Til Russland uten egenskaper

KOMMENTAR. Hvordan oppfatter dagens russere sitt hjemland? Med Turgenjev som veiviser foretok Karl Ove Knausgård en litterær reise til hjertet av Russland.

Foto: Twitter

Karl Ove Knausgårds reiseessays er et underlig bidrag til den norske samtidslitteraturen. Da Forlaget Oktober i høst utga I kyklopenes land, som samlet essays, artikler og foredrag skrevet de siste ni årene, inneholdt boka det 110 sider lange essayet «Hvordan jeg ikke oppdaget Amerika», mens en annen markant reiseskildring lyste med sitt fravær. På oppdrag for The New York Times reiste Knausgård i oktober 2017 til Russland, og skrev essayet «A Literary Road Trip Into the Heart of Russia» (14.01.2018). Klassekampen trykket en norskspråklig versjon av teksten i april i fjor. I tre deler, over like mange dager, kunne man ta del i forfatterens leting etter det russiske folkets historie om seg selv. «Hva betyr ‹Russland› for dem, hvilke fortellinger forteller de hverandre?» Knausgård tilbrakte ni dager i landet, for å se med egne øyne «hvordan livet her egentlig var, utenfor nyhetene». Ved endt lesning var jeg ikke stort klokere på Russland. Men så var det kanskje heller aldri meningen at leseren skulle bli det.

Utgangspunktet for reiseessayet er paradoksalt. Her har man skrevet den skandinaviske forknytthetens definitive seksbindsverk, og så sendes man ut i verden for å oppsøke og småsnakke med fremmedfolk. En torsk i sagmugg ville vært mer tilpass. Det er vanskelig ikke å se dette som et forsøk på å tilføre sjangeren noe annet: Verden sett med den perplekse, innadvendte reisendes blikk.

Det kan opplagt ikke ha vært et research-basert reiseessay oppdragsgiveren var ute etter. Til det er Knausgårds mangel på kunnskap om russisk språk, kultur og historie for åpenbar; i tillegg er den endelige teksten demonstrativt lite nysgjerrig på å forstå det som er fremmed. Like fullt har Russland «hatt en sterk dragningskraft» på forfatteren, og dragningen kommer i all hovedsak fra skjønnlitteraturen. At reiseskildringen begynner med et besøk på godset til Ivan Turgenjev (1818–1883), antyder at ambisjonen ikke går i retning av å skrive en aktuell håndbok til det russiske samfunnet.

I essayet befatter Knausgård seg med to størrelser: det russiske gjennomsnittsmennesket og den russiske litteraturen. Avgjørende historiske begivenheter og Putins regime nevnes knapt. Det legges ingen vekt på aktiviteten i nordområdene, militæropprustningen eller annekteringen av Krim. Heller ikke om Russlands myke maktutøvelse, i form av å være vertskap for idrettsarrangementer, som de olympiske vinterlekene og verdensmesterskap i fotball og sjakk.

Men så leser vi heller ikke Knausgård for å bli opplyst. Snarere er vi ute etter å kunne følge et feilbarlig jeg, som konfronteres med den ytre virkeligheten og som beskriver dette møtet med kraft og følsomhet. Enten det er snakk om å dytte barnevogner, rive opp ugress eller glane på sitt eget ansikt i vinduet over skrivebordet.

I Russland-essayet er konfrontasjonene underspilt. Den følelsesmessige forbindelsen til omgivelsene er uklar. Heller enn å benytte seg av sin karakteristiske evne til å trekke opphøyde ting ned på et hverdagslig plan, synes Knausgård å innhentes av journalistiske idealer. Som utsendt reporter blir han i overkant lojal mot oppdraget, som består av å være ute i felten og komme i prat med folk; samtidig er informasjonen og analysene om det russiske samfunnet i hovedsak en følge av bøkene han leser underveis, eller allerede har lest.

Faksimile av Christian Kjelstrups artikkel i Klassekampen 14. april.

Dette gjorde Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup et poeng ut av, i sin kritiske lesning av essayet (Klassekampen, 14.04.2018). «Hvorfor reiser han til Russland i det hele tatt? Han har jo lest Turgenjev!» Utropet var lett nok å slutte seg til, men det er også betegnende for det malplasserte ved Kjelstrups forventninger. Disse uttrykker han klart nok: «Når jeg går løs på Knausgårds reiseberetning, er det med håpet om at han skal skjære gjennom dikotomiene, klisjeene, at han skal ta meg med (…) inn til Russlands kjerne.»

Krav til litteraturen skal man bejae, men dette er såpass håpefullt at lesningen måtte bli en nedtur. Og Kjelstrup klarer aldri å riste av seg skuffelsen. Ikke bare fordi Knausgård ignorerer mulighetene til å trenge innunder huden på befolkningen, men fordi teksten dreier i en annen retning – vekk fra det historiske og politiske, og henimot det litterære.

Det gir seg selv at oppdraget er uløselig: En ni dager lang rundtur, for å beskrive det russiske folkets fortelling om seg selv. Med god grunn kan man gruble om Knausgårds valg av metode er hensiktsmessig: Å benytte fremstillingen av fortidens russere i litteraturen, for å si noe om dagens russere. Spørsmålet kan like gjerne være hva annet han skulle gjort, med den drøye uken til rådighet. Christian Kjelstrup er alt annet enn innstilt på å følge ham særlig langt. Allerede besøket på godset til Turgenjev får ham til å riste på hodet og komme med et knausgårds utbrudd: «Nei, nei og nei.» Godset er «ikke det beste stedet å begynne for å forstå dagens russere», ifølge Kjelstrup. Naturligvis har han rett i det, men ville det ikke vært mer på sin plass å spørre hva det innebærer at Knausgård tar utgangspunkt i Turgenjev?

Kjelstrup avfeier Turgenjev først som sist, ved å vise til russerens haltende popularitet: «[Turgenjev er] knapt nok lest i Norge i dag – og, det skal sies, ikke veldig sentral med tanke på dagens russiske virkelighet.» Hva har popularitet å si i denne sammenhengen? Er det ikke likegyldig hvorvidt norske lesere stormer bokhandlene for å få hendene på de to bindene av En jegers dagbok (1852)?

Turgenjev er kanskje ikke nøkkelen til å forstå dagens Russland, men essayet uttrykker klart hvorfor Knausgård valgte ham som veiviser. Den russiske forfatteren lykkes med å komme «så uhørt nær den verdenen han beskriver», kan man lese der. Turgenjev lykkes med dette ved å oppløse sin egen autoritet i teksten. I En jegers dagbok slentrer fortelleren omkring på godsene, og holder seg i bakgrunnen når han sitter rundt bålene med andre jegere og mennesker, for å la dem komme til orde.

For Kjelstrup flyter begeret over når Knausgård får øye på Turgenjevs gevær og faller i tanker om Hemingway, også det en forfatter som en gang var adskillig mer populær og lest enn i dag: «Det er utrolig. En norsk forfatter midt i Russland og det han skriver om, via en død russisk forfatter, er en død amerikansk forfatter.» Men er det egnet til å vekke forundring at det tenkes på andre forfattere underveis på en litterær roadtrip?

I det hele tatt virket Kjelstrup uinteressert i å lese forbi førsteinntrykket av at essayet er platt og innholdsløst. Kritikken faller gjennom, siden det fra starten av er tydelig at Knausgård ikke hadde til hensikt å by på innforlivet kunnskap eller refleksjoner. Her er det talende at lesningen av Victor Sebestyens Lening the Dictator: An Intimate Portrait (2017) foregår på reisen, og ikke som forberedende kunnskapsinnsamling.

Hvorfor ble ikke Russland-essayet inkludert i I kyklopenes land? Dreier det seg om kvantitet, at det ville blitt for mange reisereportasjer, og teksten derfor ble vraket til fordel for reisene til Nord-Amerika og Albania? Eller peker utelatelsen mot valget av metode, der den russiske befolkningen forsøkes å forstås ved hjelp av litteraturen? Under bilturen fra Newfoundland til Minnesota spiller ikke skjønnlitteraturen noen vesentlig rolle, bakteppet er snarere vikingenes historie. I Albania observerer essayisten to hjerneoperasjoner. Kanskje er Knausgård en bedre reisende når litteraturen spiller annenfiolin?

Når jeg for min del veier Russland-essayet og finner det for lett, kommer det av at nærheten uteblir. I motsetning til Kjelstrup vurderer jeg det som tekstens problem at det ambisjonsløse ikke tas helt ut. Knausgård har tidligere vist at han har anlegg for å skrive en type avantgardistisk mislykkede reiseessays; en titt på «Sandhornet» (2006) anbefales.

Reisen til Russland ville rett og slett vært tjent med at jeget fikk tre mer frem. Pålagt å være en betrakter opptrer Knausgård mer som journalist. Beskrivelsen av toget som skal ta ham fra Moskva til Kazan er typisk for essayet: «Det grønnmalte lokomotivet og den lange rekken av grå vogner, som noe fra krigens dager.» Det begynner som en nøktern skildring, og man forstår at toget er et konkret eksempel på dragningskraften mot det russiske, men så slenger Knausgård-som-journalist på den unødvendige leddsetningen: som noe fra krigens dager. Presiseringen skaper en avstand i teksten; toget får ikke være et tog i seg selv, men blir en representasjon. Dette er langt fra det turgenjevske – og det knausgårdske – idealet.

Det finnes ett sted i essayet der Knausgård lykkes med å skape nærhet, og dette skjer nettopp i møte med et menneske som kunne vært hentet fra Turgenjev. Inne i et hus Knausgård og reisefølget (en tolk og en fotograf – man får følelsen av at de er med for å sørge for at han kommer i snakk med folk) besøker, sitter en 102 år gammel kvinne. Hun har «opplevd det gamle tsarriket, revolusjonen, hele Sovjetunionens vekst og fall, og nå det nye Russland». Fremstillingen av historisk bevissthet fungerer bedre her, i forbindelse med et menneske, enn i tilfellet med lokomotivet. Vesentlig er det også at blikket forekommer for første gang i essayet: På vei ut av huset, bestemmer Knausgård seg for å snu seg og se den gamle kvinnen inn i øynene. Innen han slipper blikket hennes, er han på gråten.

Dette merkelige innfallet, å snu seg, fører til en voldsom tilstedeværelse i teksten. Å lete etter historiens sus i øynene til en tilårskommen kvinne er nok fånyttes, men lengselen etter å kunne gjøre det er litterært interessant. Scenen står frem som essayets høydepunkt. Verdt å merke seg er at møtet er taust. Kontrasten er stor til de gangene Knausgård via tolken får russere i tale, der det som blir sagt er beskjedne greier, knapt til å skille fra intervjubrokker man ukentlig kan se på Dagsrevyen.

Som i «Hvordan jeg ikke oppdaget Amerika», lot Knausgård også i reportasjen fra Russland jegets tilkortkommenhet komme til uttrykk. «Hva i all verden var det jeg hadde begitt meg inn på? Hele mitt forhold til Russland var basert på myter og romantikk. Hvilket overmot var det som hadde fått meg til å tro at jeg kunne si noe om det egentlige Russland etter en ni dagers tur?» I stedet for å overbevise som selvinnsikt, gjør disse setningene meg usikker på hvorvidt forfatteren er oppriktig. Knausgård står i fare for å gjøre overmotet til en forhåndsbeklagelse. Mer givende ville det være å se overmotet spille seg ut i språket, for å nærme seg hvordan det er å være en utenforstående og uforstående i et uoverskuelig land. Dragningen mot Russland forblir en gåte.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.