Skrivepulten og klippebordet

«Lars sa til meg på et tidspunkt: ‹Hvis jeg ikke blir fornøyd med filmen, så blir det ingen film.› I helvete, vi har holdt på i fire–fem år, og så sier du dét til meg nå, tenkte jeg. Men da jeg hadde fått tenkt meg om, fikk jeg enorm respekt for den avgjørelsen. For det er din film, ditt debutarbeid. Hvis du ikke er fornøyd med den, skal vi selvfølgelig ikke lage noen film.»


Tekst: LIVE ØRA DANIELSEN
Foto: FRA FILMEN
Publisert: 17. OKTOBER 2018

Live Øra Danielsen: Lars Erlend Tubaas Øymo, hva var det som gjorde at du ville lage en dokumentarfilm om Tomas Espedal?

Lars Erlend Tubaas Øymo: Det begynte med at jeg leste en bok som heter Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Den portretterte en kompromissløs mentalitet og en vilje til å bryte ut av det konforme, til å leve et liv som baserer seg på å skrive, noe jeg ble veldig tiltrukket av. Samtidig leste jeg en annen bok, På loffen av Thor Gotaas. Så filmen begynte som et helt annet prosjekt, som en film om det å gå. Opprinnelig ville jeg på den ene siden følge den romantiske gåingen til Tomas Espedal, og på den andre siden den livsnødvendige gåingen til en landstryker i Danmark. I flere år jobbet jeg med det, til jeg fant ut at Tomas fortjener en film helt alene. Jeg begynte å følge deg, Tomas, enda tettere, og dermed endret prosjektet seg.

Tomas Espedal: Den andre mannen Lars skulle lage film om, ble kalt Pølse, og er en ekte landstryker. På et tidspunkt krysset de to prosjektene seg: Vi skulle finne Pølse. Poeten og forleggeren Andreas Vermehren Holm var med. Vi hadde reist ned til Møn, hvor vi hadde hørt at Pølse befant seg et eller annet sted, på loffen. Det er ikke med i filmen. Det meste er jo ikke med i filmen. Og vi fant ikke Pølse, han drakk, og du ringte til ham av og til.

Øymo: Ja.

Espedal: Og jeg har en følelse av at det var på det tidspunktet du oppga Pølse-filmen.

Øymo: Da hadde vi hatt det så fantastisk på tur, vi hadde bodd i små sheltere og drukket vodka og kost oss. Vi lagde et bål der vi brant en gigantisk stubbe. Det krevde mye blåsing for å få den til å ta fyr. Den lagde enormt med røyk, og da vi våknet opp dagen etter var alle helt svarte i ansiktet. Så skulle jeg møte Pølse, og så kom han aldri. Plutselig var jeg helt alene. Da jeg fikk tid til å tenke og se på solnedgangen over Møn, forsto jeg hva som hadde hendt. Prosjektet stoppet ikke, men delte seg i to.

Danielsen: Så Pølse-filmen er ikke kassert?

Øymo: Nei da, den må bare vente litt. Nå har det gått noen år hvor jeg har måttet konsentrere meg om Tomas. Han er absolutt nok å konsentrere seg om.

Danielsen: Dere er jo begge fotografer. Du, Tomas, har laget en fotobok som heter Mitt privatliv, som kom ut i 2014 og består av en kombinasjon av småtekster og fotografier av menneskene, rommene og tingene rundt deg. I filmen får vi se flere fotografier du har tatt av deg selv. Du er vant til å kunne skrive din egen biografi, ta dine egne selvportretter, på et vis, så hvordan har det vært for deg å la noen andre overta regien?

Espedal: For det første er jeg ikke fotograf. Jeg vil aldri kalle meg det. Jeg er en forfatter som fotograferer. Jeg har enormt stor respekt for fotografyrket. Det er min innfallsvinkel til det Lars har arbeidet med: I utgangspunktet var det som var interessant for meg, at du er fotograf. Det at du er filmskaper, det kom faktisk litt senere. Jeg var interessert i hvordan Lars så. Det er fotografiets urovekkende moment, at folk ser så ulikt. Jeg har gått med andre fotografer, det lærer meg utrolig mye. Det var det som skjedde da vi begynte å arbeide sammen: Nå lærer jeg faktisk helt utrolige ting. Jeg går og ser her, han går og ser der, jeg så ham, og han ser det.

Øymo: Men du har alltid tatt mye bilder, jeg tror du fortalte meg at selv før du begynte å skrive tok du bilder. Og det har vært en gave for min del å komme inn i et hjem som har så mye man kan la seg inspirere av. Det ligger stabler med bilder overalt, og stabler med bøker overalt, og det er kunst, det er fotografibøker, det er all verdens litteratur. Jeg har jo bodd hos Tomas, hver eneste gang jeg har filmet ham har jeg bodd der i en uke, to uker i strekk. Så for meg har det vært å dykke ned i hva du blir inspirert av, og forsøke å overføre det til filmen. Det har vært en kjemperessurs for meg.

Danielsen: Jeg har lyst til å lese noe du, Tomas, har skrevet i innledningen til Mitt privatliv, hvis det er greit for deg. Du skriver om hvordan moren din lagde familiealbum.

Når min mor ikke sydde, om kveldene, satt hun ofte bak arbeidsbordet sitt og limte inn fotografier i familiealbum som etter hvert talte mange bind. Hun tok bildene med et Kodak Instamatic-apparat, fikk dem fremkalt, og utviklet en teknikk med å klippe til de firkantete fargefotografiene i alle slags formasjoner; det ser ut som om hun har villet klippe bort alt som var uvesentlig: himmel og trær og det som fantes av natur. Noen ganger forsvant enkelte personer. Andre ganger klippet hun bort føtter og armer, en hånd og enkelte kroppsdeler. Jeg tror hun fotograferte, eller laget fotografier, på samme måte som hun sydde; hun klippet og limte sine barn til de så ut slik hun ville at de skulle se ut. Hun klippet og limte og sydde sammen en verden som så ut slik hun ville at verden skulle se ut, det var min mors metode; og det jeg har lært om skriving og fotografering, det har jeg lært av min mor.

Det er fint skrevet, og det får meg til å tenke på regissøren sitt arbeid og filmfotografen sitt arbeid. Jeg tror mange har en tendens til å tenke på dokumentarfilm som noe som forholder seg ufiltrert til en viss virkelighet, til sannheten, men også dokumentaren iscenesetter vel?

Øymo: Det er mye i det spørsmålet der og i den teksten du leser som har preget arbeidet mitt med denne filmen. Akkurat som Tomas ofte har gått i dialog med forfattere for å skrive bøker, har det vært min metode å forsøke å gå i dialog med det Tomas skriver, for å prøve å lage denne filmen. Det går ganske lite på det visuelle, og mye på hva man forteller og hvordan man forteller det. Gjennom hele den tiden vi har laget filmen har det handlet mye om konstruksjon av jeget og det som utelates og det som tas med i en historie og så videre. Hvis du skal fortelle en historie, må du ta bort ting. Finnes den ærlige historien, egentlig? Det vil alltid være jeg som konstruerer denne historien. Min løsning på det, ble å inkludere meg selv, å gjøre regissøren synlig. Jeg ville vise at jeg har gjort et utvalg. Jeg er med, jeg tar med ting, jeg tar ting bort.

Espedal: Det finnes sikkert seks andre mulige filmer, i og med at vi har – er det 120 timer du har? – med film. Lars har krysset alle mine grenser, nesten hele tiden, i hele prosjektet. Jeg har sagt: Det gjør vi ikke, det gjør vi ikke, det gjør vi ikke, det gjør vi ikke, det gjør vi ikke, det gjør vi ikke, det gjør vi ikke, det gjør vi ikke. (Latter.) Nei, helt alvorlig. Hva skal vi egentlig gjøre? Jeg vil ha en fremstilling av myter og romantikk som samsvarer med måten jeg arbeider og tenker på. Så det er ikke helt sant at du har jobbet etter samme metode som jeg har. (Latter.) Men så har jeg sett, helt konkret, at de beste scenene i filmen, det er de gangene Lars har trosset mine grenser og ikke gjort det jeg har sagt at han skal gjøre. Det har vært en friksjon som ikke har truet vennskapet, for en av tingene som kan være rart, er at vi har blitt venner. Men det var det ene, at du ikke gjorde det jeg sa du skulle gjøre. Og det andre er det at Lars sa til meg på et tidspunkt: «Hvis jeg ikke blir fornøyd med filmen, så blir det ingen film.» I helvete, vi har holdt på nå i fire–fem år, og så sier du dét til meg nå, tenkte jeg. Men da jeg hadde fått tenkt meg om, fikk jeg enormt respekt for den avgjørelsen. For det er din film, ditt debutarbeid. Hvis du ikke er fornøyd med den, skal vi selvfølgelig ikke lage noen film. Men så sier jeg, ja, da har jeg samme rett, når du viser meg materialet, og hvis jeg ikke liker det, blir det heller ingen film. Og plutselig var vi like, altså: Det er ikke sikkert det blir noen film. Og på et tidspunkt syntes jeg det var befriende å tenke: Det blir ingen film! (Latter.)

Danielsen: Det finnes jo filmprosjekter som har endt på den måten.

Espedal: M-m. Men så fikk jeg se materialet, og da kom den andre diskusjonen: Hvorfor har du utelatt det, hvorfor har du utelatt det, hvorfor har du utelatt det, hvorfor har du utelatt det? Og dermed, på et tidspunkt måtte jeg gi meg og si: Det er jo ikke min film.

Danielsen: Vil dere si at denne filmen kommer tettere på Espedal enn hva bøkene hans gjør, og hvis ikke: Hva får vi se i denne dokumentaren som vi ikke allerede kan lese om i bøkene hans?

Espedal: Når Lars filmer min far, så er det min far. Så det er et hakk nærmere inn, sånn sett. Som du allerede har påpekt, er dette fiksjon. Men det er en spesiell form for fiksjon, og det har jeg også sagt, at når jeg skriver om min far, så er han alle fedre, sånn jeg tenker på det. Og der er det ubehaget, som jeg også har noe å lære av, at når du da går inn de stedene som jeg ikke vil at du skal gå, så får det faktisk konsekvenser for de som er med i filmen.

Danielsen: Er det en forskjell på de to måtene å fremstille et liv på? Hvordan oppleves det at noen kommer inn i hjemmet ditt med et kamera som observerer og kan klippe og lime fritt som han vil? Det er jo det som er filmskaperen sin metode.

Øymo: Ja, og de situasjonene du har sagt nei til, er situasjoner der du selv mest sannsynligvis har tenkt at der har du ikke kontroll, eller at du mister kontrollen. Det er i hvert fall det jeg har tenkt rundt de situasjonene. Men nettopp i de situasjonene lærer jeg noe nytt om deg, ikke bare det du forteller selv. Du er på en måte blottlagt, du er mer naken. Og det er også derfor jeg har filmet de situasjonene. En stor del av mitt prosjekt med å lage denne filmen, når jeg bestemte meg for å lage film bare om Tomas, var at jeg hadde lyst til å portrettere den kreative prosessen som er det å skrive. Og hva er det Tomas gjør? Han gjør levd liv om til skrevet liv. Det går gjennom en eller annen prosess, og så blir det litteratur. Jeg hadde lyst til å komme så nært på den prosessen som jeg kunne gjennom filmmediet. Og da tenkte jeg at den eneste måten jeg kunne gjøre det på, var ved å filme virkelig liv, portrettere de relasjonene som Tomas har, med de menneskene han har rundt seg og som han skriver om, før de er blitt til litteratur.

Danielsen: Samtidig er filmen veldig tro mot Tomas Espedal sin estetikk. Den viser fram mye av det vi kan lese om i bøkene hans: skrivemaskinen på pulten i skrivekjelleren; arbeidsbord på hotellrom, dandert med papirer, bøker og vinflasker; landskap som fyker forbi et togvindu; fotturer i naturomgivelser; boksing; reiser til utlandet; noen som sover i en seng. Filmen har et bevisst billedspråk. Derfor vil jeg spørre deg som filmfotograf, hvordan gikk du frem, hvordan var det du ville at filmen skulle se ut under arbeidet?

Øymo: Det var en ganske intuitiv prosess. Seks år er lang tid, og jeg tror at vi begge to har forandret oss mye på den tiden. Ikke minst har dette vært et lærerikt prosjekt for min del, jeg hadde jo aldri laget film før. Det er en helt annen Lars som sitter her i dag enn som startet med å halse etter deg oppe i de franske alpene. Underveis tror jeg at jeg har funnet et annerledes billedspråk. At tagningene har blitt lengre, mer rent observerende, de uttrykker en større tålmodighet, som jeg tror de seks årene vi har tilbragt sammen har muliggjort. Jeg tror ikke dette kunne gått hvis jeg hadde brukt ett eller to år på filmen. Jeg trengte to år for å manne meg opp til å spørre deg om jeg kunne filme deg og faren din, liksom. Jeg elsker hvordan Tomas beskriver hverdagslighet og den detaljrikdommen som finnes i det hverdagslige. Det er det som har satt seg hos meg fra lesningen av det du skriver. Og det har jeg prøvd å vise i det visuelle, at det finnes en hverdagspoesi. Det har vært spennende å teste ut ulike måter å gjøre det på. De sterkeste sekvensene i filmen, er de sekvensene jeg har brukt minst tid på å klippe.

Danielsen: Hva med deg, Tomas, hva synes du om hvordan filmen har blitt seende ut, er du enig i at filmen er tro mot din estetikk?

Espedal: Ja. Ja, ja, ja, ja, ja. Forfatterens jobb som jeg ser den, det er å lage mytologi. Det hater alle å høre, det høres så ufordragelig ut, å lage mytologi. Men dette skal vi være klar over, at det er faktisk noe av det viktigste en forfatter kan gjøre. For mytologien, som forfattermytene, det frie liv, den store kjærligheten, er enormt viktig for alle som skal bryte med sitt vanlige, borgerlige liv. Alle vet at Jim Morrison hadde sterk innvirkning på musikkhistorien. Hva var det? Mytologi. Drikke seg i hjel, ha sex, kvinner, orgier, konserter. Alle vet at dét er drivkreftene i det som kan bli musikk. Mytologien er enormt viktig for mennesker som skal bryte ut av sitt vanlige liv. Og så kommer en hel gjeng med sånne her litteraturvitere som sier: «Det viktigste vi kan gjøre er å bryte ned forfattermytologien,» og så sier de: «De er helt vanlige mennesker, forlagsredaktørene skriver bøkene deres.» Har de ikke forstått noen ting som helst? Kraften i myten er at den kan forandre folks liv. Alle har vi vokst opp med rockemusikk. Alle har vi vokst opp med den kraften i mytologien som gjør at vi bryter med foreldre, at vi kommer oss ut i verden, at vi reiser på interrail, at vi besøker Roma, at vi leser bøker. Det er hele vesenet av mitt arbeid. Så kan Lars velge å bryte ned den mytologien og si at, nei, han er egentlig bare en kjedelig fyr som sitter oppe og skriver. Det hadde vært spennende. Eller han kan si at, nei, men han der var et noenlunde interessant … Og det er jo det du har gjort, da. Dermed har han vært tro mot min estetikk og min poetikk, sånn som jeg ser det.

Danielsen: Nå kommer snart den nye romanen din ut. Elsken, heter den. Og uten at jeg skal si så altfor mye om en bok som ikke er kommet ut ennå, er den en tredjepersonsfortelling om en mann som heter Jeg, noe som, da jeg leste manuset, førte til en del forvirring – er det et jeg? Er det en han? For eksempel høres første setning i boka slik ut: «Jeg leter etter et sted å dø. Han faller, reiser seg, børster jord av klærne, ser opp mot trærne (…).» Det var umulig for meg, faktisk, ikke å tenke på denne filmen da jeg leste boka, mye på grunn av den dobbeltheten som finnes i filmens perspektiv: kameraet som ser på forfatteren som ser på tingene og menneskene og alt rundt seg. For eksempel i filmens åpningsscene: Jeg vet ikke om det stemmer, men for meg ser det ut som om vi ser Tomas sitte med ryggen til gjennom et nøkkelhull?

Øymo: Ja, det er sant.

Danielsen: Vi sitter og spionerer på ham, på et vis? Og så er det en annen scene som illustrerer noe lignende ganske fint, der dere er på fjelltur, dere går langs en sti, vi ser ryggen til Tomas igjen, han går foran oss, vi følger hakk i hæl. Og så plutselig faller kamera, synspunktet, fordi du, Lars, snubler og faller, og det blir klart at her er det en person mellom oss og det vi ser, som bestemmer hva vi ser og hvordan vi ser det. Dette er vel en del av det prosjektet du snakker om, Lars?

Øymo: Ja, det er det. (Latter.)

Danielsen: Har Tomas sett på det som er blitt spilt inn og hatt en formening underveis, har dere vært uenige om hva som skal utelates og hva som skal med?

Øymo: Ja, det har han gjort, og det har vi i aller høyeste grad vært. Det har hele tiden vært en drakamp, men jeg tror mesteparten av det har skyldtes at Tomas ikke har ant hva det var jeg egentlig skulle lage. Og jeg tror at det var kilden til …

Espedal: Det visste du vel heller ikke selv.

Øymo: Nei, det visste jo ikke jeg heller, og da var det vanskelig å forklare deg det. Jeg vet ikke om du egentlig prøvde å finne ut av hva det var jeg gjorde eller holdt på med, heller. Det der å være filmskaper og å prøve å lete etter en film, det er jo usannsynlig vanskelig.

Espedal: Når du sitter med 120 timer …

Øymo: Ja, for etter at jeg fant ut hvordan filmen skulle være, endret det seg. Da visste jeg hva slags scener jeg ville ha og da var jeg ganske målrettet, føler jeg selv, da. Det føler kanskje du også?

Espedal: M-m. Men jeg synes det er fascinerende at du må lete etter filmen. For meg, på avstand, virket det som det vanskeligste, at det var så mye materiale. Skal du velge de bildene som er vakre og gode, eller skal du velge noen andre? Plutselig midt oppi dette her – jeg trodde filmen handlet om noe helt annet, for å være helt ærlig, hele tiden – så sier Lars at det er dette far–sønn-forholdet som interesserer ham. Så sier jeg: Det interesserer meg minst av alt. Jeg vil ikke ha familien med i filmen. Jeg har lyst til at filmen skal handle om tre ting: En: at det er mulig å skrive. For alle. To: at det er mulig å lage film. For alle. Tre: at det er mulig å gjøre det du vil. For alle. All forandring gjør vondt, så det er ikke så enkelt som jeg sier, selvfølgelig, hvis du skal forandre livet ditt, får det omkostninger. Men det var det jeg ville at filmen skulle handle om. Derfor var det med familien problematisk, fordi jeg på mange måter har levd et schizofrent liv. Skrivingen vil jeg ha for meg selv, uten å ta hensyn til familien. Den andre siden av skrivingen kom tettere på da du begynte å insistere på disse scenene. Jeg hatet det! Jeg har sagt det til deg hundre ganger, du skal ikke filme min far, ikke filme min datter, ikke filme noen familiemedlemmer som helst. Og det begynte han med. På det tidspunktet husker jeg at jeg tenkte: Jeg gir blaffen i hele filmen. Vi ble ikke uvenner, men jeg tenkte: Jeg svarer ikke på telefonene dine … (Latter.) Og så håper jeg at han skjønner at det der er helt uinteressant. Men det gjorde du jo ikke. (Latter.)

Øymo: Nei, jeg gjorde ikke det, jeg bare antok at det er sånn du er.

Espedal: Og så synes jeg jo nå at det sterkeste i filmen er scenene der du har trosset de forbudene eller de grensene. Så jeg fikk enorm respekt for deg, ikke bare som filmskaper, men som menneske. Det har vart seks år. Og det er omtrent sånn det føles, er han kjæresten min eller er han en venn eller skal han lage film? Jeg gleder meg til denne filmvisningen er over, sånn at vi bare kan være venner.

Danielsen: Da jeg så filmen, trodde jeg det hadde begynt med et vennskap, fordi det føles så intimt. Du bodde hjemme hos Tomas?

Øymo: Ja, når vi har reist har vi bodd på samme rom, og når vi er hjemme hos Tomas har jeg alltid bodd i rommet ved siden av Tomas sitt rom. Så vi har jo bodd tett på hverandre, og vært med hverandre hele tiden, når vi er med hverandre. Det er ikke så veldig ofte vi har filmet, og vi har brukt mer tid på bare å være sammen, når jeg har vært hos deg med kamera. Det er jo en forutsetning for å komme nært i en film som denne, at man bruker tid sammen. Og at man liker hverandre.

Espedal: Lars har på en måte ofret alt for dette prosjektet. På et tidspunkt hadde jeg lyst til å snu kamera, og det snakket vi også om, og si: Hva i all verden er det du holder på med? Du har ingen penger, hvorfor skal vi bruke seks år på … Altså, hvem er Lars og hva vil han? Men det at det tar så lang tid, går jeg ut fra at er en sjelden ting innenfor dokumentarfilmen, for det er så jævlig mye snakk om penger, alltid snakk om penger, du må ha penger, du må ha penger, du må ha penger, du må ha penger, du må ha penger, du må ha penger, du må ha penger, du må tjene penger, du må vise filmer. Der kom vi ned på et nivå som vi begge to kjenner. I femten år av mitt forfatterskap tjente jeg ingen penger. Nå tjener jeg masse penger. Lars var nede på det nivået jeg var på, det er hans debut, det er hans første film, han er villig til å ofre alt! Det fikk jeg enorm respekt for, og det ligner for så vidt også på min måte å tenke på. Så jeg er enormt takknemlig for at han ville bruke de seks årene.

Danielsen: For meg høres det ut som at din jobb, Lars, etter at alle opptakene var gjort, lignet mer på en skulptørs jobb, altså at du meisler ut et eller annet, mens en forfatter kanskje jobber på motsatt måte, at du bygger opp noe. Hvordan var det for deg, Tomas, å se ham i arbeid?

Espedal: Ja, ja, ja, ja, ja. Hele romanen jeg skal skrive ligger inni her. (Holder opp en penn.) Inni her ligger hele romanen. Man begynner fra ingenting. Og dokumentarfilmen … Som Michelangelo sa: Inni steinen finnes skulpturen, det er skulptørens jobb å oppdage den.

Øymo: Mye av arbeidet skjer når kamera ikke er til stede, det er der vi blir kjent med hverandre og det er der jobben ligger, det er en spenning mellom oss som man opplever, at vi må være ærlig med hverandre. Du får lyst til å droppe hele prosjektet og kanskje jeg mister motet, og så går man videre likevel. Det har vært mange sånne opp-og-nedturer. Og det er jo der filmen ligger, det er det at man bare har fortsatt og vært fast bestemt på at det her skal vi gjøre likevel.

Danielsen: Det ville blitt en annerledes film hvis det hadde vært et dokumentar-crew som hadde tilbragt noen måneder inne hos deg og vært flue på veggen?

Espedal: Ja, og det er viktig, at hvis det ikke var Lars, hadde det aldri vært noen film. For jeg hadde aldri godtatt det fra noen andre. Det vet jeg, det er akkurat som et kjæresteforhold, når du sier til den du er sammen med at du ikke kunne vært sammen med noen andre. Hvis det ikke hadde vært deg, hadde det aldri blitt noen film. Jeg sa nei til to andre regissører før du kom. Og så kom du og skulle bo hos meg, og så skjønner jeg, det er som magi, at det er et eller annet vi har sammen, som gjør at vi kan få til noe. Helt konkret, det hadde aldri blitt noen film, selvfølgelig, med noen andre eller på noen annen måte. Når du sier crew nå. Crew?!

Danielsen: Skrekk og gru!

Espedal: Hvis det hadde vært én person til så hadde dette blitt et mord, en crime fiction. (Latter.) Mordet på filmregissøren.

Øymo: På filmcrewet!

Espedal: Ja! Det er et par ting som du aldri kan se deg selv gjøre. Det interesserte meg. Du kan aldri se deg selv sove, du kan aldri se deg selv elske, med mindre du, vel … porno …, og du kan aldri se deg selv full. Ja, kanskje andre ting, men to av de tingene hadde jeg lyst til å se. (Latter.) To av de tingene hadde jeg lyst til å se, helt alvorlig. Og det ene var det å sove, det er noe av det vakreste som finnes. Å se et annet menneske sove er noe av det vakreste som finnes. Og det tror jeg også er den vakreste sekvensen i filmen. Og det var også på en måte litt sånn etisk … for du hadde ikke spurt meg, og vi hadde gått ganske langt og vi var trøtte og alt mulig. Når jeg sover er jeg veldig naken, som et barn. Og så filmet du det, og det viste du meg. Og da tenkte jeg: Det var ufattelig vakkert, og endelig fikk jeg se det. Det andre var, og det er bare delvis med i filmen, at jeg sa at jeg vil se meg selv skikkelig full. Ikke full! Jeg vil se meg selv skikkelig full, jeg vil se meg selv skikkelig, skikkelig full. Kan du ordne det, Lars? (Latter.) Og da hadde vi vært oppe på Mont Blanc, 4800 meter, jeg liker ikke å være så høyt oppe, jeg har høydeskrekk. Og så hadde jeg overlevd det, og så kom vi ned, og da hadde du kjøpt inn vinflasker, vodka, gin, et helt arsenal, nok til å ta livet av en mann. Og så satt vi i en sånn alpehytte, og så satte du opp kamera, og så begynte jeg å drikke. Men det har du ikke tatt med.

Øymo: Nei, det er ikke med.

Espedal: Så der har du beskyttet meg. Men det er noe som jeg tror alle hadde hatt godt av å se, på en måte. Det var spennende også rent filosofisk for meg, hva er det jeg ikke kan se? Det er noe av det film handler om, du kan se ting som du ellers ikke ser.

Danielsen: Den er veldig omsorgsfull og fin, den scenen der du sover, for du, Lars, kommer vel inn og slukker lyset for natten? Men det er også en sekvens der du, Tomas, har fått deg noen flasker vin, der dere er på et karneval, er det på Gran Canaria?

Espedal: Vi drakk hele tiden, der er faktisk ikke én scene der vi ikke har drukket, så vidt jeg kan se.

Øymo: Nja, kanskje noen med din far.

Espedal: Okei, ja, jeg er ikke så nøyaktig, jeg er ikke så nøyaktig, jeg er ikke så nøyaktig.

Øymo: Det er ingen scener der vi ikke skulle ønsket at vi hadde drukket.

Espedal: Det har ikke noe med mytologi å gjøre, akkurat det. Men det var avslappende, som å medisinere seg, ikke sant, for vi var i veldig mange situasjoner som var ubehagelige for meg. La oss si at vi reiser et sted, vi er på Gran Canaria, jeg kjenner den familien vi bor hos, og det er en bar, det er stamgjester på baren og familiehistorie og alt mulig. Og der sitter jeg og drikker, og jeg er fortrolig med menneskene der, og så sier han: Jeg vil filme dette. Så sier jeg: Det kan du bare glemme. Det ødelegger alt. Det er ingen som vil ha at en fyr kommer inn og filmer at vi sitter og drikker. Og så begynte han å jobbe, han snakket med bartenderen og så snakket han med han som drev baren og så snakket han med dem som jobbet i baren. Og så sier han: Men det er helt greit, jeg har ordnet det. Pff! Men du har jo ikke spurt meg! Jeg har ikke tenkt å sitte i denne … Men det er jo din jobb, og det er den jobben du har gjort, at du faktisk har fått til det som kreves for å kunne filme i mange situasjoner som egentlig er private. Og da dempet alkoholen den nervøsiteten eller den unaturligheten som fantes i mange av de situasjonene.

Danielsen: Jeg må si at når jeg hører dere nå, tenker jeg at det hadde vært gøy å se hva som finnes. Førti minutter, det er jo tross alt en kort dokumentarfilm. Og du, Tomas, sier at du ville ha lagd en helt annen film.

Øymo: Ja, det var interessant den første gangen Tomas så filmen. Etter at du hadde sett den etterspurte du umiddelbart situasjoner som var enda mer ubehagelige enn de jeg hadde brukt. Og jeg som hadde vært redd for at filmen skulle være altfor ubehagelig for deg.

Espedal: Ja, jeg sa: Hvorfor tar du ikke med de tingene som er enda mer ubehagelige? Du, Live, spurte meg i sted om jeg var nervøs før jeg skulle se filmen. Det er klart jeg var det, og det var kanskje på grunn av de andre filmene som også kunne ha blitt laget.

Øymo: Det har gått seks år, så vi har vært igjennom utrolig mange forskjellige tematikker. Den historien som er i filmen er et utvalg av det jeg følte at jeg kunne visualisere på en god måte, som var en nåtidshistorie og som var en konstruksjon som jeg følte ga det bildet jeg ville fremstille av Tomas. Da er vi tilbake til det med subjektivitet. Altså, det har vært mye prat, vi har snakket mye hele tiden. Men å finne de situasjonene og de settingene som kan visualisere det vi prater om, det har vært det mest utfordrende. Etter det å finne ut hva filmen skal handle om, så klart. Vi har vært igjennom mye, og det finnes mye sterkt materiale.

Danielsen: Finnes det noe du, Tomas, ønsker at var inkludert i denne filmen i dag?

Espedal: Masse.

Danielsen: Hva da?

Espedal: Nei … En masse. Som sagt, jeg har en helt annen film i hodet. Og det har vi snakket om og vært enige om, jeg er ikke filmskaper, men selvfølgelig har jeg interessert meg for hvilke paralleller og forbindelser det kan være mellom litteratur og film. Så jeg har jo på en måte gått og studert hvordan du arbeider, jeg har vært litt interessert i miljøet du arbeider i, jobber du alene, er det et miljø innen film du er en del av, akkurat slik vi er et litterært miljø. Generasjonen fra Lillehammer nå, hva tenker de rundt dokumentar, hvorfor vil de lage dokumentar, hva er det de vil med det, hva i all verden er det dere vil? Det har jeg vært nysgjerrig på, så det får du svare på på et tidspunkt. (Latter.) Du jobber med Indie Film, har det vært viktig at det skal være dem?

Øymo: Ja, nå har jeg vært veldig heldig, for jeg har havnet i et produksjonsselskap som virkelig har heiet på meg, til tross for at dette har vært et ganske tungrodd prosjekt. Vi har ikke fått mye finansiering, men vi har vært heldig og fått litt. Jeg har hatt en produsent, August Baugstø Hanssen, fra Indie Film som har trodd på filmen fra dag én. Vi møttes hos Indie Film etter at jeg hadde hatt min praktikantperiode der, og den dagen jeg kom dit og fortalte om ideen til prosjektet hadde han tenkt på den samme filmen, akkurat samme dag, da han gikk til jobb. Så han sa med en gang at dette skal du gjøre, dette gjør vi sammen. Og han har trodd blindt på prosjektet og kjempet for det i fem år. Så jeg har vært utrolig heldig som har hatt noen som står bak og heier hele tiden. Det er ikke det at det er en forutsetning for at man skal få det gjort, men det hjelper utrolig mye.

Danielsen: Bilder og litteratur er forskjellige uttrykksformer. Du som er en forfatter som fotograferer, er du enig i at bildet kan si noe litteraturen ikke kan si?

Espedal: Åpenbart. Og det krever en undersøkelse, Mitt privatliv er en undersøkelse av litt av det. Det er klart det interesserer en forfatter hva foto er. Film … Jeg har ikke vært på kino på 20 år og interesserer meg ikke for film. Men jeg har på en måte litt fått vekket interessen igjen via Lars. Via samtaler og det du har tenkt, og via det at jeg har begynt å lese litt filmteori, så har jeg tenkt at jeg må prøve å lære mest mulig av den måten å tenke på. Men som sagt tror jeg denne filmen egentlig handler om at det går an å skrive bøker. Og at det går an å lage film!

Danielsen: Jeg tror vi skal åpne opp for noen innspill fra salen. Ingen har sett filmen, men alle kan stille spørsmål.

NN1: Du sier at når du skriver om din far så skriver du om alle fedre, men i filmen handler det plutselig om din far. Jeg synes selv det er veldig spennende det med å skjelne mellom hva som er privat og hva som er personlig. Hva har du av overveielser omkring det når du skriver og i filmen?

Espedal: For å ta et eksempel, er min far modellert over King Lear, altså den mannen som har eid alt, og som skal fordele sin arv, og som skal dø. Det er min far, og det er alle fedre. Veldig mange av skikkelsene i mine bøker er både private og modellert etter annen litteratur. Jeg tror jeg har vært ganske åpen om at jeg går i dialog med annen litteratur. Det er derfor jeg spør: Hva vil du med filmen? For det handler ikke om meg, sånn som jeg ser det, det handler om det å skrive! Og om det å kunne bli en skrivende. Det handler om å bli noen som kan lage noe av ingenting. (Tar opp en penn.) Tenk det, at romanen ligger her. Der er ingenting. Der er ingenting. De fleste som jobber, de jobber med noe, et eller annet. Jeg jobber med ingenting. Og det handler filmen om for meg. Men så er det sant at et av friksjonsområdene er akkurat det at jeg helst ville skrive om King Lear, men han ville at min far skulle være min far. Jeg tror på en måte at det du har gjort også er en demonstrasjon av akkurat det: at man kan ta noe fra litteraturen som er mer allment og konkretisere det i den faren. Men det har vært ubehagelig for meg. Og kanskje det er forskjellen på film og litteratur.

NN2: Takk for en utrolig fin samtale, som alltid. Når man leser Tomas Espedals bøker oppstår det en følelse av intimitet, et møte mellom forfatteren og leseren. Men litteraturen er jo også et sosialt fenomen, den er en masse bøker som sendes ut i verden. Den er et offentlig gode: Den blir gjenstand for omtale i aviser, forfatterne blir invitert på festivaler og boksamtaler i Boksalongen og så videre. Er dette med i filmen, eller bekrefter filmen først og fremst opplevelsen av litteraturen som et intimt møte mellom forfatter og leser?

Espedal: Ja!

Øymo: Ja, det siste. (Latter.) Den er et møte i hovedsak mellom meg og Tomas – og hans far. Det er filmen.

NN2: Hvorfor det valget?

Øymo: Ja, hvorfor det valget. Det er fordi det er der den sterkeste historien lå. Hvis jeg skulle hatt med det at Tomas er ute i verden og treffer lesere, så måtte jeg ha fortalt at Tomas er en kjent forfatter, eller Tomas er en forfatter som selger mange bøker. Og i vårt møte så var ikke det viktig å fortelle. Det har ingenting å si, det handler om et møte mellom ett menneske og et annet.

NN2: Men forfatteren som unik personlighet – eller scenepersonlighet – er på et vis del av litteraturen som kommersielt fenomen. Litteratur er jo også noe som legges frem for offentlig diskusjon og som inngår i en større samtale som et samfunn har med seg selv?

Espedal: Det har du helt rett i, men det er ikke med i filmen. Da har du rett til å spørre hvorfor, og du svarer jo delvis selv på det. Jeg synes ikke at det du etterlyser, er mindre interessant, men da var det en annen film, og det er et valg, selvfølgelig. La oss si at filmen var en kritikk, altså en film som skulle være kritisk til alle de mekanismene som jeg jobber innenfor, og som du jobber innenfor, og som alle som arbeider med litteratur jobber innenfor. Den andre filmen finnes i ditt hode allerede, så det er jo bra. (Latter.) Ja, men det er bra, det er jo en reaksjon! Du reagerer og sier at det mangler, så sier jeg, ja, men da er den filmen i ditt hode, det er som det skal være.

NN3: Jeg har et spørsmål. 120 timer med materiale og mye krangling underveis. Er det mulig at den får en oppfølger som heter Jeg vil bo i min film, der du, Tomas, får debutere som regissør og må krangle med regissøren om den filmen du egentlig vil lage?

Øymo: Ja, absolutt. Det kunne vært et interessant prosjekt, det.

Espedal: Nå skal jo jeg lage film. Nå skal jo jeg lage film, faktisk. Og det er også influert av at jeg har sett hvordan Lars lager film, og at det på en måte er utrolig vanskelig, og samtidig er det – som sagt er det dette jeg mener det handler om også – noe alle kan gjøre. Etter dette har jeg nå virkelig lyst til å lage film.

Øymo: Jeg blir filmkonsulent, det er det jeg blir. (Latter.)

Espedal: Ja, fordi alt er mulig. Og Mitt privatliv var også en demonstrasjon av det. Jeg er ikke fotograf. Jeg har ingen utdannelse i noen ting som helst, egentlig. Men jeg kan gjøre hva som helst.

Danielsen: Ja. Jeg gleder meg til å se filmen din, jeg tror vi er mange som gjør det. Da er tiden ute.

Live Øra Danielsen

Facebook

Twitter