Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

«Jeg skjønte straks at vi var i en annen verden»

INTERVJU. Svetlana Aleksijevitsj minnes hvilken prøvelse det var å skrive boka som har inspirert TV-serien om kjernekraftverket i Tsjernobyl.

Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948) er en hviterussisk, russiskspråklig forfatter, kjent for sine dokumentarromaner om «sovjetmennesket». Blant hennes mest bemerkelsesverdige bøker er Bønn for Tsjernobyl, Krigen har intet kvinnelig ansikt og Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand. Hun ble i 2015 tildelt Nobelprisen i litteratur. Foto: Margarita Kabakova.

Tsjernobyl har på ny dukket opp i livet til Svetlana Aleksijevitsj, den hviterussiske forfatteren som skildret dramaet som utspant seg rundt ulykken i det ukrainske kjernekraftverket i april 1986 (Bønn for Tsjernobyl, utgitt første gang på russisk i 1997, på svensk i Hans Björkegrens oversettelse i 1997, på norsk i Hege Susanne Bergans oversettelse i 2014 og på dansk i Katja Hansen Volkovas oversettelse i 2018). 33 år etter katastrofen har produksjonsselskapet HBOs TV-serie Chernobyl (2019) formidlet hendelsen og den sosiopolitiske sammenhengen rundt den til millioner av seere. For de fleste, især de unge, utgjør Tsjernobyl en del av historien, men for Aleksijevitsj og innbyggerne i den delen av det daværende Sovjetunionen som nå utgjør Ukraina, Hviterussland og Russland, er ulykken fremdeles en del av livet.

Minnene og lærdommen fra og den fornyede interessen rundt Tsjernobyl var gjennomgangstema da jeg møtte Aleksijevitsj i Hviterussland, i leiligheten hennes i Minsk og på en utflukt til datsjaen (hytta) til Aleksijevitsj i Silitsji som ligger rundt 40 kilometer utenfor den hviterussiske hovedstaden. Innimellom all reisingen utspiller Aleksijevitsjs liv seg på disse to stedene, som hun begge skaffet seg etter at hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2015. Leiligheten i Minsk har en enestående utsikt over innsjøen i sentrum av byen. Datsjaen, som er bygd av fremdeles velduftende tømmer, ligger i utkanten av en landsby, med utsikt til noen hveteåkre som strekker seg nedover slake skråninger der det prepareres skiløyper om vinteren. På dette tilfluktsstedet, der Svetlana planlegger å stenge seg inne denne sommeren for å skrive, bor María Vaitziasjonak fast – en hviterussiskspråklig forfatter og hjernen bak en hage full av hemmelighetsfulle og bortgjemte kroker blant busker, trær og blomstertuer. Både i Minsk og i Silitsji ringer Aleksijevitsjs mobiltelefon med jevne mellomrom: og alle vil snakke om Tsjernobyl.

«Den økologiske frykten har overmannet folk. Det er tydelig at naturen er på vei ut av vår kontroll, og at vi har trådt over en grense», sier hun.

«Heller enn å leve i pakt med naturen, lever vi på bekostning av naturen, og naturen hevner seg», legger hun til.

«I dag er folk endelig klare for å ta innover seg dette. Man har en større forståelse av at det er svarte hull i kunnskapen vår og at mennesket ikke er like mektig som vi har trodd», påpeker forfatteren, for å forklare den overveldende mottakelsen av den amerikanske serien.

Før intervjuet har Aleksijevitsj bare rukket å se deler av Chernobyl. Til tross for at den i stor grad er basert på boka hennes, krediteres hun ikke i rulleteksten, og det forbauser nobelprisvinneren. «Vi signerte en kontrakt med produsentene som ga dem tillatelse til å bruke mellom seks og åtte historier fra boka. Men i tillegg til historiene benytter de seg også av filosofien bak boka, uten at navnet mitt nevnes. Det er veldig merkelig», konstaterer hun. Representantene for serien har ikke svart på klagene på den manglende krediteringen av henne.

De krigerske reaksjonene Chernobyl har fremkalt hos offisielle, Kreml-vennlige nyhetsmedier i Russland, har vært oppsiktsvekkende. Kritikken består først og fremst i et pirkete og smålig oppheng i unøyaktigheter enten det gjelder det tekniske, måten historien fortelles på, eller portretteringen av omgivelsene. Men det fins også dem som ser serien som et produkt av utenlandske konspirasjoner mot dagens Russland. En kommentator i avisen Komsomolskaja Pravda anser Chernobyl som et forsøk på å undergrave Rosatom (den ansvarlige regjeringsetaten for atomenergi i Russland) til fordel for deres vestlige teknologiske konkurrenter. På fjernsynskanalen NTV annonseres den første russiske serien om hendelsen. Hovedpersonene der vil være en amerikansk spion som opererer undercover i området rundt kraftverket, og en funksjonær fra den sovjetiske etterretningstjenesten som prøver å avsløre ham.

Intensiteten i de russiske reaksjonene har gitt Aleksijevitsj hakeslepp, først og fremst på grunn av det hardnakkede forsvaret av Sovjetunionen, denne staten som forsvant i 1991 og som Russland, Hviterussland og Ukraina tilhørte som forbundsrepublikker. Sistnevnte er i sentrum for katastrofen. «Jeg trodde ikke at prosessene hadde frosset fast på den måten i Russland; reaksjonene vitner om den samme måten å tenke på, den samme aggressiviteten som under den kalde krigen», mener forfatteren. Det «aggressive koret» Chernobyl har fremprovosert i Russland, viser, ifølge Aleksijevitsj, at «de ligger i rennesteinen, at de ikke har koblet seg på verden». Fenomenet er bredere og dypere. «Jeg skrudde nylig på TV-en og så at Russland annonserte lanseringen av et nytt bombefly som USA visstnok ikke har, og jeg sa til meg selv at jammen har tiden stått stille», utbryter hun.

To overraskende publikumssuksesser som har med historiske hendelser å gjøre – den ene Chernobyl, og den andre en russisk dokumentar om konsentrasjonsleiren Kolyma (lengst øst i Russland) – later til å være tegn på et behov for nye former for historiefortelling, som gjør at de yngste generasjonene kan trenge inn i historien og følelsesmessig få taket på den. Kolyma, vår redsels fedreland (april 2019) ble laget av Jurij Dud, en populær russisk journalist, etter at undersøkelser viste at nesten halvparten av hans egne landsmenn mellom 18 og 24 år ikke hadde hørt om den stalinistiske undertrykkingen.

«Jeg så dokumentaren om Kolyma», forteller Aleksijevitsj, «og fra min generasjons ståsted var det ikke noe nytt i den, jeg vil til og med si at historien var blitt forenklet, men den var svært populær blant de unge, som nå gjør opprør mot at gamle ideer presses på dem. De blir påtvunget monumenter, museer og en lov som forbyr oppfatninger om den andre verdenskrig som ikke samsvarer med den offisielle. De blir fortalt om en stor seier, en stor epoke, men ungdommene vil vite hva dette egentlig var for en tid.»

Gitt den aktuelle politiske situasjonen i Hviterussland og Russland tror Aleksijevitsj at det ville vært mye vanskeligere å skrive Krigen har intet kvinnelig ansikt i dag enn det var i 1985, da den ble utgitt. «Jeg tror ikke at jeg kunne ha skrevet den boka i dag, fordi kvinnene som gikk i front, ville ha holdt munn og vært redde for å fortelle sannheten om krigen, ettersom den ville kunne ha kommet i konflikt med den offisielle versjonen, der det kun er ‹Den store seieren› som gjelder. Hva angår Stalin, ble Gulag fullstendig overskygget av ‹Den store seieren› i den offisielle fortellingen.»

Aleksijevitsj hevder at en rekke faktorer bidrar til dagens interesse for Tsjernobyl, utover den økte forståelsen av at det fins en ukjent, dødelig og verdensomspennende trussel der ute. De unge har en sterk bevissthet om økologiske sammenhenger og værer faren. De forstår at vi har begrensede ressurser – hun forteller at barnebarnet hennes skjenner på henne fordi hun lar altfor mange lys stå på – og er oppmerksomme på den globale oppvarmingen, men trusselen om våpenkappløp og oppløsningen av nedrustningsavtalene som fikk en slutt på den kalde krigen, er de lenger unna å begripe. Dette fenomenet bekymrer først og fremst de eldre, erkjenner hun.

På grunn av Tsjernobyl-ulykkens natur var det utfordrende å skulle ikle den et litterært språk. «Det fins en kultur og en tradisjon for å fortelle om krigen som innebærer at fortelleren må bevege seg innenfor visse grenser, kanskje utforske dem og utvide dem innenfor disse tradisjonenes rammer. Da jeg skrev boka om Tsjernobyl, hadde jeg ikke noe kulturelt register for å fortelle om noe så ukjent», fastslår hun. Det fantes riktignok noen forløpere, som romanen Piknik ved veikanten (utgitt i 1972) av brødrene Arkadij og Boris Strugatskij, en historie om mennesker som tjener til livets opphold ved å plyndre et forbudt område, der de fysiske lovene er satt ut av spill etter en stor tragedie. Den russiske filmregissøren Andrej Tarkovskij brakte historien til filmlerretet med Stalker (1979). «Strugatskij-brødrene og Tarkovskij var så geniale at de forutså det ukjente og gikk inn i en annen epoke, de utforsket en trussel før den rammet oss», påpeker hun.

Svetlana var i Tsjernobyl for første gang fire måneder etter katastrofen: «Jeg skjønte straks at vi var i en annen verden. Alt ser likedan ut – eplene, agurkene, melken – men over alt hang en skygge av død, og folk var forvirrede, bortkomne, og ikke på et antikommunistisk eller antisovjetisk plan; det var som om det dreide seg om noe overordnet, noe helt annet. For det handler ikke om mennesket i historien, men om mennesket i kosmos. Jeg så det samme igjen mange år senere i Fukushima [det japanske kjernekraftverket som ble rammet av en ulykke i 2011], også der var folk desorienterte, vitenskapsmenn som politikere, overalt hersket den samme følelsen av maktesløshet.»

Aleksijevitsj husker særlig en pilot som ville ta henne med til et øde område i nærheten av kraftverket. «Han var bare skinn og bein. Han ringte meg, og jeg kunne ikke komme fordi jeg var opptatt. Da sa han: ‹Skynd deg, for jeg har ikke lenge igjen. Du skjønner kanskje ingenting av det, men vær så snill, vitne om dette, så vil kanskje noen andre forstå.›» Piloten, som bedyret Svetlana om å ta opp vitnefortellingene, så på mikrofonen hennes og spurte utålmodig: «Tar du opp? Tar du opp?»

«Han døde», forteller Aleksijevitsj, og svarer med det på et spørsmål som jeg ikke har rukket å formulere. Aleksijevitsj beholdt kontakten og «vennskapet» med de overlevende i Tsjernobyl som var hovedpersonene i boka hennes. Med tiden er avtaleboka hennes blitt skrinnere. «For noen år siden var det noen som ville lage en film om avlivingen av dyr i de forurensede områdene. Det var min idé. Jeg tok i alle fall et dusin telefoner på leting etter jegerne som ble sendt for å utføre oppgaven, men innså at de ikke lenger var blant oss.»

Forfatteren har fremdeles kontakt med Lucia, moren til Vasilij Ignatenko, en av de avdøde brannmennene. Lucia bor i Hviterussland og vet ikke hvor det er blitt av svigerinnen, Ljudmila, som bor i Kiev. Ljudmila og Vasilij Ignatenko, som begge portretteres, er to av de mest gripende karakterene i serien. «Vi vet ingenting om Ljudmila, og det er veldig merkelig at hun ikke gratulerte svigermoren sin med 80-årsdagen. Søsteren til Vasilij, Ljuda, som tilbød seg som ryggmargsdonor for å redde ham, er også død», forteller Aleksijevitsj. I mange år reiste familien Ignatenko i skjul til hjemmet sitt i det forbudte området ved Tsjernobyl, og de tok med seg all den sylteagurken de kunne bære under tvangsevakueringen – nostalgien var sterkere enn frykten. «Så ble alt plyndret, og de sluttet å dra dit», forteller Aleksijevitsj. Forfatteren minnes også at det i lang tid etter ulykken innebar en risiko å handle i bruktbutikker i Minsk, fordi mange av varene var plyndret fra det forurensede området.

Tsjernobyl var en felles tragedie for Russland, Ukraina og Hviterussland, men  landene har omfortolket sin del av gruen og gjort den til sin egen. De siste årene er ting blitt enda mer komplisert. «Ukraina anser Russland som en agressor, og i Russland hersker en voldsom anti-ukrainsk stemning; når det gjelder hviterusserne, vil jeg si at diktaturet har hatt sin pris, og ubetydeliggjort alle institusjonene som hadde noe med Tsjernobyl å gjøre. Her er myndighetene redde for Ukrainas frihetstrang», sier forfatteren. «I den hviterussiske eksklusjonssonen er de eldre gått bort, men andre folk oppsøker disse områdene, som kalles ‹materik› (‹kontinent› på russisk), fordi de er misfornøyde med livet andre steder, og det bor et tilårskomment par der som har huset fullt av ikonbilder. Det er ikke et frihetens, men et villskapens sted», slår Aleksijevitsj fast.

Hun går langsomt til verks i utformingen av bøkene sine, og bruker ofte flere år på å gjøre dem ferdig. Kjærlighetshistorien hun nå jobber med, «går det sakte, men sikkert fremover med», sier hun, og forklarer at hun vil begrense seg til å samle inn kvinnelige vitnefortellinger. Hun har avslått å intervjue menn til denne boka. «De har en annen følsomhet. Jeg greier ikke å trenge inn i den. Jeg forstår dem ikke. Det er som om de er fra en annen verden», utbryter hun. Aleksijevitsj skriver historiene sine for hånd. I et hjørne av kontoret hennes på datsjaen, i form av flere omfangsrike bunker, omhyggelig stablet på gulvet, ligger utkastene til den nye boka.

«Du har skrevet storslagne kjærlighetshistorier i de tidligere bøkene dine også», antyder jeg. Det sier hun seg enig i, men nå, påpeker hun, er oppgaven en annen: «Det jeg ønsker meg, er ikke ideer, ikke disse superideene som fins i Russland, som å vinne krigen eller bygge opp kommunismen. Det jeg ønsker, er å skrive om higenen etter å være lykkelig, om mennesker som helst vil leve sitt eget liv, langt borte fra disse ideene.»

Den politiske situasjonen i de tre slaviske landene som ble rammet av Tsjernobyl-katastrofen, varierer. Aleksijevitsj er av den oppfatning at det Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko – som har sittet ved makten siden 1994 – er mest opptatt av, er å «beholde makten»; i Russland hersker en «militaristisk politikk», og i Ukraina er en «ny bevissthet» i ferd med å bane seg vei, selv om den nye presidenten Volodymyr Zelenskyjs jobb blir vanskeliggjort av de radikale nasjonalistene. Nobelprisvinneren liker Zelenskyj. «Jeg likte også Petro Porosjenko, men ble skuffet da jeg innså at han har en svakhet for penger. Jeg tror ikke Zelenskyj innehar presidentembetet for å bli rik, jeg tror han oppriktig ønsker å utrette noe. Han er en moderne type som ikke har behov for å ha portrettet sitt hengende på kontoret.»

Vladimir Putin har gjort det klart at han ønsker et mer omfattende samarbeid med Hviterussland. Mange ser på dette ønsket som et varsel om en fremtidig annektering eller en strategi for å kunne bli sittende med makten når mandatet hans utløper i 2024. Kremls holdning er ikke blitt brukt av Lukasjenko til å styrke samholdet blant medborgerne, bekrefter Aleksijevitsj: «Han har ikke antenner til å fatte den dimensjonen. Han forstår bare den faren som truer ham selv og makten han har. Samfunnet, derimot, forstår det. Fremfor alt de unge.»

Aleksijevitsj tror ikke at den politiske stagnasjonen og den bakstreverske holdningen i Russland og Hviterussland alene kan tillegges ledernes personlighet. «Det er ikke Putin som ber om at museer åpnes og monumenter og relieffer avdukes til ære for Stalin. Det er ikke hans ordrer. Dette er private initiativer. Kreml og folket står samlet», konstaterer hun.

I Hviterussland er trekors blitt fjernet fra Kuropaty-skogen utenfor Minsk, der bødlene til NKVD (Stalins hemmelige politi) utførte massehenrettelser på 1930-tallet og i begynnelsen av 1940-tallet. Noen gravemaskiner kom og tok dem med seg, og «folk fortiet ødeleggelsen av det folkekjære gravmonumentet, dette rommet av frihet der de unge samlet seg og holdt små markeringer». «Det ble organisert en lysmesse for å protestere mot fjerningen av korsene. Bare 100 stykker kom. Det var svært skuffende», sier Aleksijevitsj; hun er overbevist om at korsene ble fjernet på Lukasjenkos initiativ. «Han fikk se en øy av frihet, et område som lå utenfor hans kontroll, og ga ordre om at korsene måtte bort», sier hun.

Aleksijevitsj retter ikke pekefingeren kun mot den russiske «militarismen». Denne våren inviterte hun den litauiske forfatteren Ruta Vanagaite til diskusjonssirkelen hun er vertskap for i Minsk. Vanagaite er forfatter av boka Vårt folk (2016), om litauernes samarbeid med nazistene under jødeutryddelsen: «I Litauen får hun det glatte lag fordi hun retter kritikk mot forfedrenes samarbeid med nazistene. I Minsk kom mange for å høre på henne, men jeg hadde forventet flere. Også her i Hviterussland ble jødene utryddet, vi klarte ikke å forsvare dem, og resultatet er at vi ble sittende alene igjen med partisanerkommandantene.»

Aleksijevitsjs siste reise til Russland skriver seg to år tilbake i tid, da hun holdt et foredrag ved Gogol-senteret i Moskva og i St. Petersburg, der filmregissøren Aleksandr Sokurov klarte å få ordnet en sal til henne på kunstmuseet Eremitasjen. I etterkant fikk direktøren for museet, Mikhail Piotrovskij, «en reprimande» for dette. Svetlana har ikke vært tilbake i Russland siden da, til tross for at hun er blitt invitert flere ganger, sist av et forlag for å holde foredrag under en bokmesse som nylig ble avholdt på Den røde plass. «Noe er i ferd med å skje», sier hun. «Den ene dagen behandler de meg som fiende, og plutselig blir jeg invitert til Den røde plass.»

Oversat fra spansk av Kaja Rindal Bakkejord
Publisert første gang i
El País 8. juli 2019

Les også et utdrag av den danske oversettelsen av Bønn for Tsjernobyl 

Pilar Bonet

Pilar Bonet

Pilar Bonet (f. 1952) er El País' mangeårige russlandskorrespondent.