Før begynnelsen

Simon Strauss debuterte i vinter med romanen Sieben Nächte (Syv netter, Aufbau Verlag, 2017). I høst utgir Pelikanen boka i Gina Tandbergs norske oversettelse. Med forlagets tillatelse gjengir vi her romanens åpningskapittel. Les også Christian Johannes Idskovs kommentar, «Den romantiske oprører».

JEG SKRIVER DETTE I ANGST. I angst for den flytende overgangen. For slett ikke å ha merket at jeg er blitt voksen. Har bare sklidd gjennom livet til tretti, uten overgangsriter eller manndomsprøver. Har bestått alle eksamener, holdt alle avtaler, smilt mye, grått lite, grått litt, men først og fremst smilt. Hoppet på mange tog, sittet på et lite stykke, for så å skifte retning igjen. Jeg har vært langt avsted, sett verden, snakket med mange, sett bilder, hørt stemmer, stått i blesten her og der, men hva som virkelig betyr noe for meg, hva jeg tror på, vet jeg ikke. Bare hvor jeg vil: oppover og oppover ­–­ stigen er lang.

Ærgjerrighet har jeg aldri manglet. Alt som skolegutt sto jeg oppstilt utenfor klasserommet før timen begynte, bare for med et kort nikk å få bekreftelse fra den heseblesende læreren om at jeg igjen hadde fått toppkarakter. Senere, på fordypningsseminarene på universitetet, sa jeg alltid det professorene ville høre. Jeg elsket tilfredsheten som la seg over ansiktene deres når jeg traff riktig tone på riktig sted, siterte den ønskede teorien. Jeg forrådte hjertet mitt for dem. Og mens jeg sto over oppvasken om kvelden, fortalte jeg meg selv at det aldri ville bli for sent å si dem imot. Og til Roma ville jeg reise når været ble bedre.

En som er avhengig av sympati. En som lettsindig bekjenner seg til ting han egentlig vet for lite om. En som drømmer om motstandere, for i avgjørende øyeblikk allikevel ikke å si noe, eller formidle seg halvhjertet. Når det blir for bråkete, holder jeg meg for ørene. Når jeg møter et fiendtlig blikk, ser jeg opp i taket, på sprekkene i murpussen.

Og nå sitter jeg her, midt på natten og lytter til regnet som slår mot vinduet. Lysene er slukket i vinduene overfor, krimmen er over, laksetartaren fordøyd. Av og til åpner en naken mann søvndrukkent kjøleskapet og griper etter en melkekartong. Da faller det hvite lyset fra neonrørene på overkroppen hans. Ellers ingenting annet enn stillhet.

Jeg tenker, jeg håper at det snart kommer noe mer. Fort, før det er for sent. Jeg har ennå ikke noe rykte å miste. Jeg har ingen kunstsamling eller hage. Det finnes ingen barn som kan flytte ut, ingen tidlig berømmelse å bli motløs av å tenke tilbake på.

Men snart, veldig snart blir jeg nødt til å bestemme meg. For et liv, en jobb, en kone. Snart vil dagene og møtene gli forbi uten å endre noe. Øyeblikkene vil være virkningsløse og rystelsene vil dabbe av. Orden skal herske, og jeg vil være underlagt ærgjerrigheten min.

Jeg har angst for bare å ha grå, rette linjer å se tilbake på. For at følelsene skal forsvinne og vanen sette inn. Angst for den trauste tryggheten, knefallet for konvensjonen. Jeg er redd for ikke å ha skrevet, bare tiet forlegent. Jeg, som sitter her, ved det ryddige skrivebordet mitt, med stearinlys og kulepenn, klar for diktat. Oppdragene vil ramle inn, jeg vil bli utfordret og forfremmet. Jeg vil bli forvist til et kontor med terrassedør som bare kan settes på gløtt. Mitt indre er truet av den blasse rammen som venter meg. Den henger allerede der oppe til høyre på den hvite veggen. Klar til å innlemme meg og til å holde livet mitt på plass.

Jeg, som alltid valgte plassen nærmest ovnen, som alltid fikk spise meg mett og ble gitt alle livets sjanser. Som fikk operaabonnement i fødselsgave. Jeg kom til verden som en svekling, og privilegiene mine har bare gjort meg enda svakere. Jeg har aldri kjent fare på kroppen. Aldri fått oppleve at visse veier også fører nedover, til avgrunnen. Jeg er fanget i en lykkens boble. Det er lite jeg har måttet kjempe for. Det var alltid ledige bordtennisbord i friminuttet, og da jeg var atten, ble verneplikten avviklet.

For hver prøve jeg besto, for hver bekreftelse jeg fikk, ble jeg mer likegyldig: «Det er ikke nødvendigvis feil, men det finnes flere måter å se det på.» Kompromisser gir en slapt håndtrykk. Den som tar heisen for ofte, vil til slutt ikke kunne finne baktrappen. Den som blir stående fast i bekvemmeligheten, mister all lengsel, all trang.

Jeg er redd for ikke lenger å hige etter mer enn det jeg har. At jeg skal gå glipp av det riktige tidspunktet til å hoppe av toget. Det holder ikke å klatre over gjerdet til byggeplassen om natten, helle sand i skoene og kline til jakka med gjørme, for å vekke inntrykket, blant dem som kommer på besøk, av et liv i fart og spenning. En opprevet jakke og et sugemerke på halsen gjør ingen helt. Det lønner seg ikke å bryte loven for en liten avstikker utenfor komfortsonen. Det fører ikke ut i det åpne, bare at alt forblir som det er.

Angsten for å mislykkes er bare en tvangstanke, en drivkraft for å væpne meg mot nederlaget, angsten for kompromisset er den virkelige hemningen. Snart kommer jeg bare til å føre samtaler som begynner med «stress» og slutter med «mye å gjøre». Sitte i lunsjen og drømme om permisjon og forfremmelse. Tenke på lønnsøkning før jeg sovner og lure på om det er nok babygrøt i kjøleskapet. Skyene vil drive over meg, uten at jeg vier dem så mye som et blikk, stjerner vil falle, men jeg vil være for trøtt til å ønske meg noe. Jeg har angst for ekteskapsløfter og kvelende konferanseromsluft. Frykter avspasering og det første stive smilet. Er livredd for slutten på det frie livet, for fast ansettelse, pensjonsforsikring og spahelger i mai. Kanskje for selve livsløpet.

Derfor denne natten. Derfor denne skrivingen. Den eneste kampen som fortsatt lønner seg, er den som handler om følelsene. Den eneste lengselen som bærer, er lengselen etter et bankende hjerte. For mye terreng er tapt til kynismen, som holder sitt iskalde jerngrep om alt. Den blåser ut siste stearinlys, låser siste fluktdør, river ned siste forheng. Den feirer seieren på alle fronter og smører skadefro Niveakrem på de såre kinnene til oss som ligger etter. Kynismen lurer oss til å tro at vi ved dens hjelp kan hente oss inn igjen. Men i virkeligheten huler den oss ut, denne kynismen, den borer seg dypt inn i vårt indre og lager gruveganger, som den bruker til å smugle ut de kostbare skattene der inne.

Med kynismen ved vår side ler vi lettferdig av andre og innser først når det er for sent hvor svake den har gjort oss. At den har tæret bort følelsenes, engasjementets og entusiasmens kraft. Mye av grunnen er at vi hovent hevder å kunne løse alt ved hjelp av ren beregning. Ofte og forgjeves har vi lett etter svar i fornuftens støvete arkiv, når spørsmålet bare kan løses ute på åpent dekk, under fri himmel. Bare logikeren kan bestride at det finnes et skjult rom bebodd av en hemmelighet, som man kan la seg forbløffe over uten at man er nødt til å trenge gjennom og forstå den. «Beviser tretter ut sannheten,» har Georges Braque sagt. Claudel: «Den som beundrer, har rett!»

Disse setningene gjentar jeg for meg selv. Utopiformler? Ja, kanskje – men savner dere virkelig ingenting uten dem? Dere, som fører samtaler med hendene i lommene, tyggegummityggende, med en skuldertrekning. Dere, som sikrer dere gjennom ironiens dobbelte bunn, som holder alt på distanse, som aldri blir alvorlige, i verste fall opprørte.

Lengter dere ikke innimellom etter dristigere tanker? Etter ideer uten fast orden, utopier uten beregnbar betydning, hjørner og skarpe kanter å støte mot? Skammer dere dere ikke over å bli svar skyldig på spørsmålet: «Hvilken mening står du for, som ikke deles av flertallet?» Det handler ikke om provokasjon, men om bevissthet. Om å innse hvor man står og hvem man deler standpunkt med.

Jeg vil igjen kjenne higen etter virkeligheten, ikke bare etter virkeliggjøring. Jeg vil ha mot til å se sammenhengen, hele fortellingen. Dekonstruksjonens kranglefanter er blitt beundret lenge nok nå, det er endelig på tide med et par store arkitekter. For nybygg uten rasfare.

Hvor er dere som vil planlegge og drømme? Hvorfor sitter jeg fortsatt her alene og ser ut i mørket? Forelsket i ensomheten, som jeg iscenesetter for meg selv. Nattlige tanker i fjerde etasje: gammelt bygg, stukkatur, stanglås – en Rimowa-følelse for evigheten.

Av og til snubler noen ut fra hjørnepuben nedi gata og brøler uforståelig ut i natten. Deretter bjeffer naboens hunder under meg. De kjenner jo ikke til tankene mine, disse hundene, ellers ville de ha trukket seg tilbake og andektig foldet potene under meg.

Jeg lengter etter fellesskap, jeg har ikke i meg det som trengs for å bli en einstøing. Jeg er ikke moden for «den store indre ensomheten» som Rilke svermer for i sitt julebrev til Kappus. Ikke ennå. Min verden lever av det uttalte ordet, av diskusjoner og blikkveksling. Jeg trenger samtaler og lysende ansikter. Frihet og vennskap – disse ordene har på mange språk den samme stammen, de hører sammen. Det er ennå ikke for sent å overliste det virtuelle med et håndtrykk, en omfavnelse. Ennå er det tid igjen til å krangle, til å danne en gruppe med navnet «Ny sanselighet». Ennå kan minnene bli nåtid.

Så tre fram til skrivebordet mitt og legg hendene bak hodet – jeg venter på dere. For: Hvem snakker ellers fortsatt om følelser? Hvem kjenner sine egne hjerteslag? Hvilke mødre og fedre, lærere og prester, trenere og terapeuter oppmuntrer til å slippe kontrollen og la seg overvelde? Hvilke gir håp om en annen, videre verden?

Jeg drømmer om en lang trapp som fører opp til et atskilt rom. Adgang er forbeholdt de som gjør feil, som går omveier og tør å ta sjanser. I dette rommet finnes ikke annet enn et langt bord med stoler i tre. Ved bordet sitter einstøinger som faller utenfor samfunnet, og som bare finner tilhørighet her, i denne gruppen. De er ikke venner, ikke fortrolige, stemmeleiet deres er ikke innlært. Det eneste som forbinder dem er ungdommeligheten, det eneste kriteriet er under-tretti og: å være en som stiller spørsmål, ikke en besserwisser.

Dette felleskapet innebærer først og fremst: å kjenne friksjon. Et sted der blikk fylles av forventning, istedenfor å streife hverandre i trøtt skepsis. Der troen på det naive ikke er flaut: Suveren er den som besitter den sterkeste fantasien, ikke det skarpeste intellektet. En hemmelig klubb for dem som fortsatt tror på hemmeligheter.

Men siden jeg ennå ikke har funnet denne trappen, bare drømmer om den (det gjør jeg til gjengjeld ofte!), har jeg ikke annet enn angsten i behold. Angsten for å miste det jeg allerede har, og for ikke å få det jeg vil ha.

Den er kjent som den fremste gudegaven: Primus in orbe deos fecit timor – i begynnelsen brakte frykten gudene inn i verden (Statius). For angsten er ikke bare lykkens stygge bakside. Den har uuttømmelig kraft, egger menneskene til å nærme seg omverdenen gjennom språk, myter og vitenskap. Til å sette den inn i en forståelig form. Gi den et uttrykk.

Angsten kan gjøre at jeg en natt som denne plutselig reiser meg fra skrivebordet og går ut på balkongen, forsiktig først, med usikker gange. Regnet er blitt sterkere, kastanjens grener knaker i vinden. Oppe på taket sitter et par kråker og ser spottende ned på dem: de har ingen standhaftighet, disse grenene, bare et svakt flagg i vinden. Angsten gir meg mot, lar meg tre fram til gelenderet og rope og brøle og banne med utstrakte fingre og urokkelig hånd: «Jeg vil ikke være ingen!»

Før overgangens øyeblikk kommer og framtiden fanger meg for alltid, vil jeg bryte gjennom det fastsatte forløpet en siste gang. Jeg vil henge meg på urviseren med all kraft og prøve å iverksette noe. Én eneste gang vil jeg kjenne hvordan det er å sette i gang noe stort, å tre fram fra skyggene og betrakte det hele ovenfra. Jeg vil, jeg kan.

For jeg har fått et tilbud. Jeg har inngått en pakt med en nesten fremmed fyr som jeg traff for ikke så lenge siden. Han sa at han ville føre meg dit jeg lengter til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fortalte ham alt, la ut om hele fortvilelsen og utilfredsheten min. Og han lyttet til meg, konsentrert og uten å kaste et blikk på klokken. Han betraktet meg, ledet meg inn i fristelse. Og til slutt, etter at jeg hadde snakket meg tom, sa han med en rykning om munnen at han visste akkurat hva det var jeg savnet. At han visste veien dit.

Hver kveld klokken syv ville han ta kontakt og sende meg på raid gjennom byen. Hver kveld ville jeg møte en av de syv dødssyndene. «Slik at du finner en du føler deg hjemme i, eller vender deg bort fra dem en gang for alle», sa han. En hel natt skulle jeg ha på å lete etter stormen og sette fyr på verden. Men når morgenen rant måtte jeg ha skrevet. Syv sider før klokken syv, hver gang. Jeg skulle vurdere det. Han ga meg en natts betenkningstid.

Denne natten er nå forbi. Bak kråkene går solen opp. Jeg vet ikke hva han vil med meg, hva han får ut av det. Denne mannen, som står på den andre siden, som er over tretti, som har et liv og et løp. Jeg vet ikke om jeg kan stole på ham. Men jeg har ingen unnskyldning, intet alternativ. Jeg kommer til å gå med på forslaget hans: Bli grisk, hovmodig, lat, misunnelig og vred, fråtse og begjære. Jeg skal plotte inn syv nattevakter for å hale ut overgangens øyeblikk, for å unnslippe framtiden en siste gang.

Kanskje den eneste måten å beholde mitt indre på er å utlevere det. En natt og syv sider av gangen. Angrepet vil gjøre meg angripelig, men også beskytte meg mot overbeskyttelsen. Fordi jeg ellers aldri møter fare, må jeg selv oppsøke den.

Jeg skal altså synde syv ganger. Skrive syv ganger syv sider, syv netter, som nå. Med denne selsomme selvbevisste følelsen som omringer meg, denne tomme stillheten og sparsomme belysningen. Ingen dekk som hviner, ingen telefoner som ringer, ingen vaskemaskiner som durer. Det fjerne virker helt nært. Nesten håndgripelig. Nå kan jeg bli alt, si alt, det synes sånn. Ingen sår er for dype til at jeg ikke kan bore enda litt dypere. Ingen smerte er så heftig at den ikke gir en eller annen slags innsikt. Men jeg vet ikke om dette jeg føler om natten fortsatt vil gjelde om dagen …

Natten er samtidig også den største fryktens tid: Ensomheten kryper fram fra krokene, snører igjen sjelen min og tygger opp fingerneglene mine. Slenger meg tilbake til meg selv, og tar fra meg klarheten. Om jeg nettopp følte meg stor og betydningsfull, er jeg nå mindre enn noen gang. Et ingenting, en ingen. En som drar seg i nesehårene og forestiller seg hvordan vennene hulker i begravelsen hans. Hvilken musikk som spilles, hvilket fotografi som står i bakgrunnen. Om natten er mennesket helst ikke alene. Ikke bare fordi man ikke har noen til å varme opp den andre dyna, men også fordi de onde åndene ikke vil måtte trekke lodd om hvem de skal plage først.

Den skrivende om natten er en tvetydig skikkelse. På den ene skulderen sitter angsten for å mislykkes, på den andre motet til å yppe seg mot hva eller hvem som helst. Snart ser han utover sine egne eiendeler, betrakter verden ovenfra og ser hvordan den kan forbedres, tror på den originale tanken, handlingen, betydningen. Så ser han ned på seg selv igjen, og nå er han bare en bitteliten del, et tannhjul, hvis drivkraft skyldes ytre krefter. Han ser en ung mann med grånende tinninger som mister pennen ut av hånden.

Det finnes sjanser man bare får i en bestemt alder. Så må man ta en avgjørelse: enten – eller. Det gamle skjebnespillet. Jeg har bestemt meg. Jeg vil. Jeg vil skrive førstesetninger, sverme ukontrollert, lage skisser, bygge modeller og skrive ønskelister.

Dette er et første og et siste åndedrett. En oppvarming før hovedattraksjonen, før det tar slutt. Setningene er en begynnelse, men samtidig avskjedslinjer. Skrevet om natten for å leses om natten. Over syv netter, helst. Disse sidene inneholder mot, lengsel og angst. Vær varsom med dem. Da kan de bety noe.

Han som sendte meg avgårde, forblir språkløs inntil videre. Bare én gang kommer han til ordet, til slutt, når alt er over.

Før den tid: Bli med bort til vinduet. Lukk øynene og knus glasset …

Oversatt fra tysk av Gina Tandberg
Copyright © Aufbau Verlag 2017

 

Simon Strauss

Facebook

Twitter