Transport av flytende nitrogen

FRA BLADET. Nitrogen, flytende ved –195.8°C, fraktes ikke i åpne kar på planet til gamle lastebiler. Men jeg liker å innbille meg at det er slik det foregår, skriver Eivind Senneset i sin spalte «Eksponert».

Foto: Eivind Senneset

Publisert i Vagant 3/2017.

– Kan du skvulpe litt, spurte jeg laboranten.

Jeg satt på gulvet ved foten av et stor tønne med flytende nitrogen. Kameraet var vendt oppover mot en mann i hvit frakk og beskyttelsesbriller. Han hentet ut noen avkjølte prøver. Bildet mitt tegnet til å bli en laboratorieklisjé av verste sort, men det var nettopp dette kunden ønsket: klassiske illustrasjonsbilder av lab-arbeid. Likevel. Den hvite tåken av vanndamp som danner seg over superkald nitrogen er pen, men også et billig triks for å skape visuell interesse. På et eller annet vis regnet jeg med at denne latskapen ville komme tilbake og bite meg bak. Jeg hadde imidlertid ikke forventet at det skulle skje så bokstavelig. Laboranten skvulpet. En uhyggelig kald, hvit sky veltet over tønnekanten, ned langs siden og over gulvet mellom bena mine. Og bet meg bak.

Tross risikoen for umotivert slapstick, er vitenskapens arenaer blant de miljøer jeg frydes mest av å ferdes og fotografere i. Fotografi er selvsagt i seg selv en vitenskap, men fotografi og vitenskap for øvrig har gått hånd i hånd siden fotografiets tilblivelse. »Next to printing, photography is the greatest weapon given to mankind for his intellectual advancement,« skrev kirurgen Peter Henry Emerson i 1889. Emerson beskrev fotografiet som en ung gudinne, »born of art and science«, som i sine 50 første år etter introduksjonen av daguerrotypi for Det franske vitenskapsakademi i 1839 allerede hadde dokumentert celler og bakterier, stjernetåker og venuspassasjer. I årene siden har gudinnen – ikke lenger like ung – utvidet repertoaret med å avbilde skyggen av ett, enkelt atom i den ene enden av skalaen, og langt mer grandiose astronomiske konstellasjoner i den andre. Og meget imellom.

Som konsument av vitenskapelige bilder er jeg besnæret både av selve vitenskapen, de rent tekniske aspektene av fotograferingen og den kreative behandlingen av vitenskapens rom og språk. Jeg begeistres fortløpende av gamle, før-fotografiske vitenskapelige plansjer (Atlas de zoologie), underfundig museal logistikk (Klaus Pichler, Helge Skodvin), esoteriske håndbøker (How To Photograph An Atomic Bomb) og kunstnerisk kryptozoologi (Joan Fontcuberta, Vincent Fournier).

Som produsent av vitenskapelige bilder har jeg etterhvert blitt mer forsiktig med flytende nitrogen. HMS-hensyn til side: all interessant fotografi er en vedvarende kamp mot lettvinte løsninger.

I et forsøk på ikke å repetere meg selv da jeg skulle fotografere en biolog for tredje gang, valgte jeg å lage et dobbeltportrett der forskeren og hans modellorganisme tilsynelatende inntok samme positur. Hvordan får man egentlig en Nematostella vectensis, en 15 millimeter lang sjøanemone, til å se ut som den lener seg nonchalant mot en vegg med armene i kors og et skjevt smil? Med stor vanskelighet, viser det seg.

Senere, da jeg ble bedt om å lage en serie fotografier til en trykksak om banebrytende kreftforskning, endte jeg på patologisk avdeling på Gades institutt. Jeg tilbragte en dag med å makrofotografere mikroskopslides med kreftsykt menneskevev. Tross et morbid utgangspunkt: Vevsprøvene var kolorert i delikate rosa- og lillatoner for å forenkle mikroskopisk granskning. I riktig lys så prøvene ut som abstrakte malerier. Estetisk tiltalende bilder av dødelig sykdom er sterk kost.

Bak et godt fotografi finnes alltid en streben etter forståelse. Jeg liker å se på det fotografiske virke som en kontinuerlig dannelsesprosess. Denne oppleves ekstra tydelig når man ferdes i miljøer som det vitenskapelige. Og desto mer tid man tilbringer i et miljø, desto tydeligere legger man merke til det andre. De underfundige, absurde småtingene. Scenene som utspiller seg som besynderlige selvfølgeligheter. Bakteppet for det banebrytende. Hverdagen i det eksepsjonelle. Som leveransen av min fotografiske nemesis – det flytende nitrogenet.

Bildet er fra serien Norwegian Science: mitt lille kjærlighetsbrev til vitenskapen.

Eivind Senneset

Facebook

Twitter