ENQUÊTE. Fire innganger til Svetlana Aleksijevitsj’ forfatterskap. 

Tidligere publisert i Vagant 4/2013.

Rösterna inuti tystnaden
av Mikael Nydahl

Ett gott tecken på att ett författarskap hör till de stora är dess omisskännlighet. Ta en klassiker, vilken du vill: Man känner igen dem på en enda mening. Det samma gäller för Svetlana Aleksijevitj – vilket är en ovanlig, fin paradox för en författare av dokumentärromaner (som hon själv kallar dem). Hennes metod är reporterns: Bandspelaren är ett lika viktigt redskap som pennan, förmågan att lyssna lika viktig som den att skriva. Rösterna i hennes böcker är alltså aldrig hennes. Ändå känner man igen dem.

Med sitt flätverk av individuella stämmor är hennes verk oratorier snarare än historielektioner. Uppmärksamheten för detaljer och sinnesintryck, den dramatiska konkretionen, sinnet för både det lyriska och det fasansfulla ger böckerna på en och samma gång en fruktansvärd gestaltande styrka och relevans som historiska dokument. Men på just den här punkten löper de också risk att missförstås, både till sin egenart och sin radikalitet.

De är inte sprungna ur en allmän vilja att göra »den stora historien« mer »levande« genom att skildra den »enskilda människans« öde (en dramaturgisk modell, på vars sentimentala föreställning om »humanism« nästan hela vår egen berättelseindustri vilar).

De är sprungna ur en mer akut och handfast upplevelse av den tystnad, i vilken dessa människors berättelser kvävts i det sovjetiska och postsovjetiska samhället – en tystnad bestående av lika delar repression, trauma och skam. Ur insikten att denna tystnad har att göra med att den stora historien helt enkelt berättats på fel sätt. Samt, inte minst, ur insikten att varken samhället eller människorna kan läka, så länge dessa berättelser förblir oberättade.

Minnesmolekyler
Av Ingrid Storholmen

Jeg møtte Svetlana Aleksijevitsj første gang på Bokmässan i Göteborg i 2002, med Maria Zennström som tolk. Da hadde jeg tidligere reist i to måneder i området rundt Tsjernobyl og intervjuet mennesker om livet etter kjernekraftulykken i 1986. Det samme hadde Aleksijevitsj, bare i mye større omfang: I tre år samlet hun inn historier fra de som ble rammet av katastrofen – som hviterusser er hun selv en av dem. Strålingen har merket meg, fortalte hun, jeg blir så fort sliten.

Det som gjorde sterkest inntrykk under møtet var å se hvor utsatt hun var; at hun så seg nødt til å ha kopier av manus og material i et arkiv i Budapest som livsforsikring. Men også at hver internasjonale pris gjør henne tryggere – berømmelsen fungerer som et hinder for Lukasjenkas forsøk på å kneble henne.

Bön for Tjernobyl er hennes femte bok og utkom på svensk (Ordfront förlag) i 1997. Den komplette oversettelsen kom i 2005, og i 2013 gis den ut igjen, nå på Ersatz. Boka baserer seg på minner, folk som i monologisk form forteller om hva de husker fra brannen på kraftverket, evakueringen i dagene etterpå, hvordan de ble tatt imot dit de kom, minner fra tiden før ulykken, livet i byer som nå er sanerte eller ligger øde. Sykdommer som har oppstått. Barn som er født med misdannelser, barn som døde av kreft. I et intervju sier hun: «Mennesker har et behov for å fortelle. Jeg har et behov for å lytte.»

Boka spør indirekte om hvordan vi kan forstå minnet. Kanskje kan man prøve å se på de mange monologene som minnesmolekyler, som alle stammer fra ulykken, virker på hverandre og sammen danner et stort kollektivt minnesfelt, der nye minner generer kraft til de vi nettopp har lest, og der andre minner muterer og endrer hele bildet på ny og på ny. Minnet er ustabilt og sjenerøst, legger til, omskaper, forskjønner. Å fortelle minnene sine blir en investering: Nå må du huske meg. Boka er en tidskapsel, fylt med minnesmolekyler i bevegelse. Lik sarkofagen som skal hindre radioaktivitet i å lekke fra reaktor 4 ved kjernekraftverket, er denne kapselen utett, vi kan kjenne strålingen fra den. Innenfra lysende.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

 

Analytikern vs berättaren
av Maria Zennström

Det stora auditoriet på Moderna museet är fullsatt. Jag är spänd, har väntat i många år på ett samtal mellan Svetlana Aleksijevitj och den skarpa akademikern Irina Sandomirskaja; båda upptagna av att skärskåda det gamla Sovjet. Södertörn-professorn Sandomirskaja verkar kritisk mot Aleksijevitjs projekt, på något vis tycks hon ifrågasätta det etiska, om Svetlana tar »ansvar« för dem hon intervjuar.

Aleksijevitj ser ännu mindre ut än vanligt, och trött. Förläggaren sa att hon var sliten efter de tyska bokhandlarnas fredspris och en extra turnévecka i Tyskland. Kanske är det en större trötthet, efter att ha slutfört ett 40 år långt projekt som har kostat henne hälsan. Hon har inte sparat sig; både efter Zinkpojkarna (om Sovjets krig i Afghanistan) och Tjernobyl-boken blev hon allvarligt sjuk och vårdades på sjukhus.

Sandomirskaja vill tala om Aleksijevitjs förhållande till litteratur och frågar henne om inte varje berättelse i Tiden Second hand bär på »åtminstone två nivåer av bedrägeri«, dels löftet som inte hölls av regimen, systemet, dels löftet från den ryska litteraturen. »Varje karaktär i dina böcker vittnar om vad de läst i sina klassiker och hur de sedan blev besvikna.« Lingvisten Sandomirskaja råkar själv kalla Aleksijevitjs bok för »roman« men rättar sig snabbt. Hon vill egentligen fråga om boktiteln, men berättar att Svetlana redan innan de gått ut på scenen har sagt att tanken bakom titeln är så komplicerad att tiden de har inte räcker till. Irinas fråga handlar istället om undertiteln: Slutet för den röda människan. »Du skriver ju att allt börjar om, sovjetiska mönster förs vidare till generationer som aldrig själva levt i Sovjetunionen, och dessutom sitter det ett antal personer här, som antagligen skulle kunna kallas ’röda människor’« (många i publiken fnissar lite generat).

Aleksijevitj svarar knappt på frågorna utan visar sig märkbart otålig. (En kulturskribent frågar till och med i sin blänkare efteråt: Hur kan en så hängiven lyssnare som Aleksijevitj verka så avog och ovillig till dialog?) Jag vet att Svetlana alltid lägger stor vikt vid scenen; hon komponerar sina muntliga framträdanden lika formsäkert som sina texter och är nöjd först när hon lyckas skaka publiken på samma sätt som böckerna skakar läsaren. Men trots att Sandomirskaja är en ovanligt »hel« och samvetsöm akademiker, framstår hennes frågor nästan som intellektuella lekar bredvid Aleksijevitjs projekt. Den akademiska metoden att angripa ett resonemang genom att leta efter »glipor« blir i det närmaste otillräcklig här, lättviktig och nästan oseriös.

En hviterussisk nobelprisvinner?
av Martin Paulsen

Nyheten om at Svetlana Aleksijevitsj var bookmakernes favoritt til å motta årets Nobelpris i litteratur vakte enorm interesse i hjemlandet. Spekulasjonene synliggjorde kulturkonflikter langs språklige, generasjonsmessige og politiske skillelinjer.

Et av stridstemaene er at Aleksijevitsj skriver på russisk, som er sidestilt med hviterussisk som offisielt språk i landet. Der russisk dominerer i det offentlige rom, preges det litterære landskapet av hviterussisk. Dette var en av årsakene til at Alherd Bakharevitsj ikke ønsket at Aleksijevitsj skulle få prisen. Som den mest suksessrike blant de forfatterne som slo igjennom etter landets uavhengighet i 1991, frykter Bakharevitsj at den hviterussiske litteraturen skal bli fortrengt dersom en russiskspråklig forfatter vinner.

Poeten Uladzimir Njakljajew er uenig i at det nødvendigvis finnes en motsetning mellom det hviterussiske og den kulturen Aleksijevitsj representerer. Dette handler ikke om russisk kultur, sier han, men om en felles kulturarv som alle tidligere sovjetborgere av hans og Aleksijevitsj’ generasjon bærer med seg. Samtidig står de tre forfatterne samlet mot Hviterusslands president Aljaksandr Lukasjenka. Etter å ha tilbrakt flere år i mer eller mindre selvpålagt eksil, er de nå tilbake i hjemlandet. Njakljajew prøvde til alt overmål å bruke sin litterære stilling til å vinne politisk makt. Ved forrige presidentvalg stilte han som kandidat, men oppnådde bare å bli fengslet. Den politiske kommentatoren Aljaksandr Fjaduta mener at en Nobelpris i litteratur ville ha gitt Aleksijevitsj en autoritet som kunne ha konkurrert med presidentens.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.