Tilbake til fremtiden

Er det fortsatt mulig å tenke seg en annen verden etter debattåret 2010? En queerteoretikers forsøk på å orientere seg i norsk samtidshistorie i lys av Hjernevask-debatten.

Tidligere publisert i Vagant 1/2011.

Første forsøk: Festen er over, sent ute (igjen)

Et «queer-teoretisk hegemoni» er forbi i Norge, leser jeg i Morgenbladet 2. juli 2010. Kulturredaktør Lena Lindgren gjør opp status etter måneder med Hjernevask-debatt:

Paradigmeskiftet er absolutt. Prøv å si setningen: Afghanistan-krigen finner ikke sted. Eller: Alt er tekst. Eller: Biologisk kjønn finnes ikke. Du kommer ikke til å ha suksess, det lover jeg. Postmodernismens læresetninger er ikke lenger grensesprengende, bare litt flaue.1

Lindgren skriver frem en historie om postmodernismens luftige svev mot toppen av Norges vitenshierarki, en oppdrift forårsaket av blant annet queerteoriens forførende «språklek». Men svevet har endt med et gedigent mageplask, og etter en runde i Harald Eias hjernevask-maskin, har «tankespinnet» endelig blitt erstattet av «Sannhet» med stor S. I Lindgrens drama har tre generasjoner hovedrollene:

[E]n viss gjeng kan ikke late som de ikke mente det de sa. Det er de som fant den opp. Hvis vi forenkler norsk postmodernisme ned til tre tiårige kull, kan vi kalle dem pionerene. De er i dag mellom 50 og 60 år. Det neste kullet er formidlerne, som i dag er mellom 40 og 50. Så er det kritikerne, som er involvert i postmodernismen gjennom en forlengelse og en avstandtagen, og som er mellom 30 og 40 år. Pionerene står og faller med det postmoderne verdensbildet. På gravene deres vil det stå at de skapte postmodernismen i norsk tapning. Agnes Bolsø (57 år gammel) er en slik figur. Lege og forfatter Espen Esther Pirelli Benestad (60), mannsforsker Jørgen Lorentzen (53), kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen (56), litteraturviter Arild Linneberg (58) og kunsthistoriker Siri Meyer (57) er i denne troppen. For dem var de postmoderne mantraene en så rystende og frigjørende erfaring at de ikke kan snu.2

De 50-årige pionerene som Lindgren hevder har styrt det postmodernistiske hegemoniet er fanget i fortiden. Nå er de avslørt som etterlevninger av en epoke vi andre for lengst har erklært passé. Og det er 30-åringene som har avslørt dem: heriblant Ole-Martin Ihle, Eias samarbeidspartner i Hjernevask. Norge er altså endelig befridd fra den postmodernistiske queerteoriens overherredømme. En prosess som har skapt problemer for blant andre Agnes Bolsø, som fremstilles som det fallende imperiums sjefsideolog:

Bolsøs nye bok Folk flest er skeive, med et eget bonusspor om ’Eia-prosessen’, er et eksempel på at postmodernismen er død som en sild. Boken kom forrige uke; det var minst fem år for sent. Hadde Bolsø vært raskere ute, ville hun fått ros for nyskapende teoriproduksjon. Nå vekker fremstillingen ’medynk’.3

For fem år siden hadde en queerteoretiker som Bolsø altså vært en pioner, men nå – hele to «generasjoner» senere – har Lindgren kun «medynk» for disse forskerne som er fanget i sitt eget nett.

Foto: Bonnie Fortune

Lindgren er ikke alene om fortellingen om postmodernismens fall i Norge, der queerteori spiller en nøkkelrolle. Allerede i oktober 2009, da første runde av Hjernevask-debatten så vidt var i gang, skrev sjefredaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, frem en lignende dramatisk historie. Braanen uttrykte glede over det han kalte «et forsinket oppgjør med det postmoderne hegemoniet i deler av akademia og kulturlivet på 1990-tallet. Dette hegemoniet antok på noen områder hybrislignende dimensjoner», skriver han, og eksempelet på dette er, ikke overraskende, queerteori: «Avledet av dette hegemoniet fikk vi ulike teoretiske retninger, som for eksempel ’queer theory’, der noen teoretikere overmodig insisterte på at biologisk kjønn knapt fantes.»4 likhet med Lindgren synes heller ikke Braanen at begravelsen av queerteorien er «noe å felle tårer over», ettersom «[m]ålet er (…) å få tilbake en sunn og sannhetssøkende kultur, både i akademia og offentligheten, der man oppmuntrer til produktiv og livgivende meningsbrytning på tvers av fagskiller.»5

Queerteorien har med andre ord ødelagt den offentlige debatten. Kampen for å avløse queerteoriens hegemoni med en sunn og sannhetssøkende kultur finner vi ikke bare hos redaktørene i Morgenbladet og Klassekampen. Som respons på kritikken fra blant andre Agnes Bolsø om at hun følte seg misbrukt og tråkket på i Hjernevask, uttalte Harald Eia i et intervju sitert i den kristen-konservative avisen DagenMagazinet: «Hvis du er en diktator som har styrt skuta i mange år, er du kanskje ikke like mottakelig for kritikk.»6

Historien om queerteoriens rise to power og dens påfølgende fall ved «Sannhetens revolusjon» gikk igjen i norske medier i 2010. Fagbladet Forskningsetikk utgav i fjor sommer et temanummer om kjønnsforskning under overskriften «Dogmatisk?», med queerteori i sentrum. Her intervjues den renommerte historikeren Øystein Rian om sitt møte med queerteoriens forvaltere – en «oppsiktsvekkende dogmatisk» gruppe, forteller han, som «ligner mer en sekt enn et forskningsmiljø»7 Rian hevder at queerteori har ødelagt norsk homoforskning, og går sterkt ut mot teoriens mangel på empiri og dens dogmatiske tro på at seksualitet kan velges fritt. Det er også dette synet som presenteres i journalist Siw Ellen Jacobsens faktarute i bladet.8

Rians beskrivelse av de suspekte, sekteriske queerteoretikerne går igjen i journalist Arnt Folgerøs kronikker mot queerteori i både Aftenposten og på Document.no, hvor han hyller Eia og Ihles evne til å «slå sprekker i veggene på det ‘okkulte’, norske kjønnsforskningsloftet».9 Slike mytisk-klingende adjektiver finner vi også, noe mer overraskende, i Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås’ kritikk av queerteori i et intervju i Klassekampen.10 Til tross for at Åmås påpeker viktigheten av en kritisk seksualitetspolitikk, går han ut mot queerteoriens «ønsketenkning» som ikke tar utgangspunkt «i virkeligheten og i fakta». Dessuten: «Jeg kommer ikke i farten på noen skeive teoretikere i Norge som skriver engasjert og forståelig. De bruker et helt fryktelig og uinntakelig stammespråk.»11

Queerteoriens «stammespråk» er et tema også i Eia og Ihles bok Født sånn eller blitt sånn?, hvor vi kan lese følgende introduksjon til feltet:

Agnes Bolsø og andre kjønnsforskere som befatter seg med homofili i dag, kalles ofte queer-teoretikere. Av alle akademiske teorier er den en av de mest ugjennomtrengelige for utenforstående. Ikke minst fordi queer-teoretikerne formulerer seg i et språk som er nesten umulig å forstå. (…) Dette perspektivet på seksualitet er ikke bare forbeholdt akademiske elfenbenstårn. Det har også satt sitt preg på offentlige utredninger om homofili.12

Queerteori har altså ikke bare tatt over universitetet – «elfenbenstårnet» –; den har også trengt inn i maktens korridorer.13 Det er med andre ord gode grunner til å ikke bare slå sprekker i queer-hegemoniet, men å knuse det.

Hvis vi hurtig oppsummerer hvordan queerteori fremstilles i den offentlige debatten, vil det ikke herske mye tvil om hva fornuftige mennesker vil støtte. «Queer-hegemoniet» beskrives gang på gang som et virkelighetsfjernt, abstrakt, overmodig, uforståelig, okkult, sekterisk, diktatorisk, politisk korrekt og ideologisk stammespråk med bolig i det akademiske elfenbenstårn. Det nye hegemoniet, som skal erstatte queer, er derimot sannhetssøkende, sunt, konkret, realistisk, virkelighetsnært, objektivt, modig, nøytralt, seriøst, common sense-orientert, preget av harde fakta og ordentlige sannheter.

Det er med andre ord «i overkant sprøtt», for å si det med Lena Lindgren, å arbeide med queerteori – en teori som alle kan se er langt ute. Faktisk er den så langt ute at den ikke kan forstås. Fra beskrivelsene å dømme fremstår den queerteoretiske sekten litt slik Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen tidligere har portrettert danskene i en Ut i vår hage-sketsj, der vi ser en rekke «dansker» som smiler og snakker til hverandre på dansk på en noe forvirret men på overflaten hyggelig måte, mens de vender seg mot kamera og roper på engelsk: VÆR SÅ SNILL! HJELP OSS! VI FORSTÅR IKKE SELV HVA VI SIER!

Siden queerteorien har blitt erklært uforståelig, er det kanskje ikke rart at nærmest ingen av kritikkene refererer til noen queerteoretiske tekster. Og utover Agnes Bolsø, har det heller aldri blitt klart hvem som skal ha ledet og utbredt det queerteoretiske hegemoniet i Norge. Mens Åmås ikke kan komme på noen som skriver forståelig, kjenner de andre kritikerne tilsynelatende ingen queerteoretikere overhodet. Navnet «Judith Butler» blir nevnt en gang i blant, men det som skrives gjør det klart at kritikerne aldri kan ha lest henne.14 Det er kanskje ikke så merkelig, siden det allerede er fastslått at ingen kan forstå stammespråket hennes.

Queerteorien i Norge synes altså å være en slags demon som kommer til overalt – fra universitetene til Stortinget –, som styrer oss, som har tatt over kontrollen. Men demonen er samtidig så uhåndgripelig og uforståelig at den ikke kan navngis, ikke refereres til, ikke utpekes. Allestedsnærværende er den likevel – og må derfor utdrives med makt. Queer-eksorsist Eia har her vært svært effektiv.

Hvordan passer så undertegnede inn i dette bildet? Hvis jeg skal forsøke å posisjonere meg i lys av Lena Lindgrens historie om generasjonskampen mot queerhegemoniet, der 50-åringene ble erstattet av 40-åringene og skutt i skoene av 30-åringene, er det ikke lett å vite hvor jeg som en syv-og-tyve-år gammel queerforsker passer inn. Hvor er tyveåringene i denne generasjonshistorien – har vi ikke kommet på banen ennå?

Når jeg leser norske aviser og tidsskrifter fra min bopel i København er det i hvert fall lett å konkludere at jeg er for sent ute. Jeg har rett og slett blitt født tre generasjoner for sent til å kunne ta del i det norske queerhegemoniet som nå, en gang for alle, er beseiret. For fem år siden – som Lindgren påpeker – kunne jeg kanskje ha vært inne i varmen, men nå er festen over, og jeg kan kun tusle rundt i ruinene av queerimperiet. Jeg er med andre ord en anakronisme – en queerteoretiker som ikke nådde toget da det gikk mot fremtiden med stoppesteder som SUNNHET, SANNHET og BIOLOGISK EVOLUSJON.

Nå er det ikke første gang queere fenomener blir ansett som avvikende fra historiens forløp. Når jeg leser Ihle og Eias versjon av den biologiske forklaringen på homoseksualitet i Født sånn eller blitt sånn? ligger det en lignende anakronismefigur på lur, ettersom mitt begjær etter menn nok skyldes en «arrestert utvikling» i hormonproduksjonen i fosterlivet. Evolusjonsperspektivet som det flørtes med i Eia og Ihles bok er ikke nytt, og har preget deler av sexologiens forståelse av homoseksualitet siden faget vokste frem på slutten av 1800-tallet.15 Homoseksuelle – så vel som ikke-hvite «Andre» (enten de var hetero eller homo) – ble på denne tiden beskrevet som nettopp levende anakronismer, underutviklede kropper som ikke fulgte den naturlige, fremskrittsrettede evolusjonen. Jeg er altså ikke ukjent med å bli fremstilt som en som er ute av tritt med samfunnets reproduksjon – men (hvite) homoer er langt fra de eneste som hindrer den progressive historiens fremadstormende bevegelse. Eia og Ihles nyrealistiske raseretorikk har også gitt rom for en tilbakekomst av eugenikkens raselære – mest eksplisitt i debattør Ole Jørgen Anfindsens bekymring for Norges fremtidige bæredyktighet ettersom innvandringen av ikke-hvite senker intelligensnivået i landet.16 Men hvordan føles det å bli fortalt at man er ute av sync med nåtiden og sakker et lands fremskritt? At man er et utdatert, levende historieobjekt? Hvilke følelser veller opp i én når man fremstilles som anakronistisk i mediene på denne måten: Raseri? Depresjon? Resignasjon?

Det er i alle fall lett å bli desorientert. For hvordan orienterer man seg politisk når det man trodde lå foran en, som en inspirerende mulighet, stadig vekk plasseres i fortiden, erklært «død som en sild»? Hjernevask-debatten har spilt seg ut som en kamp om historien – der redaktører og debattanter har levert en rekke utkast til en historisering, i betydningen avskrivning, av norsk kjønnsforskning generelt, og queerteori spesielt. Det er særlig tre aspekter det er verd å fremheve ved denne historiseringsprosessen:

For det første at fortellingen om queerhegemoniet i beste fall må kunne karakteriseres som kontrafaktisk historieskriving – en sjanger som betegner forsøk på å pønske ut hvordan historien kunne ha vært hvis ting hadde falt seg annerledes. Queerteori har aldri hatt fotfeste i norsk offentlighet – den har knapt nok blitt introdusert før den ble avskrevet. Godt nok har henvisninger til og enkelte diskusjoner av queerteori versert i norsk akademia i halvannet tiår, men det er vanskelig å argumentere (redelig) for at dette mangefasetterte teoretiske perspektivet har ledet an både kjønnsforsknings-Norge og det Cathrine Holst har kalt «den norske statsfeminismen».17 Å arbeide med queerteori og queeraktivisme i Norge har for mange av oss ofte vært en ensom affære, og mye tid har gått med til å forsøke å oppklare helt basale misforståelser og seiglivede vrangforestillinger. Det var nettopp den marginale posisjonen til denne tenke- og levemåten som for undertegnede var en av motivasjonene for å være med på å starte Trikster – Nordic Queer Journal så sent som i 2008 – det første forumet av sitt slag i Norge.18 Men selv om mange av oss har følt oss «usynlige» i offentligheten, har vi altså ifølge norske medier befunnet oss i maktens midte.

Dette fører meg til det andre punktet i historiefortellingene om queerteoriens hegemoni i Norge – nemlig at det ikke er queerteori det handler om. Hjernevask-debatten i Norge har kun i mindre grad dreiet seg om kjønnsforskning – og i hvert fall ikke om queerteori. Riktignok er det disse ordene som har blitt brukt, men jeg kan ikke se noen likheter mellom det som går under navnet queerteori i den norske debatten og de queerteoretiske arbeidene jeg har blitt inspirert av. Når jeg leser medienes reproduksjon av påstander om at queerteori – som alltid fremstilles som en enhetlig skole – mener at biologi og kropp ikke finnes, at alt er tekst, at seksualitet er valgfritt og kan byttes ut etter ønske, at begjær er en lett formbar størrelse, at sosial konstruksjon er synonymt med fri vilje og enkle løsninger, lurer jeg på hva slags «queerteori» det siktes til. Aldri oppgis referanser – annet enn til andre kritikere som sier det samme. Det er lite empiri og kildekritikk her. Jeg kjenner selv ikke til noen dedikerte eller seriøse queer-influerte forskere som hevder en eneste av de tingene som nevnes i debatten, og når jeg har forsøkt å konfrontere enkelte kritikere med spørsmål om hvor de har disse påstandene fra, har jeg ikke fått svar.19 Det er synd, fordi det hindrer en ordentlig debatt med mulighet for å lære noe for alle parter.

Overveldende mye går under navnet «queerteori» – tusenvis av internasjonale forskere bruker ordet «queer» i titler på papers og bøker innenfor totalt forskjellige fagdisipliner, fra biologi til sosiologi; fra kritisk psykologi til arkeologi; fra kritiske rasestudier til økologi. Det er med andre ord vanskelig både å forsvare og diskutere hva queer gjør og har gjort uten en viss lokalisering av det vi snakker om. Det finnes naturlig nok også forskning med «queer» i tittelen jeg ikke er enig i – men derfor forkaster jeg ikke queerteori og kjønnsforskning generelt. På samme måte som jeg ikke roper «alarm!» og krever at religionsvitenskap skal nedlegges fordi jeg ikke deler Hanne Nabintu Herlands verdenssyn.

I tekstene til forskere som for eksempel Judith Butler, Sara Ahmed, Jasbir Puar, og Elspeth Probyn brukes queerteori ikke til å avvise at biologi har betydning eller til å hevde at kroppen ikke finnes, eller at seksualiteten er valgfri.20 Man trenger ikke å lese lenger enn forordet til Judith Butlers innflytelsesrike bok Bodies That Matter (1993) for å finne advarsler mot en slik misforståelse av queerteoriens syn på kjønn og seksualitet: «[G]ender is not an artifice to be taken on or off at will and, hence, not a matter of choice».21 Den queerteoretiske kritikken av visse biologiske kjønnsmodeller og seksuelle kategorier undersøker hvordan vitenskap, språk, og kategorisering preger hvordan vi forstår og fortolker biologi og kropp, kjønn og seksuell identitet.22 Seksualitet og begjær er ikke lett formbare størrelser innenfor queerteori. Her erstattes ikke «arv» utelukkende med «miljø». En slik rigid motsetning lukker for å forstå menneskers komplekse væren i verden. Når kategorier som «homofil» og «heterofil» ikke er selvsagte størrelser i queerteoretiske analyser, er dette for bedre å innfange identitetens og begjærets historisitet og kompleksitet, som ofte beveger seg utenfor snevre båser og begrepsliggjøringer, og for å se på makt og eksklusjonsmekanismer som vitenskapelige så vel som politiske problemstillinger.

Når noen queerteoretikere snakker om biologisk kjønn som konstruksjon, er dette altså ikke det samme som å si at biologi ikke finnes eller at kjønn ikke har betydning. Snarere handler det om å sette fokus på det systemet som gjør kropp og begjær gjenkjennelig: Hva er det som gjør at noen kropper blir forstått som kvinnelige, andre som mannlige, mens intersex-personer for eksempel «korrigeres» for å bli forståelige i en biologisk tokjønnsmodell og transpersoner sykeliggjøres gjennom en komplisert diagnostiseringsprosess? Biologiens historie viser hvordan dens måte å analysere, begrepsliggjøre, se og forstå kroppen har endret seg radikalt gjennom årene – naturlig nok – og fortsatt strides det om hva som biologisk sett definerer kjønn: Kromosomer? Kroppskjennetegn? Hormoner? Genetikk?23 Å betrakte biologisk kjønn som «konstruert» er altså ikke det samme som å si at kjønnet er ubegripelig, falsk, eller ikke finnes. Konstruksjoner virker, de føles på kroppen. Queerteori er ikke imot biologien, men undersøker ofte hvordan biologiske modeller fungerer som sannhetsgarantier – uten hensyn til at dette er et vitensfelt hvis skiftende hypoteser bidrar til å bestemme hvilke kropper som blir sett på som forståelige, normale eller syke i samfunnet.24

Hvorfor disse aspektene ved queerteori aldri trekkes inn i debatten i Norge er det vanskelig å gi et enkelt svar på. Sikkert er det i alle fall at queerteori som sådan ikke har blitt introdusert for en bredere norsk offentlighet. Dens potensial ligger fortsatt i horisonten som noe vi kan strekke oss mot. Men når queerteori har blitt trygt plassert i historiens søppelbøtte må vi altså vende oss bakover for å gi den en fremtid.

Dette er et resultat av det tredje aspektet ved historieskrivingen om queerteoriens hegemoni i Norge – nemlig at fortellingen baserer seg på en ensporet, fremadrettet historieforståelse, hvor det ikke er plass til forskjellige og sameksisterende historier, teorier, perspektiver, sannheter, bevegelser, eller generasjoner. Her er det kun plass til frontløperne. Som Lena Lindgrens merkverdige fortelling impliserer: Hver generasjon har kun noen få år på å levere sitt bidrag før deres tid er forbi, og de for resten av livet er lenket til det de rakk å si i media. Folk kan ikke endre seg, virker det som; og forskere lærer aldri noe nytt. Som dominobrikker faller de etter hvert som nye generasjoner kommer til. Debatten har vært preget av et evolusjonistisk-lineært historiesyn – et perspektiv som ikke bare prioriterer, men fetisjerer fremskrittet, det «nye», det spektakulære, det som har mest retorisk kraft og bravur. Et historiesyn som er avhengig av å glemme, overse eller neglisjere alternative og sameksisterende historier for å kunne slå fast at fremskritt finner sted. Dette progressive historiesynet vil rydde alt av veien som sakker farten fremover, og nyansering og kompleksitet hører derfor nettopp fortiden til. For i det nye «Sannhetens hegemoni» er kompleksitet et skjellsord, her er det klare fakta som gjelder. I et slikt forenklet, resultatorientert og salgbart forskningsunivers fremstår queerteori – så vel som andre kritiske og kompleksitetsorienterte perspektiver – som en hemsko. Men dersom forskningen ikke skal ta opp vanskelige spørsmål og gi rom for nyanser og kompleksitet, hva skal den så gjøre? En av styrkene til queerteorien er nettopp at den har gitt oss redskaper til å stoppe opp og se nærmere på vedtatte sannheter om kjønn, seksualitet og begjær: Kan vi ikke tenke og handle og leve på andre måter enn status quo?

Queerteori er et norm- og maktkritisk perspektiv som ofte fungerer best i samspill med andre former for analytiske og metodiske tilnærmingsmåter. Jeg er med andre ord ikke ute etter å fremsette queerteori som en avantgarde innenfor seksualitetspolitikk; som en historisk arvtaker fra såkalt «tidligere» former for feministisk teori, homo/bi/trans-studier eller andre typer identitetspolitikk. Det er viktig å ikke skrive queerteori inn i en slik progressiv-evolusjonistisk historiemodell ettersom «none of these [other] stories are the past; these stories are continuing to happen in simultaneous and overlapping ways as we tell them», som Judith Butler påpeker i Undoing Gender.25 Queerteori trenger ikke å stå i opposisjon til identitetspolitisk arbeid, men den har ofte fokus et annet sted. Midt i rusen over nye rettigheter fungerer den ofte som en kritisk «gledesdreper», idet den stiller spørsmål om hvem som inkluderes og ekskluderes; også når maktsystemer, hierarkier og normer i samfunnet generelt så vel som innenfor homo- og queermiljøet er i endring.

Hjernevask-debattens ensporete historie om queerhegemoniets fall tydeliggjør hvordan våre tilsynelatende nøytrale begreper om fremskritt og tilbakegang, progressivitet eller stillstand knytter til seg verdihierarkier med politiske og ideologiske undertoner. Historier om hvor «vi» er nå, om hva «vi» går etter, hva «vi» orienterer oss mot er og blir en politisk kamparena.

Andre forsøk: It’s my party and I’ll cry if I want to

I november 2010 leste jeg meg systematisk gjennom Hjernevask-debatten for å skrive denne teksten.26 Etter å ha sittet i flere dager og lest intervjuer, artikler, kronikker og leserinnlegg i aviser og bøker og tidsskrifter, klarte jeg rett og slett ikke mer. Jeg satt der ved pulten min i delekontoret på Københavns universitet og gråt. Jeg fikk ikke til å arbeide og gikk hjem. De neste to ukene var jeg utslått. Kreftene syntes borte, og jeg følte meg uvel. Jeg var ikke syk fysisk sett, men klarte ikke å gjøre noe. Tanken på å sette meg til tastaturet for å skrive ga meg en følelse av vemmelse, og jeg ble dårlig bare av å se Eia og Ihles bok Født sånn eller blitt sånn? Jeg orket ikke å utsette meg selv for flere unyanserte og ufunderte angrep mot kjønnsforskning og queerteori.

Heldigvis har jeg enkelte strategier når jeg faller ned i slike mørke hull. Dette er nemlig ikke første gang forskning setter meg ut av spill. For noen år siden ble jeg – noe forsinket, vil noen kanskje mene – introdusert for den britiske musikeren Joan Armatrading, og hennes stemme har ofte fungert som en rettesnor i arbeidet med betente spørsmål. Gang på gang mens jeg forsøkte å komme i arbeid igjen, hørte jeg Armatradings fantastiske sang «Show Some Emotion» (1977):

Show some emotion
Put expression in your eyes
Light up
If you’re feeling happy
But if it’s bad
Then let those tears roll down27

Det er vanskelig å holde følelsene i sjakk når jeg leser hvordan queerteori og kjønnsforskning omtales i norske medier. For selv om jeg ikke har vanskeligheter med å dekonstruere historien – å se at det er en fiksjon som skrives frem, en myte som ikke har med virkeligheten å gjøre – så har jo konstruksjonen allikevel en enorm effekt. Repetisjonen av historien om queerteoriens tåpeligheter i artikkel etter artikkel får den til å fremstå som en sannhet, common sense. Historien gjør altså noe, og virkningen på meg personlig er at den setter meg ut av spill.

Samtidig føler jeg en viss skam over denne sterke reaksjonen. Det føles ikke riktig for en forsker å bli beveget av emnet sitt på denne måten. Betyr ikke dette at jeg er for tett på stoffet? Tittelen på queerteoretiker Eve Kosofsky Sedgwicks viktige essay går også igjen i tankene mine: «Paranoid Reading and Reparative Reading, Or, You’re so Paranoid, You Probably Think This Essay Is About You.»28 Og, ja, hvorfor tror jeg debatten i Norge har noe med meg å gjøre? Er jeg ikke bare en paranoid leser? Jeg har jo ikke blitt inkludert i diskusjonen, ingen av innleggene jeg har sendt til aviser har kommet på trykk. Allikevel føler jeg meg sårbar, og preges av at den aggressive og polariserte debatten ikke gir rom for tvil og ydmykhet, for sjenerøsitet og ordentlige faglige diskusjoner. Mediekjøret har begrenset rommet for den type fagkritikk som kan skjerpe og forbedre både norsk og utenlandsk queerforskning. Slik situasjonen har vært, har enhver form for kritikk risikert å bidra til den generelle demoniseringen av feltet – og frontene har blitt trukket skarpt opp. En eventuell kunnskapsdiskusjon har derfor blitt overskygget av en uproduktiv og forflatet mediekamp mellom fag- og vitenstradisjoner – en kamp som synes å foregå på ulike premisser ettersom enkelte former for empirisk, «faktaorientert» forskning omfavnes ukritisk av mediene som samfunnsrelevant, mens kjønnsforskere generelt sees under ett og plutselig må begrunne sin eksistens på grunn av et tendensiøst klippet tv-program. Jeg merker hvordan temperaturen i blogger og tidsskrifter får meg til å ta forholdsregler og safe i tekstene mine, og helst vil jeg holde meg vekk fra offentligheten. Mine følelsesmessige reaksjoner er kanskje ikke «vitenskapelige», men de reflekterer likevel den eksistensielle – personlige, faglige og politiske – investeringen som nettopp er blant queerteoriens styrker: at den, i motsetning til medienes framstilling av et abstrakt og livsfjernt språkspill, tar vårt individuelle og kollektive hverdagsliv på alvor.

Jeg er i hvert fall ikke den eneste som har vendt meg mot Joan Armatrading for å kunne forholde meg til følelser i akademia. Den svenske feministiske teoretikeren Annelie Bränström Öhman skriver følgende i et essay med tittelen «‘Show some emotion!’ Om emotionella läckage i akademiske texter och rum»:

det [är] väl få arbetsplatser som genomsyras av en sådan känslodramatik i vardagen som just universiteten. Men […] universitetet [är] en förnuftsinriktad värld som vanemässigt förpassar alla starka känsloyttringar till kulisserna […] Nej, tårar anses sällan bära ett argument. Och det tar tid att komma skammen förbi.29

Öhman skriver om hvordan følelsesmessige utbrudd ofte møtes med den avvæpnende responsen «jammen, hvorfor tar du det så personlig?» Det personlige har en ambivalent posisjon i akademia – hva som får stempelet «personlig» er kontekstavhengig. Öhman henviser til feministiske kamper mot følelseshierarkier og deres kjønnete aspekter, der sinne ofte kan fungere godt for menn som for eksempel Eia, mens sinte feminister blir avskrevet som nettopp sinte feminister. Kritikk er viktig, men det er mange måter å kritisere på. Noen debatter ødelegger tenkingens vilkår, de svekker evnen til å forestille seg hva som er mulig. Og det er dette demoniseringen av queerteori i Norge risikerer å ende opp med – en avkobling fra det som kan tenkes som fornuftig, mulig, og ønskverdig.

Min følelsesmessige reaksjon på debatten i Norge handler ikke bare om meg. Jeg er overbevist om at det jeg har lidd under, er det den queerfeministiske aktivistgruppen Feel Tank Chicago kaller «politisk depresjon». Ett av deres slagord lyder: «Depressed? It might be political!»

Feel Tank Chicago ble etablert i 2002 og har siden da arrangert en rekke seminarer, kunstprosjekter, debatter og andre aktiviteter, heriblant den årlige «parade of the politically depressed», som tar form av det de kaller depress-ins i sentrum av Chicago.30 Her sitter eller tusler de rundt i det offentlige rom i badekåper og tøfler under slogans som «Exhausted? It might be politics!», «Against Collateral Depression», «Feel this!», og «Utopia now!» Aktivistgruppen – med avdelinger i Austin og New York – har sitt utspring i forskningsnettverket Public Feelings, som i over ti år har analysert følelsenes sentrale rolle i det politiske rom, og manifestasjonene av globale problemstillinger og historier i hverdagslivet. Nettverket spør seg hvordan ofte uhåndgripelige størrelser som kapitalisme, finanskrise, sexisme og strukturell rasisme preger mulighetsbetingelsene for våre kropper og liv.31 At følelser ofte brukes og manipuleres, og får en stadig større innflytelse på det politiske liv, er velkjent. Denne situasjonen krever imidlertid at vi tar dem alvorlig, og ikke bare søker å overse eller rydde dem av veien på grunn av drømmen om en utelukkende rasjonell offentlig debatt. Det er slike spørsmål Feel Tank arbeider med, uten at de verken romantiserer eller rasjonaliserer følelser. Mange har lang erfaring fra feministisk organisering, aids-aktivisme og queerkamp i USA – og flere var med i aktivistgrupper som ACT UP og QUEER NATION, hvor sorg og fortvilelse over hiv/aids-krisen fungerte som en motor i kampen mot den amerikanske regjeringens homofobi og mangeårige neglisjering av epidemien.32 Feel Tank kritiserer hvordan det politiske og akademiske feltet privilegerer følelsesuttrykk som det beherskede og distanserte, mens andre uttrykk sykeliggjøres og delegitimeres. De minner oss om at hverdagens følelser, kriser og problemer har en politisk dimensjon som kan danne grobunn for kollektiv handling og solidaritet.

Feel Tanks aksjoner inngår i det man innenfor samfunns- og kulturteori kaller den affektive vendingen, som har satt fokus på følelser og affekters betydning i dagens politiske landskap.33 Som Deborah Gould forklarer i Political Emotions – en bok som baserer seg på en av Feel Tank Chicagos konferanser – handler det nettopp om å studere hvordan følelser kan skape politiske bevegelser, men også hvordan følelser stopper handling, produserer stillstand og passivitet.34

Vilkårene for sosial mobilisering står også i sentrum for den seneste boken til den britiske feministiske sosiologen Angela McRobbie, The Aftermath of Feminism(2009).35 Her retter hun søkelyset mot både historiens og følelsenes rolle i dagens kjønns- og seksualitetspolitikk. McRobbie påpeker at det ikke holder å snakke om «tilbakeslag» for feminismen i Vesten i dag, ettersom det er langt mer kompliserte og motsetningsfulle bevegelser vi ser utspille seg. Med utgangspunkt i situasjonen i Storbritannia, viser McRobbie hvordan feministisk retorikk ofte blir tatt opp og brukt av makthaverne, som dermed skaper et bilde av en kjønnskamp som har nådd sitt mål og derfor ikke lenger behøver en plass på den politiske dagsorden. Men den nyliberale politikken som føres er ikke preget av feministisk tankegods i verken sosialistisk eller liberal tapning. Parallelt med fremstillingen av feminismen som utdatert og overflødig, settes kjernefamilien og strømlinjeformede konsumenter i høysetet, og mulighetsrommet for alternative levemåter innsnevres. Feminismen gjøres altså nærværende i samfunnet ved å bli omtalt som en realisert utopi, og hvis feministisk kritikk trekkes frem, avvæpnes den ved å bli satt i relasjon til en monstrøs spøkelsesaktig feminismehistorie om rasende mannshatere, som vekker gremmelse og avsky.

I mine øyne er det en lignende dobbeltbevegelse vi ser i den norske diskusjonen om kjønnsforskning og queerteori. Queerteori har blitt tatt inn i varmen og plassert i samtidshistoriens midte, men kun for å kunne si at vi må bli kvitt den. McRobbie kaller denne strategiske bruken av feministiske spøkelser for «disarticulation», en avkoblingsstrategi med klare politiske effekter: Den setter generasjoner opp mot hverandre, den vanskeliggjør samarbeid på tvers av identiteter og politiske prioriteringer, og avskjærer kampsaker som rasisme fra sexisme og heteronormativitet.36 Det vanskelige med denne situasjonen er at det ikke holder å rope at en feministisk, antirasistisk eller queer verden ligger i horisonten som noe det er verdt å kjempe for – fordi vi stadig blir fortalt at disse kampene allerede har vært utkjempet og derfor på ingen måte lenger er nødvendige. Det er også dette som har vært det uhyre effektive grepet bak Hjernevask: I boken og programmet iscenesetter Eia seg som en i utgangspunktet konstruktivistisk sosiolog, og Ihle som en politisk-korrekt sosialantropolog innenfor afroamerikanske studier.37 De tegner et bilde av en dannelsesreise: Fra å være «selvsagte» queer-, feministisk- og anti-rasistisk inspirerte konstruktivister, til å oppdage at «hegemoniet» de har levd under er en løgn. Fordi de tilsynelatende har omfavnet feminismen er Eia og Ihle rustet til å ta på seg ansvaret for å si at feminisme og queerteori er unødvendig og til og med skadelig for dagens samfunn.

Hvis det hadde vært slik at queerteoretikerne var diktatorer som styrte landet – eller i hvert fall universitetene – hadde det nok vært all grunn til å felle dem. Men slik er det ikke. Skal vi få queerteoriens fremtid tilbake må vi skrive andre historier. Vi må ta opp igjen de uferdige og uløste kampsakene som prematurt har blitt henlagt til historiens arkivskuffer.

Tredje forsøk: Fremtiden kommer ikke av seg selv

«Redd homohistorien!» leser jeg på hjemmesiden til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) sommeren 2010. På sekstiårsdagen for den norske «homobevegelse» i organisert form («Forbundet av 1948» holdt sitt første konstituerende møte i Oslo i 1950), lanserte LLH en kampanje for å få noen til å ta på seg den viktige oppgaven å skrive den norske homobevegelsens historie. Flere av deltagerne på seminaret «Homohistorien – De som har gått foran oss», som LLHarrangerte på Litteraturhuset 24. juni i fjor, forteller nettmagasinet Gaysir om betydningen av å redde det som reddes kan av homohistorien.38 For selv om det er gjort viktige enkeltnedslag, finnes det ennå ingen helhetlig gjennomgang av denne politiske bevegelsens kronglete, kompliserte og ofte effektive og vellykkede arbeid. Og dette er en viktig oppgave, for som daværende leder for LLH, Karen Pinholt, påpekte i en kronikk i Aftenposten, haster det å få samlet inn historier før folk tar dem med seg i graven.39 Det er ikke lett å skrive om sosial aktivisme og politiske bevegelser – særlig ikke om homobevegelsen, som kjempet for en seksualitetsform som var kriminalisert frem til 1972 og sykeliggjort et tiår lenger. Arkivmaterialet er sparsommelig, som Pinholt presist beskriver det:

Dekknavn, møter som fant sted i dypeste hemmelighet, navnelister som ingen utenforstående måtte få se, livslange kjærlighetsforhold som ikke engang nærmeste familie visste om. Bruddstykker av norsk homohistorie. Noen stikkord som gir et ørlite glimt inn i en ganske nær fortid. En fortid som få vet noe om og som nå er i ferd med å gå tapt.40

LLHs kampanje gir oppmerksomhet til en annen side av historiekampen: det smertelige tapet ved å ikke være i besittelse av alternative fortellinger. Pinholts tekst så vel som intervjuene med seminardeltagerne på Gaysir viser et begjær etter historier, et ønske om å huske dem som kjempet før oss. Spenningen mellom å ville være med i historien – men ikke være historisk i betydningen «forbi» – finner vi formulert i et av LLHs bannere som var inkludert i fjorårets parade i Oslo under Skeive dager: «Historien kommer ikke av seg selv – det gjør ikke fremtiden heller.» Slagordet er viktig, fordi det markerer at historien ikke følger rette linjer.

At LLH maner til kamp for å redde homohistorien akkurat nå, er ikke uten betydning. Det kan være fristende å se dette i lys av at flere av organisasjonens mest kjente saker har fått gjennomslag, heriblant kjønnsnøytralt ekteskap. Men det er viktig å påpeke at homohistorien ikke er en avsluttet historie. Seire er sårbare, og rettigheter kan lett mistes – det krever ikke mer enn en ny regjering for å endre for eksempel ekteskapsloven. Dessuten har mange fortsatt ikke rettighetene på sin side: Smittevernsloven diskriminerer hiv-positive, diagnostiseringen av transpersoner fremstiller dem som psykisk syke og Rikshospitalets diagnosemonopol ekskluderer mange fra offentlig hjelp – for bare å nevne noen viktige rettighetsbaserte problemstillinger som LLH og andre aktivistgrupper arbeider med i disse dager.

Arbeidet for å sikre homo-, bi- og transpersoner rettigheter, er viktige kampsaker mange av oss er engasjert i. Men rettighe- ter er ikke endemålet for queerteorien og -aktivismen. Queerpolitikk retter blikket mot hvordan kjønn og seksualitet leves og forhandles på tvers av alle kategorier. Det er ikke bare «skeive» som preges og formes av det heteronormative systemet vi lever i – mange «heteroer» kjemper også med forventninger og krav knyttet til kjønn og seksualitet, noe tittelen på Agnes Bolsøs pamflett, Folk flest er skeive (2010), indikerer.41 Målet er vel å merke ikke å utviske forskjeller, relativisere sex, eller «frigjøre» oss fra alle normer, slik noen kritikere har hevdet.42 Enhver organisasjonsform vil alltid styres av normer og strukturer – som noen finner livgivende, andre kvelende. Utfordringen er å ikke lage lover for alle på måter som kun er levelig for noen.43 Det økende politiske og samfunnsmessige fokuset på parforhold, ekteskap og familie (homo så vel som hetero) gjør ikke hverdagen lettere for dem som strukturerer livet på andre måter, uten barn eller partner. Queerperspektiver kobler også kjønn og seksualitetspolitikk opp til andre politiske områder, og gjør spørsmål om for eksempel kjernefamiliens rolle i norsk integrasjonspolitikk, økonomisk ulikhet og effektene av strukturell rasisme og islamofobi til sentrale problemfelt for queerteoretiske analyser.44 I en tid hvor innvandring fremstilles som en trussel for den (underforstått hvite) «homokampen» i Norge, er det ekstra viktig å utvikle analyseredskaper som kan spore forbindelseslinjene mellom rasialisering, kjønn og seksualitet. Queerpolitikk er også anti-rasistisk politikk, og vi har ikke vunnet mye hvis vi lar homorettigheter bli et «særnorsk» fenomen som kan brukes «som skyts mot norske muslimer og for å trekke opp grenser for hva slags forskjeller det norske samfunnet kan leve med», som Stine Helena Bang Svendsen og Annika W. Rodriguez presist har formulert det.45 Slike motsetninger skygger for reelle problemstillinger, og vanskeliggjør arbeidet med «å finne en felles plattform for frigjøring og solidaritet, spesielt for skeive som gjerne vil tilhøre begge miljøer».46 En av queerteoriens styrker er at den åpner opp for å tenke sammenhenger mellom politiske spørsmål som ofte ellers holdes adskilt. Hvor den fører oss hen, er det heldigvis ikke alltid lett å forutsi.

Å ha historien som et aktivistisk arbeidsfelt er nødvendig for fortsatt å kunne tenke og forestille seg alternative måter å leve på. «The here and now is a prison house», skriver queerteoretiker José Esteban Muñoz i boken Cruising Utopia (2009).47 Setningen står som en påminnelse om at situasjonen her og nå ikke er levelig for de mange som er i en annen situasjon enn de privilegerte som har jobb, bolig og sikkert statsborgerskap. Men den viser også til nødvendigheten av å tenke utover nåtidens politiske horisont, redusert til pragmatiske løsninger og hurtige reformer i dagens evige valgkampspolitikk. Det er nok av dem som mener snakk om «alternativer» til status quo lukter gammel, ja, utdatert revolusjonær naivisme. Men det er på tide at vi slutter å være redde for å fremstå som avleggse og gammeldagse i mediene, og igjen forsøker å forestille oss alternative politiske og sosiale strukturer. Og det er på høy tid at vi anerkjenner at queerteori drives frem av ønsket om å endre samfunnet her og nå, slik at det blir levelig for alle: Kall det gjerne «ønsketenkning».

1Lena Lindgren, «Anonyme analytikere og smertelige kjønnsskifter», Morgenbladet, 02.07.10, s. 4–5.

2 Ibid.

3 Ibid.

4 Bjørgulv Braanen, «Et forsinket oppgjør?», Klassekampen, 10.10.09, s. 2.

5 Ibid.

6 Raymond Haslien, «Kaller forskere diktatorer», DagenMagazinet, 28.09.10.[dagenmagazinet.no/Nyheter/ Samfunn/tabid/248/Default.aspx?articleView=true&Module Id=63118].

7 Siw Ellen Jacobsen, «Queer theory: En teori eller dogme?», Fagbladet Forskningsetikk, nr. 2, 2010, s. 6.

8 Siw Ellen Jacobsen, «Født sånn eller blitt sånn?», Fagbladet Forskningsetikk, nr. 2, 2010, s. 4.

9 Arnt Folgerø, «Hvor rent vasket Hjernevask?», Document.no, 02.06.10. Se også Folgerøs tidligere angrep på queerteori, «Intetkjønnssamfunnet», Aftenposten, 15.11.08 [aftenposten.no/meninger/kronikker/article2772269.ece] .

10 Sandra Lillebø, «– Trenger homo-grenser», Klassekampen 25.06.10.

11 Ibid.

12 Harald Eia og Ole-Martin Ihle, Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker (Oslo: Gyldendal, 2010), s. 206, 207.

13 Eia og Ihles argument for at queerteori preger regjeringens kjønns- og seksualitetspolitikk knyttes til deres lesning av Stortingsmelding nr. 25 (2000- 2001), hvor de mener å finne et queerinspirert, «flytende» seksualitetsbegrep. Stortingsmeldingen er basert på Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) sin omdiskuterte rapport «Levevilkår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn» (1999). Tatt i betraktning at en av hovedforfatterne av levevilkårsundersøkelsen, Bera Ulstein Moseng, er blant norsk homoforsknings mest innbitte kritikere av queerteori, er det nesten parodisk at det er nettopp hennes arbeid Eia og Ihle trekker på. En rekke queerteoretisk informerte kjønnsforskere har dessuten rettet skarp kritikk mot rammeverket for levevilkårsundersøkelsen (som ifølge Eia og Ihle viser statens institusjonalisering av queerteoretisk tankegods), men dette synes å ha gått dem hus forbi. For kritiske lesninger av levevilkårsundersøkelsen og statens kjønns- og seksualitetspolitikk, se Agnes Bolsø, «Mission Accomplished? Gay Elitism and the Constant Misery of a Minority», Trikster – Nordic Queer Journal, nr. 1, 2008 [trikster.net/1/bolsoe/1.html]; Tone Hellesund, Identitet på liv og død(Bergen: Scandinavian Academic Press, 2009); Siri Lindstad, «Da homo-Norge gikk i svart», Lambda Nordica, nr. 1, 2009, s. 85–100; Kari Stefansen, et. al, «Vold mot ’homofil’ ungdom. Forekomst og fortolkninger», Sosiologi i dag, nr. 2, 2009, s. 43–71.

14 Bjørgulv Braanen skriver i lederartikkelen «Hjernevask» i Klassekampen 17.03.10 at Harald Eia har «avslørt store svakheter ved poststrukturalistisk kjønnsteori, som langt på vei avviser at kjønn og seksualitet har et biologisk opphav. Eller som kjønnsteoretikeren Judith Butler har hevdet: Å ha mannlig eller kvinnelig kjønnsorgan har omtrent like stor betydning som om man er født blondine eller brunette». Jeg skjulle gjerne ha sett hvilken tekst av Butler Braanen henter denne tåpelige påstanden fra. Også Eia og Ihle trekker frem Judith Butler i Født sånn eller blitt sånn?, for å vise at queerteori er uforståelig. De siterer én setning av Butler – ikke direkte fra henne, men fra et sitat i en artikkel av Agnes Bolsø. Utenfor kontekst i en mildt sagt lite overbevisende norsk oversettelse er setningen selvsagt nærmest meningsløs. Eia og Ihle vier også plass til å meddele at Butler ble «vinneren» av Philosophy and Literaturesin «Bad Writing Contest» i 1998, en pris de hevder at «det ikke overraskende har vært nominert mange queer-teoretikere» til (s. 207). Tidsskriftet Philosophy and Literatureutdelte denne useriøse «prisen» mellom 1995 og 1998, men ingen tidligere nominerte har etter mitt skjønn en opplagt forbindelse til queerteori, med mindre Ihle og Eia regner folk som Fredric Jameson eller Roy Bhaskar til dette feltet. Dem om det.

15 Se for eksempel Siobhan B. Somerville, Queering the Color Line: Race and the Invention of Homosexuality in American Culture (Durham and London: Duke University Press, 2000) og Nancy Ordover, American Eugenics: Race, Queer Anatomy, and the Science of Nationalism (Minneapolis and London: Minnesota University Press, 2003).

16 Se Ole Jørgen Anfindsen, Selvmordsparadigmet: Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet (Oslo: Koloritt forlag, 2009), Åse Brandvolds intervju, «– Ja, jeg er rasist», Klassekampen 23.04.10, s. 8–9 og Rune Hallheims intervju, «Ønsker debatt om rase og IQ», Aftenposten, 09.05.10.[aftenposten.no/kul_und/article3643542.ece]. Ole-Martin Ihle uttaler til Klassekampen at han ikke deler Anfindsens syn i spørsmålet om innvandring, men påpeker at de selvsagt «var nødt til å ta opp denne hete poteten» som spørsmålet om rase er, da de ville diskutere betydningen av arv. Åse Brandvold, «– Vi måtte ta det opp», Klassekampen, 24.04.10, s. 12–13.

17 Forstå meg rett: Det er ikke fordi jeg ikke tror og mener at queerteori har hatt innflytelse på både akademia, kulturfeltet og det politiske liv i Norge – viktige bøker, rapporter, historier, kunstprosjekter, festivaler, organisasjoner og aktivister har tatt til seg eller latt seg inspirere av queerteoretisk tankegods. Men å gi queerteori en plass som «postmodernismens» spydspiss med en hegemonisk posisjon, er mildt sagt et fantastisk eventyr helt ute av proporsjoner. En tidlig og innflytelsesrik introduksjon av queerteori i Norge kom med temanummeret til Kvinneforskning, nr. 3–4, 2000, «Skeive perspektiver på kjønn», som inneholdt bidrag fra blant andre Nils Axel Nissen, Heidi Eng, Wencke Mühleisen og Agnes Bolsø. Senere har det blant annet kommet en håndfull viktige akademiske antologier som gir et godt bilde av queerteori i norsk tapning, som for eksempel Pål Bjørby og Anka Ryall (red.), Queering Norway(New York og London: Routledge, 2008); Trine Annfelt, Britt Andersen og Agnes Bolsø (red.), Når heteroseksualiteten må forklare seg (Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2008), og Wencke Mühleisen og Åse Røthing (red.), Norske seksualiteter (Oslo: Cappelen Damm, 2009). For kunstneriske queerdiskusjoner i Norge, se Wencke Mühleisen og Christel Sverre, Meningen med sex: Noen kunstneriske, populærkulturelle og vitenskapelige undersøkelser (Oslo: Pax, 2007); og for en oversikt over queeraktivistiske initiativer i Oslo-området, se hjemmesiden til arrangørene av den årlige Oslo Queer Festival [osloqueer.org].

18 Trikster – Nordic Queer Journal ble startet av Runar Jordåen, Fredrik Langeland, Marit Vaula Rasmussen og undertegnede i 2008, og er et gratis nettbasert tidsskrift som presenterer politiske, kunstneriske, aktivistiske og akademiske diskusjoner av kjønn og seksualitetspolitikk fra et queerperspektiv. Se [trikster.net].

19 Mathias Danbolt, «Queer teori og stråmennsdebatter», Fagbladet Forskningsetikk, nr. 3, 2010, s. 21.

20 Se for eksempel Judith Butler, Undoing Gender (New York og London: Routledge, 2004), Sara Ahmed, Queer Phenomenology: Orientations, Objects, Others (Durham og London: Duke University Press, 2006), Jasbir Puar, Terrorist Assemblages: Homonationalism in Queer Times (Durham og London: Duke University Press, 2007) og Elspeth Probyn, Outside Belongings (New York og London: Routledge, 1996).

21 Judith Butler, Bodies that Matter: On the Discursive Limits of ’Sex’ (New York og London: Routledge, 1993), s. x.

22 Historien om at feministiske og queer-inspirerte kjønnsforskere aldri har interessert seg for biologi er så sterk og seiglivet at det er lett også for informerte forskere å glemme de mange kjønnsforskere som faktisk har arbeidet inngående med dette feltet. For en kritikk av forestillingen om kjønnsforskeres neglisjering av biologi, se Sara Ahmed, «Open Forum Imaginary Prohibitions: Some Preliminary Remarks on the Founding Gestures of the ’New Materialism’», European Journal of Women’s Studies, nr. 1, Vol. 15, 2008, s. 23–39.

23 Vanskelighetene med den forenklete biologiske tokjønnsmodellen ble for eksempel synlig på en smertefull måte i behandlingen av idrettstjernen Caster Semenya hvis VM-seier på 800 meter løp i Berlin i 2008 ble mistenkeliggjort da International Association of Athletic Federations (IAAF) forlangte at hun ble kjønnstestet ettersom hun lignet en mann. Kjønnstestingen skapte sterke reaksjoner, og diskusjonene som fulgte viste hvor mange faktorer som er på spill for at en kropp skal bli gjenkjennelig som en «ekte kvinne» også innenfor en biologisk diskurs. For en kritisk diskusjon av hvordan kjønn, rase og seksualitet er innvevd i diskusjoner om biologiske kjønnsdefinisjoner, se Tavia Nyong’o, «The Unforgivable Transgression of Being Caster Semenya», Women & Performance: A Journal of Feminist Theory, nr. 1, Vol. 20, 2010, s. 95–100.

24 En viktig queer-inspirert kritikk av biologiske tokjønnsmodeller er boken til biologiprofessor Anne Fausto-Sterling, Sexing the Body: Gender Politics and the Construction of Sexuality (New York: Basic Books, 2000). I den norske debatten har referanser til Fausto-Sterlings arbeider blitt avfeid, blant andre av Kjetil Rolness, som i en kronikk diskrediterer arbeidet hennes ved å hevde at hun har en «personlig og politisk agenda»: «Fausto-Sterling er radikal feminist, gift med en kvinne og ser ut som en mann.» (Kjetil Rolness, «Gi Lorentzen selskap!», Aftenposten 25.03.10.) AtAftenposten vier plass til slike sexistiske og useriøse påstander på kronikkplass, sier noe om det lave nivået på debatter i norske medier i dag.

25 Judith Butler, Undoing Gender (New York og London: Routledge, 2004), s. 4.

26 Jeg presenterte en tidlig utgave av denne teksten på Nettverk for homoforsknings «Skeiv seminarserie» på Litteraturhuset i Oslo 30.11.10. Takk til Turid Eikvam og Jennie Westlund for invitasjonen til å snakke i Oslo.

27 Joan Armatrading, «Show Some Emotion», Show Some Emotion (A&M Records, 1977).

28 Eve Kosofsky Sedgwick, Touching Feeling: Affect, Pedagogy, Performativity(Durham og London: Duke University Press, 2003).

29 Annelie Bränström Öhman, «’Show some emotion!’ Om emotionella läckage i akademiske texter och rum», Tidskrift för genusvetenskap, nr. 2, 2008, s. 9.

30 For mer informasjon om Feel Tank Chicago, se nettsidene [feeltankchicago.net] og[pathogeographies.net], samt deres kollektive oppslagsverk eller «Feel Kit» [https:// coral.uchicago.edu/display/utopianfutures/FeelKit].

31 Se for eksempel, Lauren Berlant, The Queen of America Goes to Washington City: Essays on Sex and Citizenship (Durham and London: Duke University Press, 197) ogThe Female Complaint: The Unfinished Business of Sentimentality in American Culture (Durham and London: Duke University Press, 2008); Ann Cvetkovich, An Archive of Feelings: Trauma, Sexuality, and Lesbian Public Cultures (Durham og London: Duke University Press, 2003) og Kathleen Stewart, Ordinary Affects (Durham og London: Duke University Press, 2007).

32 For en diskusjon av følelsenes betydning i aids- og queeraktivismens politiske mobilisering, se Douglas Crimp, «Mourning and Militancy» (1989), i Melancholia and Moralism – Essays on AIDS and Queer Politics (Cambridge, MA og London: MITPress, 2002), s. 129–150, og Deborah B. Gould, Moving Politics: Emotion and ACT UP’s Fight Against aids (Chicago og London: The University of Chicago Press, 2009).

33 Se for eksempel Patricia Clough og Jean Halley (red.), The Affective Turn: Theorizing the Social (Durham og London: Duke University Press, 2007).

34 Deborah Gould, «On Affect and Protest», Political Emotions: New Agendas in Communication, Janet Staiger, Ann Cvetkovich og Ann Reynolds (red.) (New York og London: Routledge, 2010), s. 30.

35 Angela McRobbie, The Aftermath of Feminism: Gender, Culture and Social Change(Los Angeles, London, New Delhi, Singapore, Washington DC: Sage, 2009).

36 Ibid., s. 27.

37 Se Preben Z. Møllers intervju med Ole-Martin Ihle på Minervas nettsider, «Historien bak Hjernevask – og litt til», Minerva, 31.05.10[minerva.as/2010/05/31/historien-bak- hjernevask-–-og-litt-til].

38 Lene Wikander, «Hvem skal skrive homohistorien?», Gaysir, 28.06.10[gaysir.no/artikkel. cfm?CID=14218].

39 Karen Pinholt, «Redd homohistorien!», Aftenposten 23.06.10, s. 4.

40 Ibid.

41 Agnes Bolsø, Folk flest er skeive (Oslo: Manifest, 2010).

42 Se for eksempel stortingsrepresentant Håkon Hauglis anmeldelse av Bolsøs bokFolk flest er skeive, hvor han også hevder at queerteoretikeres «flukt fra kategoriene» egentlig «handler om skam» over å bli sett på som homo eller lesbisk. Dette er en noe merkverdig lesning av Bolsøs bok, som er virkelig sex-positiv og langt fra «skamfull» overfor ikke-normative og ikke-verdsatte seksualitetsformer. Håkon Haugli, «Sex, skam og skeiv teori», Gaysir, 17.09.10 [gaysir.no/artikkel. cfm?cid=14295&side=2&start=36].

43 Butler, Undoing Gender, s. 8.

44 Det gjøres allerede viktig queerinspirert forskning i dette skjæringspunktet også i Norge, se for eksempel Wencke Mühleisen, Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen, «Grenser for seksualitet. Norske seksualitetsforståelser i familie- og innvandringspolitikk», Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 4, 2009, s. 253–275.

45 Stine Helena Bang Svendsen og Annika W. Rodriguez, «Homokampen som skyts»,Aftenposten 01.02.10 [aftenposten.no/meninger/kronikker/ article3496905.ece].

46 Ibid.

47 José Esteban Muñoz, Cruising Utopia: The Then and There of Queer Futurity(Durham og London: Duke University Press, 2009), s. 1.

Mathias Danbolt

Facebook

Twitter