REDAKSJONSBLOGGEN. Kjendisfilosofen Richard David Precht erstatter Das Philosophische Quartett på den tyske TV-kanalen ZDF. Kulturjournalistene hånler og seertallene stiger.

Rüdiger Safranski. Kilde: Wikimedia Commons.

I tv-programmet Das Philosophische Quartett (PQ) diskuterte filosofene Peter Sloterdijk og Rüdiger Safranski fra 2002 til 2012 seks ganger i året temaer som sosialdarwinisme, det gudløse universet og den irrasjonalle finansverdenen. De to programlederne inviterte to gjester – det være seg litteraturkritikere, filosofer, sosiologer, komponister, idrettutøvere eller politikere –, satte seg ned i to hvite sofaer og stilte hverandre spørsmål, oppklarte begreper, tvilte på den andres påstander og tilføyde relevante perspektiver. Ofte kunne replikkene overstige fem minutter, noe som gjorde at deltakerne kun fikk ordet et par ganger hver i løpet av den timelange samtalen.

Peter Sloterdijk. Kilde: Wikimedia Commons.

Nå er det slutt. ZDF mener konseptet er uttømt («auserzählt»). I høst kom etterfølgeren, nemlig Precht, av og med kjendisfilosofen Richard David Precht. ZDF hadde planlagt at Precht skulle supplere filosofidekningen på kanalen, ikke erstatte den, men ledelsen ombestemte seg til overraskelse og skuffelse for mange, deriblant Sloterdijk og Safranski. Et av Prechts fremste formål, utover å stå for filosofi på TV-kanalen seks ganger i året, er trolig å hjelpe kanalen med å rekruttere yngre seere. Den ene av de oppsagte vertene, Sloterdijk, har imidlertid ikke troen på at programmet vil lykkes med dette, og tydeligvis heller ikke på sin avløser: «Klientellet hans [Prechts] ligner mer på det til André Rieu, altså først og fremst kvinner over femti med en sen-idealistisk innstilling.»

Som skribent har Richard David Precht (i likhet med programlederne for PQ!) hatt en stor del av sitt virke utenfor akademiske institusjoner. Han har skrevet romaner, artikler og populærfilosofiske bøker og ble for alvor kjent med boken Hvem er jeg – og i så fall hvor mange? En filosofisk reise (Cappelen Damm, 2011) som kom ut i 2007. Boken solgte over en million eksemplarer, toppet bestselgerlisten til Spiegel året etter at den utkom og har blitt oversatt til 32 språk. Boken blander filosofihistorie med resultater fra nyere hjerneforskning og psykologi, noe som har ført til ellevill begeistring blant lesere i alle aldre, litt i stil med vaskeseddelen på den norske oversettelsen: «[H]an legger sammen bitene til et vakkert bilde av mennesket og menneskets tankeverden.»

Richard David Precht. Kilde: Wikimedia Commons.

Bokens suksess har ført til at Precht er en hyppig gjest i en lang rekke tyske tv-programmer, deriblant Das Philosophische Quartett i mars 2009. (Legg merke til Sloterdijks flir, ca. tre og et halvt minutt inn i sendingen, når han ber gjesten Precht om å minne han om undertittelen til sin aktuelle bok Liebe: «ein unordentliches Gefühl».) Til tider, skriver Die Zeit-journalist Ursula März, som kaller ham for «borgerfilosofen», opptrer Precht på TV to ganger i løpet av samme dag. I avisens øvrige kulturspalter veksler Precht mellom å bli kalt «svigermors drøm» og «bestselgerforfatter», og den nyslåtte programlederens autoritet settes stadig under tvil – noe hans enorme folkelig appell neppe hjelper mot. ZDF, som altså har valgt å satse på Precht til å gjenopplive filosofisk TV, roser ham derimot for å snakke i «Hauptsätze» (hovedsetninger) og for å være den mest synlige og folkelige intellektuelle i Tyskland. Prechts evne og vilje til å snakke i klartekst brukes altså som argument fra begge sider.

Precht var i pressemeldingen beskrevet som et «samtaleprogram i en høykonsentrert atmosfære» – en forventning første sending oppfylte. Produsentene av programmet hadde åpenbart jobbet mye med å forsikre seg om at seerens konsentrasjon ikke forsvant andre steder de 45 minuttene samtalen varte. I det ene sekundet var Prechts velproposjonerte hode i fokus, i neste øyeblikk så vi de gestikulerende hendene til gjesten, hjerneforskeren Gerald Hüther, før seeren hurtig ble gjort oppmerksom på Prechts billigende blikk. Alt mens bakgrunnstablået sakte sirkulerte rundt et lite bord midt i studio med et dusinvis lyspærer hengende over seg. Seerens oppmerksomhet ble av alle objektene i studio trukket inn mot sentrum, hvor Precht og Hüther satt og snakket; en påminnelse i tilfelle vi skulle være i tvil om at det var samtalen som sto i fokus.

Samtalen dreide seg om spørsmålet «Skandal-Schule – Macht Lernen Dumm?» (Skandaleskole – Gjør læring oss dumme?). Dette var Precht og hans gjest, Hüther, ganske enige om at var tilfelle, først og fremst fordi dagens skole ikke evnet å stimulere til kreativitet og nysgjerrighet hos barn. Ingen kritiske spørsmål ble stilt til verken gjesten eller Precht, ingen konkurrerende perspektiv ble trukket inn. Ikke på noe tidspunkt ble det sådd tvil om noens utsagn i studio.

Precht viser seg dermed å være et samtaleprogram ledet av en filosof, og ikke et filosofisk samtaleprogram, som PQ. Mens Sloterdijk og Safranski i det nevnte Die Zeit-intervjuet mente at de muligens hadde satt på kameraene for tidlig – den interessante samtalen kom nemlig først i gang under middagen etter sendingen – later Precht til å ha satt på kameraene for sent. Først idet han og gjesten har funnet problemet og dets løsning, begynner de å formidle det til publikum.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

I mediene regnes programmet som en bekreftelse på mistanken om at bestselgeren mangler filosofisk kompetanse: «Precht macht dumm» fastslår Die Zeit i anmeldelsen av første sending og oppsummerer dermed mottakelsen i flertallet av de store avisene. Han er nå, kanskje mer enn før, blitt en representant for filosofi gone bad for mediene; en fyr som, samtidig som han av millioner i befolkningen (inkludert seg selv) betraktes som en «filosof i utenrikstjeneste», med stor iver blir rakket ned på av «sine egne».

Kritikken av Precht kan til tider ligne en heksejakt – noe som til dels kan forklares med at han, både i sitt utseende og væremåte, legemliggjør klisjeen på en medieskolert intellektuell: han er lettere arrogant, kler seg i dress uten slips, er høy og slank, har et pent ansikt med et tjukt lag mørkt hår rundt – og kritikken som rettes mot ham avviser han som misunnelse. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at en person som Precht også representerer noe langt mer skremmende: Han forenkler argumenter og problemstillinger uten å føle seg forpliktet til å komplisere dem igjen, og han hyller det å «snakke i øyehøyde» med publikum, som om den eneste utfordringen til filosofien i dagens samfunn er filosofenes manglende formidlingsevner. Dermed er han med på å forandre betingelsene for filosofien i offentligheten. For hvorfor kan ikke alle filosofer bare vente med å ta ordet til de har en ferdig tese å selge?

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.