Ut av skogens hjerte

MUSIKK. I det sørlige England skrives stadig nye vers i balladen om sangerinnen Shirley Collins.

Tidligere publisert i Vagant 1/2016

And save his Lordships woods that past
The day of danger dwell
Of all the fields I am the last
That my own face can tell
Yet what with stone pits delving holes
And strife to buy and sell
My name will quickly be the whole
Thats left of Swordy well

John Clare, «The Lament of Swordy Well», 1832–1837

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

«A Beginning»
De finnes knapt lengre, de uberørte stedene på de britiske øyene – og stadig blir det vanskeligere å begripe hva som forsvinner med dem. «For å forstå det må du først forstå skogene,» skriver Robert Macfarlane i boken The Wild Places (2007), som beskriver forfatterens leting etter slike uberørte steder på øyriket i vest. Vi må forstå trærne fordi den britiske sivilisasjonen har skåret seg ut fra skogens dyp, hevder han. For 8000 år siden strakk skogen seg fra kyst til kyst kun avbrutt av enkelte savannelignende områder. Selv om urskogen forsvant i neolittisk tid, lenge før mennesket begynte å nedtegne sin egen historie, har opphavsmyter tillatt mennesker å fabulere om en gjengrodd jord. Diktningen har fortsatt å fortelle om det naturlige landskapets makt over sinnet. Ut av mørket – inn i en uskarp dag.

På 1930- og 40-tallet var det akkurat nok igjen av skogområdene Weald, som løper gjennom Sussex, Hampshire, Kent og Surrey i det sørlige England, til å kalle dem en sjeldenhet, et britisk Arcadia, eller som den beskyttede delen av området heter på kartet i dag: High Weald Area of Outstanding Natural Beauty. Men selv de mest billedskjønne delene av Sør-England er ikke kun områder for menneskenes tilbaketrekning. Fra Weald og inn mot lavlandsområdet South Downs er landskapet preget av århundrenes hektiske aktivitet, til lands og til vanns, som har drevet videre inn i den folkelige diktningen og musikken.

Under gjenopplivingen av den britiske folkemusikken på 1800- og 1900-tallet reiste musikksamlere omkring i kystlandskapet og fant alt fra vuggeviser til visjonære tradisjoner. Ja, musikken blant menneskene oppå kalksteinsgrunnen i grevskapet Sussex lot til å være uløselig bundet til akkurat dette stedet – som minnebanker for livsformer på vei ut av tiden.

«No Roses»
«I went down to the forest to gather fine flowers but the forest could yield me no roses,» intonerer en mild, aldrende stemme på åpningen av den engelske gruppa Current 93s album Thunder Perfect Mind (1992). Det er første gang Shirley Collins (f. 1935 ) bidrar til bandkollektivet ledet av David Tibet, som lenge hadde vært et nav i industrial-scenen i London. «But the forest could yield me no roses,» gjentar den, stemmen til Shirley Collins. Den drømmende og triste frasen som opprinnelig stammer fra sangen «The False Bride» gir et underlig vemodig tidsbilde av den kanskje viktigste og mest egenartede sangeren i britenes folk revival fra slutten av 1950-tallet og i tiårene som skulle komme.

«The field I’m in is where music evolves, and it is not imposed on you overnight,» har Shirley Collins en gang uttalt. Med bakgrunn i landskapet, tradisjonene og arbeiderkulturen i området rundt sitt hjemlige Hastings i Sussex, hadde hun til godt inn på 1970-tallet hatt en hektisk konsertaktivitet og spilt inn en rekke album, blant annet sammen med den to år eldre søsteren Dolly (1933–1995). Flere av innspillingene fremstod i disse årene som uomgjengelige merkesteiner i en musikkform under utvikling, men ved inngangen til 90-tallet var det nesten 15 år siden Shirley Collins brått hadde forsvunnet fra musikken – tilsynelatende glemt, langt unna offentlighetens søkelys.

Ikke minst hadde Shirley Collins, omtalt som «one of England’s greatest cultural treasures» og «the presiding spiritual genius of folk», gitt et viktig bidrag til innsamling og arkivering av musikk som uten henne og hennes like ville ha gått tapt: Som 19-åring traff hun i 1954 for første gang den amerikanske folkemusikksamleren Alan Lomax, som rømte til Europa under MacCarthys heksejakt. Shirley var flyttet til London året før og blitt del av miljøet rundt Cecil Sharp House inntil Regent’s Park, hvor hun var å finne både på den lille scenen og dypt nede i arkivet. Collins og den over 20 år eldre Lomax innledet snart et forhold, og i 1959 reiste de sammen til de segregerte amerikanske sørstatene for å ta opp og skrive ned musikk i alt fra ulike religiøse forsamlinger til fengsler: «I was at once excited and scared,» skriver hun senere: «[W]e had to be on our guard, and it wasn’t the convicts we had most to fear. The further South we went, the more apprehensive I became, knowing that the Deep South was the home of the Ku Klux Klan.» Underveis oppdaget de blant andre Mississippi-bluesens Fred McDowell og fjellsangerinnen fra Arkansas, Almeda Riddle. Det store arbeidet resulterte i Sounds of the South (1960), som senere skulle bli en hovedkilde til Coen-brødrenes sørstatsnostalgiske Homer-pastisj O Brother, Where art Thou? (2000). Da Lomax i 1993, med boken The Land Where The Blues Began, beskrev reisen, var Collins’ bidrag knapt nevnt, eller som han omtalte henne: «the lovely English folksinger who was along for the trip». Først i 2004 kom Shirley Collins’ beretning fra reisen i 1959, med boken America Over the Water, der hun også skriver om hvordan hun etter hjemkomsten til England skulle begynne et lignende musikkarkeologisk prosjekt med utgangspunkt i den tradisjonen hun selv stod i.

I løpet av de siste årene har det vokst frem en ny interesse for Shirley Collins og den musikalske arven hun så stille har båret på. Senvinteren 2016 er dokumentaren The Ballad of Shirley Collins i ferd med å bli ferdigstilt, memoarboken All in the Downs forventes utgitt på Strange Attractor Press til sommeren, og det ryktes at den britiske sangerinnen i sitt 81. år har spilt inn et nytt album. Hvem er Shirley Collins og hva skjedde egentlig med henne etter at hun forsvant på slutten av 1970-tallet?

Fra Sweet England, 1959.
Fra Sweet England, 1959.

«As I rode out one morning»
– Fra sent 70-tall til sent på 90-tallet var Shirley Collins og musikken hennes mer eller mindre umulig å finne, med mindre man kjente til henne fra før, sier Rob Young, mangeårig medredaktør for det britiske musikktidsskriftet The Wire og forfatter av boken Electric Eden. Unearthing Britain’s Visionary Music (2011).

– Dette var ikke et problem kun for Shirley Collins: Mange musikere tilknyttet folk-sjangeren fikk vanskeligheter med å arbeide profesjonelt med musikk i den samme perioden. Andre musikalske og kommersielle prioriteter tok over i musikklivet, fortsetter han.

– Mer avgjørende var det likevel at hun utviklet psykogen dysfoni – en medisinsk tilstand hvor evnen til å bruke stemmen, både til tale og sang, blir blokkert. Det er verdt å merke seg at to andre viktige engelske folkesangere, Linda Thompson og Sandy Denny, fikk samme sykdom.

Til The Guardian uttalte Shirley Collins i 2008 at denne sykdommen, som kan inntreffe etter ulike former for traumer, meldte sin ankomst i 1978, like etter bruddet med ektemannen Ashley Hutchings, kjent fra tre av den britiske folk-rockens mest sentrale grupper Fairport Convention, Steeleye Span og Albion Country Band. «I was heartbroken, but I should have been angry. If I’d been angry I would’ve been all right,» sa hun den gangen. Det brå avbruddet etter utgivelsen av det siste albumet hun laget med søsteren Dolly (For As Many As Will, 1978) markerte samtidig slutten på en epoke i britisk folk.

«A Pair of Lips on a Heart»

As she was a-going over the fields
She heard the death-bell tolling,
And every sound it seemed to sigh,
«Hard-hearted Barbary Allen.»

Fra «Barbara Allen» (trad.)

Illustrasjon: Andreas Töpfer.Å lytte til Shirley Collins’ innspillinger på 60- og 70-tallet er å foreta en sjelden form for tidsreise. Mange av sangene hun fremfører lærte hun direkte fra store sangere som George «Pop» Maynard (1872–1962) og Harry Cox (1885–1971), og andre viktige skikkelser i den landlige sangtradisjonen i det sørlige England, som var aktive under «the folk-song revival», ledet an av Cecil Sharp ved inngangen til forrige århundre. Ta den populære balladen om «Barbara Allen» som Shirley Collins blant annet fremfører på debutalbumet Sweet England (1959) og senere på The Power of the True Love Knot (1968), eller åpningen på albumet The Sweet Primroses fra 1967, «All Things are Quite Silent». Den sorgfulle sangen, samlet inn og med notasjon av komponisten Ralph Vaughan Williams, tar lytteren århundrer tilbake, til en kvinnes klagesang fra «England before the fall». Shirley Collins’ syngemåte lar sangen fremtre for seg som et glimt av forgangent liv. Den fremstår som en «rett frem» tolkning, som aldri stiller seg i veien for ordene og tonene.

Sweet England, 1959.
Sweet England, 1959.

Tilnærmingen later til å være fundert i et ønske om å oppheve all avstand mellom følelsen som formidles og stemmen som formidler den, og det er lett å forestille seg at hun ville ha sunget den på samme måte uansett om hun hadde sunget a cappella, slik den tradisjonelle britiske sangen hadde vært fremført, eller om hun hadde sittet alene med en banjo, vært akkompagnert av et renessanseensemble, et elektrisk band eller i dette tilfellet: søsteren Dollys bærbare orgel. Ifølge en annen beundrer, den britiske komikeren Stewart Lee, utmerker disse innspillingene seg ved «an absence of ego», en slags ydmyk autoritet.

– Stemmen hennes klinger svært lite tilgjort, selv om hun har en spektakulær teknikk, mener Rob Young.

– Ofte kan hun høres ut som en nabo som tilfeldigvis snakker til deg over gjerdet. Denne syngemåten bidrar til at sangene får snakke for seg selv. Hun formidler dem med et minimum av personlig inngripen, som var de spøkelser som snakket gjennom et medium. I vår tid, hvor mye av musikken vi møter kun setter oss i stand til å forstå et svært begrenset antall teatrale følelser, minner Shirley Collins oss på at følelser kan uttrykkes på mange andre og mer subtile måter, mener Young.

Eller slik nevnte David Tibet har uttrykt det: «Put a pair of lips on a heart and that’s what Shirley sounds like.»

«Kind England, Harsh England»

The ladies and gentlemen they are all asking me,
«How many lilies grow in the salt sea?»
But I’ll ask them back with a tear in my eye,
«How many ships sail in the forest?»

Fra «The False Bride» (trad.)

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

– For de som midt på 1960-tallet forsøkte å finne noe annet enn den amerikanske lyden av blues, Dylan-aktig låtskriving, og alt det andre som dominerte popmusikken i disse årene, var det viktig å låte engelsk. Og Shirley Collins var av de fremste blant de som fant det de lette etter i den engelske sangtradisjonen. Mye av denne musikken handler da også om å opprette forbindelser til fortiden, sier Young. I følge ham er en del av bakgrunnen for autentisitetsidealet som inntok folk-scenen på 1970-tallet at mye av det britiske landskapet hadde vært i private hender siden 1760, da store landområder effektivt ble tatt ut av fellesskapets eie, den industrielle revolusjonen tok av og menneskene stimlet inn til byene for å finne arbeid i fabrikkene.

False True Lovers, 1959.
False True Lovers, 1959.

– Denne bevegelsen etterlot et sterkt minne om jordbruk og livet på landet hos dem som måtte forlate det – et minne jeg tror fremdeles ligger plantet i mange briter, sier Young. – Ideen om en gyllen fortid i et landlig paradis forbindes med ønsket om å leve i et lite hus i en liten landsby uten urbant press. Folkesanger fra jordbruksområder ble en måte å knytte an til denne livsstilen, fordi det vanligvis antas at de stammer fra før den industrielle revolusjonen, selv om dette ikke alltid er sant. I boken Electric Eden beskrev jeg interessen for folkemusikk, slik den bredte om seg på 50-, 60- og 70-tallet, som en form for fantasidrevet tidsreise.

Som David Tibet skriver i et nyskrevet essay i anledning Shirley Collins’ 80-årsfeiring, er sangene på repertoaret hennes rotfestet i flere Englander: «Dream England, Rural England, Enchanted England, Labourers’ England, Gypsy England, Kind England, Harsh England, Sorrowing England, Murderers’ England, Noble England, Noblemen’s England—all the possible Englands that may be. All that makes up this England, both the mundane and magical, is to be found in her songs.»

«The Hidden Queen of England I»

Under arbeidet med denne artikkelen kontaktet Vagant David Tibet og ba om en kort beskrivelse av hans forhold til Shirley Collins og hennes musikk. Vi fikk dette svaret:

I 1990 oppdaget jeg Shirley og Dollys musikk, og jeg forelsket meg umiddelbart i den – og dem. På den tiden var det ikke enkelt å spore opp mennesker man ikke kjente, men jeg kom snart i kontakt med Shirley og senere, gjennom Shirley, søsteren Dolly. Det tok meg noen måneder å få Shirley til å snakke på et av albumene til Current 93, Thunder Perfect Mind, og kanskje omkring et år å overbevise henne om å synge igjen, på The Starres Are Marching Sadly Home, den siste delen av trilogien The Inmost Light. Og jeg måtte mase på henne i nesten 23 år for å overbevise henne om igjen å stå på en scene. Jeg var tålmodig! Eller snarere var jeg svært utålmodig. Jeg har måttet lære meg dyden å vente. Og det var selvsagt verdt det.

Jeg har ikke ord til å beskrive hva Shirleys verk har betydd og betyr for meg. Fra det øyeblikket jeg hørte stemmen hennes på The Power of the True Love Knot var livet mitt forandret. Når det gjelder vennskapet vårt – vel, jeg forelsket meg i henne i det samme øyeblikk jeg hørte henne synge. Slik stemmen hennes lyder, slik er hun, og slik arbeidet hennes er, er også hun: helt uten falskhet, fullstendig sann, en fullkommen viderefører av den tidløse, endeløse skjønnheten som synger i benmargen vår og i blodet vårt, og i hjertene våre. Shirley Collins – Englands skjulte dronning og vår mest nærliggende stjerne – takk for alt du gjør og for alt du er.

– David Tibet, Hastings, 2 XII 2015

«THE TRUE LOVE KNOT»

The Power of the True Love Knot, 1968.
The Power of the True Love Knot, 1968.

Shirley Collins’ utgivelser spenner fra den nøkterne sangen og de sparsommelige arrangementene på Sweet England (1959) og False True Lovers (1959), Folk Roots, New Routes (1964), albumet hun laget med bluesgitaristen Davy Graham, til nevnte The Sweet Primroses (1967) og The Power of the True Love Knot (1968), en samling kjærlighetsballader som ifølge Collins rommet «the idea of true love as a power outside society’s control, ungovernable, irresistible and inviolable». Tittelen hentet hun fra «the knot of corn» som ble kastet ut på åkrene etter innhøstingen for å sikre den årtidsvise gjenfødelsen og neste års avling. I innerheftet fortsetter hun:

«The love-knot which in ballads unites the star-crossed lovers after death is a very ancient piece of lore. It was certainly a traditional symbol of love, faith and friendship when the Danes brought the root-word ‹Trufola› (I plight my faith) to Britain», skriver hun, før hun spør: «Has the true-love knot any real power?»

I lys av Shirley Collins’ utrettelige konsert- og formidlingsaktivitet i disse årene, er innspillingene mer for dokumentasjon av en utvikling å regne enn som en definitiv oversikt. På de to sistnevnte albumene ble Shirley gjenforent med den eldre komponistutdannede søsteren Dolly, som bidro både på orgel og med arrangementer – enda mer prominent og utforskende på de to neste albumene Anthems in Eden (1969) og Love, Death and the Lady (1970). Begge disse utkom på EMIs nyetablerte Harvest Records, som på samme tid knyttet til seg og ga ut artister som Deep Purple, Pink Floyd, The Pretty Things og Soft Machine.

Folk Roots, New Routes, 1964.
Folk Roots, New Routes, 1964.

Men nyskapingen var ikke uproblematisk. Utover 1960-tallet havnet Shirley Collins midt i den definisjonskampen som så ofte har herjet folkemusikkmiljøene, mellom tradisjon og nyskaping, nasjonal kulturkonsolidering og motkultur. I fjorårets augustutgave av det britiske musikkmagasinet MOJO (15/263), fortalte hun om hvordan tradisjonalister i folkemusikkmiljøet, særlig rundt den skotske folkesangeren og aktivisten Evan MacColl, kunne være temmelig ufine i møtet med forsøk på å utfordre tradisjonen. For henne gikk det verst med samarbeidet med Davy Graham i 1964 (et samarbeid som i dag sees på som hennes kanskje mest banebrytende bidrag). Responsen på samarbeidet kom i form av en anmeldelse formet som et nidvers.

Til MOJO sier hun: «The only lines I remember now, it likened me to a lumbering Jersey cow, and it finished with the words, ‹And Davy’s nimble fingers carry her along, the Lady Baden-Powell of English song›.» Heller ikke Alan Lomax var videre positiv til samarbeidet med Davy Graham.

Shirley Collins, 1963. Foto: Brian Shuel.
Shirley Collins, 1963. Foto: Brian Shuel.

«Anthems before the Fall»
I løpet av disse årene trakk også amerikanske artister og band som Bob Dylan og The Byrds inn elementer fra folkemusikken, og på de britiske øyene koblet snart grupper som Fairport Convention, The Incredible String Band, Steeleye Span og Albion Country Band folkemusikk og rock tettere sammen. Flere av disse grep begjærlig etter folkekulturens hedenske eller skjulte sider, a waltz for the new moon – en sammenknytning som ble strammet ytterligere til hos en gruppe som Comus på deres First Utterance (1971) og med Robin Hardy og Anthony Shaffers kulthorror-film The Wicker Man (1973), med Christopher Lee i en av hovedrollene og soundtrack av Paul Giovanni.

Incredible String Band: The Hangman's Beautiful Daughter, 1968.
Incredible String Band: The Hangman’s Beautiful Daughter, 1968.

Dolly Collins var på denne tiden involvert i miljøet rundt The Incredible String Band og bidro i 1968 på albumet The Hangman’s Beautiful Daughter. Ifølge sin yngre søster førte hun en eksentrisk livsstil og var visstnok installert med et piano i en dobbeldekker-buss på et jorde utenfor Hastings – i et forsøk på å komme i berøring med Collins-familiens irske sigøyneropphav. Sammen fortsatte de to søstrene å grave i musikktradisjonen de inngikk i:

Anthems in Eden var en sangsuite om livets gang på den britiske landsbygda før første verdenskrig brøt ut og, slik tittelen antyder, mest av alt et album om tapt uskyld og de forandringene verdenskrigen førte til. Hva gjorde det med samfunnet at maistengene, som tidligere hadde vært plassert midt i småbyene og på landsbygda, ble erstattet av monumenter over falne soldater? Med seg hadde de The Early Music Consort of London under ledelse av David Munrow, som til vanlig arbeidet med tolkninger av senmiddelalder- og renessansemusikk – en tidligere uhørt konstellasjon. Oppfølgeren, Love, Death and the Lady (1970), var smidd over samme lest, men mer nedtonet, stenket i fortellinger om fordømt kjærlighet, svik og selvmord.

Fra Anthems in Eden, 1969.
Fra Anthems in Eden, 1969.

På tross av kontakten med det utforskende musikkmiljøet i disse årene, lot ikke søstrene seg drive mot de mer kunstige magiinjeksjonene og psykedeliaen som var i ferd med å innta scenen, ifølge Rob Young: – Det var absolutt ingenting druggy med Collins-søstrene! Det er hevet over tvil at de utvidete, rikere arrangementene på Anthems in Eden og denne perioden heller skyldtes forsøk på å gi en mer samtidsnær følelse til den tradisjonelle musikken, og ikke minst at flere medlemmer av Incredible String Band bidro under innspillingene.

– Måten Shirley og Dolly brukte musikere som trakterte periodespesifikke instrumenter på, som The Skeapings og David Munrow, gav folkesangene en instrumental ramme som høres ut som en underlig hybrid av musikk fra sen middelalder via Henry Purcells barokk, til Ralph Vaughan Williams’ komposisjoner fra begynnelsen av 1900-tallet.

«We’re here because we’re here»
De maktesløse hordene av soldater som ble sendt ut i The Great War, fanget i en håpløs stilling («We’re Here Because We’re Here»), tilhørte de samme lavere klassene som mot slutten av 60-tallet var klare til å bemektige seg verden – uten at den tradisjonelle musikkarven var blitt med: I innerheftet til Anthems in Eden skrev Shirleys første ektemann, produsenten Austin John Marshall:

Anthems in Eden, 1969.
Anthems in Eden, 1969.

«Today’s England has a special generation: from grammar schools and housing estates, from techs and universities are coming enough young men and women with a clear historical and prophetic vision of themselves, enough to continue the story: no propagandist is going to fool them, or government coerce them: They know that they will inherit the best of the tradition and to them this record is fondly dedicated.» I denne optimismen knyttet til at fremskrittets ungdommer var beredt til å omfavne den tradisjonelle folkemusikkens motkulturelle krefter, lå også et håp om at individualismen kunne bryte opp en stadig mer ensrettet kulturell utvikling.

Shirley og Dolly Collins insisterer med sin musikk på det vanlige livets betydning – som noe verdt å bevare. Likevel kommer det politiske sjelden direkte til uttrykk, i motsetning til i mye annen amerikansk folk på samme tid eller hos en samtidig som Roy Harper. Skildringen av den første verdenskrigen som en erfaring av et fall, har på Anthems in Eden fått et tydelig klasseperspektiv.

– Den engelske sangen har alltid vært de lavere klassenes kunstform – tradisjonelt fremført av arbeiderne på jordene og de undertrykte fabrikkarbeiderne i byene, hevder Justin Hopper. I dette perspektivet er folkemusikken også en form for sosialhistorie; 1950-årenes folk revival var for mange også et politisk prosjekt: – Dette er også en av grunnene til at Shirley setter folkemusikken så høyt. Hun har vært tett knyttet til arbeiderklassekulturen, forklarer Hopper.

«Electric Eden»
Like fullt innebar folkrocken en vending mot landsbygda, ideer om det gode livet som føres der og en god dose motkultur i hippiegevanter – en nyfortolkning og gjenbruk av fortiden i en oppbruddstid, noen ganger reaksjonær eller idealistisk, andre ganger tilsynelatende fri. Utforskningen av ulike musikkformer som Shirley og Dolly bedrev på slutten av 60-tallet, kulminerte med albumet Shirley Collins laget i 1971 med Albion Country Band, No Roses.

No Roses, 1971.
No Roses, 1971.

– Dette plasserte stemmen hennes blant jordbundne rytmer og til tider tung rock, og er blant den britiske folk- rockens definitive høydepunkter, mener Rob Young. Hele 28 musikere bidrar på No Roses, og albumet skulle bryte ny mark. «If you tried to repeat it, you wouldn’t succeed,» har Shirley Collins uttalt senere. «In any case, you need a lot of money to make such an album, and there’s not much money around, where folk music is concerned (not the genuine traditional songs, anyway), so we were fortunate to be able to make just the one No Roses

Samtidig som Alice Coopers kontrafei begynte å dekorere forsidene på et blad som Melody Maker, Roxy Music begynte å promotere «glam rock», støybandet Throbbing Gristle ble grunnlagt og punken begynte å røre på seg, nådde folk rock-bølgen sitt høydepunkt. – Som med så mye annen engelsk folk, tok Shirley Collins et steg tilbake til røttene i siste halvdel av 70-årene, forteller Young: – The Etchingham Steam Band, gruppa hun hadde med sin andre ektemann, Ashley Hutchings, var et rent akustisk, back to basics-prosjekt, delvis igangsatt som en respons på strømkuttene i 1973 og 1974, da regjeringen forsøkte å begrense strømbruken og innførte den såkalte «Three-Day Week», sier Young.

«A Field in England»

One may liken the English landscape, especially in wide view, to a symphony, which it is possible to enjoy in an architectural mass of sound … [O]nly when we know all the themes and harmonies can we begin to appreciate its full beauty, or to discover in it new subtleties every time we visit it.

W. G. Hoskin, The Making of the English Landscape, 1955

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

«Here you can always find a breeze; even on the hottest day soft, sighing zephyrs fan the face,» skriver Arthur Beckett i sine beskrivelser av The Spirit of the Downs (1909), før han fortsetter: «In walking through the Sussex Downs from end to end the pedestrian is at once struck with a sense of loneliness.» Arthur Beckett beskriver hvordan det overveldende møtet med landskapet ligner opplevelsen man får ved å tre inn i en tom katedral i skumringstimen.

The Sweet Primroses, 1967.
The Sweet Primroses, 1967.

Når Shirley Collins har snakket om den tradisjonsbaserte musikken, har det sjelden handlet om historisk in- formasjon eller musikkvitenskapelige fakta. Collins beskriver heller hvordan musikken hun fremfører, og måten hun fremfører den på, er forbundet med livet og landskapet, hvordan stemmen så å si stiger opp fra grunnen hun står på. Justin Hopper fremhever hvordan skillelinjene mellom «landskapet, sangen og selvet» er vanskelig å få øye på når det gjelder Shirley Collins’ tilnærming, noe hun ifølge ham utdyper i den kommende selvbiografiske boken: – Hun beskriver hvordan hun ønsker å være skikkelsen i sangene sine, selv når den skikkelsen, som i «The Oxford Girl», er en myrdet ung kvinne, sier Hopper.

– Sangene er en del av det landlige livet på lignende vis som de engelske hekkegjerdene er det, i enkelte tilfeller plantet og beskåret gjennom 1000 år; eller som en tørr steinvegg er det, gjengrodd av ugress og tornekratt – menneskeskapt, men også en del av landskapet, ja, tilhørende landskapet heller enn noe menneske.

– Også sangene er organiske og formbare. De rommer historiske fortellinger og kretser rundt menneskers minner, men likevel kan ordene og hendelsene i fortellingen endres fra en sanger til den neste. Shirley Collins ønsker å vise hvordan sangene lever slik de levde før det fantes innspillinger, før det ble mulig å tenke at det skulle eksistere en «opprinnelig» eller «perfekt» versjon, sier Hopper.

Adieu to Old England, 1974.
Adieu to Old England, 1974.

– I alt dette er det viktig å huske at England er et langt mer flytende begrep enn for eksempel Irland, der diskusjonene rundt tradisjon versus nyskaping i folkemusikken har vært langt steilere, mener Hopper.

– Helt siden lenge før romerne kom, fikk England stadig nye herrer. De har tatt imot innvandrere og opplevd at inntrengere har satt sitt preg på kulturen. Også den engelske musikken har lenge vært hybrid. Den rommer de skotske balladesangene og sangene til sigøynerne som reiste gjennom landet. Den forteller om reiser over havet i fred og i krig, og rommer for eksempel Morrisdansen, som har sitt opphav i svært fjerne kilder.

– Dessuten er Shirley Collins svært engasjert i miljøspørsmål og vil, antar jeg, hevde at sangene nærmest inngår i den naturlige verden. Å ødelegge dem er som å asfaltere en åker; det ville være et svik mot vår forbindelse til stedet.

«Spirit of the Downs»

I catched fast hold of her curly, curly locks
And I dragged her through the fields,
Until we came to a deep riverside
Where I gently flung her in …

Fra «The Oxford Girl» (trad.)

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Innimellom tradisjonelle sanger om alt fra forelskelse, gjøkunger, spøkelser, spermasetthvalfiske på Grønland, ublu elskov i tåka og drepte fattigkvinner til sorg så sterk at den blir plagsom for den døde, tar en ikke ubetydelig del av Shirley Collins’ repertoar for seg førmoderne og gjerne hedenske temaer. Rammet inn av åpningsfrasen «As I walked out one morn in May», som et folkesangens «Once upon a time», etterlater folkloren i Sussex ingen tvil om kreftene i landskapet. Innimellom kjemper, drager og andre skikkelser, har djevelen en særegen plass, ofte som en folkelig villstyring og humoristisk skikkelse. I Downs dukker djevelen opp overalt: Devil’s Dyke, Devil’s Bog i Ashdown-skogen, Devil’s Book i nærheten av Mount Caburn, Devil’s Ditch ved Goodwood, Devil’s Humps og Devil’s Jumps og Devil’s Road. Det kanskje mest hjemsøkte stedet er Chanctonbury Ring, en sirkel av bøketrær, plantet på en bakketopp der det hadde vært et festningsanlegg i jern- og bronsealderen og et tempel i romertiden. I folkloren fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet dukker stedet stadig opp som en portal inn til det hinsidige. I The Spirit of the Downs skriver Arthur Beckett: «[I]f on a moonless night you walk seven times around Chanctonbury Ring without stopping, the Devil will come out of the wood and hand you a basin of soup.» Suppeskåla var et bytte mot den vandrendes sjel. Andre forteller om villere ritualer oppe under bøketrærne eller om døden selv, som «Death and the Lady» fra albumet Love, Death and the Lady: «I met an old man, I met an old man by the way.»

Love, Death and the Lady, 1970.
Love, Death and the Lady, 1970.

Collins-søstrenes forbindelse til folkemusikken og dens mørkere sider løper svært dypt, sier Justin Hopper: – I alt fra morderballader og spøkelsessanger til de nyhedenske feiringene i hjembyen Hastings og Shirleys nåværende bosted Lewes stiger dette mørket opp. Men for henne, virker det som, er ikke disse tingene særlig uhyggelige, snarere er de del av årets gang, av livet selv.

Alt dette fremstår uhyggesvangert for oss fordi vi har tillatt forbindelsen til disse fortidene å bli avskåret, mener Hopper: – Maistang-dansene, store bål, dyremasker og morderballader måtte ryddes vekk for å gi plass til den moderne verden. Og derfor hjemsøker de oss – de er blitt sine egne spøkelser.

Ifølge Hopper blir dette sporet i den folkelige kulturen fulgt opp av en rekke samtidige musikere, billedkunstnere, forfattere og filmskapere som utforsker de britiske øyenes topografi: – Denne strømningen, som jeg har kalt Pastoral Noir, kretser rundt ulike granskninger av hvordan mennesket er en del av landskapet og naturen. For mange av disse ter undersøkelsene seg som i en film noir der detektiven oppdager at hun eller han selv er delaktig i forbrytelsen.

Blant dem som av Hopper omtales som del av denne strøm- ningen er Richard Skelton og hans lydarbeider og bøker, fiolinisten Laura Cannell, billedkunstner Tessa Farmer og hennes insektarbeider, Andrew Kötting og Jem Finer, og poet, performancekunstner og musiker MacGillivray. Også forfatterne som presenteres i den nylig utgitte antologien Folk Horror Revival (2015) eller filmskaper Ben Wheatley og hans A Field in England (2013) gir det mening å beskrive på denne måten.

– Alle disse forsøker å koble seg tilbake på de aspektene ved kulturen vår som er blitt ødelagt av den radikale kapitalismens krefter, mener Hopper. – Shirley Collins’ sanger er så definitivt viktige forløpere for denne bevegelsen.

Fountain of Snow, 1992.
Fountain of Snow, 1992.

«The Hidden Queen of England II»
Omtrent samtidig som Shirley Collins første gang lånte stemmen sin til David Tibet og Current 93 utgav samme Tibet i 1993 et utvalg av sangene hennes, Fountains of Snow, på sitt eget plateselskap Durtro. Få år senere dukket hun opp, den gang syngende vuggesangen «All the Pretty Little Horses», godt gjemt helt mot slutten av ep’en The Starres are Marching Sadly Home i Current 93s The Inmost Light– trilogi (1995-96). På dette tidspunktet fremstod Shirley Collins som en hemmelighet delt av de som lusket rundt i musikalske undergrunnsmiljøer lengtende etter tapte gullaldre og fordypet i mørke. I det skjulte begynte det å vokse en liten kult rundt deler av Collins’ musikk, og prisene på platene hennes, som lenge hadde vært ute av trykk, nådde nye høyder.

– Det er bemerkelsesverdig at det måtte en som David Tibet til for å få henne tilbake ut i offentligheten, sier Rob Young: – Jeg kan ærlig si at første gang jeg noensinne hørte om Shirley Collins var via samlingen Tibets plateselskap utga, Fountain of Snow, og som jeg hørte en gang midt på 1990-tallet. Jeg vet at Tibet hadde en genuin kjærlighet for – ja, at han nær sagt var besatt av – musikken hennes. Ikke minst hadde han en sterk medfølelse med den personlige situasjonen hun befant seg i. Han ønsket rett og slett å få musikken hennes ut til folk. At denne interessen ble skapt via et plateselskap mer kjent for neofolk og post-industriell musikk var temmelig ekstraordinært den gangen. Samtidig virket musikken hennes bare enda mer forlokkende presentert i en slik sammenheng. Dette skjedde også i et tidsrom da alle var fiksert på «musikkens fremtid»: Elektronisk musikk og techno var veien å gå, og nesten ingen gav den ringeste faen i folk. Det var fullstendig uhipt.

– Trådene som forbinder Shirley Collins og den tradisjonelle folken med neofolk-bølgen og grupper som Current 93, Sol Invictus og Death in June sto for i disse årene, er lange og uoversiktlige, sier Rob Young. – Shirley Collins har kanskje ingen stor interesse av musikken til grupper som Death in June og Sol Invictus. Men det Current 93 og disse andre så i tradisjonell britisk folk, var, tror jeg, at denne sangtradisjonen kunne være et møtested for ideer om magi, det okkulte, en enkel utopisk forhistorie og gamle engelske former for politisk motstand og opprør. Kanskje ble de også tiltrukket av det nøysomme alvoret i selve lyden? Rent kunstnerisk tilbød disse elementene en mulig vei videre – ut av blindgaten som støyen og de ekstreme elementene hos forgjengere som Throbbing Gristle, Psychic TV med flere, hadde brakte denne musikkbevegelsen inn i.

«Trembling Bells»
Den nye interessen for Shirley Collins og hennes musikalske arv som begynte med utgivelsen av Fountain of Snow, fortsatte med plateselskapet Fledg’lings utgivelse av flere nøkkelalbum i diskografien hennes i de første årene på 2000-tallet og fikk et midlertidig høydepunkt med memoarboken i 2004.

– Etter hvert har også en rekke yngre musikere og grupper knyttet an til musikken hennes, sier Rob Young: – Trembling Bells, Richard Youngs, Bridget Haydon, Hanna Tuulikki, Alasdair Roberts, the Unthanks, Sam Lee, Emily Portman og mange andre – i det hele tatt har det vokst frem en ny forståelse for det pågangsmotet Shirley Collins hadde og nye forsøk på å gjenopplive folken. – Det er mulig å spore en videre omfavnelse av folk, i alle dens avskygninger, mener Young.

– Blant annet har vi fått betydningsfulle festivaler som Green Man og End of the Road, et BBC-program som Folk Britannia og generelt en mer positiv holdning til ideen om «folk», både i musikken og kulturen for øvrig. I tillegg er det kommet dyptpløyende biografier om aktører som Sandy Denny, Ewan MacColl og Bert Lloyd, Jeanette Leechs bok Seasons They Change, om den psykedeliske folken, og min egen bok Electric Eden.

«We love you, Shirley»
Union Chapel i Islington, London, en sur februarkveld i 2014: Current 93 feirer sitt ferske album, I Am the Last of All the Field That Fell. Oppvarmeren, den skotske sangeren, poeten og performancekunstneren MacGillivray, går av scenen, og inn kommer Geoff Cox: «Hello, ladies and gentlemen. Something really, really extraordinary. For the first time in 30, 35, years, on stage with Ian Kearey, Shirley Collins!» En spontan og voldsom applaus bryter løs.

«We love you, Shirley,» roper en publikummer. «But I love you, too,» kvitterer en kledelig overveldet 78-åring fra scenen, før hun legger til at hun neppe ville ha stilt seg på en scene for noen andre enn David Tibet. Hun synger «All the Pretty Little Horses» og «Death and the Lady», og både før, mellom og etter sangene ler hun og rister på hodet, som om hun ikke helt vil forstå hva som er i ferd med skje. I løpet av de ti minuttene den uannonserte seansen varer har hun forvandlet det golde kirkerommet til noe lignende sin egen stue hjemme i Lewes.

Arthur Beckett beskrev møtet med landskapet i South Downs som å stige inn i en tom katedral i skumringstimen; idet Shirley Collins forsvinner bak døpefonten, farer jubelbruset gjennom Union Chapel. Langs veien hjem fortsetter den værbitte stemmen å dirre, som den aldri hadde gjort annet:

Hush-a-bye, Don’t you cry
Go to sleep, you little baby
When you wake you shall have
All the pretty little horses

collins_topfer_4

«An Ending»
Den lille opptredenen i Union Chapel i januar 2014 skulle bli begynnelsen på den største oppmerksomhetsbølgen siden Shirley Collins forsvant fra musikkscenen på slutten av 70-tallet. I juni 2015 åpnet produsent Paul Williams fra Burning Bridges og regissørene Tim Plesner og Rob Curry, som tidligere har samarbeidet om filmen Way of the Morris (2011), en Kickstarter, for å samle inn penger til dokumentarfilmprosjektet The Ballad of Shirley Collins – et prosjekt som skal ta for seg både Collins’ reise med Alan Lomax i sørstatene og den avgjørende betydningen Collins fikk i folk-bevegelsen. I løpet av en måneds hektisk-entusiastisk aktivitet, ble det forhåndssolgt diverse artefakter, bøker og musikkopptak. I tillegg ble et trippelt hyllestalbum laget. På Shirley Inspired (Earth, 2015) bidrar over 40 artister, som Will Oldham, Alasdair Roberts, Sharron Krauss, Angel Olsen, komiker Stewart Lee, Blur-gitarist Graham Coxon, Sonic Youths Lee Ranaldo og norske Ulver. Vi ba regissørene fortelle litt mer om prosjektet:

– Filmen The Ballad of Shirley Collins er i produksjon og nå, etter 18 måneder med hardt arbeid, snart ferdig. På grunn av begrensninger i budsjettet – vi vil gjennomføre hele prosjektet for under 30 000 pund – er det vanskelig å si noe sikkert om når filmen vil bli lansert. Vi siktet opprinnelig mot en urpremiere på festivalen South by Southwest (SXSW). Det er mulig vi venter til 2017 og viser den da.

– Nylig kom de fantastiske nyhetene om at Shirley synger igjen, og om at hun har spilt inn et nytt album med sanger, som skal utgis i 2016. Vi gleder oss stort! Da vi begynte å jobbe med Shirley i september 2013 var tanken på at hun skulle synge igjen rett og slett umulig. Med hengivenheten fra publikum og musikkverdenen forøvrig i løpet av Kickstarter-prosjektet oppnådde vi åpenbart mer enn å skaffe et beskjedent budsjett til en film. Samme hva slags suksess filmen vår får; ingenting slår at Shirley synger igjen!

4. november 2016 utkom Lodestar, Shirley Collins’ første albumutgivelse på 38 år.

Shirley Collins, 2016. Foto: Eva Vermandel.
Shirley Collins, 2016. Foto: Eva Vermandel.
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.