Tilfellet Kunstkritikk

INTERVJU. Nettidsskriftet Kunstkritikk feirer ti år – og redaktør Jonas Ekeberg takker for seg.

I sommer kom nyheten om at Jonas Ekeberg gir seg som ansvarlig redaktør av Kunstkritikk, i dag trolig Nordens mest betydningsfulle kanal for omtale av samtidskunst. Under Ekebergs ledelse har redaksjonen vokst fra en til fem ansatte, og årsbudsjettet har økt til den i tidsskriftsammenheng svimlende summen 3 000 000 kroner. Vagant fikk tak i kollega Ekeberg på kontoret i Kunstnernes Hus for en prat om hva som har skjedd med nettsiden i hans fire år som redaktør – og hvorfor.

Kunstkritikk har i din tid blitt et tverrnordisk forum, og påbegynt utgivelsen av en engelskspråklig avis. Hvilke utviklingstrekk er dette et svar på?

– Satsningen er et svar på demonteringen av den nordiske kunstoffentligheten på 00-tallet. Den nordiske kunstsamtalen sto sterkt etter andre verdenskrig: Man etablerte den nordiske paviljongen i Venezia, nordiske biennaler, nordiske tidsskrifter og, ikke minst, et nordisk kunstsenter på Sveaborg utenfor Helsingfors i 1978. I løpet av 00-tallet ble alt dette avviklet. Årsaken lå både i populistisk kulturpolitikk og i globaliseringen, med billigere flybilletter og et voksende Internett.

– Og denne utviklingen ville du motvirke?

Ja, etter min mening trenger vi tydelige supplementer til den globaliserte kunstoffentligheten. I dag reiser mange mer enn gjerne til Istanbul for å besøke en biennale, mens de aldri kunne drømme om å oppsøke en tilsvarende hendelse i Gøteborg – altså en slags omvendt provinsialisme.

– Hva blir kunstkritikken tilført av et nordisk perspektiv?

– Man får en annen intellektuell tradisjon å spille på, og et mer sammensatt kunstnerisk og kulturpolitisk bilde å forholde seg til – noe som er viktig for en kritikk med ambisjoner om å bevege seg fra verksnivå via institusjonskritikk til en større sosial og politisk sammenheng. Dette gjør det lettere å kritisere for eksempel den spektakulære installasjonskunsten som en del skandinaviske kunstinstitusjoner dyrker, fra Olafur Eliasson til Ai Weiwei, eller alle slags avpolitiserte kunstfestivaler, som København Kunstfestival. Slike diskusjoner kan være vanskelige å reise lokalt; for at meningsutvekslingene skal bli gode, trengs en større offentlighet, som ikke er for diffus, styres av den globale kunstøkonomien eller har sitt utspring på den andre siden av kloden.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

– Hva forteller nettstatistikken: Orienterer også leserne seg på tvers av språkgrensene, eller er trafikken mer nasjonalt orientert?

– Slik statistikk kan være lett deprimerende lesning. Men flere av de mest leste sakene har et skandinavisk tilsnitt, for eksempel ved at en svensk institusjonsleder i Oslo er intervjuet, en norsk redaktør har skrevet om kunstmessene i Stockholm eller en dansk kunstner har omtalt den norske kunstscenen. Henrik Plenge Jakobsens «Tilfældet Oslo» er riktignok den eneste artikkelen som har kommet seg inn på topp 50 både i Sverige, Danmark og Norge – den er til gjengjeld den mest leste artikkelen i år. Jeg mener uansett at det kunstfaglige utbyttet og dristigheten i en nordisk satsning forsvarer det vi gjør, nær sagt uavhengig av lesertall.

– I sin tid sørget du for at Billedkunstneren skiftet navn til Billedkunst, og at avisa ble overveiende nyhetsorientert. Også Kunstkritikk legger stor vekt på korte, informative saker. Dere har heller ikke veket unna populære, noen vil si tabloide, teksttyper, som de årlige, oppsummerende rundspørringene?

– Når man ser sine egne lesertall blir man fort interessert i å undersøke hvordan man kan tiltrekke seg nye lesere. Vår hovedstrategi har vært å vise utholdenhet; vi har tenkt at vesentlig kritikk supplert med nyheter og kommentarstoff over tid vil trekke lesere til Kunstkritikk. Dette har vist seg å være riktig – bare fra 2012 til 2013 har vi hatt en økning på rundt 28 % i lesertallene. Men det stemmer at vi har kommet med enkelte populariserende utspill, blant annet rundspørringene. Disse skiftet karakter da Kim West kom inn som svensk redaktør: Han var kategorisk imot å lage noen slags objektiv kåring av årets beste utstillinger, men kunne akseptere at vi stilte det samme spørsmålet til utvalgte fagfolk. I dag vil jeg si at vi publiserer noen av våre beste tekster i julekalenderen, der vi hvert år ber 24 fagfolk kommentere årets viktigste utstillinger, publikasjoner og hendelser i kunstlivet. Når det gjelder nyhetene, dreier det seg om hard forretningsstrategi: Kunstfeltet er blitt ekstremt nyhetsdrevet de siste 10-15 årene, folk oppdaterer seg kontinuerlig på kulturpolitikk, hvem som stiller ut hva hvor, hvem som kuraterer her og der og direktører som kommer og går. Vi har satset på nyheter fordi vi mener at alt dette er et uttrykk for vesentlige tendenser i kunstfeltet – og fordi vi ønsker å holde på leserne og annonsørene.

– Tidligere har du stått bak tidsskriftet Hyperfoto, og du var involvert i Fotogalleriet. Begge utviklet du til sentra for en mer konseptuell måte å arbeide med fotografiet på. Har du opplevd motstand fra enkeltbilledkunstnere grunnet at bakgrunnen din er fra en såpass tydelig retning innen samtidskunsten?

– Det stemmer at jeg har stått for en konseptuell, politisk og institusjonskritisk tilnærming til både fotografiet og samtidskunsten, men i alle de sammenhengene jeg har virket, inklusive Hyperfoto, har jeg vært opptatt av å se ulike kunstuttrykk i en historisk sammenheng. Jeg har også forsøkt å bygge bro mellom generasjonene. Derfor publiserte Hyperfoto omfattende artikler om blant andre Tom Sandberg og Per Berntsen, som begge kom ut av streit fotografi på 1980-tallet. Den sterkeste motstanden møtte jeg da jeg ble hyret inn for å fornye Billedkunstneren i 1999. Kritikken min av den konservative, fagforeningsstyrte kunstpolitikken ble ikke tålt av utgiveren, Norske Billedkunstnere. Styret måtte faktisk gå fordi de støttet meg. Jeg insisterte på at bladet som sådan var saklig og upartisk, men at jeg som redaktør måtte kunne ha profilerte meninger. Årsmøtet tenkte annerledes.

– Inntil du tiltrådte var Kunstkritikk kjent for høy kommentarfeltaktivitet. Ofte pågikk det sjikanøse feider der, ikke minst mellom ulike klikker, for eksempel rundt Galuzin Gallery/TAFKAG. Det kan se ut til at du har hatt et annet syn enn din forgjenger Ketil Nergaard på redigering av leserdeltakelsen?

– Jeg oppfattet det slik at den utflytende aktiviteten i kommentarfeltene bidro til å minske mulighetene våre til å rekruttere de beste skribentene. Før jeg gjorde endringer rådspurte jeg meg imidlertid med leserne. I en leserundersøkelse publisert 24. august 2009, tre uker etter at jeg hadde begynt i jobben, svarte kun ni prosent av leserne at kommentarfeltet var moderert på en god måte. Etter det innførte vi redigering av innleggene. Jeg synes ikke at det er annet enn rimelig at folk hindres fra å sjikanere hverandre i offentligheten.

– Samtidig bidro vel kommentarfeltene til at Kunstkritikk i den forrige redaktørperioden synliggjorde spenninger mellom ulike kunstneriske arbeidsmåter og grupperinger?

– Jeg har til tider misunt Ketil Nergaard de mer substansielle og engasjerte debattene han klarte å dra i gang. Jeg har nok jobbet mindre med iscenesettelse av diskusjoner – det har vært et kapasitetsspørsmal, rett og slett.

– I Norge har det ikke vært skikk for å la billedkunsten omtales kvalifisert i avisene og de andre massemediene, og derfor har vi heller ingen betydelig kunstkritisk tradisjon. Det finnes få kanoniske kritikere en ung kritiker kan bli fristet til å gå i dialog med. Opplever du dette som en hemsko i forsøket på å skape en kritisk samtale som ikke bare skal være rik på abstrakt terminologi og sortering av skoledannelser, men også på historiske henspillinger og varierte skrivemåter?

– Min drømmeskribent har god kunsthistorisk, teoretisk og politisk oversikt, drives av et selvstendig prosjekt som kritiker og kan levere to til fire kritikker hver måned. De skribentene har det ikke vært mange av. Når kunstkritikken står sterkere i både Sverige og Danmark, er årsaken først og fremst tradisjonen, den arven man har å bygge på. Jeg tror at kritikerne stiller høyere krav til seg selv og hverandre i våre naboland. De har dessuten flere skribenter å velge mellom, ikke minst blant PhD-stipendiater og andre forskere. I Norge er det snarere slik at når du er kommet inn i forskningen, forsvinner du fra offentligheten. Her holder de erfarne skribentene seg litt unna, den viktige mellomgenerasjonen uteblir og de nye navnene forsvinner inn i kurateringen så fort de får sjansen. Jeg skylder de skribentene som har holdt ut en stor takk for bidragene deres til Kunstkritikk disse arene.

– Redaksjonelt har dere lagt dere på en ganske representativ linje, noe den betydelige støtten fra Norsk kulturråd nok legger opp til. Nå som du forlater Kunstkritikk, vil du da føle deg friere til å komme med klarere utmeldinger om hva som er vesentlig og uvesentlig innen den samtidige kunstproduksjonen – til å kanonisere visse samtidskunstnere?

– Det er selvfølgelig smigrende at du etterlyser at jeg kanoniserer kunstnere, men det ligger vel også en mild kritikk i et begrep som «representativ linje». Hensikten med en myk linje, der skribentene ofte har valgt tema for kritikkene sine, har først og fremst vært å bygge en institusjon, ut fra den tanken at norsk og nordisk samtidskunst er et felt av kritisk aktivitet som fortjener grundig oppmerksomhet. På den måten er nok Kunstkritikk blitt mer en avis for det kritiske kunstfeltet enn et skarpt profilert tidsskrift. Denne strategien er ikke tilfeldig. Samtidskunsten er til tider sårbar, både i det offentlige ordskiftet og i politikken. Målet for meg har vært å styrke feltet, og å bidra til at den nordiske kritikken skal holde et høyt nivå, ikke å fremme mitt personlige kunstsyn. Det vil jeg helt sikkert gjøre i andre sammenhenger senere.

Nettidsskriftet Kunstkritikk åpnet høsten 2003 og publiserer kritikk, kommentar og nyheter fra kunstfeltet. I 2011 ble Kunstkritikk utvidet med redaksjoner i Danmark og Sverige. Ansvarlige redaktører har vært Jon-Ove Steihaug (2003–2005), Ketil Nergaard (2005–2009) og Jonas Ekeberg (2009–2013).

Facebook

Twitter