Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

Trump og Le Pen: Adornos siste profeti

ANMELDELSE. Så lenge kapitalen triumferer, vender høyreradikalismen tilbake. Theodor W. Adornos teorier om hvordan et høyreradikalt parti oppnådde suksess i 1960-årene, er like gyldige i dag.

Det er sannelig bra at venstresiden finnes, for gjorde den ikke det, måtte noen ha oppfunnet den. Venstresiden er den perfekte raseriavlederen. Den er skyld i høyresidens triumf. Dens sosialpolitiske fallitt førte Donald Trump til makten i USA, og i Europa fremmet den angivelig karrieren til slike som Gauland, Le Pen og Strache. Det heter seg at venstresiden preger tidsånden, og ifølge den politiske kybernetikkens lover skaper dens kulturelle hegemoni bare én ting: mottrykk. Ingen høyreside uten venstresiden.

Naturligvis er det en gåte hvorfor det nye sosiale spørsmålet ble oversett av sosialdemokratene under den globaliserte kapitalismen. Men høyreradikale oppfatninger oppstår ikke bare der det eksisterer urettferdighet, og de kan ikke uten videre fjernes ved hjelp av sosialpolitikk under mottoet «Mer venstrestyrt omfordeling ovenfra fører til færre høyrevridde nedenfra». I virkeligheten er det langt mer komplisert. Allerede for flere tiår siden skjønte Frankfurterskolens Erich Fromm, Leo Löwenthal og Theodor W. Adorno at man ikke kan forklare høyreradikalismen uten sosialpsykologiens verktøy.

For 50 år siden holdt Theodor W. Adorno et foredrag i Wien om høyreradikalismen, og nå har forlaget Suhrkamp gravd frem et lydopptak og utgitt det som transkripsjon. Den gangen, i 1967, hadde NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands, et tysk, høyreradikalt politisk parti grunnlagt i 1964, o.a.) en foruroligende fremgang ved valget, og bare ett år senere rykket både gamle og nye nazister inn i syv delstatsparlamenter. Sosialistiske studenters forbund i Østerrike spurte Adorno hvordan høyreradikale politikere kunne innta tyske parlamenter bare to tiår etter «Det tredje rikets» undergang. Arrogante kosmopolitiske eliter og venstrevridd identitetspolitikk kunne ikke ha vært årsaken, for de fantes ikke den gangen.

Adorno, nøktern marxistisk sosiolog som han er, legger frem sine teorier uten omsvøp. Bevæpnet med kun et par notatlapper forklarer han sine tilhørere at «de samfunnsmessige forutsetningene for fascismen» fortsatt finnes i Vest-Tyskland, og at disse forutsetningene er «kapitalens rådende konsentrasjonstendenser». Han sier at den kapitalistiske krisedynamikken skaper massiv uro i samfunnet og truer med å deklassere brede sosiale lag, og at den skaper frykt for statustap og «teknologisk arbeidsløshet».

Men ifølge Adorno utløses ikke frykten kun av den fordistiske kapitalismen, som truer med å gjøre menneskene overflødige, men også av kommunismen, trusselen fra øst, med sin blanding av ufrihet og lav levestandard. I tillegg kommer den antatt overmektige landbrukspolitikken i Det europeiske økonomiske fellesskap og – allerede den gang – «den stadig mer tilspissede motsetningen mellom by og land». Også vesttyskernes frykt for at den delte nasjonen kan bli sønderrevet mellom maktblokkene, gir høyresiden vann på mølla.

For Adorno suger høyresiden sin demoniske næring fra nasjonalstatens objektive svakhet. Jo mer nasjonen mister betydning mellom den kalde krigens stormakter, og jo mer «fiktiv» dens påvirkningskraft blir, desto mer hysterisk insisterer høyrevridde politikere på nasjonens betydning. Adorno minnes Adolf Hitlers politikk: Det nasjonale blir noe «overvurdert» og «påprakket», det blir en besettelse. Den propagandistiske brølingen – og her høres Adorno ut som psykoanalytikeren Jacques Lacan – erstatter det tapte objektet som de høyreradikale egentlig begjærer. Fra nå av blir propaganda selve saken.

Det høres ut som akademisk koketteri når Adorno kaller sine teser «enkle» og advarer mot forhastede slutninger. Men hva vil enkel si? Faktisk er Adornos beskrivelser ytterst tettpakkede, og historiker Volker Weiss har rett når han i sitt veloverveide etterord påpeker at noen av tesene har slående relevans også i dag. For eksempel Adornos betraktning om at nettopp den autoritære høyresiden lover borgeren mer frihet. Det paradoksale løftet lyder at når borgeren underkaster seg en sterk mann, får han tilbake kontrollen over livet sitt, den tapte suvereniteten.

Hvorfor finnes det fascister i alle klasser?
Den selvsagte måten Adorno forbinder marxisme og psykoanalyse på, har den fordelen at den tar det kollektivt imaginære – altså den indre forestillingsverdenen – langt mer på alvor enn dagens sosiologer gjør. For Adorno oppstår høyreradikalismen først i hodet. Han vet hvor mektige affektive forutanelser og foregripende frykt er – selv om man har en heltidsjobb, er det nok med den indre foregripelsen av en sosial krise for at man skal føle seg som «potensielt arbeidsløs». Bare det forklarer hvorfor høyreekstreme oppfatninger er uavhengige av sosial klassetilhørighet, og hvorfor gammel- og nyfascister er fordelt på tvers av den samlede befolkningen. Høyreekstremisme oppstår ikke bare i sosioøkonomiske krisesituasjoner, men også i frykten for «konsekvensene av storsamfunnets utvikling». Høyresiden spiller på denne frykten og radikaliserer den til undergangsfantasier, til et ubevisst ønske om en frelsende katastrofe. Den som ikke lenger har noe håp, bør si som Odin: «Vet du hva Odin vil ha? Slutten.»[1]

I en tid hvor høyreradikale begår drap, lyder det en tanke frivolt når Adorno bemerker at høyreideologien ikke bare inneholder usanne elementer. Iblant trer «det sanne i tjeneste hos en usann ideologi» og blir misbrukt. Med denne dialektiske manøveren varierer han nok en gang sin grunntese, som sier at høyreekstremismen har sin årsak i de økonomiske prosessenes anarki, og så lenge økonomien ikke er «demokratisert», kommer det til å forbli slik. Derfor kan man ifølge Adorno betegne «fascistiske bevegelser som stigmata på et demokrati» som ennå ikke lever opp til sitt eget begrep.

Tålmod med de vankelmodige
Adorno tror ikke at man kan snakke med de høyrevridde og få dem til å vende om. Tvert om, «de autoritetsbundne personlighetene er utilsnakkelige». Likevel holder Adorno opplysningsidealet høyt i hevd. Tålmodig vil han forklare de påvirkelige og vankelmodige hva som står på spill. Han vil spille høyresidens marsjmelodi for dem og spørre om de for alvor er beredt til å oppgi sin frihet. Han mener at alt kommer an på å forandre det offentlige klimaet slik at det fascistiske ressentimentet ikke lenger finner gehør. Her kan man høre en av Adornos tidligere advarsler: Nasjonalsosialismens etterliv innenfor demokratiet er mer faretruende enn de fascistiske tendensenes etterliv i kamp mot demokratiet.

Adorno lar det ikke være noen tvil om at det bak høyresidens raseri mot de venstreintellektuelle skjuler seg noe urgammelt: hatet mot jødene og hatet mot ånden. Men siden ingen kan være åpenlyst antisemittisk i dag, må dette hatet maskeres, sier han. Jødene kan man ikke lenger ta livet av, «ettersom det jo allerede er blitt gjort».

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Die Zeit 25. juli 2019

[1]En parafrase over et parti i Richard Wagners opera Siegfried, hvor Odin (i tysk original: Wotan) erkjenner at gudenes ragnarok er nært forestående, og derfor omfavner sin skjebne. O.a.

Thomas Assheuer

Thomas Assheuer

Tysk kritiker og forfatter. Redaktør i ukeavisen Die Zeit.