Lederartikkel publisert i Vagant 4/2008

«Er det slik at vi bare er i stand til å snakke om ondskapen først etter at vi har sterilisert den, abstrahert den, fjernet alt ved den som er forbundet med lidenskap og lyst, kjent dens tiltrekningskraft død og maktesløs, redusert den til et fremmedlegeme, gjort refleksjonen omkring den ene og alene om til et spørsmål om diagnostikk?» Dette spørsmålet stiller Stig Sæterbakken i en utlegning av Poes berømte fortelling «The Tell-Tale Heart» fra 1843.1 Logikken som utledes av fortellingen er ikke begrenset til litteratur og ondskap alene, men regulerer også andre forhold, som dem mellom en konsensusorientert offentlighet og mer avvikende ytringer.

Vi husker hvordan Jostein Gaarder i 2006 ble «hjulpet» fram av aviskommentatorer og profilerte forfatterkollegaer til å dementere sider ved sin egen kritikk av de israelske styresmaktene. Gaarders rett til å ytre seg ble aldri trukket i tvil, men utsagnet ble effektivt justert og tilpasset det rådende klima for akseptabel meningsutveksling. Tidligere i år viste reaksjonene på Dag Solstads kritikk av synet på ytringsfriheten som hellig idé, hvordan det nærmest er umulig å stille spørsmål ved et slikt ideal og samtidig bli tatt på alvor. Diskrediteringen av Solstad etter talen på Litteraturhuset i mai kan ikke misforstås: Hans ytring var og forblir non grata i store deler av dagspressen.

Munnskjenk_1

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Da Stig Sæterbakken tidligere i høst gikk av som kunstnerisk leder for Norsk litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene, var det som følge av et massivt press mot ham selv og festivalen. Invitasjonen av David Irving til neste års festival var ifølge kritikerne ikke forenlig med hovedtemaet «sannhet», og ikke bare aviser og fremtredende kulturpersonligheter, men også sentrale sponsorer truet med å boikotte festivalen. Et unntak var Ottar Grepstad, som i en kronikk i Dagens Næringsliv skrev at «[å] utsetje seg for den mentale tyngsla det ville ha vore å lytte til eit heilt foredrag av David Irving, kunne ha gjort det tydelegare kor skjør ideen om det liberale samfunnet er».2

Bildet av holocaust-fornekteren Irving overskygget nemlig fullstendig det som ifølge ledelsen lå til grunn for invitasjonen: diskusjonen om hvordan historiske sannheter forvaltes og verifiseres. Blant de øvrige kommentatorene viste berøringsangsten seg å være nærmest total, mens kritikken av festivalledelsen grenset til forakt, noe som gjør det betimelig å spørre seg: Er dette den beste måten å omgås ubehagelige løgner og kontrære historieoppfatninger på? Pressens og sponsorenes autoritære omgang med Sæterbakken er imidlertid ikke tilfeldig: Vi befinner oss i Ibsens verden, der «Folkebudet» irettesetter folkefienden på vegne av den kompakte majoritet. På en overbevisende måte viser utfallene mot Sæterbakken og Norsk litteraturfestival hva som ligger til grunn for det ellers så uantastelige prinsippet om ytringsfrihet: konsensus og homogenitet.

Som tilfellene med Solstad og Gaarder viser, skal det nemlig ikke mye til før alarmen går og den institusjonaliserte kritikken rykker ut. Når denne i tillegg får direkte konsekvenser for hva som er mulig å diskutere offentlig, ja, da har vi utvilsomt med en innskrenking av ytringsfriheten å gjøre, om enn det fra høyeste hold fornektes inntil det parodiske. Eller som Per Edgar Kokkvold uttalte i et intervju med Klassekampen kort tid etter at Irving-invitasjonen ble offentliggjort: «Arrangørene [av Norsk litteraturfestival] bør trekke tilbake invitasjonen. Og hvis de tar det kloke valget, så er det ikke noe tap for ytringsfriheten.»3

At forkjempere for ytringsfriheten likevel aksepterer og forsvarer billig sjikane av ulike slags intellektuelle og kulturelle minoriteter, burde derfor ikke overraske noen. Hver gang de kunne være gjenstand for konfrontasjon med intellektuelt redelig behandling, inntreffer en utstøtning som overtar all oppmerksomhet. Slik følger den liberale tanken om et ideenes frie marked til punkt og prikke sin børsregulerte motsats. Informasjonsstrømmen er overveldende og styrkeforholdet mellom kommentatorene på den ene siden og festivalledelsen på den andre, gjenspeiles i mediebedriftenes overlegne omfang og distribusjon. Idet ytringen forvandles til vare i oppmerksomhetsøkonomien, overbys den straks av andre ytringer som står høyere i kurs. Og her kunne man kanskje bebreide Sæterbakken og Norsk litteraturfestival for ikke bedre å ha forutsett denne mekanikken og hvilke midler som står til rådighet for å utstøte det uønskete fra samfunnsdebatten.

  1. Stig Sæterbakken, Det onde øyet, Cappelen, 2001, s. 18.
  2. Ottar Grepstad, «Sanninga om løgna», Dagens Næringsliv, 13.10.2008.
  3. Klassekampen, 9.10.2008. Min utheving.

Vagant

Vagant