Møt blurbingens Balzac og en berømt antisemitt med massevis av chutzpah.
Forrige episode av denne lille føljetongen ble avsluttet med et tips om Jacob Silvermans «Against Enthusiasm». Artikkelen, som kunne leses i Slate, var en advarsel mot den bedøvende entusiasmen Silverman mener har begynt å lekke over til kritikken fra sosiale medier, og avstedkom en lang debatt hvis ringer i vannet nådde helt til fjorårets norsk-amerikanske litteraturfestival i Oslo. Derfor er det uimotståelig å innlede denne episoden ved å nærme seg et beslektet fenomen: blurben – disse kortfattede anbefalingene som står trykket på flere og flere bokomslag – eller nærmere bestemt, blurber på amerikanske romaner skrevet av forfatteren Gary Shteyngart. Shteyngart har opparbeidet seg et anseelig rykte som blurber, i den grad at han nå kalles «the Balzac of blurbing». Selvsamme Silverman spurte for en tid tilbake Shteyngart om han ikke kunne blurbe sine egne blurber, og det var han mer enn villig til: «Gary Shteyngart’s blurbs are touching, funny and true. This is a blurber to watch.» En tumblr-blogg ble raskt opprettet, The Collected Blurbs of Gary Shteyngart, og nå har det til og med dukket opp en femten minutters dokumentar om Shteyngarts etter hvert legendariske omslagsskryt, med Jonathan Ames, blant annet kjent som forfatteren bak tv-serien Bored to Death, som forteller.
*
Alan HollinghurstI et litt mer substansielt bidrag til den litteraturkritiske samtalen skriver Alan Hollinghurst om den første fullstendige utgivelsen av E.M. Forsters dagbøker. Essayet er på den ene siden interessant fordi Hollinghurst har god oversikt over Forster-litteraturen og vet hvor den filologiske skoen trykker. Samtidig får teksten en underliggende spenning fordi den er et møte mellom en av vår tids mest innflytelsesrike britiske samtidsforfattere og en av hans sentrale forgjengere. Ikke mange kan kommentere vitalitetens seier over stilen i Forsters prosa med Hollinghursts positive inneforståtthet:
The rhythms and play of sounds, the subtle presence of things remembered in things seen, convey a genius for observation that one doesn’t think of as Forsterian. The Bishop-like effacement of self in the presence of the thing described wasn’t natural to Forster, who prefers to stand in front of the picture with his pointer, half-obscuring the image with his amusing conceits on it. In Virginia Woolf’s words, ‘Mr Forster has been apt to pervade his books like a careful hostess who is anxious to introduce, to explain, to warn her guests of a step here, of a draught there.’ From one or two remarks in his diaries, it seems Forster regretted his own lack of ‘the pictorial outlook’. Reading Hopkins’s poems in 1924, he sees himself by contrast as always ‘engaged in carnality, intellect, humour, kindness: never bothering to record the aesthetic’. In his seventies he was still taking up an old worry about his own powers of seeing. In a note ‘inspired’ by Woolf’s posthumous A Writer’s Diary, he laments: ‘The beauties the beauties the things I let go by.’
Dagbøkene er ikke, hvis vi skal tro Hollinghurst, av den typen som åpenbart er skrevet for ettertiden, og preges derfor av tallrike trivialiteter, men i boken som blir kalt «The Locked Diary» bekjente Forster sine «unspeakable thoughts» gjennom et langt liv. Hans tanker om egen homoseksualitet i de første tiårene av det forrige århundret taler ikke overraskende til Hollinghurst, som i sine romaner behandler tilsvarende erfaringer i Storbritannia.
*
Ifjor høst utga Robert A. Caro The Passage of Power, det fjerde bindet i biografien om Lyndon B. Johnson. Boken dekker blant annet årene Johnson var visepresident (1960-1963) og byr dermed også på et strålende portrett av John F. Kennedy. Det mangler ellers ikke på leseverdige Kennedy-biografier, mye fordi presidenten omga seg med svært skriveføre folk – for eksempel Arthur Schlesinger Jr. og Ted Sorensen – og resten av søskenflokken er også behørig omtalt i biografier og historieverk av ulikt slag. Men først for et par måneder siden kom den «definitive» biografien om den mektige faren deres, Joseph P. Kennedy. I boken The Patriarch (med den typisk amerikanske undertittelen The Remarkable Life and Turbulent Times of Joseph P. Kennedy) forteller David Nasaw om ambassadøren, isolasjonisten, aksjespekulanten, filmmogulen, antisemitten, opportunisten og nasjonsbyggeren som var opphav til dette legendariske dynastiet. Biografien gir et bredt bilde av Kennedyklanens fremgang i Boston, og JPK viser seg å være en formidabel romankarakter. Som Christopher Buckley, The New York Times’ anmelder, skriver:
Perhaps most stunningly, his pessimism could not even be assuaged by . . . victory! After the war, we find him accosting Winston Churchill, someone he abhorred: “After all, what did we accomplish by this war?” Churchill was not a man at a loss for words, but even he was momentarily flummoxed. In Kennedy’s view, it was Churchill who had foxed (the Jew-controlled) Roosevelt into the war that had killed his son. Elsewhere we see him lambasting — again, Nasaw is not making this up — Dwight Eisenhower, who favored retaining American troops in Europe. Kennedy “was aggressive, relentless, without a hint of deference to the general, who was arguably the most popular and respected American on two continents.” Kennedy did not know Yiddish, but he did not lack for chutzpah.
Det er aldri kjedelig å lese om en Kennedy, men The Patriarch er enda mer farverik enn ventet.
