Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

To bøker

BLANKE ARK. Klimakrise, koronapandemi og et demokrati som knaker i sammenføyningene: Hvor finnes håpet? I årets sommerserie «Blanke ark» dreier det seg om lyspunkter – tross alt. Paal M. Elstad er førstemann ut.

Blant en rekke bøker som står oppstilt på skrivebordet, er Skulpturlandskap Nordland: Presentasjon av en internasjonal kunstsamling realisert i perioden 1992-2015. Den står fremme for å minne meg på å en dag oppsøke disse skulpturene i virkeligheten. 

Paal Maage Elstad
Foto: Helge Skodvin

Boken er både en utstillingskatalog og en guidebok. Den kommer med et beskyttende plastomslag, slik at man skal kunne ta den med seg i vær og vind for å finne frem til skulpturene, som er spredt omkring i Nordland. Hver av de trettiseks kunstnerne har laget sitt verk til et spesifikt sted, ofte ute i naturen, men noen er også plassert i urbane omgivelser nærmere bysentra. 

Det fascinerer meg hvordan disse kunstverkene, som ofte er fine nok i seg selv, får en ekstra dimensjon i samspillet med de spesifikke omgivelsene. 

Alle skulpturene er vakkert gjengitt på fotografier. Jeg har et levende forhold til dem allerede. De slutter seg til rekken av malerier og skulpturer som jeg aldri har sett annet enn som avbildninger, men som allikevel er viktige for meg. 

Men det at et verk fremstår klart for meg, betyr ikke at opplevelsen av det blir den samme når jeg omsider står fremfor det.

På bruktsalg kjøpte jeg for flere år siden boken Weidemann: Portrett av en norsk modernist. Den var veldig billig, antagelig fordi omslaget delvis er ødelagt av klissete saft eller lignende, men boken for øvrig er intakt. Den inneholder avfotograferte malerier av Jakob Weidemann, skapt mellom 1978 og 1988. 

Bildene har en tredimensjonal kvalitet som følge av at han har bygget opp lag på lag med maling i ulike farger, men hvor lagene bare delvis overlapper, slik at det oppstår et variert terreng på maleriets overflate. Ingen gjenkjennelige objekter er å spore i landskapet av farger, men til tross for denne abstrakte kvaliteten velger han ofte å navngi bildene etter konkrete objekter som for eksempel Epletreet. Jeg finner dette både pirrende og provoserende. Jeg føler at han utfordrer meg til å finne sammenhengen mellom maleri og tittel. 

De fleste maleriene fra denne perioden er gitt fellesbetegnelsen Inntrykk fra naturen. Begrepet «inntrykk» peker mot det impresjonistiske, men det er som om maleriet i så fall observerer et stykke natur gjennom så mange lag med subjektive følelser at det opprinnelige motivet står i fare for å bli helt utvisket, eller at det mer nøyaktig er formen som viskes ut slik at fargene begynner å flyte fritt. 

I boken Lysmøkk (2017) endte jeg opp med å skrive flere dikt med utgangspunkt i noen av de avfotograferte maleriene fra Portrett. Jeg hadde på det tidspunktet aldri sett et Weidemann-maleri på ekte. Men våren etter at diktsamlingen kom ut fikk jeg anledningen til å tilbringe en formiddag i Weidemannsalen på Lillehammer Kunstmuseum.  Det var en sterk opplevelse. Likevel hadde karakteren til Weidemanns malerier forandret seg. 

En gang var Portrett noe av det kjæreste jeg eide, nå er boken blitt nesten verdiløs for meg. Jeg henter boken frem fra nederste venstre hjørne av bokhyllen, som jeg har forvist den til. Blar i fotografiene – som er beskåret på en måte som kun viser midten av maleriet, mens ytterkanten av bildet forblir skjult. Jeg hadde aldri en gang hatt tilgang til maleriene i sin helhet! 

I motsetning til i boken, kan man på museet se tydelig at mange av bildene har en oval form, fordi maleriet avgrenses mot det hvite lerretet før det når den kvadratiske trerammen. Bildene henger i rommet som store dråper. Som om et stykke natur observeres gjennom en vanndråpe som forvrenger perspektivet. Eller som om jeg får se inn i en flenge, et kikkhull, inn på en verden i ferd med å bli til, liksom før alle bitene har funnet sin plass. Denne forestillingen er muligens påvirket av at Weidemann var religiøs; han har blant annet utsmykket altertavlen og glassvinduene i Steinkjer kirke. Kanskje er det selve den kristne «skapelsen» jeg blir vitne til?

En dag skal jeg sette meg på et fly fra Bergen til Bodø, så boarde et nytt fly som går videre til Røstlandet, hvor jeg må finne ferjebåten som kan ta meg over til Vedøya. Til de tre marmoreggene i installasjonen Il Nido («Reiret») av den italienske kunstneren Luciano Fabro.

Presentasjon har hvert verk fått en liten tekst. Stian Gabrielsen skriver «Plasseringen fremkaller det scenelignende ved øyas utforming – et hevet platå, åpent mot havet, med fjell som kulisser i bakgrunnen … brekingen, fugleskrikene og den langsomme erosjonen av marmorens overflate blir hørt.» Jeg føler at jeg allerede har vært der. 

Paal Maage Elstad

Paal Maage Elstad

Paal Maage Elstad (f. 1990) er en norsk lyriker