Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

Svimmelheten tok dem

Hvordan kan så mange ha så rett? Spørsmålet melder seg etter en nærlesning av et knippe avisanmeldelser fra i vinter. For hva skal man si når en samlet kritikerstand tilsynelatende glemmer alt den har lært og i stedet hengir seg til hemningsløs ekstase og religiøs forfatterdyrkelse?

Tidligere publisert i Vagant 1/1991

I

Vi vil ikke spøke med hellige ting. Det er her, tilsynelatende, snakk om en bok som for alvor har gjeninnført den inderligheten som lenge har vært fraværende – og etterlyst – i norsk litteratur og litteraturkritikk.

Boken heter selvfølgelig Salme ved reisens slutt og er nedskrevet («Ideen kom til meg i en rus») av Erik Fosnes Hansen.

Vi har en innvending: Dette er en voldelig bok. Den denger løs på leseren med en ømhet som understreker den gode gammeldagse visdommen om at man tukter den man elsker. Se bare hvordan Aftenpostens hovedanmelder Terje Stemland lar seg rundjule av Fosnes Hansen – sin underordnede kritikerkollega i samme avis:

«Makeløst. For hva skal man egentlig si om en roman som svimeslår en og som fortsatt gjør en svimmel lenge efter endt lesning?» Spørsmålet er om ikke en samlet kritikerstand i likhet med Terje Stemland har skrevet i svime. Stemland innrømmer jo sin svimmelhet allerede i andre avsnitt, så hans etterfølgende ordbruk er konsekvent og forståelig:

«Noe av det fineste, vareste, vakreste og mest intense (…) Utrolig rik (…) virtuost (…) en ruvende manifestasjon (…) Et episk verk av europeisk format (…) En ung mann som øser av en bunnløs kunnskapsbrønn; med forbløffende psykologisk innsikt i det fundamentalt – og uendelig mangeslugne – menneskelige; med et språk så høyt og så dypt, så sterkt og så skjørt (…) Erik Fosnes Hansen dikter så storslått (…) Skildringen av en ung gatepikes dødsleie er hjerteskjærende; den gir i én sum all den uuttalte smerte jordens fornedrede må døye gjennom et liv uten håp.»

Her er det ikke bare Fosnes Hansen som dikter så storslått. Vi står overfor et verk som inspirerer kritikerne – i dette tilfelle Stemland – til å dikte selv. For det foreligger ingen skildring av en ung gatepikes dødsleie i boken. Den hjerteskjærende historien er Stemlands egen konstruksjon. Fosnes Hansens gatepike gjør en frisk og støyende sorti på side 161, og roper adjø nede fra trappen så høyt at naboene «var nødt til å høre det».

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Men om piken dør eller lever videre i beste velgående; skildringen av henne gir altså «i én sum all den uuttalte smerte jordens fornedrede må døye gjennom et liv uten håp».

Utvilsomt en sterk og presis påstand!

Stemlands Dostojevskij-perspektiv blir forlatt til fordel for renere luft og klarere utsyn i høyere egne når en annen dikter – kollega Jan Erik Hansen – intervjuer vidunderbarnet. Kulturjournalist Hansen har som bekjent ikke høydeskrekk, selv ikke når han spaserer på stier de fleste hadde håpet var gjengrodde. Vi siterer fra andre avsnitt av Jan Erik Hansens dypt personlige diktning i Aftenposten 1.12.90:

«Noen mennesker har levd bestandig. De kan ikke forstås på bakgrunn av folkeregisterets opplysninger om at de for eksempel er født i New York i 1965. Det er bare misvisende formaliteter, statistiske bedrag og sosiologisk utenomsnakk. De kan like gjerne være født i Firenze på Michelangelos tid. Eller i Wien lenge før Freud. Eller i Russland under en tsar. De behøver ikke å være født i det hele tatt. De bare går omkring mellom seklene og skifter hatt litt sjeldnere enn moten, mens alle andre nesten har nok med å dø. Tidevannet ruller mot livets strand, og bølgene tar vrakrestene med seg, frem og tilbake, helt til de fleste spor er slettet efter oss. Men langs stranden, fra horisont til horisont, vandrer noen få utvalgte med en evighet å forvalte i sin egen hånd, nemlig deres talent. Talentet er grenseoverskridende. Det skaper sin egen virkelighet, suverent hevet over alle andre lover, og det er ikke til å begripe. Talentet kan dukke opp, nesten som en naturstridighet, både i kunst og vitenskap. Det kan plutselig vise seg med en åndskraft som setter hjerter i brann og får hoder til å tenke. Det er aldri til å ta feil av.»

Det er fristende å spørre med Raskolnikov: Finnes det i det hele tatt noen grenser for hva et slikt utvalgt talent kan foreta seg – suverent hevet over alle eksisterende lover som det er? Vi for vår del er glade for at Erik Fosnes Hansen har brukt sitt suverene talent til noe tilsynelatende så uskyldig som å skrive en bok (som riktignok svimeslår sine lesere) – i stedet for å gå løs på pantelånersker med øks, begå statskupp eller bygge gasskamre.

Jan Erik Hansens vulgær-nietzscheanske holdning (eller i beste fall hans tro på at det finnes vanntette skott mellom estetikk og politikk) kan i siste instans få konsekvenser som er langt farligere enn hans arbeidsgivere synes å være klar over. Ellers ville vel en ansvarlig redaktør – som har lest sine historiebøker eller sin egen avis fra 50 år tilbake – ikke tillatt slike utsagn i Norges ledende verdikonservative organ.

Selv om Erik Fosnes Hansen har fått «enorm hjelp av Noregs tjukkaste avis» (E. Lægreid), har også eks-radikale kritikere gått av hengslene. Nå er neppe litteraturviteren Janneken Øverland vant til å ferdes i høyden med samme selvfølgelighet som Jan Erik Hansen. Derfor bruker hun – i sin anmeldelse i Dagbladet – typografiske virkemidler for å formidle det hun åpenbart føler, men har så vanskelig for å uttrykke. Hun finner sine små hjelpere blant anførselstegnene, og tematiserer derved den uavlatelige kampen om språket som alle store diktere har ført opp gjennom historien:

«disse unge, ensomme menneskene, som alle trodde at livet deres skulle bli noe helt annet, og mer ’egentlig’ (…) Her er det slik at den nå nesten ’gammeldagse’ lesegleden blir vekket (…) Portrettet av Jason Coward er det fyldigste, og kanskje også det mest ’gripende’, også det på en slags ’gammeldags’, ’europeisk’ måte.»

Janneken Øverland slutter seg altså til de gamle og trette som alltid har hevdet at litteraturen/kunsten/verden var bedre før i tiden.

Mer presis i begrepsbruken blir Øverland heller ikke i avsnittene som følger. Her har imidlertid adjektivene ristet av seg gåseøynene:

«(…) slike enkelthistorier, varme, vakre, som både kaller på følelsene og på ettertanke (…) en vakker, tragisk og klok bok, skrevet i et språk som bærer, bølger og toner

Som kjent svikter gjerne språket når man skal uttrykke det innerste, høyeste og mest egentlige. Om Erik Fosnes Hansens bok virkelig er skrevet i et språk som bærer, bølger og toner, kan man ikke si det samme om anmeldernes stiløvelser. Enkelte av dem er også smertelig klar over dilemmaet. Som Berit Bye i Adresseavisen:

«Nesten utrolig, så sensasjonelt bra (…) meningsløst vakkert.»

Men innimellom tar hun seg sammen og hengir seg – prisverdig nok – til språkfilosofiske betraktninger:

«Superlativer kan også være intetsigende, men fristelsen til å hope dem opp nå er stor.»

En som virkelig står imot denne fristelsen, er den kjente minimalisten Erna Moen i Halden Arbeiderblad:

«Med ‘Salme ved reisens slutt’ har Erik Fosnes Hansen skapt litteratur.»

Dette har hun unektelig rett i, i og med at Erik Fosnes Hansen har skrevet en roman. Men så å si alle anmelderne understreker at her er det snakk om litteratur med en usedvanlig stor L.

Sverre Asmervik har for eksempel – i et titalls konservative aviser – allerede i tittelen utropt boken til «Den fullkomne roman». I første avsnitt utbryter han: Jeg er målløs! (kfr. den kjente minimalisten Erna Moen) – men dette hindrer ham ikke i å fortsette i etterhvert kjente baner: «europeisk format» «(…) når høyder som i romankunsten knapt kan skildres vakrere (…) fantasi og innsikt (…) som bare de aller største har (…) At en 25-åring makter et sånt løft, er nesten en gåte.» Osv, osv.

For Asmervik er det ikke bare snakk om litteratur med stor L. Han er ute i et enda høyere ærend:

«Da føler leseren at det er Livet selv som taler. Det allmenne Livet. Livet slik mennesket selv har fått det tildelt; Livet slik det alltid har vært levd og skal leves – det uforanderlige Livet.»

Det uforanderlige Livet – hadde det enda vært så vel!

Jon Harald Rydne i Verdens Gang er ikke snauere. Han har observert at romanpersonene «oppnår (…) et uforfalsket selvbilde; et gjennombrudd til det Heidegger kalte ’egentligheten’».

Forholdet til det egentlige Livet – i dette tilfellet Titanics forlis – blir tatt opp på en litt annen måte av Kjetil Dalland i avisen Liberalt perspektiv:

«Sannsynligvis kan det fastslås, uten at denne anmelderen er belest på området, at eventyret om Titanic aldri har vært behandlet kunstnerisk på en tilnærmelsesvis så suveren måte.»

Utvilsomt en kvalifisert uttalelse. Men er det så nøye med fakta?

«Titanics forlis (…) er den geniale rammen omkring ‘Salme ved reisens slutt’, som egentlig er syv forskjellige fortellinger om syv forskjellige mennesker» (signaturen Jannik i Gjengangeren).

Som enhver leser vil ha merket seg, er det bare fire (med litt velvilje fem) av de syv musikerne som får deler av sin livshistorie fortalt i boken, riktignok over mer enn 300 av de 455 sidene. Men det er helt i tråd med den generelle religiøst-andektige tendensen når anmelderne begynner å sysle med tallmystikk. Flere av dem sverger naturlig nok til det hellige syvtall:

«… Fosnes Hansens overblikk og suverene evne til å veve de syv forskjellige livshistoriene sammen» (Roger W. Sørdahl i Østlandsposten).

«Boken er derfor så å si syv små romaner i én» (Jon Harald Rydne i Verdens Gang).

«Slik er Erik Fosnes Hansens bok bestående av syv selvstendige fortellinger» (Jan-Erik Larsen i Tidens Krav).

«… de syv fortellingene (hver av dem kunne blitt en hel roman for seg …)» (Per Bang i Dagens Næringsliv).

Mens Sverre Asmervik bare har talt til tre: «Med andre ord: Tre små romaner i en større.»

Det later altså til at anmelderne i all sin svimmelhet ikke har tatt seg tid til å lese romanen særlig nøye. Men dette er selvsagt bagateller – så lenge vi sammen med Gunhild Ramm Reistad i Drammens Tidende/Buskerud Blad kan fastslå:

«Ingen tvil: Dette er høstens bok! (…) Alt er fantastisk ved denne romanen

Imidlertid er ikke alle like begeistret. På noen har Fosnes Hansens bok en direkte skremmende effekt – og da skyldes det ikke først og fremst at den tar utgangspunkt i vårt århundrets største skipskatastrofe. Som Roger W. Sørdal i Østlandsposten skriver:

«Det er egentlig litt uhyggelig at den 25-åring som Erik Fosnes Hansen kan besitte en slik episk kraft som det han gjør. (…) det virker nesten naturstridig at den er skrevet av en 25 år gammel mann. Men det er den altså (…) Hvordan i all verden har en ung mann midt i 20-årene tilegnet seg en slik erfaring. (…) I Norge finnes det for tiden ingen over og ingen ved siden (…) Sammenlignet med Fosnes Hansen (…) blir de aller, aller fleste romaner som blir utgitt i Norden billig juggel og lettvintheter

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

En overveldende medfølelse preger Per Bang i Dagens Næringsliv. Han legger dessuten for dagen en slik innlevelse at han nesten går Fosnes Hansen en høy gang:

«Ja, hva annet kan man si enn at dette er helt merkelig (…) Hva må den unge mann ha følt da han gikk igang med den vanskelige nummer to-boken (…) Og hva må han ha følt da ‘Salme ved reisens slutt’ kom ut (..) Hva føler han nå?»

Vi må bare si oss enig: dette er grunnleggende spørsmål enhver litteraturkritiker har plikt til å stille seg. Men når det gjelder hva den unge mann føler, er utvilsomt Aftenpostens Jan Erik Hansen en usvikelig autoritet:

«… det er bare såvidt han ikke svever, den lille mannen, som er en stor dikter.»

Og store diktere gir oss – enten de svever eller ikke – en fornyet tro på litteraturens kolossale muligheter. Slik formulerer for eksempel Ragnhild Nilstun i Arbeiderbladet sitt litterære credo, med solid støtte i den kristelige ungdomsangen «Våg å stå som Daniel»:

«Med jevne mellomrom dukker det opp påstander om romanens død. Noen hevder til og med at den forlengst er gravlagt. I hvert fall skal den ha overlevd seg selv i sin nåværende form.

Neste gang du støter på et utsagn av denne typen, så si høyt og klart: ’Erik Fosnes Hansen’ – og se så om ikke påstandene må erklæres døde og maktesløse.»

II

Av alle anmeldelsene vi har konsultert, er det imidlertid fire som skiller seg ut. To av kritikerne, Geir Mork (Bergens Tidende) og Anne Gjeitanger (NRK P1), forsøker i hvert fall å si noe reflektert om hvorfor boken gjør et såpass sterkt inntrykk. Mork antyder at romanen kan «problematiserast», og til og med «avvisast», men lar deretter alle innvendinger falle fordi han ikke vil oppfattes som «småleg upåverka av den merkelige autoriteten i fortellinga». Ved å innta en slik posisjon svikter Mork sin egen oppgave som skolert kritiker, til tross for at han gjennom hele anmeldelsen har signalisert at han egentlig vet bedre. Geir Mork fremstår som en kvalifisert – men ytterst pragmatisk – kritiker som i siste øyeblikk bøyer av og inngår et kompromiss med den forførte leseren i seg selv.

Anne Gjeitanger, derimot, betrakter først og fremst boken som en eskapistisk underholdningsroman som alt i alt ikke går mye i dybden: «For meg blir det påfallende at den gamle, harmoniske og tillitsfulle verden – gjennom fortellerstil og tematisk vektlegging i denne boken – overlever Titanics undergang.» Og det er nettopp dette, hevder hun, som gjør romanen til en «deilig 460-siders verden å være i».

Vi har registrert to åpenbare slakt av Fosnes Hansens roman. De er selvsagt skrevet av to ihuga nynorskfolk: Tor Obrestad i Stavanger Aftenblad og Erling Lægreid i NRKs «Atten tretti» (senere trykket i Dag og Tid).

Obrestad har skrevet den sakligste (les: trausteste) av samtlige anmeldelser:

«Det motstandslause og omtrentlege i framstillinga greier ikkje å fange livet eller kjenslene i og kring personane.»

Obrestad mener at forfatterens «grunnleggende haldning til virkeligheten og til språket» er «omtrentleg, uetterretteleg og pompøs (…) Den som søker erkjenning finn det neppe i ei slik bok. Men muligheter for underhaldning fins det».

Men det skal åpenbart mer til enn «gørr og blod og måneskin» for å underholde en mann som Erling Lægreid. I en velkjent stil («Gammel bonde går løs på ung aristokrat med motorsag») har han frakjent den stakkars forfatteren både talent, språksans, fortellerevne og erotisk erfaring:

«Hansen følgjer underhaldningslitteraturens mange klisjear i si personteikning (…) Stort sett er fantasien prega av lummert gutteværelse og manglande erotisk erfaring (…) Han er nøye med å leggja inn små eigenproduserte poetiske perler (…) han legg òg inn eigendikta vers på rim som han tvingar personane til å syngja, både i andre og tredje stemme (…) han skriv eit jålete og abstrakt riksmål (…) Hansen følgjer ein populær trend blant såkalla intellektuelle for tida, han er eskapist. Det betyr å halde seg mest mogleg borte frå realitetane i verda og i menneskesinnet. Dei historiske føresetnadene er tjukke dameromanar med grufullt og romantisk innhald, parra med det maskuline motstykke: Fantomet, ånden som går (…) ‘Salme ved reisens lutt’ er god underhaldning for eit livsstilsriktig publikum utan litterær smak.»

Selv om Lægreids anmeldelse ikke akkurat utmerker seg ved sin saklighet eller litteraturvitenskapelige stringens, har han i hvert fall fått litt frisk luft inn i det lumre gutteværelse norske avisanmeldere later til å befinne seg i. Et værelse vi antar at våre lesere etterhvert er blitt fortrolige med i denne artikkelen.

III

«De dummeste i Sverige er mindre dumme enn de dummeste i Norge,» uttalte Jan Erik Vold for en stund siden i et intervju i Klassekampen. Intervjuet dreide seg blant annet om litteraturkritikk. Når man studerer anmeldelsene av Salme ved reisens slutt, kan man få inntrykk av at norske kritikere mer eller mindre bevisst har gått inn for å dokumentere Volds påstand. At en nesten samlet kritikerstand velger å overvurdere en bok og utrope den til et udødelig mesterverk, og en moderne klassiker, er én ting. At så å si ingen av anmelderne klarer å begrunne sitt syn med annet enn floskler og svulmende adjektiver, er noe ganske annet.

Over hele linja er man enige om fire ting: 1) boken er europeisk, 2) boken er episk, 3) boken er den mest velskrevne i nyere norsk litteratur, 4) forfatteren er 25 år.

Det kan til tider virke som om ideen om det europeiske springer ut av at bokens setting er omtrent så internasjonal som den kan få blitt, så la oss minne anmelderne om et par ting: Norge ligger i Europa, og en roman som foregår i Odalen er ikke nødvendigvis mindre europeisk enn en som er henlagt til en atlanterhavsdamper. Man bør heller ikke glemme at et par ikke helt ukjente forfattere har latt bøkene sine utspille seg i henholdsvis Dublin og Gdansk, uten at det de skriver får preg at å være provinslitteratur av den grunn. I sin iver etter å gjøre Fosnes Hansen til det første norske medlemmet av et litterært EF, virker det som anmelderne har fortrengt at en roman av europeisk format utmerket godt kan foregå i en fiktiv by i Danmark, etter mønster – for eksempel – av Nykøbing, Mors.

Hva det episke angår, har Fosnes Hansens utvilsomt kommet med rett bok til rett tid. Han har skrevet en tradisjonell, bredt anlagt fortelling – selv kaller han den «en god, gammeldags utviklingsroman» – en roman som kan gi leseren en etterlengtet følelse av at tilværelsen tross alt er sammenhengende, meningsfylt og forståelig.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

På samme måte virker det som kritikerne endelig har møtt en bok som står i befriende kontrast til all den postmoderne, uforpliktende og utilgjengelig eksperimenterende litteraturen det norske 80-tallet etter sigende har vært overstrømmet av. I denne lettelsens rus er det knapt noen som spør om «de gammeldagse» verdiene og formidlingsmåtene er veien å gå for å komme til klarhet i forhold til verden og seg selv. Med unntak av Geir Mork og Anne Gjeitanger er det heller ingen som tar opp det problematiske ved denne «gode gammeldagse» fortellerformen. Mork lar – som vi har vist – problemstillingen falle, mens Gjeitanger utdyper den:

«Det som viser seg her, er en grunnleggende tillit til historien – og den er det ikke alle som har. For det er samtidig tillit til at virkeligheten lar seg beskrive som en rekke årsakssammenhenger, det er tillit til at det bak et menneskes lykke eller fall finnes en logisk forklaring.»

Det er dessuten få, om noen som underlegger Erik Fosnes Hansens språkføring en nærmere analyse. De fleste anmeldernes holdning kan oppsummeres med Per Bang i Dagens Næringsliv: «Jeg har ikke funnet en eneste slapp og likegyldig setning i teksten.»

Denne påstanden er såpass voldsom at man i det minste hadde kunnet kreve at anmelderne illustrerte den ved hjelp av et par velvalgte sitater. De aller fleste nøyer seg imidlertid med rene postulater, og Fosnes Hansens påstått suverene språkføring får dermed omtrent samme status som tyngdekraften: Alle vet at den finnes, men ingen kan si hvor den er. Eller kanskje den manifesterer seg i partier som dette: «Men i virkeligheten er alt som før, å! Han hadde innbildt seg, innbildt seg – det var så mye han hadde innbildt seg. Han hadde innbildt seg at han var fri.» (Salme ved reisens slutt, s. 273)

Når forfatterens alder gjør anmelderne målløse, ser det ut til at vi er på god vei mot en gjenoppliving av genimyten: Forfatteren fremstår som en syntese av Novalis, Shelley og Keats, som en Hoffmannsthal i knebukser: «Forfatteren er 25 år, men han besitter kunnskaper og innsikt man skulle tro det ville ta et helt liv å samle» (Gunhild Ramm Reistad i Drammens Tidende/Buskerud Blad). «Alt som treåring satt han ved frokostbordet og opplyste sine eldre søsken om at mennesket er det eneste pattedyret som bruker klær. Som 25-åring har han to bestselgende romaner på samvittigheten. Genial? Erik Fosnes Hansen fanger ordet med en nesten umerkelig kuldegysning. Smiler, utsøkt høflig» (Inger Bentzrud i et portrettintervju med Erik Fosnes Hansen i Dagbladet).

I Fosnes Hansens tilfelle settes genimyten i sammenheng med det episke alvor: Bare geniet kan (uansett alder eller herkomst) forklare tilværelsen for oss, det vil si gjøre den meningsfylt. Forfatteren blir dermed gjenstand for en dyrkende overvurdering som de aller fleste av hans nålevende norske kolleger bare kan – men kanskje ikke burde – drømme om. Fra å være borgerpressens kjæledegge, har Fosnes Hansen avansert til å bli bæreren av en hel anmelderstands myter, håp og lengsler.

IV

(Konklusjon)

«Det samme kalde havet venter på oss alle.» (Fritt etter Jan-Erik Larsen i Tidens Krav.)

Vi er ikke bekymret for forfatteren Erik Fosnes Hansen. Han greier seg nok over i sin neste hverdag. Men denne artikkelen er ikke skrevet uten sorg. Blant avisanmeldelsene og omtalene av Salme ved reisens slutt og dens forfatter, finner vi språklige overgrep som sannsynligvis er uten sidestykke i nyere norsk kulturjournalistikk. Skribenter som til vanlig uttrykker et alvorlig ønske om å «verne om språket», har ved denne anledning voldtatt det, eller gitt på båten alt de burde vite om språkets utilstrekkelighet og dets skjøre muligheter til å formidle erfaringer som nærmer seg de autentiske. Det blir påfallende når romanen – på tross av sin fundamentalt tradisjonelle karakter, blir fremstilt som en unik og nyskapende formilder av våre mer eller mindre oppriktige håp om autentisitet. Det er trist – men ganske underholdende – å konstatere at aviskritikerne har glemt eller bevisst oversett de siste 150 års litteratur- og idéhistorie.

Sitatene taler for seg. Alle uthevninger i disse er ved artikkelforfatterne.

 

Avatar

Henning Hagerup og Alf van der Hagen