Tanker i møte med Friedrichs «Seelandschaft»

ESSAY. I 1810 publiserte den tyske forfatteren Heinrich von Kleist et essay om Caspar David Friedrichs maleri Munken ved havet.

Hvor herlig er det ikke, i uendelig ensomhet ved havets bredd, under en mørk himmel, å skue utover en umåtelig, grenseløs vannflate. Det hører dog med til historien at man har gått til dette stedet, at man må tilbake, at man gjerne vil over på den andre siden, men ikke kan, at man savner alt i livet, og likevel fornemmer livets stemme i bølgenes brus, i luftens vindkast, i skyenes drift, i fuglenes ensomme skrik. Legg også til hjertets krav og det brudd, om man vil, som naturen påfører oss. Men stilt overfor bildet er dette umulig, og det jeg egentlig skulle finne i bildet fant jeg først mellom meg selv og bildet, i form av et krav som mitt hjerte stilte til bildet, og et brudd som ble påført meg av dette. Dermed ble jeg selv tiggermunken; bildet ble til sanddynen, men det som jeg lengselsfullt skulle rette blikket utover, nemlig havet, var helt fraværende. Ingenting kan være tristere og mer ubehagelig enn å inneha en slik status i verden: å være den eneste livsgnist i Dødens store rike, det ensomme midtpunkt i den ensomme krets.

Bildet, med sine to eller tre hemmelighetsfulle gjenstander, ligger der som Apokalypsen, som inneholdt det Youngs Natt-tanker,¹ og siden det i sin ensformighet og uendelighet ikke har noen annen forgrunn enn rammen, så er det, når man betrakter det, som om ens øyelokk er skåret av. Likevel har maleren uten tvil åpnet en helt ny verden innenfor sitt kunstfelt, og jeg er overbevist om at det med hans ånd ville ha vært mulig å fremstille en kvadratmil med brandenburgsk sand, hvor det på en berberisbusk sitter en ensom kråke og bruser med fjærene, og at virkningen av et slikt bilde ville ha vært en Ossian eller Kosegarten verdig. Ja, om man hadde malt dette landskapet med dets egne krittfarger og dets eget vann, så tror jeg at man dermed kunne ha fått ulvene og revene til å hyle, som uten tvil er den største ros man kan gi til denne typen landskapsmaleri. – Mine egne følelser for dette vidunderlige maleriet er likevel for vage; før jeg helt våger å si min mening, akter jeg derfor å la meg belære av kommentarene til dem som parvis går forbi det fra morgen til kveld.

¹ The Complaint: eller Night-Thoughts on Life, Death, & Immortality, diktverk av den engelske forfatteren Edward Young (1683–1745), publisert i 9 bøker (eller «netter») mellom 1742 og 1745, senere illustrert av William Blake (1757–1827).

Oversettelsen er hentet fra Heinrich von Kleists To fortellinger, anekdoter og essays (Solum Bokvennen, 2020), oversatt fra tysk av Bjørn Aasheim.