ENQUÊTE. Teatervitenskap ved Universitetet i Bergen kan komme til å bli nedbemannet til én fast ansatt. Reaksjonene er sterke.
Siden torsdag 16. mars har det vært stor aktivitet i sosiale medier blant kulturinteresserte i Bergen, og diskusjonene har vært iltre under Borealis – festival for eksperimentell musikk, som er blitt avholdt for 20. gang 16.-19. mars.
Årsaken til oppstandelsen er at dekanatet ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen i «Faglig bemanningsplan 2023-25» (med dokumentdato 13. mars) har foreslått at to av fakultetets tre stillinger innen teatervitenskap ikke skal gjenbesettes. Det vil si at teatervitenskap i løpet av 2024, dersom forslaget går gjennom i fakultetsstyret, kun vil ha én fast vitenskapelig ansatt. Fag som allmenn litteraturvitenskap, fransk og kulturvitenskap vil også miste stillinger. Forslaget vil behandles som styresak tirsdag 21. mars.
Vagant har utført en rundspørring for å finne ut hvorfor nettopp kuttene i teatervitenskap vekker så stort engasjement. Vi har også kontaktet dekanatet og vender tilbake med en oppfølgingssak.
Oppdatering 20.03 kl. 14.30:
Etter at rundspørringen ble publisert (i dag tidlig), melder dekanatet ved HF-fakultetet ved UiB følgende:
«Vi har en god og positiv dialog med universitetsledelsen om de utfordringene fakultetet nå opplever. Sammen med universitetsledelsen har vi derfor blitt enige om å gi denne dialogen tid slik at vi i fellesskap kan vurdere ulike virkemidler som kan bidra til å styrke de økonomiske rammebetingelsene for fakultetet på sikt – og dermed også rammene for bemanningsplanen.
Vi er derfor nå i ferd med å orientere fakultetsstyret om at vi vil utsette vedtektssaken til neste styremøte, som finner sted 9. mai.»
Solrun Toft Iversen, påtroppande sjef ved Den Nationale Scene i Bergen:
«Vi treng teatervitarar på post»
Teatervitskap er eit lite fag ved Universitetet i Bergen. Dette vesle faget ser til at norsk teater kan utfalde seg i eit pågåande ordskifte og betraktast i perspektiv som gjer oss klokare på kunsten og historia. Utan denne bastionen står vi fattigare att både som scenekunstnarar og som samfunn.
Teatervitskap ved UiB var også eit lite fag den gongen – på 1990-talet – då vi hadde tilhald i Villaveien 5 og opplevde Knut Ove Arntzen sin legendariske omgrepsutvikling i sanntid. Vi var ikkje mange, men eg tør seie at både kunstlivet og akademia vart raust berika av den kompetansen som vart utvikla og dei menneska som etter kvart vart utdanna i den gule villaen. Eg er stolt over å vere mellom dei. For meg vart dette studiet eit utgangspunkt for eit rikt arbeidsliv der det eg hadde lært har vore etterspurd og attraktivt.
I mi erfaring står teatervitskap sterkt som brubyggar mellom utdanning og arbeidsliv. Det er ikkje få studentar eg har møtt gjennom fagmiljøet i Bergen. Mange av dei har eg no gleda av å kalle kollegaer. Nokre av dei manglar i statistikken over akademiske gradar – fordi arbeidslivet tidleg greip deira ressursar og kompetanse. Vi treng dei på post. Vi treng teatervitarar no og for framtida.
Det er all mogeleg grunn til å rope opp om kva nedskjering og utarming av estetiske fag gjer med det norske samfunnet sin humanistiske kunnskapsberedskap. Å utsette eit så lite fag for så drastiske kutt kan resultere i at heile faget forsvinn. Og det kan vi vel ikkje sjå på at skjer på vår vakt?
Finn Iunker, forfatter, PhD i tysk litteratur (2014) og PhD i kunstnerisk utviklingsarbeid (2020):
«Bare Bergen ville ha skjønt det»
Da teatervitenskap i Oslo ble nedlagt, tenkte jeg at det var dårlig gjort – fordi ingen nå kunne utfordre Bergen i å være tyngdepunktet i norsk og skandinavisk teatervitenskap, ikke minst på grunn av den nære kontakten mellom teatervitenskap (teori) og, for mitt vedkommende, BIT Teatergarasjen (praksis). Da jeg studerte litteraturvitenskap i Bergen på 1990-tallet, var teatervitenskap, nettopp ved å ha én fot i bakken, et viktig korrektiv til den selvtilfredse poststrukturalismen som den gangen trollbandt så mange.
Hvis forslaget som nå er til behandling, går gjennom, vil teatervitenskap stå igjen med én fast ansatt. Det ville ha vært mer mandig å legge ned hele faget på en gang, heller enn først å klippe vingene av fuglen og deretter vente til den dør.
For min egen del går dessuten en plan nå definitivt i vasken. Jeg disputerte i 2014 på en avhandling om Bertolt Brecht, og da medlemmene i The International Brecht Society møttes i Leipzig i 2019, ble jeg spurt om Oslo (der jeg nå bor) en gang kunne være vertskap for en kommende Brecht-konferanse. Vi har tidligere møttes på Hawaii, i Porto Alegre og i Oxford. Nei, sa jeg, Oslo er ikke mulig. I Norge er det bare Bergen som ville ha skjønt det.
Grethe Melby, PhD-stipendiat i teatervitenskap ved UiB:
«Jeg vil utvikle, ikke avvikle teatervitenskap»
Mitt møte med teatervitenskap i Bergen fikk jeg gjennom Skrivekunst-akademiet i Hordaland. Da jeg var student der, fantes det en dramatikerlinje. Den samarbeidet med BIT Teatergarasjen – og miljøet rundt teatervitenskap.
Slik lærte jeg at det går an å spille intimforestillinger i heisen på USF Verftet. At en teatersal ikke trenger å være et gullforgylt sted med balkonger, men like gjerne kan være en svart boks der alt mulig rart foregår. Teaterviterne lærte meg at det finnes noe som heter «performance». Og at teater i grunnen ikke trenger å ha noe tekstgrunnlag, men også kan være bare bilder, lyder og bevegelser.
Fordi jeg ville bli forfatter, begynte jeg å studere litteraturvitenskap. Fordi jeg tenkte at «noe med media» var fremtiden, fortsatte jeg på medievitenskap. Da jeg ble teaterprodusent, tenkte jeg at det sikkert var lurt å studere administrasjons- og organisasjonsvitenskap.
Og det var det. Akkurat som det var lurt å bli lektor på videregående skole, i fellesfag og yrkesfag, samtidig som jeg fortsatte å skrive anmeldelser av teater.
Mine heteste øyeblikk med teaterviterne fant sted fra midten av 90-tallet og frem mot år 2000. Jeg tror også at det var omtrent da jeg lærte at det finnes noe som heter internettet. Og at det finnes folk som Amanda Steggel og Per Platou som laget forestillinger via dette internettet.
På fritiden hang jeg ofte i baren på Teatergarasjen sammen med teaterviterne. Diskusjonene var både fuktige og fruktbare. Og så, for snart to år siden, gikk det opp for meg hvor viktig og interessant teatervitenskap og dette miljøet på Teatergarasjen har vært for ikke bare Bergen, men også Norge og resten av verden.
Jeg innså at jeg ville bli stipendiat for å forske på moderne teaterhistorie fra 80-tallet frem til i dag. Slik ble jeg teaterviter. Det ønsker jeg å fortsette å være. Jeg vil utvikle, ikke avvikle teatervitenskap ved UiB.
Rune Salomonsen, BIT Teatergarasjen:
«Samvirket mellom institusjoner og aktører er unikt for Bergen»
Jeg har en gammeldags magistergrad i filosofi ved Universitetet i Bergen, fra den gang det var et spennende og stimulerende miljø omkring Arild Utaker og Retorisk Forum. Jeg visste hva Teatergarasjen var, men ante lite om teatervitenskap da jeg leverte hovedoppgaven min i 1997, samme år som Kristian Seltun leverte sin sagnomsuste hovedfagsoppgave Avantgarden og det performative: dramaturgiske strategier i et postmoderne teater, med eksempler fra norske og utenlandske kompanier, som alle hadde spilt i Bergen, på BIT Teatergarasjen.
Kunstnerisk leder Sven Åge Birkeland rådet Seltun til å søke sjefsjobben ved Teaterhuset Avant Garden. Og mens han dro til Trondheim, senere Black Box Teater og Trøndelag Teater, og nå er sjef for Nationaltheatret, gikk min vei ned fra Nygårdshøyden og inn i Teatergarasjen, hvor jeg begynte på gulvet og i taket som tekniker. Der fikk jeg tillit og hjelp til å teste ut ideen PrøveRommet sammen med Erik Vibe Simonsen. Denne scenen ble umiddelbart en suksess som møteplass for unge mennesker fra de ulike kunstmiljøene i byen.
Teatergarasjens øvrige program var en helt ny og eventyrlig verden for meg, hvor internasjonal scenekunst passerte revy. Jeg har sett de fleste forestillingene siden 1997, men det tok en stund før jeg skjønte hvor viktig teatervitenskap ved UiB har vært for institusjonen jeg jobber ved, eller hvor mange halv- og helstuderte teatervitere som har tjent BIT både på og rundt scenen. Denne verdien kan ikke måles i antallet oppnådde studiepoeng. Og takket være professor Knut Ove Arntzen (nå emeritus), som har vært litt av en guru for dette scenekunstfeltets selvforståelse internasjonalt, har vi også fått et av de vakreste begrepene jeg vet om, nemlig «likestilt dramaturgi». Det betyr at alle virkemidler er like viktige i denne allsidige kunstformen hvor en teaterforestilling like godt kan være et dikt, en dans, en konsert eller et bilde.
BIT Teatergarasjen har levd i en unik og fruktbar symbiose med teatervitenskap, og etterhvert som BIT flytter inn i Sentralbadet sammen med Carte Blanche, trenger vi et oppegående og sterkt teatervitenskapelig miljø ved Universitetet i Bergen. Samvirket mellom institusjoner og aktører som er unikt for Bergen i dette tverrkunstneriske feltet, bærer i høyeste grad preg av en likestilt dramaturgi, hvor et sterkt fagmiljø lokalt er avgjørende.
Ine Therese Berg, førstemanuensis ved Institutt for kunst og medier, NTNU:
«Det teatervitenskapelige økosystemet tåler ikke flere kutt»
Noen kamper blir man tilsynelatende aldri ferdig med. Første runde for norske teatervitere på denne siden av årtusenskiftet dreide seg om å forsøke å opprettholde teatervitenskap ved Universitetet i Oslo, en kamp vi tapte. Andre runde for å unngå kutt i antallet faglig ansatte i teatervitenskap foregikk ved Universitetet i Bergen i 2017 – den lyktes. Tredje runde var ved min nåværende arbeidsplass NTNU, der kampinnsatsen førte til at antallet kutt ble færre enn varslet.
Fem år etter forrige runde i Bergen, må Institutt for litterære, lingvistiske og estetiske studier spare penger, på grunn av høyere kostnader og pandemiens utslag på søkertallene til høyere utdanning. Teatervitenskapens fremtid er igjen truet.
Under forrige runde i Bergen tok jeg initiativ til prosjektet Teatervitenskapelig dugnad. Et samlet fag- og kunstfelt samarbeidet og arrangerte blant annet konferansen Teatervitenskap – Historiografi, teori og praksis. Teatervitenskap ved UiB og BIT Teatergarasjen var over to dager vertskap for 125 deltakere som lyttet til 44 konferanseinnlegg.
Rektor ved UiB, Margareth Hagen, åpnet konferansen i Universitetsaulaen og skrev 26.05.2018 på Facebook: «Det var flott å få med seg åpningshilsningene og slik få et innblikk i nettverket og det rike faglige økosystemet teatervitenskapen inngår i. Teatervitenskap er et eksempel på et lite fag som har et stort potensial fordi det er genuint flerfaglig og fordi det samhandler rikt med omverdenen.»
Rekor Hagen så tverrfagligheten i og samfunnsrelevansen til dagens teatervitenskapelige praksis. Ikke alle gjør det. Ikke alle anerkjenner at den kulturelt sentrale funksjonen teater har hatt rettferdiggjør et selvstendig akademisk fag.
Teatervitenskap i Bergen ivaretar fordypningen i historiske og teoretiske perspektiver på en annen måte enn oss som har et større innslag av praktisk rettet teaterproduksjon i våre studieprogram. Det teatervitenskapelige økosystemet tåler ikke flere kutt – og den stadige kampen for overlevelsen er utmattende. Kampen dreier seg dessuten om mer enn teatervitenskap, for hvilket fag er det neste som ofres på tellekantenes og studiepoengproduksjonens alter? Hvilket faglig mangfold står vi igjen med ved universitetene når småfagene forsvinner?
Camilla Eeg-Tverbakk, professor i drama ved Oslo Met:
«Å kutte to av tre stillinger er prekært»
Teatervitenskap ved Universitetet i Bergen har hatt en markant posisjon i norsk teaterliv siden 1980-tallet. Ut fra dette studiet har noen av de mest sentrale scenekunstaktørene kommet, både kunstnere, institusjonsledere, produsenter og andre.
Jeg er selv utdannet teaterviter fra Universitetet i Oslo, et studium som ble lagt ned i 2012. I mitt kunstneriske virke som dramaturg, og i mitt forsknings- og undervisningsarbeid ved Oslo Met, trekker jeg hele tiden veksler på det jeg har lært gjennom studiene. For meg er koblingen mellom teori og praksis grunnleggende – den er nødvendig i alle deler av scenekunstfeltet.
Teatervitere finnes i alle ledd av norske teaterproduksjoner. Studiemiljøet ved UiB har dessuten bidratt til internasjonalisering av norsk scenekunst, både ved sine teoretiske interesser og ved å være i aktiv dialog med avantgarden innen internasjonal scenekunst.
Per i dag tilbys ikke klassisk teatervitenskap ved noe annet studiested i landet. Å kutte to av tre stillinger er prekært. Denne fagtradisjonen må opprettholdes – hvem skal ellers skrive norsk teaterhistorie og opprettholde den kritiske samtalen om scenekunsten som produseres her til lands?
Idun Vik, dramaturg, produsent og kunstnerisk leder for Bergen Dramatikkfestival:
«Kunnskapen som forvaltes og utvikles innenfor teatervitenskapen er avgjørende»
Trenger teatrene teatervitenskapen? Ja. Bak den fysiske fremføringen av en forestilling vil det alltid være en form for tenkning de som inngår i teaterapparatet mer eller mindre bevisst opererer ut fra. Både for hvordan teater utøves og hvordan det forstås, er kunnskapen som forvaltes og utvikles innenfor teatervitenskapen avgjørende. At faget ved Universitetet i Bergen nå igjen er truet med nedskjæringer jevngode med nedleggelse, er dypt bekymringsverdig for teaterfeltet både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Historisk har teatervitenskap i Bergen hatt avgjørende betydning for tilblivelsen av noen av de viktigste norske aktørene med internasjonalt nedslag, som BIT Teatergarasjen og Baktruppen. Den dag i dag ser vi at mange sentrale produsenter, dramaturger, teatersjefer, teaterkritikere og scenekunstnere har bakgrunn fra teatervitenskap ved UiB.
Jeg er selv utdannet skuespiller fra England, og fylte på med emner i teatervitenskap ved UiB da arbeidet mitt dreide seg mot en bredere vifte av skapende virksomhet. Dette har vært av stor betydning for hvordan jeg i dag virker som både dramaturg, kurator, produsent og scenekunstner, og kan vurdere, rådgi, analysere og kontekstualisere forestillingene og prosjektene jeg jobber med. Jeg har nær kontakt med fagmiljøet i en rekke sammenhenger, særlig i forbindelse med fagprogrammet til Cornerstone og Bergen Dramatikkfestival.
Turene til Berlin med andre teatervitenskapsstudenter, hvor vi fra morgengry til lang på natt diskuterte og absorberte scenekunst med Knut Ove Arntzen som kunnskapsallmektig reiseleder, kommer alltid til å være med meg. Andre bør få tilsvarende muligheter til å orientere seg i teaterets muligheter.
Anette Therese Pettersen, kritiker og PhD-kandidat i teatervitenskap ved Universitetet i Agder:
«Teatervitenskapen er i krabbegang mellom ulike fagretninger»
Jeg skulle opprinnelig bare fylle opp graden cand.mag. da jeg meldte meg opp i teatervitenskap grunnfag ved Universitetet i Bergen tidlig på 2000-tallet. Planen var å fullføre den graden, og så fortsette til hovedfag i litteraturvitenskap. Jeg antok vel at faget ville være litt som litteratur, bare at jeg leste skuespill i stedet for romaner. Det var for så vidt delvis sant, men i tillegg kom teaterhistorien, dramaturgi, scenografi og skuespill- og regikunst.
Om det var litteraturen som trakk meg inn i teatervitenskapen, var det muligheten til å bevege seg i krabbegang mellom ulike fagretninger – som dramatikk, kritikk, scenografi og performativitetsteori – som har holdt meg der. Et skuespill vil tolkes ulikt som litterær og scenisk tekst, på samme måte som scenografi vil forstås ulikt sett fra et kunsthistorisk og teatervitenskapelig perspektiv. Her bidrar teoriutviklingen innenfor teatervitenskapen med nye perspektiver og forståelser.
Jeg rakk å ta en master i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo før fagtilbudet forsvant der, og i skrivende stund er jeg i ferd med å avslutte en doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder. Siden jeg leverte min masteroppgave i 2006, har jeg vært praktiserende teaterviter gjennom å skrive kritikk, arrangere scenekunstsamtaler, være kurator, redaktør, foredragsholder og foreleser, produsent og forsker. UiB-teaterviternes praksisnærhet til feltet har vært formende for min rolleforståelse som teaterviter. Teatervitenskap dekker allerede et større felt av aktiviteter enn det per i dag er forsknings- og utdannelsesressurser til, og nedleggelsen av teatervitenskap i Oslo har merkbart svekket ordskiftet for scenekunst.
Tore Vagn Lid, regissør, professor i dramaturgi ved NTNU og kunstnerisk leder for Transiteatret-Bergen:
«Knut Ove Arntzen og hans kolleger var sentrale i å endre en stivnet norsk teaterforståelse»
Da 1990-tallet gikk mot slutten var norsk teater fremdeles for mange ensbetydende med klassisk dramatikk, store og tunge institusjoner, en teaterskole, «riktig» skuespillerteknikk og så videre. Blant dem som utfordret, diskuterte og til slutt også var med på å endre dette, var ikke minst miljøet rundt teatervitenskap ved Universitetet i Bergen.
Knut Ove Arntzen og hans kolleger var sentrale i å endre en stivnet norsk teaterforståelse, skape alternativer og – ikke minst – gi et språk og en selvtillit til nye forsøk på å utvikle og utfordre hva som var «godt» teater, ja, hva som var teater overhodet!
Ikke minst Universitetet i Bergen bør være stolte av et slikt bidrag. Istedenfor truer nå dekanatet ved HF-fakultetet med noe i retning av utfasing, i praksis kanskje nedleggelse. Dette skjer til alt overmål i en tid av endring, av utvikling og bevegelse i scenekunsten.
Vern om teatervitenskapen, ta vare på det som har vært og bygg offensivt videre på noe som også framover vil kunne påvirke et kunstfelt i bevegelse!
Se oppdatering (14:30) fra dekanatet i begynnelsen av saken.
