kunne vært skapt av en demiurg som levde i fremmede verdener og som en gang hadde hørt tale om bier.

Det fremmedartede vesenet ga meg god tid til å betrakte seg, og for øvrig dukket det nå opp lignende vesener overalt – som arbeidere ved fabrikkporten nå sirenen har ult. Det første jeg la merke til hos disse biene, var størrelsen. De var riktignok ikke så store som de biene Gulliver møtte i Brobdignag og som han måtte forsvare seg mot med kården, men allikevel betydelig større enn en bi og en hveps. De var omtrent på størrelse med en valnøtt med det grønne skallet på. Vingene var ikke bevegelige som fugle- eller insektvinger, men var som en stiv kant som ble ført rundt kroppen, og virket vel altså nærmest som stabiliserings- og bæreflater.

Størrelsen var mindre påfallende enn man skulle tro eftersom dyret var helt og holdent gjennomsiktig. Den forestilling jeg fikk dannet meg om det, skyldtes hovedsakelig de reflekser som oppsto når det beveget seg i sollyset. Når det som nå sto stille i luften foran en anemone og senket sin snabel ned i dens beger som var formet som en sonde av glass, var det nesten usynlig.

Synet fengslet meg så sterkt at det fikk meg til å glemme tid og sted. Jeg var forbauset slik man kan bli når man får seg forevist en maskin hvis utforming og virkemåte vitner om en helt ny idé. Hvis man kunne trylle frem en mann fra biedermeiertiden og plassere ham ved et av våre gatekryss, så ville trafikken her gi ham et inntrykk av monoton forvirring. Men efter en stunds forbløffelse ville det oppstå en viss forståelse hos ham, en anelse om prinsippene bak det hele og om forskjellen på motorsykler, person- og lastebiler.

På samme måte gikk det med meg da jeg hadde forstått at det her ikke dreide seg om en ny dyreart, men om mekanismer. Denne helvetes karen Zapparoni hadde enda en gang kikken naturen i kortene, eller kanskje snarere truffet anstalter til å utbedre dens ufullkommenheter ved å forenkle arbeidsprosessene og gjøre dem raskere. Jeg skyndte meg å dreie kikkerten, slik at jeg kunne forfølge hans skapninger som fór gjennom rommet som diamanter skutt ut fra sterke spretterter. Nå kunne jeg også høre den fine pipende lyden i luften og måten den forandret seg på når de plutselig bremset opp foran blomstene. Og i bakgrunnen der bikubene nå lå belyst av solen, forente enkeltlydene seg til en lys og vedvarende piping. Det måtte ha krevet subtile overveielser å unngå sammenstøt der hvor automatsvermene sto aller tettest før de ble sluset inn i de små flyhangarene.

Jeg må innrømme at hele prosessen fylte meg med tilfredsstillelse, slik det alltid er tilfelle med tekniske løsninger av vanskelige problemer. Denne tilfredsstillelsen er samtidig en anerkjennelse oss innvidde imellom – her er det en ånd av vår ånd som triumferer. Og anerkjennelsen ble enda sterkere da jeg merket at Zapparoni arbeidet med flere systemer samtidig. Jeg kunne skille mellom forskjellige modeller, forskjellige automattyper som drev innhøstning på engen og i buskene. Det fantes således dyr som var spesielt solid bygd og utstyrt med et helt batteri av snabler som de dukket ned i blomsterskjermer og klaser med. Andre var utstyrt med gripearmer som la seg som sarte tenger rundt blomsterklasene og presset ut nektaren. Andre apparater forble gåtefulle for meg. Men åpenbart hadde Zapparoni utnyttet parken som et forsøksområde for fremragende idéer.

Tiden fløy av sted mens jeg var opptatt av å betrakte dette synet, og efter hvert trengte jeg inn i anleggets oppbygning og systematikk. Bikubene var stilt opp i en lang rekke ved muren, de hadde dels samme form som vanlige bikuber og var dels gjennomsiktige, så det så ut som om de var laget av samme stoff som de kunstige biene. De gammeldagse kubene var bebodd av naturlige bier. Sannsynligvis skulle de bare angi målestokken for i hvilken utstrekning det var lykkes å triumfere over naturen. Zapparoni hadde sikkert latt foreta beregninger over hvor mye nektar et bisamfunn samler inn i løpet av en dag, en time og et sekund, for så å plassere det her på forsøksområdet ved siden av automatene.

Jeg hadde inntrykk av at han på denne måten brakte de små dyrene, med en økonomi fra før syndfloden, i forlegenhet, for jeg så ofte hvordan en av de naturlige biene kunne nærme seg en blomst som en av dens konkurrenter av glass hadde rørt ved og straks fly videre. Hvis derimot en levende bi hadde suget av blomsterbegeret, så var det alltid litt igjen til de andre. Av dette kunne jeg slutte at Zapparonis skapninger gikk mer økonomisk til verks, det vil si at de var grundigere til å suge. Eller var det slik at blomstenes yteevne opphørte og at de lukket seg til når glass-sonden hadde rørt ved dem?

Hvordan det nå enn kunne forholde seg, så viste det seg tydelig at Zapparoni her igjen hadde gjort en av sine fantastiske oppfinnelser. Jeg ga meg nå til å betrakte det som foregikk ved glasskubene og som avslørte en høyt utviklet metodikk. Det har, så vidt jeg vet, tatt hundrevis av år før man i våre dager er kommet på sporet av bienes hemmelighet. Zapparonis oppfinnelse kunne jeg derimot danne meg en forestilling om allerede efter at jeg hadde sittet en times tid på min stol og betraktet den.

Glasskubene skilte seg ved første blikk fra de gamle ved at de hadde et stort antall flyvehull. De minnet ikke så meget om en bikube som om en automatisk telefonsentral. Det var heller ikke flyvehull i egentlig forstand, for biene fløy ikke inn i anlegget. Jeg så ikke hvor de hvilte ut eller ble stilt til side eller hadde sine garasjer, for de kunne vel ikke alltid være i virksomhet, men de hadde i et hvert fall ikke noe å gjøre inne i kubene.

Flyvehullene hadde nærmest samme funksjon som åpningene i en automat eller hullene i en stikkontakt. Biene nærmet seg dem som trukket av en magnet, stakk sine snabler inn og tømte sine maver av glass for den nektar de var fulle av. Så ble de støtt bort igjen med en kraft som minnet om et skudd. At disse bevegelsene frem og tilbake med stor flyvehastighet foregikk uten kollisjoner, var i særlig grad å betrakte som et mesterstykke. Selv om det dreide seg om en prosess med mange enkeltheter, utviklet den seg fullstendig eksakt. Det måtte finnes en sentral eller et sentralt prinsipp som styrte alt sammen.

Man kunne tydelig iaktta en rekke forenklinger, forkortelser og standardiseringer av den naturlige prosessen. Således var for eksempel alt som hadde med voksdannelsen utelatt. Her fantes hverken små eller store celler eller noe som helst anlegg som hadde med kjønnsforskjeller å gjøre, og på samme måte utstrålte hele anlegget en perfekt, men fullstendig uerotisk glans. Det fantes hverken egg eller pupper, hverken droner eller dronning. Hvis man absolutt ville fastslå en analogi, så var det bare kjønnsløse arbeidsautomater som Zapparoni hadde fått til å fungere billig og perfekt. Også i denne henseende hadde han forenklet naturen som bare våger seg på en svak ansats til økonomisering i og med at dronene blir drept. Han hadde på forhånd utelatt så vel hankjønn som hunkjønn, både mødre og ammer fra sin planløsning.

Hvis jeg husker riktig, blir den nektar som biene suger ut av blomstene tilberedt i deres maver der den gjennomgår forskjellige forandringer. Også denne anstrengelse hadde Zapparoni fritatt sine skapelser for idet han hadde erstattet den med en sentralisering av kjemien i kubene. Jeg så hvordan den farveløse nektar som ble sprøytet inn i anlegget samlet seg i et system av glassrør der det efter hvert forandret farve. Først ble det fordunklet til et slags gult, så ble det stråfarvet og til slutt nådde det bunnen i anlegget med en prektig honningfarve.

Den nederste delen av kuben tjente åpenbart som tank eller forrådsrom som ble fylt opp med lysende honning så fort at man kunne se det med det blotte øye. Jeg kunne følge tilveksten ved å avlese de målestreker som var risset inn i glasset. Mens jeg ved hjelp av kikkerten lot blikket streife rundt mellom buskene og over engen før jeg vendte det mot kubene igjen, hadde forrådet vokst med flere streker.
Sannsynligvis ble tilveksten og ikke bare den, men hele prosessen ikke bare iakttatt av meg. Jeg merket meg en annen slags automater som beveget seg mellom kubene eller sto helt stille, slik arbeidsformenn og ingeniører gjør det i verksteder og på byggeplasser. De skilte seg fra svermen ved sin røkgrå farve.

 

13

Jeg hadde vært så opptatt av det som foregikk at jeg fullstendig hadde glemt at jeg ventet på Zapparoni. Allikevel var han nærværende slik en usynlig sjef er det. Jeg følte den makt som hele skuespillet var et uttrykk for.

I de dypere lag av teknikken, der hvor den blir til trolldom, er det ikke så meget det økonomiske som fengsler en, ja ikke engang dens maktkarakter, men snarere dens preg av å være en lek. Her blir det åpenbart at vi er innfanget av et spill eller en åndens dans som ingen regnekunst kan forstå. Til syvende og sist er vitenskapen anelse, skjebnebestemt kall og ren figurasjon.

I vår verden er det slik at lekelysten trer tydeligere frem i miniatyrene enn i det gigantiske. Ut fra en grovere betraktningsmåte er det kvantiteten som imponerer, fremfor alt når den er i bevegelse, men allikevel gjemmer det seg like mange organer i en mygg som i Leviathan.

Det var det som fengslet meg her i Zapparonis forsøksområde så jeg ble som et barn som glemmer både tid og sted og skolegang. Jeg tenkte heller ikke på at det kanskje kunne være farlig å oppholde seg her skjønt automatene stadig pep forbi meg som geværskudd. Å se hvordan de strålte ut fra kubene i knipper for å kaste seg over den spraglete blomsterfloraen i lynende mønstre og så skyte tilbake, bremse og stoppe opp i tette svermer hvorfra uhørlige rop og usynlige tegn kalte den ene efter den andre av innsamlerne til flyvehullene for å avlevere sin høst – det var et skuespill som både fascinerte og hypnotiserte ånden og vugget den i søvn. Jeg visste ikke hva som overrasket meg mest – den kunstferdige oppfinnelsen av enkelte gjenstander eller deres samspill. Kanskje var det den dansende kraften i dette synet som gjorde dypest inntrykk på meg i dens egenskap av opphøyet orden og konsentrert makt.

Efter at jeg i en time med stor spenning hadde fulgt begivenhetenes gang, trodde jeg riktignok ikke at jeg hadde forstått de tekniske hemmelighetene som lå bak, men jeg mente at jeg forsto systemet i anlegget. Men knapt var jeg kommet så langt, før jeg begynte å sette inn med kritikk og overveie forbedringer. Denne uroen og denne utilfredsheten er noe underlig selv om den hører med til våre karaktertrekk. La oss anta at vi et eller annet sted, for eksempel i Australia, ville støte på en dyreart som vi aldri hadde sett. Da ville vi ganske visst også bli overveldet av forbauselse, men vi ville ikke straks begynne å tenke over hvordan den eventuelt kunne forbedres, og dette tyder på at det er forskjell på skarperautoriteten.

Kritisk sans overfor det tekniske er noe som enhver ungdom i vår tid er i besittelse av, det viser seg så snart man gir dem en motorsykkel. Hva meg angår, så var jeg blitt dressert i de årene jeg hadde med panserinnkjøpene å gjøre. Da fantes det alltid et eller annet å forhandle om, og jeg var beryktet rundt omkring på fabrikkene som en som forlangte det umulige. Grunnplanen i slike konstruksjoner er enkel – oppgaven går ut på å fremskaffe den gunstigst mulige fordeling av potensialet på ildkraft, bevegelse og sikkerhet. Hver enkelt av disse faktorene kan bare forbedres på bekostning av de andre. Sikkerheten kommer i siste rekke, kostnadene spiller ingen rolle og det samme gjelder komforten. Når det gjelder vanlige ferdselsmaskiner, forholder det seg annerledes; her står kostnaden, sikkerheten og komforten i første rekke. Bare når det gjelder farten er kravene de samme. Fart hører med til nåtidens prinsipielle ønskemål, og det er derfor den krever sine ofre ikke bare i krig, men også i fredstid.

Efter at den første overraskelsen var over, trengte kostnadsspørsmålet seg på også når det gjaldt Zapparonis anlegg. Skapningene av glass gjorde inntrykk av å være luksusautomater – jeg holdt det for mulig at hver enkelt av dem kostet like meget som en god bil eller kanskje til og med som et fly. Selvfølgelig ville Zapparoni begynne å masseprodusere dem efter at de var utprøvet, slik det skjedde med alle hans oppfinnelser. Åpenbart kunne han også ved hjelp av et slikt bisamfunn, ja kanskje med en enkelt bi, samle mer honning i løpet av en eneste vårdag enn en natursverm i et helt år. Glassbiene kunne vel arbeide også når det regnet og om natten. Men hva betydde en slik gevinst mot de enorme kostnadene?

[…]

15

Jeg hadde altså knapt rukket å sette meg inn i Zapparonis innretning før jeg begynte å tenke på forbedringer; det er en mentalitet som ligger i tiden. Da det nå dukket opp ugjennomsiktige figurer, begynte jeg å bli urolig og følte at jeg ble holdt for narr, også det er typisk for en tid da fastsettelsen av rangforskjeller henger sammen med om mennesker har makt over maskineriet eller ikke.

Hva kunne meningen være med de nye apparatene som dukket opp midt inne i bisvermen? Det var alltid det samme: knapt hadde man fått satt seg inn i en ny teknikk før den satte seg ut av seg sin egen antitese. Her var det mangefarvede enkeltgjenstander som føyde seg som porselensbiter inn i et glasskjede. De nye var raskere enn de andre, slik ambulanser, brannbiler og politivogner var raskere enn de øvrige bilkolonnene. Andre igjen kretset høyt over den øvrige trafikken, og de måtte være større av omfang, men jeg hadde ingen målestokk å bedømme deres størrelse ut fra. Det som særlig beskjeftiget meg var de grå apparatene som fløy frem og tilbake foran kubene, og som nå også fløy over terrenget like i nærheten av meg. Blant dem var det en som så ut som om den var skåret ut av matt horn eller av røkfarvet kvarts. Den kretset langsomt og i lav høyde rundt lysthuset, slik at den nesten streifet tigerliljene og sto fra tid til annen helt ubevegelig i luften. Når panservogner blir fordelt i terrenget, blir de observert fra helikoptere som svever over dem på samme måte. Kanskje dreide det seg her om en observasjon eller kommandopost. Jeg fulgte nøye den røkfarvede med øynene og forsøkte å finne ut om dens bevegelser korresponderte med eller ble efterfulgt av forandringer i de store automatsvermenes bevegelser.

Det var vanskelig å bedømme størrelsesforholdet fordi det dreide seg om objekter som lå utenfor erfaringens område og som bevisstheten ikke hadde noen norm til å bedømme. Uten erfaring finnes det ingen målestokk. Når jeg ser en rytter, en elefant eller en folkevogn, er jeg på det rene med dens størrelse og det uansett avstanden. Men her ble sansene forvirret.

I slike tilfeller pleier vi å gripe til erfaringen ved å sammenligne med kjente ting. Når røkhodet kom innenfor mitt synsfelt, forsøkte jeg derfor samtidig å få noe kjent som kunne tjene som målestokk i kikkerten. Det var ikke så vanskelig, for etter noen minutter fløy den grå frem og tilbake mellom meg og noen hull i sumpen like i nærheten. Disse minuttene, mens jeg hele tiden stirret på den kvartslignende gjenstanden idet jeg langsomt beveget hode frem og tilbake for ikke å miste den av syne, virket spesielt søvndyssende, og jeg kunne ikke avgjøre om de forandringer jeg mente å iaktta på automatens overflate var virkelige eller ikke. Jeg så farven veksle som ved optiske signaler, i det ene øyeblikket ble den blass og i det neste lyste den opp i et blodrødt skjær. Så kom det også noen sorte utvekster som skjøt frem som følehornene på en snegl.

Til tross for alt dette glemte jeg ikke å vurdere størrelsen når den røkgrå var ferdig med en av sine pendelbevegelser og sto stille et sekund over sumphullet. Hadde automatsvermene nå trukket seg bort, eller var det meg som ikke så dem lenger fordi jeg var for opptatt av annet? I et hvert fall var det helt stille i haven og ingen gjenstander kastet skygge, det var som når man drømmer.

[…]

16

Egentlig skulle den begeistring som jeg var havet i da jeg fikk innblikk i Zapparonis have ha fått meg til å stritte imot, for den varslet ikke noe godt. Der hadde jeg vært lettsindig og det til tross for at jeg ikke manglet erfaring. Men hvem har ikke slike erfaringer?

Den brutale forevisningen av avskårne legemsdeler hadde gjort meg forferdet, selv om det i denne sammenhengen var det helt riktige motivet. Finnes det noe avsnitt i verdenshistorien med så mange sønderrevne kropper og avrevne lemmer som i vår tid? Menneskene har ført krig siden tidenes begynnelse, men jeg kan ikke huske et eneste eksempel fra hele Iliaden på kampskildringer der det blir fortalt om tapet av en arm eller et ben. I mytens verden var amputasjon noe som blir forbeholdt umennesker og uhyrer som Tantalus eller Prokrustes.

Man trenger ikke gå til en jernbanestasjon for å innse at det gjelder andre regler hos oss. Vi har gjort fremskritt siden Larrey, og det ikke bare innenfor kirurgien. Det hører til våre optiske bedrag når vi fører alle disse lemlestelsene tilbake til ulykkestilfeller. I virkeligheten inntreffer disse ulykkene som følge av de lemlestelser vår verden ble utsatt for allerede da den lå i kim, og at amputasjoner blir alminnelige, er et av tegnene på at det er den dissekerende tekningen som triumferer. Tapet har funnet sted lenge før det blir synlig og kan føres på regningen. Skuddet er avfyrt for lenge siden, og der det nå dukker opp som vitenskapelig fremskritt, oppstår det hull om det så er på månen.

Menneskelig fullkommenhet og teknisk perfeksjon lar seg ikke forene. Vil vi det ene, så må vi ofre det annet; ved dette valg skilles veiene. Den som har erkjent dette, vil komme til å arbeide på en mer renslig måte, enten det blir i den ene eller andre retningen.

Perfeksjonen streber henimot det som lar seg beregne og fullkommenheten mot det uberegnelige. Derfor er det en uhyggelig, men også fascinerende glans som stråler ut fra perfekte mekanismer. De fremkaller frykt, men også en titanisk stolthet som ikke lar seg kue av innsikt, men bare av katastrofen.

Den frykt, men også den begeistring som oppstår i oss ved synet av perfekte mekanismer er det nøyaktige motstykket til det behag som fyller oss ved synet av det fullkomne kunstverk. Vi føler i det første tilfellet at det er satt inn et angrep mot vår integritet og mot vår likevektighet. At armer og ben er truet, er langt fra det verste.

Ernst Jünger

Facebook

Twitter