Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

To ufullstendige versjoner av filmen som skal komme

Med to nye spillefilmer tar de gamle samarbeidspartnerne Larry Clark og Harmony Korine hvert sitt skritt i retning av en filmvirkelighet hinsides kinoene.

Tidligere publisert i Vagant 1/2013

Spillefilmen Kids (1995) ble det store gjennombruddet for Larry Clark og Harmony Korine. Den amoralske skildringen av et døgn i livene til en gruppe hedonistiske ungdommer i New York avstedkom hyllester fra kritikere og protester fra bekymrede foreldre, og regissør Clark og manusforfatter Korine utnyttet oppmerksomheten til å sparke i gang sine regissørkarrierer. Clarks Bully (2001) og Korines Gummo (1997) og Julien Donkey-Boy (1999) står fortsatt støtt, men de siste ti årene har begges stjerner vært dalende, etter en rekke planløse filmer kretsende rundt regissørenes respektive kjernetematikker, som i tiltakende grad har minnet om uinspirerte tvangstanker. I Clarks tilfelle har det dreid seg om hengslete, promiskuøse tenåringsgutter og for Korines del et oppheng i bisarr populærkulturell ikonografi uten synlig dybde.

På tampen av fjoråret hadde begge regissørene festivalpremiere for nye filmer som deler Kids’ distanserte estetisering av uglesett ungdomskultur. Likevel er det ikke snakk om noe tilbake-til-utgangspunktet-comeback. På hvert sitt vis peker Clarks Marfa Girl og Korines Spring Breakers mot en film hinsides kinoene: Der Marfa Girls distribusjonsstrategi og Spring Breakers’ formvalg overlapper, kan man skimte omrisset av filmen slik den kan bli seende ut hvis de stadig mektigere nettleverandørene en gang i fremtiden makter å overbevise publikum om at kinoene er en tid- og kostnadskrevende luksus det ikke er plass til i en stadig mer hektisk mediehverdag.

Marfa Girl er Larry Clark på autopilot. Dens glorifisering av fri kjærlighet og langhårede tenåringsgutters retningsløse liv synes å signalisere at regissøren har omdannet sine private besettelser til sjangerkrav han nå etterlever uten synbar entusiasme. Det mest interessante med filmen er at den med unntak av én festivalvisning i Roma kun har blitt distribuert via streaming på Clarks nettsider.

Marfa Girl (Larry Clark, 2013)

Marfa Girl (Larry Clark, 2012)

Clark holder filmen utenfor festival- og kinokretsløpene, og ved å gjøre nettstreaming til hovedarena for det man må kunne betegne som en typisk arthousefilm, omgår han sentrale deler av det institusjonaliserte mottaksapparatet for spillefilm. Og det skjer noe med en film når den tas ut av det offentlige kinorommet og flyttes inn i private hjem. Hvis vi ser bort fra alt hva gjelder teknisk kvalitet, er forskjellen på kino- og hjemmevisning først og fremst et spørsmål om kontekst. Mens en film på kino møter publikum som et suverent kunstverk i et rom spesialdesignet for formidling, er den i hjemmet kun nok et kulturtilbud, som konkurrerer om publikums oppmerksomhet med ringeklokker, mobiltelefoner og trengende kjæledyr.

En film som streames henger dessuten så å si fast i Internett, viklet inn i et utall hypertekstkoblinger, og er dermed uløselig knyttet til en verden hvor det eksisterer en omfattende kultur for å plukke filmer fra hverandre. I form av ambisiøse fan edits, enkle GIFer eller korte YouTube-videoer, utgjør nettets dekontekstualiseringsmaskineri en grunnleggende trussel mot en films autonomi. Vanligvis blir filmen sementert som avgrenset verk takket være anmeldelser og offentlig diskusjon i kjølvannet av kinovisningene, men i Clarks modell hopper man over dette punktet, og filmen dyttes direkte inn på
en arena hvor aktørene står parat til å rive den fra hverandre.

Heller ikke Spring Breakers er noe mesterverk, men den er langt mer severdig enn Marfa Girl, og Korines klart mest interessante arbeid siden Julien Donkey-Boy. Samtidig er den, med sin entusiastiske omfavnelse av den amerikanske middelklasseungdommens festkultur, det nærmeste Korine som regissør har kommet en Larry Clark-film. Det er åpenbart at publikum er ment å skulle reagere på jentenes estetiserte omfavnelse av vold, rus og sex – om ikke med den moralistiske forargelsen Clark er så opptatt av å vekke, så med en slags distansert forbløffelse over sammenstillingen av den utskjelte dubstepmusikken, skamløst seksualiserte festbilder og selvbevisst patetiske skildringer av ungdommers nærsynte følelsesliv.

Spring Breakers setter tonen med en sekvens som mest av alt minner om en usedvanlig velregissert scene fra MTVs gamle danseprogram Sisqó’s Shakedown, som takket være kløktig bruk av kinoens kraftige lydanlegg blir en mektig opplevelse. Filmen forteller historien om fire tenåringsjenter, som ved hjelp av penger de raner til seg på en fastfood-restaurant legger ut på en reise til Florida for å slutte seg til en evig fest de tilskriver en nærmest transcendental karakter.

Etter kort tids bekymringsløs hedonisme setter politiet og rettsvesenet et kontant punktum for utskeielsene deres. Skjebnen skjenker dem imidlertid en redningsmann i form av en lokal gangsterrapper, som rekrutterer jentene som muser og håndlangere. James Francos gestaltning av den våpenglade Alien er filmens åpenbare høydepunkt, men hans inntog sammenfaller også med at filmen sporer av, og ender i et banalt og lite tilfredsstillende gangsterplott.

På det innholdsmessige planet er Spring Breakers en film om bearbeiding av minner og fremforhandling av en kollektiv hukommelse. Det synes å være noe bevisst upresist og allegorisk over skildringen av de fire jentenes eventyr der filmen overivrig bykser fra hendelse til hendelse uten å redegjøre for årsaksforholdene eller gi rollefigurene noen form for troverdig psykologisk motivasjon. Dette inntrykket underbygges av de mange tilbakeskuende sek­vensene, hvor jentene i løsrevne monologer og dialoger gjenskriver fortellingen til de selv er komfortable med den.

Spring Breakers (Harmony Korine, 2012)

Spring Breakers (Harmony Korine, 2012)

Spring Breakers er en film hvor ingen later til å ha den fulle oversikten over hva som egentlig har skjedd; en røverhistorie rekonstruert på grunnlag av vage minner og andrehåndsopplysninger, ettersom ingen er villige – eller i stand til – virkelig å ta hendelsene inn over seg. Korines utforskning av tenåringsjentenes blodige mikrokosmos kan sees som en studie av hvordan myter oppstår: I likhet med så mange andre true­de småsamfunn, svøper jentegjengen sine traumer og overskridende gjerninger i abstraherte fortellinger, for på den måten å styrke fellesskapet snarere enn å la samvittigheten rive det
i stykker.

Formelt er Spring Breakers konstruert etter helt andre regler enn hva den relativt tradisjonelle overflaten bærer bud om. Den insisterende bruken av ulike former for elektronisk dansemusikk er såpass fremtredende at man kan forestille seg filmen konstruert som en houselåt – med en fem-seks essensielle scener og sekvenser som holdes sammen av balanserende, repetetivt fyllstoff.

Harmony Korine har laget en film som formelig ber om å bli plukket fra hverandre for å settes sammen på nye måter. Bortimot tre fjerdedeler av dialogen ligger oppå bildene som en distansert voiceover, og med sin drøye halvannen time lange spilletid er filmen minst 30 minutter for lang. Personlig skulle jeg svært gjerne ha sett en 50-minuttersversjon av Spring Breakers, og med tanke på den gjentakende bruken av voiceover og de mange overflødige scenene burde dette være fullt mulig å få til uten å kompromittere filmens estetiske og fortellermessige ambisjoner. Satt på spissen består filmens formmessige eleganse i at den er formmessig uelegant: Nettopp det at den inneholder en stor mengde scener som med fordel kunne ha vært kuttet, gir filmens tematisering av kulturen rundt den elektroniske musikken gjenklang i dens struktur.

Spring Breakers er imidlertid en kinofilm – og før det: en festivalfilm – og som sådan vil den, når den omsider blir å finne som en fil som kan klippes om og spres på nett, allerede være et ferdigprosessert halvannen time langt verk. I Marfa Girls tilfelle var en slik trussel mot regissørens visjon i prinsippet til stede, men filmen har så langt ikke blitt gjenstand for den typen publikumsomfavnelse som avstedkommer fan edits – i skrivende stund er den ikke engang tilgjengelig på Pirate Bay.

Alt ligger til rette for at en film hinsides kinoen vil være en betraktelig mer tøyelig og ustabil størrelse enn hva vi i dag er vant med, og i så måte vil nye kvalitetskriterier sakte men sikkert falle på plass. Med sin tematisering av en kollektiv klippeprosess – og tydelige invitasjoner til publikumsinngripen – kan Spring Breakers i så måte ende opp som en nøkkelfilm.

Avatar

Aksel Kielland