Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Titanens tilbakekomst

Gammel diktning blir som ny når det offisielle Island skal hylle poesien.

Å måle poesiens nedslagsfelt er en umulig øvelse, men tar man utgangspunkt i mediedekning ble Einar Benediktsson (1864–1940) fjorårets klare vinner på Island. Legger man til at poeten har vært død i 75 år, melder spørsmålet seg: Hvordan kom denne dikteren tilbake i søkelyset?

Carl Jóhan Jensen bruker den islandske poeten Einar Benediktsson som modell for hovedpersonene i Ó – sögur um djövulskap, oversatt til norsk av Lars Moa (Samlaget, 2010).

Carl Jóhan Jensen bruker den islandske poeten Einar Benediktsson som modell for hovedpersonen i Ó – sögur um djövulskap. Romanen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2007 og er oversatt til norsk av Lars Moa (Samlaget, 2010).

Populariteten er ikke av ny dato. I flere tiår har Einar Benediktsson vært et ikon på Island, men ikke først og fremst på grunn av sine dikteriske bedrifter: I Islands finansmiljøer er en viss beundring for hans poesi nødvendig for enhver forretningsmann som vil tilføre sine virksomheter litt rafinnement. Også litteraturen har vært interessert i personaen Benediktsson. I sin roman Sjelesorg ved Jøkelen fra 1968 modellerte Halldór Laxness den mystiske og verdensvante hovedpersonen Prof. Dr. Goodman Syngman over Einar Benediktssons liv og virke. Nylig har den færøyske romanforfatteren Carl Jóhan Jensen brukt Einar Benediktsson som modell for hovedpersonene i to av sine romaner: Ó – Søgur um djevulskap (U – Historier om djevelskap, 2005) og Ég síggji tig betur í myrkri (Jeg vil se deg bedre i mørket, 2014).

Så hva skjedde i 2014? Det hele startet den 31. oktober da Illugi Gunnarsson, Islands minister for utdanning, vitenskap og kultur, publiserte en artikkel i anledning 150-årsjubileet for Einar Benediktssons fødsel i Morgunblaðið, der han avslutningsvis fremmet et forslag om å gjøre Benediktsson fødselsdag til en «nasjonal poesidag», ikke minst for å øke poesiinteressen blant ungdom. Artikkelen inviterte ikke til en diskusjon om styrker og svakheter ved Benediktssons poesi; ministeren annonserte at han ville foreslå ideen formelt på et regjeringsmøte samme dag. Ingen debatt fant sted forut for avgjørelsen; det litterære miljøet ble ikke konferert. På null komma nix ble Gunnarssons forslag vedtatt av regjeringen.

Med ministerens dekret blir Benediktssons bursdag den tredje årlige dagen som offisielt er viet litteratur på Island. 16. november, fødselsdagen til dikteren Jónas Hallgrímsson (1807–1845), har blitt feiret som «nasjonaldagen for det islandske språket» siden 1996. 23. april går «verdens bokdag» av stabelen, en internasjonal begivenhet som feires med en særlig inderlighet på Island siden den faller på datoen for fødselsdagen til Halldór Laxness (1902–1998), Islands eneste nobelprisvinner.

Hvis man skal forsøke å destillere et politisk budskap fra Gunnarsson artikkel, blir det som følger: Moderne forfattere og diktere flest orienterer seg mot venstre, men vi har fortsatt Einar Benediktsson. Gunnarssons avgjørelse kom derfor ikke uten kontroverser. Kristján B. Jónasson, tidligere president i den islandske forleggerforeningen, uttrykte forbauselse over statsrådens ønske om å fremme fødselsdagen til en irrelevant poet som et middel til å øke de unges interesse for poesi. Selv om Benediktsson poesi ikke har vært opphavsrettsbeskyttet siden januar 2010, hadde ingen forsøkt å trykke opp igjen diktene hans ­­– et tegn på at islandske utgivere anså etterspørselen etter Benediktssons diktning som ikke-eksisterende. Den manglende etterspørselen er ironisk, ikke bare fordi Benediktsson tradisjonelt sett har vært enhver islandsk kapitalistists favorittpoet, men også fordi arvingene hans i årevis kjempet for å gjenvinne opphavsretten til verket fra folk Einar Benediktsson hadde solgt den til kort tid før sin død. Tvisten ble ikke avgjort før i 1982 – av domstolene.

Når politikerne begynner å kanonisere litteratur uten oppbakning fra det litterære miljøet, kan man mistenke motivasjoner utover det rent litterære. Gunnarsson artikkel inneholder følgende erklæring:

Benediktsson visste bedre enn noen at kultur og entreprenørskap kan gå hånd i hånd og støtte hverandre. Han elsket naturen, noe som kan leses i diktene hans, men likevel ønsket han å utnytte naturkreftene for å øke islendingenes velstand. Samtidig forsto han hva slags verdi naturen har for oss islendinger. Benediktsson viste at patriotisme ikke er det samme som å isolere seg. Han var den mest bereiste islendingen i sin tid, men få mennesker var like stolte av sitt land og nasjon eller like ambisiøse på dets vegne.

Minst tre relevante poenger kan utledes fra dette sitatet. For det første understreker ministeren at kultur og entreprenørskap fint kan gå hånd i hånd. Formuleringene antyder dessuten at ministerens politiske motstandere kan være av en annen oppfatning. En fersk meningsmåling viser at 73,5% av velgerne i Sjálfstæðisflokkurinn (Gunnarssons sentrum-høyre-parti, som for tiden har 19 av 63 seter i Alltinget) er imot offentlige støtteordninger til kunst. Siden den nåværende regjeringen tiltrådte for to år siden har angrep på den parasittiske og venstreorienterte kunstintelligentsiaen fra gretne parlamentsmedlemmer blitt vanlig i sosiale medier. Benediktsson-hyllesten representerer en type kulturformidling høyresiden kan identifisere seg med.

For det andre bruker ministeren poetens liv som eksempelhistorie i en ladet politisk diskusjon om hvorvidt Island skal meldes inn i EU eller ikke: «[P]atriotisme er ikke det samme som å isolere seg.» Den sittende regjeringen har ingen interesse av EU-medlemskap og har gjort forsøk på å avbryte de formelle forhandlingene mellom Island og EU som startet i 2010, på tross av at et klart flertall av islendingene (72 %) ønsker å holde en folkeavstemning om hvorvidt forhandlingene skal fortsette eller ikke. I denne politiske balansegangen fremstår Benediktsson som en nyttig krykke, en figur som forente det nasjonale og det internasjonale: Vi kan lett være patrioter (dvs. stå utenfor EU) og kosmopolitter. Bare se på Einar Benediktsson!

For det tredje – og aller viktigst – forener Einar Benediktsson kjærligheten til naturen med viljen til å utnytte kreftene som finnes i den. Det er ingen overdrivelse å hevde at han var i særklasse når det kommer til entusiasme for vannkraft – ikke bare blant poeter, men i det islandske samfunnslivet forøvrig. Da den såkalte «panikkloven» ble iverksatt i 1906 som et forsøk på å hindre utlenlandske industrimagnater fra å kjøpe flere fosser i Norge, rettet den europeiske energibransjen søkelyset mot Island. Einar Benediktsson var en nøkkelfigur i dette skiftet og jobbet som konsulent for kraftselskaper i flere år. Hans hengivenhet til saken kan kanskje best beskrives som en mani. Benediktsson hadde et omfattende nettverk i utlandet – han samarbeidet for eksempel aktivt med norske ingeniører som Fredrik Hiorth og Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro – og var utrettelig i jakten på utenlandsk kapital til å bygge kraftverk på Island, selv om de fleste av planene hans havarerte. Han reiste rundt i landet, kjøpte jord og rettigheter til vann med den hensikt å selge dem igjen til utenlandske investorer, akkurat slik norske spekulanter hadde gjort ved inngangen til det 20. århundre. Den gangen hadde enkelte fått igjen hele 50 ganger innsatsen.

Einar Benediktsson. Kilde: Reykjavík UNESCO City of Literature.

Einar Benediktsson. Kilde: Reykjavík UNESCO City of Literature.

I en tid med et økende gap mellom gründerkapitalismen og det litterære feltet kommer det ikke som en overraskelse at Benediktsson hylles av den politiske høyrefløyen. Mer overraskende er det at Reykjavíks bystyre, ledet av Samfylkingin (den sosialdemokratiske alliansen), også vil være med. Bystyret fikk faktisk i stand en feiring av Benediktsson fødselsdag allerede i fjor, og Dagur B. Eggertsson, Reykjavík borgermester, gav da sin hyllest til poeten ved å foreslå at statuen av ham flyttes til en mer fremtredende plass i bybildet.

Inntil nå har Benediktssons statue stått i parken Klambratún, en park som hadde utsikt til å bli en overveldende temapark da den ble bygget på 60-tallet, med restauranter, lekeplasser, dammer, skøytebaner og blomsterbed. Som for å sikre stedets magi, skulle Einar Benediktssons statue skue over det, inspirere sine landsmenn og gratulere dem med deres skinnende fremtid. Fornøyelsesparken ble aldri noe av. Benediktssons statue står alene og skuer over upleide gressplener og grusveier.

Benediktssons statue er foreslått flyttet til Höfði, hans gamle bolig og åsted for Reykjavík-toppmøtet i 1986 der Reagan og Gorbatsjov forberedte slutten på den kalde krigen. I dag er Höfði Reykjaviks finansdistrikt, og en flytting dit vil sikre at Benediktsson styrkes i rollen som «the Matinée Idol» for islandske forretningsfolk. Et lite steinkast fra Höfði er det nylig satt opp en annen skulptur: Obtusa, laget av den venezuelanske kunstneren Rafael Barrios. Skulpturen eies av Skule Mogensen, investor og storeier i lavprisflyselskapet WOW Air. Mogensen investeringsselskap heter Titan og bærer dermed samme navn som Einar Benediktssons gamle aksjeselskap. Brikkene faller pent på plass.

Likevel har Einar Benediktssons voldsomme tilbakekomst i den offentlige debatten på Island medført flere spørsmål enn svar. Foreløpig vet vi verken om fødselsdagen hans vil bli feiret som en «nasjonal poesidag» eller hvordan statuesaken vil ende. Forvirringen samsvarer godt med Benediktssons arv.

Avatar

Hjalti Snær Ægisson