FILM. En kort historie om filmatiseringene av J.G. Ballard.

Ben Wheatleys filmatisering av J.G. Ballards High-Rise vises endelig på britiske kinoer. Men veien frem til tidligere Ballard-filmatiseringer har som regel vært brokete, og ikke sjelden vist seg som umulig, skriver Simon Sellars i denne teksten, opprinnelig trykket i Vagant 2/2011.

I 1986 fikk Christian Bale sitt gjennombrudd som barneskuespiller i Steven Spielbergs film Empire of the Sun, basert på erfaringene den unge J.G. Ballard gjorde gjennom to år i en japansk fangeleir under andre verdenskrig. Nylig kunngjorde Bale at han vender tilbake til Ballard med en adaptasjon av romanen Concrete Island (1974), regissert av Brad Anderson. Kunngjøringen fulgte i kjølvannet av hypen knyttet til Vincenzo Natalis annonserte filmatisering av High-Rise (1975), Ballards oppfølger til Concrete Island.

Steven Spielbergs Empire of the Sun (1986)

Steven Spielbergs Empire of the Sun (1986)

Blir disse prosjektene realisert? Natali offentliggjorde samarbeidet med produksjonsselskapet Capri Film i 2005, men ennå er lite kommet ut av det, bortsett fra en plakat som viser bygningen romanen kretser rundt, modellert over Dubais Burj Khalifa, plassert midt i havet (milevis unna Ballards urbane London-leiegård). I større grad enn andre forfatterskap, later Ballards til å ha ført til forfeilede filmprosjekter, og det er grunn til å tro at også Natalis innsats, og kanskje Bale og Andersons, vil renne ut i sanden.

Ballard er en svært visuell forfatter. De mange referansene til surrealistisk kunst og film som krydrer verkene hans, har tiltrukket seg kunstnere så vel som filmskapere. Filmrettighetene til nesten alle romanene, samt for noen av novellene, har på et eller annet tidspunkt blitt solgt, men de eneste spillefilmene har til nå vært Empire og David Cronenbergs Crash (1996) – basert på Ballards infame roman fra 1973 –, pluss to uavhengige lavbudsjettsproduksjoner: Jonathan Weiss’ The Atrocity Exhibition (2000), som tar utgangspunkt i den eksperimentelle romanen fra 1970, og Solveig Nordlunds glimrende portugisiskspråklige Aparelho Voador a Baixa Altitude (2002), en adaptasjon av Ballard-novellen «Low-Flying Aircraft» fra 1976.

Jeg er medredaktør for en samling Ballard-intervjuer som skal utgis neste år, og mens jeg arbeider meg gjennom tekstene, blir jeg slått av Ballards stadige skuffelse over aldri å ha opplevd et gjennombrudd på det amerikanske markedet. Til å være en så innflytelsesrik forfatter, er det uendelig overraskende at verkene hans fremdeles ikke har en trofast amerikansk forlegger. At ryet hans i USA kunne vært et annet dersom flere av de planlagte filmatiseringene hadde blitt til virkelighet, står klart for meg etter lesningen av et bestemt intervju gjort i 1990. Samtalen avslører mange pirrende detaljer om disse fantomfilmene som forsvinner i løse luften (for meg selv kaller jeg dem vapourware-filmer). For eksempel at Kathy Kennedy, Spielbergs partner, gjerne ville ha rettighetene til Ballards kortroman Running Wild (1988) etter Empire. Ballard var imidlertid bekymret for at Spielberg hadde «forsynt seg av en for sterk rett», og hevdet at «en av disse John Carpenter-regissørene, derimot, kunne more seg med den».

John Carpenters They Live

John Carpenters They Live (1988)

Om bare! Carpenters They Live (1988) treffer perfekt den paranoide forbrukerholdningen i novellen «The Subliminal Man» fra 1963, og den virker til tider som en hommage til vår britiske forfatter. Dawn of the Dead (1978), regissert av George Romero, en av Carpenters samtidige, er også fullstendig i tråd med Ballards angrep på konsumkulturen. Filmens fremstilling av motstandsstyrker som har barrikadert seg i et forlatt kjøpesenter og kjemper mot horder av invaderende zombier, foregriper Ballards siste roman Kingdom Come (2006), selv om Ballards «zombier» er vandøde i mer metaforisk forstand. Ballard forteller også om manglende fremdrift for filmatiseringen av romanen The Day of Creation (1987), før han beklager at «ingen har fått ut fingeren» når det gjelder å filme Concrete Island, til tross for «stor interesse helt siden boka ble utgitt» og at «den ville være lett og rimelig å filmatisere».

Blir tendensen brutt med Bale og Anderson? Hvem vet? Den største avsløringen i det nevnte intervjuet er uansett at Richard Gere ville lage film av forstadsfantasien The Unlimited Dream Company (1979). Den praktiserende buddhisten Gere var interessert i bokas fortelling om hovedpersonens reinkarnasjon i en fantastisk variant av Shepperton, Ballards hjemby. På den tiden var Geres stjerne stigende, ikke minst på grunn av Pretty Woman (1990), så filmen ville utvilsomt ha bidratt til Ballards berømmelse utenfor de hengivne lesernes sirkler, slik Spielberg gjorde.

David Cronenbergs Crash (1996)

David Cronenbergs Crash (1996)

I et annet intervju sier Ballard at den engelske kultforfatteren Heathcote Williams på 70-tallet skrev en manusversjon av Crash. Jack Nicholson var tiltenkt en av rollene. Ifølge Ballard skulle filmen foregå i Los Angeles, med amerikanske karakterer – den var «nesten disneyifisert»: «Walt Disney Productions presenterer Crash!» Det er uklart om Jack Nicholson skulle spille romanens James Ballard-karakter, eller den sex-og-død-fikserte sjamanen Vaughan, men tenk dere mulighetene dersom det sistnevnte var tilfelle! Nicholsons overdrevne Joker ville ikke hatt noe å utsette på et slikt sinnsykt rollevalg – og det ville vært en fryd å se den hypermaniske personligheten knulle løs på de trafikkskadde kroppene til sine villige ofre.

Gere og Nicholson er ikke de eneste Hollywood-stjernene som har nærmet seg Ballards visjoner. Samuel L. Jackson ble i 2008 satt i forbindelse med en fantomfilm basert på Running Wild, men typisk nok har vi ikke hørt om produksjonen siden. Dette er enda mer forunderlig enn historien om Gere. Hvordan i all verden skulle Samuel L. Jackson ha kunnet tone ned sitt larger-than-life, tegneserieaktige Hollywood-uttrykk og nærmet seg den flate, nærmest betydningsløse detektiven i en slik historie om CCTV, overvåkning og barndomspatologier – en cheese-Ballard, noen?

Også utenfor Hollywood har det dukket opp flere pirrende fremstøt. På midten av 70-tallet skulle den briljante eksentrikeren Nic Roeg regissere High-Rise med et manus av Paul Meyersberg, og på 80-tallet forsøkte faktisk Withnail and I-berømtheten Bruce Robinson seg på det samme materialet. Men min favoritt blant fantomproduksjonene er nok likevel den uforløste versjonen av Ballards surrealistiske science fiction-roman The Crystal World (1966), hvor den vidunderlige Jean Seberg var tiltenkt hovedrollen, etter et manus av Jonathan Rosenbaum. Regissøren skulle være ingen ringere enn Susan Sontag. Et slikt mestermøte måtte vel ha tilfredsstilt arthousenerdene som mener at Spielberg sentimentaliserte Ballards arbeider eller som moraliserer over Cronenbergs påståtte reduksjon av Ballard til mykporno.

Utover filmbransjens tøffe økonomiske kår: Hva kan være årsaken til at disse prosjektene har feilet? Ballards verk, spesielt de eksperimentelle fiksjonsfortellingene, virker skreddersydd for filmatisering. De er opplagt interessante for filmskapere fordi de allerede benytter seg av en rekke filmteknikker, samtidig som de aktivt forholder seg til det virtuelle ved det altomfattende medielandskapet. De presenterer en slags modell for adaptasjon som sådan, en modell som få filmskapere, merkelig nok, har tatt innover seg i møte med tekstene hans (med et mulig unntak av Weiss). For eksempel er kapitlene i The Atrocity Exhibition, samt fortellingene «The Terminal Beach» (1964) og The 60 Minute Zoom» (1976), utstyrt med sceneangivelser, karakterinstruksjoner og kameravinkler, så vel som med eksperimentelle teknikker (à la «jump cut») hentet fra fransk nybølge og italiensk nyrealisme. Samtidig viser dette noe av problemet med å overføre Ballards tekster til faktiske filmer: Tekstene fremstår allerede som film omgjort til litteratur, og motsetter seg derfor på merkelige måter forsøk på oversettelse tilbake.

Dessuten kommer man ikke utenom at Ballards litteratur har sin eksistensberettigelse nettopp i det at den er skapt for å virke i leserens egen fantasi heller enn å bli låst til en bestemt visualisering. Arbeidene hans har alltid vært gåtefulle og åpne, dels ved hjelp av similer som skaper parallelle fortellinger, dels ved a ektløse karakterer som er mindre «menneskelige» enn sine teknologiske omgivelser; disse, derimot, kan virke både følsomme og «levende». I et av intervjuene sier han at fantasien, i all sin uforutsigbarhet og virtualitet – helt ut i det psykopatologiske –, må bevares som «et siste naturreservat, et skjulested for den truede bevisstheten», som et nødvendig bidrag til motstandskampen mot en forbrukskultur der erindrings- og forestillingskraft er outsourcet til en vifte av produkter og teknologier som gjør fantasiens arbeid for oss.

Forsøk på å feste denne evnen til én bestemt visuell fortolkning er dømt til å mislykkes. Derfor er fantomfilmene, paradoksalt nok, de mest vellykkede «adaptasjonene» av dem alle. I langt større grad enn Spielberg og Cronenberg, forblir fantomproduksjonene minneverdige, fordi de, i likhet med oss som lesere, på sine helt egne måter forsøker å få grep om bildene av en flyvende Richard Gere over Shepperton eller Jack Nicholson som knuller trafikkofre. Som man sier: Her er mye overlatt til fantasien.

Bean Wheatleys High-Rise (2015)

Bean Wheatleys High-Rise (2015)

Til tross for frustrasjonen over alt det vi ikke får oppleve, er dette moroa med fantomfilmene: Å se for seg filmverdenene som kunne ha eksistert i et annet univers, der stjernene er annerledes stilt – gjenferd i en bevissthet som følger innbilningskraftens forgreinede stier, som hver leder til forskjellige fantasifilmer. Selv forestiller jeg meg, når jeg tenker på Romero nå, at jeg lever i en parallell verden der Kingdom Come ble skrevet sent i 70-årene, og at den var grunnlaget for hans Dawn of the Dead, noe som gjør ham til den første regissøren som tok Ballard til lerretet, og dermed den som satte tonen for fremtidige filmatiseringer: Rått, kompromissløst, revolusjonært og gjennomsyret av den sorteste humor – et perfekt forsvar mot galskapen i verden utenfor.

Kort sagt: Slik Ballards bøker alltid har fremstått for meg.

Oversatt fra engelsk av Bernhard Ellefsen, Audun Lindholm og Anngjerd Rustand.

Facebook

Twitter