Ødelandvariasjoner

T.S. Eliot
T.S. Eliot, fotografert en søndag ettermiddag i 1923 av Lady Ottoline Morrell. Foto: Public Domain

BOKESSAY. Et halvår før 100-årsjubileet lanseres en ny norsk utgave av et av de mest feirede diktene fra forrige århundre: T. S. Eliots The Waste Land (1922). 

1922 må ha vært et bemerkelsesverdig litteratur-år: Det ga oss storverker som UlyssesTrilceDuineser-elegiene og The Waste Land. Kafka tok et siste krafttak med Slottet, som forble ufullendt. Epoken etter den store europeiske krigen var en ideologisk brytningstid der antimoderne reaksjon møtte revolusjonær internasjonalisme. Retten til jorda – og selve jordsmonnet – ble et av de sentrale spørsmålene. Verdenskrigens ruinerte landskap og den russiske revolusjonens kollektivisering av jordbruket viste frem to tidligere ukjente scenarioer, som hvert på sin måte gjorde det nødvendig å tenke forholdet mellom jord og menneske på nytt. I 1917, samme år som den russiske revolusjonen brøt ut, delvis i protest mot den avsindige nedslaktningen på østfronten, utkom Hamsuns nobelprisbelønnede roman Markens grøde. Som kjent lovpriser Hamsun den seige, arbeidsomme nybyggeren som dyrker jorda, avsondret fra de storpolitiske strømningene i samtiden. Han vet hvor han hører hjemme. Og jorda virker som den skal.

I T. S. Eliots The Waste Land er det nettopp det den ikke gjør. Naturens kretsløp har stoppet opp. Som i Hamlets Danmark er tiden gått av hengslene, men ting råtner ikke, det er en altfor organisk prosess: De forvitrer, tørkes ut, forsteines. Det kommer rett og slett ikke noe nytt liv – og det er egentlig like greit, for verken mennesket eller naturen orker en ny runde av det store spillet. Derfor er våren grusom: Den vekker oss fra dvalen. Vinteren holdt oss i det minste varme, den dekket oss med snø, og det er slik vi helst vil ha det fra nå av: Vi vil ikke våkne, vi vil bare slumre, sove, glemme. 

T.S. Eliot

T.S. Eliot
Det øde landet
Gjendiktet, kommentert og med etterord av Eirik S. Røkkum
TransFe:r Forlag, 2021

Kort fortalt er dette den dystre rammen rundt boken som i Eirik S. Røkkums nye, norske oversettelse er blitt hetende Det øde landet. Tittelen er en forsiktig modernisering av Paal Brekkes Det golde landet (1949). Året før hadde Kai Friis Møller og Tom Kristensen gitt boken den danske tittelen Ødemarken (1948). Men Røkkums versjon har lenge eksistert på svensk: Allerede i 1932 ga Karin Boye og Erik Mesterton ut sin gjendiktning som Det öde landet. Alle variantene burde være akseptable, og Røkkum begrunner sitt valg greit nok: «Et øde land kan bety nesten hva som helst, samtidig som det er uhyggelig konkret.» 

Liturgi ved gravferd

So far, so good. Men man trenger ikke bla langt før problemene begynner å melde seg. Røkkum har valgt å oversette epigrafen fra Petronius’ Satyricon, som hos Eliot fikk beholde sin originale blanding av latin og gresk. Man kan skjønne behovet for å oversette sitater på for lengst døde språk i Norge anno 2021, men kanskje ikke nødvendigheten av å fjerne grunnteksten. En viss inkonsekvens er det også når Røkkum lar den berømte dedikasjonen til Ezra Pound, «il miglior fabbro», bevare sin danteske italiensk.

Tittelen på diktets første del, «The Burial of the Dead», har Røkkum oversatt til «Gravlegginga av de døde». I mine ører klinger dette i overkant prosaisk og profant. Eliot har hentet «The Burial of the Dead» fra den anglikanske salmeboken, der det står som overskrift til begravelsesliturgien. Selv ville jeg foretrukket «Liturgi ved gravferd» eller lignende. Også Paal Brekkes «De dødes begravelse» fungerer etter mitt skjønn bedre enn «Gravlegginga». 

April er …

Det er alltid spennende å se hvordan nye oversettere gjengir kjente passasjer fra kanoniske verker som generasjoner av fortolkere har fått bryne seg på. Og åpningsversene av The Waste Land er utvilsomt blant de mest siterte, memorerte og kommenterte fra forrige århundres diktning. Her er de igjen:

April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.

Hos Røkkum blir dette til:

April er den verste måneden, bringer
Syriner fram fra det døde landet, blander
Minner og begjær, vekker
Dovne røtter med vårregn.

Resultatet er langt fra katastrofalt, men det er likevel ikke godt (nok). Problemet ligger i de to første linjene. I notene argumenterer Røkkum for valget av «verste» på bekostning både av Paal Brekkes «grusomste» og av en rekke andre alternativer, men det er ikke først og fremst der skoen trykker. Én ting er at «bringer / […] fram» er en svak oversettelse av «breeding / […] out of». Verre er det at syntaksen halter mer enn det som er tillatelig i et så stilsikkert dikt. Egentlig er dette elementært og iøynefallende nok, men la meg likevel illustrere det ved hjelp av et mer prosaisk eksempel skåret over samme lest: «Min mor er en gammel dame, dyrker hagen helt alene, blander rips og jordskokk, vekker naboen med nitimen på full blast.» Dette kunne passere som Club 7-norsk anno 1970 («Bilen min er fin som faen, / spinner i første og spinner i annen»), men det er ikke der Eliot hører hjemme. Normal syntaks tilsier en relativ bisetning: «Min mor er en gammel dame, som dyrker hagen helt alene». Men dersom vi – i likhet med Eliot og Røkkum – gradbøyer adjektivet i superlativ, utelukkes også denne muligheten: «Min mor er den eldste damen, som dyrker hagen helt alene» er ikke akseptabel norsk – uten komma er det riktignok syntaktisk korrekt, men da blir meningen en annen. Her vil vi måtte velge en (asyndetisk) sideordnet konstruksjon: «Min mor er en gammel dame, hun dyrker hagen helt alene» etc.

Dermed har vi to mulige løsninger, syntaktisk sett: 1) «April er den verste måneden, den avler / Syriner opp av dødt land» etc., noe som riktignok gir en uheldig ekkovirkning i slutten av første linje, før og etter cesuren (markert med komma): «-den, den»; 2) «April er en grusom måned, som aler / Syriner opp av dødt land» etc. Her er superlativ erstattet med positiv, en løsning Røkkum ikke vurderer, men som på ingen måte er mindre tro mot originalen enn dem han selv faller ned på en rekke ganger senere i diktet.

«… blander / Minner og begjær, vekker / Dovne røtter med vårregn» er derimot utmerket. Delvis skyldes dette idiomatiske tilfeldigheter enhver gjendikter bør takke og bukke for hver gang de byr seg frem: Oversatt bokstavelig, ord for ord, blir resultatet både rytmisk og semantisk fascinerende likt originalen. Den siste spondeen («spring rain» / «vårregn») gir dessuten den norske versjonen et ørlite fortrinn, siden det sammensatte ordet får et ekstra «metrisk» trykk på første stavelse slik at det høres ut som et utskilt pseudo-adjektiv («spring rain» / «vår-regn»). Formelt sett er denne overlappingen av poetiske og grammatikalske strukturer en vesentlig markør for den typen poesi Eliot – og høymodernismen – representerer.

Radikalt bokmål?

Røkkum redegjør ettertrykkelig for de valgene han har foretatt: prinsipielt i sitt andre (av to) etterord, «Om å gjendikte The Waste Land»; konkret i «Noter til gjendiktningen». Så underlig, da, at det aller mest iøynefallende oversettervalget aldri blir kommentert: Røkkum har lagt seg på et stilnivå – eller hva vi skal kalle det – som formelig bugner av a-endelser. Gitt det betydelige spekteret av tillatte og mulige former i skriftlig norsk, mer eller mindre isomorft med dialektale varianter, skal man vokte seg vel for å pukke på andre skribenters normvalg. Men enhver oversetter/gjendikter må ta stilling til hvor i dette spekteret den oversatte teksten hører hjemme. Og det skal godt gjøres å forsvare en norsk Eliot som skriver det vi er blitt vant til å omtale som «radikalt bokmål»: Klassisisten Eliot ville garantert enten valgt et rimelig konservativt riksmål eller ditto landsmål – mest sannsynlig det første, naturligvis, selv om det andre nok kunne gitt vel så oppløftende resultater. Men Røkkum velger altså å la Eliot snakke – eller skrive – som om han tilhørte den litterære ml-bevegelsen fra tiåret etter hans død, alternativt en regional/dialektal gruppering et sted på det østafjelske innlandet. Eller er det NS-samnorsken vi skal høre i den av og til antisemittiske Eliots dikt?

Ikke nok med det: Røkkum finner ved flere anledninger opp «umulige» a-former av ord som ingen virkelig, norsk dikter ville drømme om å kultivere. Dette skjer for første gang allerede i sjette linje. Versene som følger opp de allerede siterte,

Winter kept us warm, covering
Earth in forgetful snow, feeding
A little life with dried tubers,

blir i Røkkums gjendiktning til:

Vinteren holdt oss varme, hylla
Jorda inn i glemsom snø, næra
Et lite liv med visne knoller.

«Jorda» og «hylla» kunne til nød passere, sistnevnte riktignok under en triumfbue av tvil, men «næra» er ikke gangbart verken på bokmål eller nynorsk: Det må være «næret» eller «nærte»; tertium non datur. Men verken Røkkum eller forlaget finner altså dette høyst idiosynkratiske valget verdt en aldri så liten kommentar. Her kunne vi legge til at «[e]t lite liv» er en nokså skakk gjengivelse av «[a] little life», men det er en annen skål.

«Behovet for en ny gjendiktning» 

Ting tyder på at Røkkums språkbeherskelse ikke er helt på høyde med Eliots. Det er jo en skjebne han deler med de aller fleste, for ikke å si alle andre norske skribenter – utenlandske også, for den saks skyld. Likevel har verken Røkkum eller hans utgiver(e) tatt høyde for denne opplagte – uunngåelige – disproporsjonaliteten: Av bokens 109 sider er rundt regnet tre fjerdedeler Røkkums «originale» verk. I tillegg til de nevnte kommentarene til selve oversettelsen har han skrevet både et «apropos» til Eliots egne – notoriske – noter til diktet og et 20-siders «Etterord av Eirik S. Røkkum». Knapt noen utgivelse ville vært tjent med en så hemningsløs gjendikterdominans. Her blir det i det hele tatt for mye Røkkum.

Prosainnpakningen tyder riktignok på at Røkkum har gjort hjemmeleksen sin: Han har – i tillegg til å finlese og grunne over Eliots dikt over en periode på flere år – også lest brev, biografier, tekstkritiske utgaver og en håndfull tolkningsbidrag. Men måten disse lesefruktene er dandert på, innrammet av en «essayistisk» selviscenesettelse og flere dagsaktuelle ekskurser, er alt annet enn overbevisende: Komposisjonen er løs, gjentagelsene mange, noen av poengene ubegripelige, og de halvkvedede visene florerer. Utgivelsen hadde tjent på å stramme inn antall «gjendiktertekster» – i tillegg til substans og språkføring i prosapartiene. For eksempel kunne Eliots original vært tatt med som parallell eller etterstilt tekst. Det ville hevet kvaliteten på utgivelsen betraktelig.

Det er flere ting jeg lurer på etter å ha lest Røkkums diverse prosatekster. Hvorfor skulle The Waste Land være uoversettelig? Det legges frem som en truisme, uten referanser, ved et par anledninger, men jeg kan ikke med min beste vilje skjønne at det skulle være så mye vanskeligere å oversette Eliots dikt enn mye annen modernistisk, romantisk eller barokk lyrikk. Røkkum hjelper heller ikke til med å oppklare mysteriet. Derimot skjønner jeg veldig godt at norsk litteratur – og norsk litterær offentlighet, dvs. det som er igjen av den – kan ha bruk for en nyoversettelse av dette uomgjengelige diktet. Likevel skulle jeg gjerne visst hvorfor oversetteren selv mener oppgaven hans har vært presserende. Men til tross for at «Behovet for en ny gjendiktning» er tittelen på første avsnitt av «Om å gjendikte The Waste Land», er det ikke stort Røkkum har å melde om dette: 70 år etter Brekkes versjon er det «et klart behov for en ny og mer presis» norsk gjendiktning, skriver han – men han sier ikke på hvilken måte hans versjon er mer presis enn forgjengerens. Videre heter det at «diktet har en underlig og dyster relevans i vår tid, nærmest akutt i sin mytologisering, noe som er en utmerket grunn til å utgi diktet på nytt». Ja vel, men hva betyr egentlig dette? Apposisjonen halter, og «nesten akutt i sin mytologisering» skurrer. Språklig ville «kronisk» vært bedre, men likevel virker «den utmerkede grunnen» konstruert.

At det i 2022 er 100 år siden The Waste Land først ble utgitt, er greit – og for så vidt grunn god – nok, men jeg kjøper ikke påstanden om at diktet er i ferd med å synke ned i «en tiltakende glemsel». Hvem, hva, hvor? Er det ikke fremdeles et av de mest kjente, leste, kommenterte og feirede diktene fra forrige århundre? Å snakke om «glemsel» i denne sammenhengen fremstår som affektert. Jeg kan garantere at vi i løpet av neste år vil få høre og lese så mye vi bare lyster om Eliots «mesterverk» – også helt uavhengig av Røkkums nyoversettelse. 

Syntaks og språkblomster

Røkkum har sans for pleonasmer og hyperboler: Forkastede oversettervalg «lukter alderdommelig av møll» (ikke av møllkuler, altså?), han «beundrer Eliot enormt» og så videre. Ofte går han seg vill i egen syntaks og språkblomster:

The Waste Land representerer på denne måten [det er uklart hvilken måte det er snakk om] sin tid utmerket [en merkelig adverbial bruk av dette adjektivet], men også ved hvordan [allerede her skjønner vi at setningen er feilkonstruert og aldri kommer til å gå opp] diktet kravler i de ideologiske granathullene [hvordan i all verden får diktet til det?] etter første verdenskrig, setter ord på dem [diktet setter altså ord på granathullene det kravler i?], gir dem en splittet og slik sett direkte form [dusør utloves til den som klarer å se for seg de ideologiske granathullenes splittede og direkte form med et navngivende dikt kravlende inni] som neppe kunne vært annerledes [hvorfor ikke?] uten å være noe kunstferdig konstruert eller keivhendt klassisistisk [her kunne det innvendes at TWL er både kunstferdig konstruert og klassisistisk, keivhendt eller ikke, men viktigere er det å konstatere at Røkkum ikke har bestått allitterasjonstesten: Slike manierte prosarim er noe man unngår, man oppsøker dem ikke] –

Setningen (dvs. perioden) fortsetter enda et stykke før den omsider finner et punktum å klamre seg til, men her hopper vi av. «[S]tudentikose skriblerier» skriver Røkkum et annet sted – og det er i det minste en performativt treffende karakteristikk både av formuleringen «studentikose skriblerier» og av den lengre passasjen vi nettopp har lest.

Idiomatiske og leksikalske rariteter forekommer på hver side i bokens prosapartier: «å peke med en plump finger», «arte seg i form av», «overhengende plan» (istf. «overgripende»), «buddhistiske messer» (istf. «messing»), «nedkomme» i betydningen «bli født» (istf. «å føde»), «hyperbolt» (istf. «hyperbolsk») etc. En del av dem er anglisismer som «å gjøre mening ut av» og «bruke for effekt» – for bare å nevne et par av disse. I tillegg kommer en outrert hang til å ta forbehold som nærmer seg helgarderinger, for eksempel «kjernesunt (og samtidig litt sykt)», en mani som også er virksom på et overgripende (tematisk) nivå: Det er og blir uklart hvordan Røkkum forholder seg til den nykritikken han flere ganger trekker veksler på. Han både sier at man ikke må «gå i fella av [sic] ‘the intentional fallacy’», som om dette var et selvforklarende og ubestridelig dogme, og mer enn insinuerer at kunnskap om Eliots mange private gjøremål og kunstneriske prosjekter er uunnværlig for en adekvat forståelse av The Waste Land. Allerede et par sider inne i etterordet er vi dypt nede i Viviennes menssmerter og Bertrand Russells «erotiske» innkreving av husleien for bostedet the Eliots en periode leide av ham (dette var nytt for meg, og jeg skulle gjerne «av-visst» akkurat disse detaljene). Vi får også høre at «det er blitt skrevet bind opp og ned [sic] med reduktive tolkninger, kanskje særlig i nykritikkens navn» (min kursivering). Ofte får man lyst til å sitere Ezra Pounds beske, men berettigede margkommentar i Eliots manus: «Make up yr. mind, you, Tiresias, if you know, know damn well or else you dont»!

«A heap of broken images»

Notene til oversettelsen er interessant lesning – på godt og på vondt. Mange av kommentarene er relevante og poengterte, og det finnes flere jevnføringer, særlig med Brekkes 1949-oversettelse (forståelig nok). Det ville vært en fordel om Røkkum hadde gjort mer utstrakt bruk av andre oversettelser, særlig til skandinaviske språk, men denne avgrensingen er vel noe vi bør respektere («in der Beschränkung zeigt sich erst der Meister» og så videre; Goethe dixit). Likevel er det mangt og meget å undres over ikke bare i noteapparatet, men også i selve oversettelsen: pussige filologiske resonnementer så vel som «private» assosiasjoner.

Det mest urovekkende er en formulering på s. 76, der Røkkum i en kommentar til linje 41 i diktet sier at det kunne være fristende «å rette opp i syntaksen» – som om det ikke var nettopp det en oversettelse/gjendiktning under enhver omstendighet er nødt til å gjøre: å overføre/gjenskape/gjenopprette originalens syntaks i et annet språk. Man kunne tro – eller håpe – at dette bare var en uheldig formulering, som kunne forbigås i stillhet, men det virker som Røkkum faktisk mener at originalens syntaks skal ha forkjørsrett i møte med det nye språket. Dette er selvsagt en uheldig misforståelse – som nok kan forklare en del overvintrede anglisismer, ikke bare i selve oversettelsen (jf. åpningsversene), men også i gjendikterens prosa.

Andre steder ser det ut til at Røkkum har forgapt seg i de semantiske nyansene han har oppdaget i Eliots engelsk. For eksempel insisterer han på at siste ledd av den kjente passasjen der dikt-jeget sier til leseren (eller hvem «son of man» skulle vise til): «you know only / A heap of broken images», bør gjengis som «en haug knuste statuer». Her har Brekke den enkle og «riktige» løsningen: «bilder». Men med henvisning til både Bibelen og vår tids statue-ikonoklasme har altså Røkkum funnet ut at «statuer» er bedre. Han tar feil. Årsaken er ikke bare at Eliots «images» viser ut over de bibelske foreleggene og til de (mytologiske) bildene leseren ikke lenger kan orientere seg etter, og som er smadret og spredt som fragmenter gjennom hele diktet: «Bilder» brukes vitterlig både i eldre og nyere norske Bibel-oversettelser om en hvilken som helst avbildning som menneskene kan samle seg om. Her er Tredje Mosebok (26,1) i 1930-versjonen (altså åtte år etter TWL): «I skal ikke gjøre eder avguder og ikke reise op utskårne billeder eller støtter og ikke sette stener med billeder i eders land for å tilbede ved dem; for jeg er Herren eders Gud.» 2011-versjonen er ikke veldig annerledes – og i nynorske bibeloversettelser brukes «bilete» hyppig i samme betydning. Dersom leseren ikke er i stand til å skjønne denne (utvidede) betydningen av «bilder», er det det som bør forklares i noten, ikke hvorfor en altfor  konkret og begrensende løsning er valgt.

La det også være sagt at Røkkum neppe kan ha tenkt særlig grundig igjennom jevnføringen med dagens billedstormere: Dersom deres angrep på «statuer av Churchill, Hamsun, osv.» skulle være et relevant motstykke til Eliots åndelige «heap of broken images», må jo det bety at alt var såre vel før ikonoklastene gikk berserk, for eksempel på Eliots tid, da statuene stod adskillig tryggere på sine sokler. Og ikke bare det: Parallellen insinuerer at de forhatte «woke-erne» er vår sivilisasjons største skurker – en samfunnsanalyse som er vanskelig å ta alvorlig.

Oversettervalgets kvaler

Her er nok en berømt verslinje: «I will show you fear in a handful of dust» heter det hos Eliot, med et av de ikke altfor mange sammensatte engelske substantivene i normal bruk («handful») – en konstruksjon det norske språket derimot er uendelig rikt på. Hvorfor Røkkum da velger «en hånd full av støv», og ikke «en håndfull støv», slik Brekke gjorde, er meg en gåte. Hvordan kan du-et se frykt i en hånd som er full av støv? Uansett er det støvet og ikke hånden som er fryktinngytende; «en håndfull» angir bare (omtrent) hvor mye støv det er snakk om.

I det hele tatt er det mange passasjer der Røkkum resonnerer seg langt vekk fra de fornuftige oversettelsesvalgene Brekke har gjort. For eksempel bruker han mye plass på det han mener må være «det vanskeligste enkeltordet å oversette» i hele diktet, nemlig Madame Sosostris’ «wicked pack of cards». Her er det snakk om en relativt ukultivert sosietetsdame som agerer spåkone, og som deler ut en rekke Tarot-kort til diktets du, med bilder som også foregriper diktets videre utfoldelse. Røkkum vil at kortstokken skal være «trollete»; Brekke har «skummel». I sin lange betenkning unnlater Røkkum å vurdere Brekkes langt mer akseptable valg: Han konstruerer seg med andre ord et «uløselig» problem hvis løsning allerede foreligger. Dersom det er den etymologiske forbindelsen til «wicca» og «witch» han savner (dette nevnes en passant i noten), kunne han jo forsøkt seg med «forhekset». Men denne løsningen dukker aldri opp på gjendikterradaren hans. 

Et siste, lignende eksempel fra avslutningen av diktets første del. I en ofte sitert passasje, kalkert over tredje sang av Dantes «Inferno», beskriver Eliot en apatisk menneskemengde i Londons «Unreal City»: «A crowd flowed over London Bridge, so many, / I had not thought death had undone so many.» Røkkum undrer seg over hvordan det «surrealistiske» bildet av mengden som «strømmer oppover høyden og over broa, ikke under den», skal kunne ivaretas på norsk. Han er enig med seg selv i at «strømme» ikke er optimalt, men faller likevel – denne gangen i likhet med Brekke – ned på denne løsningen: «Strømmet en mengde over London Bridge» etc. Da har han vurdert, og forkastet, «rant» som et alternativ, men han spør seg aldri om ikke «fløt» eller «flommet» ville gitt et bedre resultat. Selv stusser jeg over at det er mulig å ha en oversetternote til denne passasjen der disse variantene ikke blir diskutert.

Et sjakkparti

Vi kan umulig fortsette med en så detaljert gjennomgang av boken – selv om det er fort gjort å bli revet med. Men la meg i alle fall nevne to betenkeligheter jeg har med hensyn til diktets andre del, «A Game of Chess», som Røkkum har oversatt med «Et parti sjakk»: I det forfinede, nærmeste barokke, åpningspartiet, som skildrer en frustrert konversasjon mellom to «golde» sosietetspersoner, i edvardianske omgivelser, skurrer a-endelsene om mulig enda mer enn i første del – særlig i dialogpartiene: «Veit du ingenting?» spør den flamboyante damen, som sitter på en blankslipt trone-stol under en forgylt Cupido: «Har du ingenting i skolten?» Ja, slik snakket man der, i Londons øvre sosiale lag, like etter århundreskiftet. 

Til siste halvdel av «A Game of Chess», det beryktede Cockney-partiet, en pub-scene der Eliot serverer en lavere sosial utgave av det ufruktbare scenarioet, har Røkkum valgt – trønderdialekt! Han diskuterer dette oppsiktsvekkende valget relativt utførlig i en note, med henvisning både til folkelighet, røykelatter og Anne B. Ragde. Meg overbeviser det ikke – selv om det på ett nivå flyter relativt greit, og sikkert kunne fungert som en parodi på denne sekvensen i en dertil egnet kontekst. Røkkum begrunner sitt valg blant annet med at Brekkes ditto, nemlig Oslo øst, gir assosiasjoner til Olsen-banden og det som verre er. For min egen del klarer jeg ikke la være å høre The Julekalender-trøndersk i Røkkums dialektale svennestykke. Gitt tematikken er det assosiasjonen til Gjertruds signaturreplikk som er vanskeligst å bli kvitt: «Olaf, æ står ujnner misteltejnn!» 

Rimet som virkemiddel

En relativt underkommunisert kvalitet ved Eliots dikt, i alle fall i ikke-akademiske kretser, er den oppfinnsomme, uregelmessige bruken av enderim. Røkkum skriver i notene at han har tatt utfordringen med å få dette til å fungere på norsk – der Brekke for en stor del har hoppet bukk over rimet som virkemiddel. Han fremhever den såkalte Teiresias-passasjen i tredje del («The Fire Sermon») som den største utfordringen. Her kommer han etter mitt skjønn rimelig godt fra oppgaven, selv om gjendiktningen – selvsagt – fungerer bedre desto lengre avstand man har til den engelske originalen. Men her viser Røkkum talenter en virkelig streng leser ville ha frakjent ham før hun kom til «Ildprekenen». 

Slik gjengir han beskrivelsen av «the young man carbuncular», som forgriper seg på sekretæren han har et stevnemøte med:

Han, den unge, kvisepryda mannen, ankommer så
Med freidig blikk, en unnselig funksjonær,
Én av de lave som selvtilliten sitter løst på
Som en flosshatt på en Bradford-millionær.
Øyeblikket er gunstig, som han gjetter,
Måltidet er fortært, hun er mett og lei,
Våger å kjæle, håper hun gir etter,
Men får ingen respons, kommer ingen vei.

Avslutningen er nok ikke helt på høyde med Eliots «unreproved, if undesired», verken semantisk eller poetisk, men som sekvens flyter det ikke så verst, med akseptabel metrikk og ditto rim.

Ikke alle rimløsninger i «The Fire Sermon» faller like heldig ut. I sekvensen der dikt-jeget sitter og fisker «in the dull canal», har Eliot tatt med en («gentrifisert») versjon av en grov, folkelig vise. Her varter han opp med tiraderim i lavstil:

O the moon shone bright on Mrs. Porter
And on her daughter
They wash their feet in soda water

I forelegget er det visstnok fi- og ikke føttene mor og datter seltersvasker; Røkkum har imidlertid en helt annen vri:

Åh som månen stråler på Fru Porter
Og på hennes datter
De skyller føttene i sodavann og jatter

Én ting er at «Fru Porter» ikke rimer på «datter» – et underlig valg av en gjendikter som insisterer på rimets nødvendighet. Verre er det at nødrimet «og jatter» er totalt umotivert: Hvor tar Røkkum det fra? Hva er det de «jatter» om? Og hvorfor? Om han ikke kunne finne noen bedre løsning, burde han heller fjernet seg fra forelegget og laget sin egen versjon av dette nonsensverset, eventuelt stjålet seg en tilsvarende norsk vise. Alternativt kunne han gjort som Brekke – og latt disse tre verslinjene beholde sin engelske språkdrakt.

Fønikeren Phlebas

Rim er også et tema i diktets fabelaktige fjerde del, «Death by Water», en tittel Røkkum redder fra Brekkes misforståtte «Død ved vann» og gjengir korrekt som «Drukningsdøden». Men de åtte verslinjene gir han en mindre skånsom behandling. Her er originalen:

Phlebas the Phoenician, a fortnight dead,
Forgot the cry of gulls, and the deep sea swell
And the profit and loss.
                                        A current under sea
Picked his bones in whispers. As he rose and fell
He passed the stages of his age and youth
Entering the whirlpool.
                                        Gentile or Jew
O you who turn the wheel and look to windward,
Consider Phlebas, who was once handsome and tall as you.

Røkkum gjengir dem slik:

Fønikeren Phlebas, død i fjorten dager,
Glemte måkeskrik og dyphavets bølge
Og vinning og tap.
                           En strøm under vann
Plukka beina hans hviskende. Opp og ned slo han følge;
Livet og ungdommen passerte forbi
Inn i virvelen.
                           Jøde eller vantro –
Åh du som står ved roret og speider etter vinden,
Husk Phlebas, som deg en gang rank og uten uro.

Selv har jeg tidligere oversatt samme passasje i en ganske annen kontekst og gjemt den i en fotnote i en av mine bøker. Etter å ha diskutert saken med meg selv, over en øl, har jeg kommet frem til at det er forsvarlig å ta den med her for illustrasjonens skyld:

Phlebas, fønikeren, død i fjorten dager alt,
Glemte måkeskrik og dyphavsdønninger 
Og profitt og tap.
                              En undervannsstrøm 
Renset hviskende hans knokler. Mens han steg og sank
Drev han gjennom alderdommens og sin ungdoms faser
Og inn i virvelstrømmen.
                              Hedning eller jøde, 
Du som vrir på rattet og ser mot vinden, 
Tenk på Phlebas, som en gang var høy og vakker som du.

Her er det mye å ta tak i, men jeg skal for det meste la sitatene tale for seg selv. Uansett: «Dyphavets bølge» virker rart på meg, all den tid vi som regel snakker om «strøm» eller «dønning» under havoverflaten, mens «bølge» (på havet) konnoterer vind. Røkkums «[o]pp og ned slo han følge» – for «[a]s he rose and fell» – må det være rimtvangen som har diktert; og det etterfølgende semikolonet virker malplassert. «Livet og ungdommen passerte forbi» er heller ikke forankret i originalen; «passerte forbi» er dessuten en pleonasme. Og finnes det i det hele noen sjømenn som «speider etter vinden»?

Røkkum har imidlertid forsøkt å ivareta rimet («Jew» / you») som omslutter siste strofe: «vantro» / «uro». Men resultatet kan i høyden passere som et øyerim, og den poetisk-semantiske prisen har vært høy. I notene skriver Røkkum at han ikke vil ta til takke med «billige rim som deg/meg eller nå/så». En slik løsning er det Brekke har valgt:

   Vantro eller jøde, du
som vrir på rattet speidende mot luvart,
tenk på Phlebas, en gang høy og vakker som du er nu.

André Bjerke har en lignende løsning i Reiser gjennom århundrene (1967):

    Du hedning eller jøde, som nu
vil dreie ditt ratt og se mot luvart,
tenk på Phlebas, engang vakker og høyreist som du.

Med sine forslitte «du»/«nu»-rim bevarer Brekke og Bjerke likevel originalens uttrykk bedre enn Røkkum, som tyr til et fremmed «uten uro». Ikke bare mangler det forelegg i originalen; det fremstår også som en merkelig upoetisk figur: en allittererende dobbelt-negert litotes. Da tillater jeg meg heller å tvile på om rim er påkrevd i dette tilfellet: I mine ører eksisterer det knapt i originalen, og det er tydeligvis forbundet med stor risiko å prøve å overføre denne minimale ekkoeffekten til norsk.

Legg også merke til at det bare er Røkkum som har gjengitt «O you» i nest siste linje med «Åh du»; ingen av de (vi) tre andre har oversatt den engelske o-en. Grunnen er at den knapt lar seg oversette: Mest sannsynlig er det snakk om den latinske vokativ-partikkelen, altså markøren for tiltale, som flere folkespråk har ivaretatt talis qualis («O du som metter liten fugl / Velsign vår mat o Gud»), og ikke den norske interjeksjonen «Åh». Derfor er «O you» = «du», alternativt «o du», men den siste varianten klinger selvsagt altfor arkaisk på moderne norsk til at den kan passere.

En siste detalj: Brekke og Røkkum er enige om at «gentile» skal være «vantro». Igjen er jeg uenig – og har Bjerke på min side. Det er neppe noen tvil om at «Gentile or Jew» skal bety noe i retning av «kreti og pleti», «Gud og hvermann», dvs. hvem som helst; troen spiller liten eller ingen rolle i denne sammenhengen. I Bibelen – som opplagt er kilden til dette idiomet – er det ofte snakk om jøder versus andre folkeslag. Disse «andre» er hedningene,  kalt fordi de holder til i heiene og på heden og tilber guder som de mer «urbane» (jødene) har vendt ryggen. I Galaterbrevet (2,14–15) heter det for eksempel: «Når du som er jøde, ikke lever som en jøde, men som en hedning, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?» Den (nytestamentlig) greske termen er «ethnos», som rett og slett betyr (andre) folkeslag; i Vulgata er det snakk om «pagani», altså de som holder til omkring i skogsbygdene, og som derfor ikke er innlemmet i den katolske folden. Så selv om det opplagt svever en religiøs ånd over denne dikotomien, virker det unødvendig å erstatte det engelske «gentiles» med «infidels», for så å oversette dette inngrepet i stedet for Eliots egne ord. Legg til at «jødekristne» pluss «hedenske kristne» til sammen utgjør den romersk-imperiale totaliteten som var Eliots ultimate referanseramme. 

Fiskerkongens åpenbaring

I femte og siste del av diktet, «What the Thunder Said», beveger vi oss fra en desperat versjon av Jesu lidelseshistorie – via mer eller mindre hedenske reminisenser av myten om «The Fisher King» – til et siste, «hinduistisk» scenario der tordenen omsider skraller da det etterlengtede regnet faller, før diktet lander på den famøse strofen der dikt-jeget serverer de fragmentene han har «shored against his ruins». Den siste passasjen begynner med disse verslinjene:

   I sat upon the shore
Fishing, with the arid plain behind me
Shall I at least set my lands in order?

Røkkum gjengir dem slik (som en egen «strofe», etter Lawrence Raineys reviderte edisjon):

    Jeg satt ved bredden
Og fiska, med den øde sletta bak meg
Vil jeg i det minste få jorda mi i stand?

«[V]il jeg i det minste gjøre markene i stand?» heter det i Brekkes versjon. Hovedpoenget er at dikt-jegets (som vi her bør kunne identifisere som «fiskerkongen») beslutning om å gripe inn er den «hendelsen» som antydes i diktets sluttscene: Tørken er et tilbakelagt stadium, det har begynt å regne – riktignok fra østlig, for ikke å si «orientalsk», retning – og den rådløse kongen er i ferd med å gjenvinne i alle fall noe av sin gamle vigør. Heri ligger det et håp som forkludres av Røkkums altfor passive konstruksjon: «Vil jeg i det minste  jorda mi i stand?» Med en god porsjon velvilje kan formuleringen forstås i en «aktiv» betydning: Nå må jeg se til å «få jorda mi» i stand! Men Brekke er mer presis når han skriver: «[V]il jeg i det minste gjøre markene i stand?» Det øde landet skal ikke lenge være øde, og det er fiskerkongen som er agens for denne beslutningen. Da ser jeg ingen grunn til ikke å velge en normal aktiv konstruksjon på norsk – som på engelsk.

Un coup de dés

Noen vil nok mene at den aldrende bokessayisten har vært for hard i klypa i sin omgang med den adskillig yngre Røkkums gjendiktning og kommentarapparat. Min holdning til en slik innvending er enkel: Den som gir seg i kast med å gjendikte et så krevende og sentralt verk som The Waste Land, må belage seg på å bli gått etter i oversettersømmene – uavhengig av alder og erfaring. På mange måter er denne utgivelsen langt viktigere enn flertallet av «originale» norske diktsamlinger som gis ut i løpet av 2021. Derfor fortjener den å bli behandlet grundig, kritisk – og oppriktig. Slik kan vi alle lære noe både av bokens feil og av dens fortrinn. Røkkums og TransFe:rs Det øde landet bør utvilsomt kjøpes inn av Kulturrådet og distribueres til landets biblioteker – så kan vi ta den videre diskusjonen derfra. Språkrøkt er et begrep vi igjen bør bli fortrolige med i en tid da anglisismer og idiomatisk vankunne er i ferd med å bryte ned et relativt funksjonelt språksystem. Sproget er i fare!

Dersom Røkkum hvesser sitt vidd enda litt hvassere, tviler jeg ikke på at vi kan vente oss solide utgivelser fra ham i fremtiden. TransFe:r fortjener honnør for å ha satset sine små midler på en så smal bok, men de bør også skjerpe redaktørknivene – og ikke la uerfarne gjendiktere trumfe igjennom konsepter som stiller oversatte storheter i skyggen av sine noe mer kortvokste oversettere. Av takkelisten fremgår det at forlaget har brukt kvalifiserte konsulenter i arbeidet med boken, men det er åpenbart at disse burde fått selskap av en fagperson med særlig kompetanse på Eliot og engelskspråklig modernisme. Likevel har jeg hatt stor glede både av lesingen og skrivingen – og av uenighetene, som jeg ikke ville vært foruten. Hell og lykke med fremtidige prosjekter! Terningkast: sju! 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.