The Ultimate Mixtape

ESSAY. Jeg skriver «R.I.P.» og «Why?» på kladdebøker og pennal, bytter ut medlemskap i Tuppen og Lillemor-bokklubben med abonnement på Beat, og begynner å røyke.

Nicos Chelsea Girl (Velve Records, 1967).
Nicos Chelsea Girl (Verve Records, 1967).

Tidligere publisert i Vagant 4/2011.

Av ulike grunner, som det heter når man vil si noe uten egentlig å si det høyt, eller ihvertfall ikke til noen andre, men likevel ikke kan unngå å si noe som indikerer at noe har skjedd, noe helt bestemt og absolutt ikke «av ulike grunner»: Man har altså noe å skjule; av ulike grunner har jeg i snart et år nå, siden midten av januar, for å være mer presis, ikke fått til å lese. Jeg har derfor, naturligvis, vært sykmeldt fra jobben min som stipendiat i litteraturvitenskap og hatt permisjon fra Vagant-redaksjonen. Men verst er det at jeg heller ikke i min egen såkalte fritid, som jeg jo nå hadde rikelig av, orket å lese verken faglitteratur, skjønnlitteratur, tidsskrifter, eller, i visse perioder, aviser. I begynnelsen av denne perioden holdt jeg meg også unna filmer og musikk. Det er ingen annen måte å si det på enn at jeg var berøvet noe essensielt i livet mitt, noe jeg vanligvis omgir meg med nærmest som en selvfølge; ja, jeg ser ingen vei utenom slike inderlige formuleringer, jeg har nær sagt ikke krefter til å prøve å skrive det annerledes; for det å skrive har jeg også blitt utrent med de siste månedene, naturligvis, siden lesing og skriving betinger hverandre: Når alt språk som overskrider det mest nødtørftige av kommunikasjon med dine nærmeste omgivelser faller inn i en slags ugjennomtrengelig sløvhet, ja, det minner faretruende om en brått inntruffet dumhet som du verken makter eller gidder (det følger av diagnosen) å utfordre eller engang observere på noen annen måte enn i korte, ubevisste øyeblikk av trøtt aksept; ikke i den nonsjalante, eksistensialistiske stilen, der meningsløsheten er noe som kan omfavnes og gjøres til en reflektert livsholdning, med sigaretten cool i munnviken osv., nei, denne aksepten har intet subjekt, ingen suverent stoisk vilje. Denne aksepten er de trøtte hendene som slipper fra seg boka, skrur av radioen når det handler om litteratur, og strekker seg mot kryssordbilaget i et ukeblad for så å tenne enda en sigarett; de hendene, de er mine, registrerer jeg, og konstaterer, ikke uten en viss interesse: Jeg har blitt dum. Det er jo lite praktisk, tatt i betraktning det jeg holder på med, tenker jeg. (Når jeg leser gjennom dette, tenker jeg på Jane Tompkins – blant de fleste bedre kjent, selvfølgelig, som kona til Stanley Fish – og hennes feministiske essay «Me and My Shadow», at det er en bedre tekst enn jeg har vært klar over, lesepreferansene hennes til side.)

Og så? Jo, jeg prøver å teste ut alt det jeg har tapt lysten på i tilfelle dét kan lokke den tilbake, for jeg må gjøre noe, jeg kan vel ikke bare godta situasjonen, det blir man jo stadig fortalt; derfor spiller jeg alt fra Glenn Gould til Hole uten å høre på mer enn et minutt eller to av noe som helst, jeg leser et par linjer av alle diktene i Verden finnes ikke på kartet uten å kjenne at jeg leser i det hele tatt, jeg ser ikke andre filmer enn amerikanske high school-grøssere og Hell’s Kitchen på nett. Jeg er som Kristoffer Schau med sitt Forfallsprosjekt, bortsett fra at de fleste slipper å se på meg, og at jeg, i motsetning til ham, ikke opplever det som noen straff å lese Vigdis Hjorths bøker – tvert imot skulle jeg mer enn gjerne ha gjort nettopp det (livskraft du kan tro på!), hvis jeg bare hadde orket. Alle mine tidligere kilder til trøst (nei, jeg har ikke dermed sagt at litteraturen er til for selvterapeutiske grunner og bla bla bla) har … tørket ut, jeg kan ikke si det på noen annen måte, eller jeg orker ikke å stoppe opp for å lete etter bedre ord, det har jeg ikke tid til, og nå er jeg nettopp ved poenget, det at … at … at det må skje – / at tidi skal opna seg/ at berget skal opna seg/ at kjeldor skal springa –, ja, hvordan skulle jeg ellers forklare det?

Mix tape 2
Baksiden av omslaget på Nirvanas In Utero (Geffen, 1993) og Holes single Beautiful Son (City Slang, 1993).

Ikke at det er uforklarlig, ikke det, egentlig er det jo enkelt og sikkert naturlig. For å gjøre en lang og enda mer svevende historie kort: Heldigvis ble det oktober og tid for å forelese om avantgardistisk lyrikk for studentene på ALLV103 i Bergen. Jeg måtte rett og slett lese igjen. Det var ingen vei utenom. Og jeg oppdaget at jeg likte det, ja, så flatt må jeg nesten si det, jeg likte det veldig godt. Jeg likte også veldig godt å forelese for studentene, det ga meg energi for første gang på jeg kan ikke huske hvor lenge (Gertrude Steins nøkterne, men melodiske stemme når hun leser sitt dikt til vennen Picasso en gang i 1934! Tristan Tzara og dadaistenes første manifest! Anekdoten om røveriet av Majakovskijs hjerne, fjernet fra kroppen hans kort tid etter at han hadde skutt seg i hjertet og dermed intakt, et fullkomment eksemplar viet til forskningen av geniale hjerner, til et senter som fra før oppbevarte Lenins tenkeboks, en helt ordinær sådan, lød konklusjonen, som også fant ut at dikterens hjerne skjulte et sjeldent godt utviklet senter for ekspressivt språk under tinningene et sted, ikke at dét burde komme som noen overraskelse, verken førstnevntes mangler eller sistnevntes overflod), jeg ble gjennomsvett og tørr i munnen, men det var ingenting som … eh … tørket ut denne gangen, tvert imot gikk jeg rett hjem etter forelesningene og satte på musikk, høyt, høyt, nei, først leste jeg en anmeldelse av Bjørks siste plate i Morgenbladet og det var et stort teatralsk bilde av henne der, og så hørte jeg den ene låttittelen etter den andre springe ut i hukommelsen, slik det ikke hadde skjedd siden jeg leste Pedro Carmona-Alvarez’ bandmytologiske og rocksvermeriske (men også politiske og melankolske) roman Rust for et par høster siden, jeg skulle egentlig anmelde den i Vagant og bunkevis av svært så inspirerte notater vokste i ukevis uten at jeg fikk til å skrive noe om romanen overhodet. I stedet tok jeg meg selv i å bla febrilsk i favorittalbumene mine fra 90-tallet, for så å veksle mellom å lage mentale topp ti-lister over uunnværlige og skjellsettende låter, og en like omskiftelig og springende nedskrivning av minner om store musikkøyeblikk, alt mens jeg igjen kjente lysten til å skrive en all female «sanglyrikk for viderekommende», et prosjekt jeg påbegynte da Arild Linneberg og Erling Aadland holdt sitt svært populære og på alle måter prisverdige universitetsseminar om sanglyrikk for litteraturstudenter høsten 2006, dominert, naturlig nok og absolutt ikke klanderverdig på noen måte, av fortrinnsvis deres egne mannlige rockhelter, det gikk i Ray Davies og Jokke, Bob Dylan og Leonard Cohen, og ingenting er det å si på det, jeg hadde selv inkludert tre av disse på min ultimate mixtape, 20 sanger tror jeg i hvert fall det må bli, et konsept som det glimrende, for lengst forgagne musikktidsskriftet Beat dyrket, og som jeg fulgte med stor interesse fra 14-årsalderen og nå altså lot meg inspirere av, som et forfriskende brudd med min vanlige beskjeftigelse med lister over ønsket begravelsesmusikk – veldig The Cure, det hele. Men det føltes godt, og jeg begynte å forstå mer av dette kanonhysteriet som alltid minner meg om kjedelige Nick Hornby-filmer, sånn gutteaktig småanalt og samtidig stormannsgalt, for de liker jo å tenke at listene deres er innpasset til historieskrivingens olympiske haller. Og det har de jo rett i. Derfor sysler jeg i stillhet med mine egne kvinnedominerte lister, mens jeg sender en blid tanke til den gamle håndarbeidersken i Siri Hustvedts oppløftende roman The Summer Without Men, som sjenert betror fortelleren sine kunstneriske visjoner i form av små, vittige hverdagstablåer, ofte erotiske, brodert inn i duker og grytekluters skjulesteder, slik at bare den innvidde, altså utelukkende henne selv i størsteparten av hennes oldingeliv, kunne forlyste seg med kunsten.

Metoden: Jeg begynner med, la oss si 20, nei, jeg må være strengere, ti låttitler tilhørende kvinnelige artister, ti låter som av ulike grunner, som det jo heter, har vært viktige for meg. Til felles har de, ved siden av sitt feminine opphav, at jeg knytter klare minner om situasjoner, steder og sinnsstemninger til dem, jeg husker hvor jeg var når osv. Som inspirasjon for prosjektet finner jeg fram notatene jeg gjorde til Rust, fragmenter av en uutgravd anmeldelse.

Våren 1995: Kusina mi spiller sin nyeste CD over telefonen, Nirvanas Unplugged in New York, og forteller at de ikke fins lenger fordi vokalisten har skutt seg i hodet. For ett år siden. Så snart jeg har fått pappa til å kjøpe CD-en i Byen, holder jeg minnestund for Kurt Cobain på rommet mitt med levende lys, røkelse og «Jesus Doesn’t Want Me for a Sunbeam» på repeat. Jeg skriver «R.I.P.» og «Why?» på kladdebøker og pennal, bytter ut medlemskap i Tuppen og Lillemor-bokklubben med abonnement på Beat, og begynner å røyke. Yitzhak Rabin blir skutt og jeg skriver sørgediktet «A White Dove of Peace». På skolen liker ingen de samme tingene som meg, og jeg liker ikke noen. Jeg liker Courtney Love som synger When I was a teenage whore og kjøper hvite strømpebukser, svart kajal og mørkerød leppestift. Jeg flytter ned i kjelleretasjen og leser Hvite niggere og On the Road, synger Music is your only friend until the end og vil tegne som Kurt sine tegninger av fostre og liljer på baksida av coveret til In Utero, der han synger Teenage angst has paid off well / now I’m bored and old … Jeg bestemmer meg for å begynne med narkotika, men det nærmeste jeg kommer er ei klassevenninne på Bakkejord som – ved hjelp av moras Winner Tip-maskin – lager sigaretter med hennapulver og knust Paracet. Vi blir enige om at vi hører en svak piping i hodet som kanskje betyr at det funker, og skriver deretter dikt med åpningslinjer som «jeg higer etter» og «jeg undres».

Noen timer inn i lesninga av Pedro Carmona-Alvarez’ roman Rust blir jeg umerkelig transportert tilbake til kjelleretasjen i Kattfjord, og like umerkelig har Passolini og de andre i bandet The White House blitt en del av dette universet av idoler hvis liv mitt fjortenårige bygdefangede jeg, ja, higer etter: Plateinnspillinger i røykfylte lokaler, trange turnébusser, konsertnachspiel på speed. Studielån og kollektiv. Køben. Berømmelse & desillusjon. På netthinna smelter bildet av Kurt Cobain på MTV og Jim Morrison på Whisky A Go Go sammen og blir Passolini

med en T-skjorte det sto MINDFUCK på, eller i den hvite skjorten der han hadde skrevet CUNT over brystet. Hendene og armene hans dekket av ordet NO, skrevet med sprittusj. Solbriller hele dagen og kun enstavelsesord. Set-lister som plutselig bare bestod av b-sider, låter vi spilte inn, men som aldri kom med på platene. Han sluttet å synge, begynte på nye sanger, snudde seg vekk og stod med ryggen til publikum.

Det er kanskje uunngåelig at jeg – på et eller annet tidspunkt i lesninga, også nå umerkelig – snur ryggen til mitt fjortenårige forelskede jeg og begynner å tenke: «Ja, her har vi Ambjørnsen og Saabye Christensen, selvsagt, men mest av alt Morten Jørgensens Sennepslegionen (‘den ultimate rockromanen på norsk’) og oppfølgeren Kongen av København …» Idet jeg begynner å merke meg det konvensjonelle ved fortellinga om The White House, trer jeg ut av tidsreisas tryllekrets og inn i en rastløs kjedsomhet som først slipper ordentlig taket når romanens andre del – den politisk-melankolske – tar til.

Anne Helen GuddalEr det en ironisk distanse overfor mitt eget pubertalt inderlige og forvirra identitetsprosjekt jeg her vil skissere, som en slags bro til en kritikk av romanens første del? Fordi jeg ikke har et annet språk for det jeg vil si enn det snusfornuftig barndomsfornektende?

Men hva er det Carmona-Alvarez tilfører denne komboen av oppvekstskildring og bandfortelling, disse mytologiske sjangrene som, i tråd med rise and fall-logikken, synes å kreve realitetsprinsippets seier i en eller annen form?

Kanskje kommer jeg ikke unna å kritisere bandfortellingas sentimentalitet (men gidder jeg virkelig å innta den posituren der?). Einar Økland om det sentimentale i Amatør-album: «Alt som er første gong.» Og enda mer generelt: «Noko er sentimentalt når det er verkeleg.» «Trongen til realisme er i seg sjølv sentimental.» Listene han lager seg over de ulike typene sentimentalitet, f.eks. under rubrikken Det anerkjent sentimentale: «Barndomen, fortida, det som er borte for alltid. Utopiar, framtidsvisjonar, revolusjonar. Det sorgmuntre, det vemodsglade, det bittersøte. (…) Tendensar, system, retningar, meiningar, tankar, kjensler, drifter, sjel, ånd, vilje, konfliktar, problem.»

(Omtrent her gikk anmeldelsen fullstendig i stå.)

Til tross for Øklands sikkert velmenende og -opplyste inventar over sentimentale fenomener, til skrekk og advarsel, klarer jeg ikke å slippe tak i de låtene, og opplevelsen og betydningen av å høre dem for første gang, uansett alder, som jeg her har bestemt meg for å legge ved, i en eksklusiv-pinefull topp ti-variant. Paradoksalt nok skrur jeg av musikken idet jeg setter meg ned for å skrive utkastet til The Ultimate Mixtape (okt. 2011), female version:

Hole: «Gutless»
Laurie Anderson: «From the Air»
Marianne Faithfull: «Ballad of the Soldiers Wife»
P.J. Harvey: «Silence»
Bjørk: «Hyperballad»
Patti Smith: «Free Money»
Cat Power: «Maybe Not»
Martha Wainwright: «Bloody Mother Fucking Asshole»
Maria McKee: «Life Is Sweet»
Nico: «These Days»

Straks jeg har skrevet dette, må jeg høre Nico synge, og synge med, ut i den tomme stua som med ett virker mindre beklemmende, når Nico synger, mildt resignert, om forsiktigheten hun langsomt og endelig har utviklet, evnen til beskyttelse:

I’ve been out walking
I don’t do too much talking these days
These days
These days I seem to think a lot
About the things that I forgot to do
And all the times I had the chance to…

I’ve stopped my rambling
I don’t do too much gambling these days
These days
These days I seem to think about how all the changes came about my ways
And I wonder if I’ll see another highway

I had a lover
I don’t think I’ll risk another these days
These days
And if I seem to be afraid to live the life that I have made in songs
It’s just that I’ve been losing so long

I have stopped my dreaming
I won’t do too much scheming these days
These days
These days I sit on cornerstones and count the time, a quarter turns to ten
Please don’t confront me with my failures
I have not forgotten them.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.