Stjernehjerner

Den kognitive kapitalismens makt over sinnene settes under lupen i dansk antologi.

Bidrag til kritik af den politiske vidensøkonomi
Red. Jakob Jakobsen
Forlaget Nebula, 2014

Bidrag til kritik af den politiske vidensøkonomi, redigert av Jakob Jakobsen (Forlaget Nebula, 2014).

Bidrag til kritik af den politiske vidensøkonomi, redigert av Jakob Jakobsen (Forlaget Nebula, 2014).

Kunnskapsøkonomien er den nye oljå. Uavhengig av hvem som danner regjering, kan man være trygg på at statsministeren i sin nyttårstale vil gjenta at Norge er en kunnskapsnasjon – altså ikke lenger en nasjon av bønder og fiskere (og senere oljearbeidere), men først og fremst en nasjon som vektlegger innovasjon og kunnskap, fra barnehagealder via talløse phd-prosjekter og videre ut i arbeidslivets kontinuerlige selvutvikling gjennom kurs og videreutdanning. Vi er kanskje dyre i drift, men vi tar det igjen i kvalitet, lyder refrenget. Mye tyder på at situasjonen ligner i Danmark, for da danske gymnaselever i 2011 kom best ut av en internasjonal undersøkelse, bestilte Gymnasieskolernes Lærerforening i seiersrus allsangen «Her er lektien», til forveksling lik fotballsanger laget før internasjonale mesterskap: En stor gjeng av elever og lærere samles i studio, og feirer resultatene med koreografert armveiving til gromme gitarriff og følgende linjer:

Hver dag blir der stadig mindre
der ik’ kan laves af en inder
Bacon, øl og den slags ting
gør de bedre i Beijing
Men i Danmark har vi hjerner
der blir morgendagens stjerner
For når læreren siger farvel
har de lært at tænke selv

Om det er tekstforfatternes nødrim som har frambrakt denne ublu arbeidsdelingen mellom nord og sør vites ikke, men man skal være temmelig rusa på komparative fortrinn for ikke å kjenne et lite ubehag i møte med denne musikkvideoen. (Det skal sies at sangen får et mindre sjåvinistisk uttrykk i neste vers, hvor behovet for kvalifiserte lærere i den danske skolen vektlegges.)

Det virker derfor betimelig at den voksende kunnskapsøkonomien – eller vidensøkonomien, som den kalles på dansk – settes under lupen i antologien Bidrag til kritik af den politiske vidensøkonomi (Forlaget Nebula), som kom ut mot slutten av 2014. Kort oppsummert betegner kunnskapsøkonomien en skjerpet interesse for at arbeidet – primært i vestlige land – i stadig større grad blir immaterielt, i form av symbolproduksjon, kreativitet, brainstorming og lignende, også i yrker som tradisjonelt har etterspurt mer ensartede og avgrensede ferdigheter. Dette omtales gjerne som kapitalismens tredje fase, etter den merkantile og proteksjonistiske kapitalismen på 16- og 1700-tallet, og den industrielle kapitalismen på 18- og 1900-tallet. I sitt siste teoretisk verk, The Immaterial (L’Immateriel 2003/2010), bruker filosofen André Gorz bilprodusenten Daimler-Chrysler som eksempel. I et konferanseinnlegg hevder konsernets HR-sjef Norbert Bensel at de ansattes motivasjon og «know-how» blir stadig mer bestemmende for bedriftens tenkemåte: «Their behaviour and their social and emotional skills play an increasing role in the evaluation of their work (…) They are entrepreneurs», hevder Bensel, og Gorz konkluderer nedslående: «Among the employees of one of the world’s largest corporations, the crucial factors are behavioural skills, expressive and imaginative abilities and personal involvement in the task at hand.» Å selge sin arbeidstid er ikke lenger nok – nå skal man by på seg selv.

Ifølge den danske antologiens redaktør, billedkunstner Jakob Jakobsen, kan denne perspektivforskyvningen i økonomien spores tilbake til 1970-tallet og krisene i vestlig industri, da inntjeningen ble kraftig redusert på grunn av bedrede arbeidsforhold og økte lønninger. Dette ledet til en outsourcing av mange industriarbeidsplasser: bacon øl og den slags ting, gør de bedre i Beijing. Kapitalen måtte derfor ut på nye jaktmarker, og når vestlige kroppsarbeidere ikke ga ønsket avkastning, virket det mer gunstig å investere i arbeidernes kognitive evner: «Denne udvikling blev ofte iscenesat som en fortælling om, at europæerne var højere uddannede og fremover skulle leve af intellektuel produktion, mens mindre udviklede områder i verden kunne tage sig af det industrielle og monotone arbejde.» Vi lager ideene – de realiserer dem. Scandinavian design – made in Taiwan.

Jakobsens forord, som mitt forrige avsnitt langt på vei er en parafrase av, er en forbilledlig pedagogisk presentasjon. Det er så lettfattelig skrevet at selv en gymnasiast bør forstå hva det er som står på spill – i hvert fall i Danmark, hvor de har hjerner der blir morgendagens stjerner. Redaktøren tegner opp et historisk riss som viser hvilke ulike teoretiske og geografisk betingede tankestrømninger bidragsyterne står i gjeld til. Bidragene stammer fra Argentina, England, Frankrike, Italia og USA, og flere av dem står i gjeld til den italienske autonomia-marxismen fra 70-årene. For å aktualisere problemstillingene knyttet til kunnskapsøkonomien, siterer Jakobsen manifestet som lå til grunn for Det Fri Universitet i København, som han selv var med på å stifte i 2001:

Vores udgangspunkt er nu og her: Cirkulationen i og konsekvenserne af den aktuelle politiske vidensøkonomi og hvorledes begærene bliver distribueret, akkumuleret, omdirigeret eller blokeret i strømmerne og netværkene i det landskab. Det forhold, at højere uddannelse i dag ikke er forbeholdt borgerskabet og dets børn, og at arbejdsstyrken generelt er højt kvalificeret, har givet os et samfund præget af masseintellektualitet. Masseintellektualiteten og dagens immaterielle produktionsmåde, som forventer, at arbejderen er i stand til at arbejde i miljøer, som fremstiller abstrakte produkter kendetegnet ved viden og subjektivitet, har i særdeleshed fanget vores interesse. Ikke fordi vi vil have et job, men fordi vi bliver nødt til at anerkende, at denne udvikling har indflydelse på vores følelsesliv.

En fellesnevner for mange av antologibidragene, er nettopp oppmerksomheten mot hvordan utbredelsen av immaterielt arbeid ikke bare endrer arbeidets vesen, men hvordan det forandrer arbeiderens personlighet. Om man ser på det tradisjonelle industrielle arbeidet, kan det riktignok være fysisk krevende og dårlig betalt, men tidsrommet avgrenses i det minste av inn- og utstemplingen, med lovpålagte ferier. For dagens «vitensarbeidere» derimot – i for eksempel undervisnings-, medie- og reklamebransjen, i salgs- og serviceyrker – tar man jobben med seg hjem, som det heter, og trener opp sine kreative evner og følelser for å utføre arbeidet best mulig. Vi drømmer om måloppnåelse og innovasjon, forbedrer våre kommunikasjonsevner foran speilet og sjekker smarttelefonen for e-poster relatert til vårt siste prosjekt mens barna åpner julepresangene. I kunnskapsnasjonen anno 2015 er vi alle selvutviklende gründere og coacher, vel vitende om at «menneskelige egenskaper» og nettverk er viktigere enn formelle kvalifikasjoner. Da den nyutviklede filialen av Deichmanske bibliotek på Tøyen i Oslo utlyste nye stillinger, etterspurte de ikke bibliotekarutdanning, men kreativitet og «DIY-oppfinnere». Selv minnes jeg med gru et jobbintervju for en vikarstilling som norsklærer i videregående skole, der vi som konkurrerte om de samme jobbene ble satt i grupper som skulle lansere hvert sitt business-konsept uttrykt gjennom Lego. Synergieffektene resulterte for mitt «team» i en eksotisk pølsevogn, fordi det lå noen hjul og palmeblader blant brikkene. Jeg fikk jobben.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Vi har altså – om man kan tillate seg å overdrive, noe antologien så definitivt inviterer til – gått fra manuelt arbeid til the soul at work, for å parafrasere en tidligere utgivelse av bidragsyter Franco «Bifo» Berardi. Av de sju tekstene i antologien, er det hans bidrag «Skizo-økonomi» som tegner det mørkeste bildet av den kognitive kapitalismens makt over sinnene. Teksten ble skrevet i 2004 – antologibidragene strekker seg fra 1999 til 2009 – og er et forsøk på å kartlegge et «nyt disciplinært felt» i møtet mellom «økonomiens, semiologiens og psykokemiens territorier». Ifølge Bifo er den klassiske økonomiske teorien ute av stand til å forstå dagens situasjon, hvor produksjonen i mindre grad er tuftet på materiell produksjon, til fordel for arbeiderens kognitive kapasitet. Dette omdanner markedet til et slags digitalt nervesystem av symbolproduksjon og intens konkurranse, og for å kople seg på dette, må den menneskelige organisme ifølge Bifo gjennomgå «en infernalsk mutation».

Premisset som ligger til grunn for Bifos bidrag, er at menneskets biologiske begrensninger – vår kognitive kapasitet – i lengden gjør det umulig å opprettholde denne turbokapitalistiske konkurransen, slik at systemet nødvendigvis vil kollapse. Konsekvensene av dette ser vi allerede, hevder han, i utbredelsen av patologier som panikk, konsentrasjonsvansker og depresjon. Oppblomstringen av disse sinnslidelsene dokumenteres ikke i teksten, som nøyer seg med å konstatere at de «bevidnes af statistikkerne og frem for alt vores daglige erfaringer». Bifo snur derfor rundt på fortellingen om høna og egget for å forklare krisen som fulgte i kjølvannet av 90-tallets «financielle eufori»: Det var ikke den økonomiske nedgangen som forårsaket den «den enkelte kognitive arbejders psykiske depression», men omvendt: Depresjonen oppstod fordi hjernearbeidernes «fysiske og intellektuelle system ikke for evigt kan udholde hyperaktiviteten, der er forårsaget af konkurrencen og psykofarmaka». Heller ikke denne massedepresjonen, eller «Prozac-kulturen», dokumenteres, men angivelig har den rammet «hundredetusindvis» av direktører og ledere som har vært rusa på både piller og penger. Organismen måtte derfor gi etter, skriver Bifo, da den var ute av stand til å «udholde den kemiske eufori, der havde opretholdt den konkurrencemæssige entusiasme og den produktionsmæssige fanatisme». Den subjektivitetsforandringen Gorz omtalte, får hos Bifo en sterkt billedlig og somatisk karakter. Man ser for seg den overbelastede kognitive arbeider med kinn varme som en MacBook etter tolv timers aktivitet; øynene glir over i blue screen, røyken siver ut av ørene hennes.

En svakhet ved Bifos sveipende diagnostiseringer er mangelen på konkresjon, for eksempel når det kommer til hvilke spesifikke yrker det kognitive arbeidet egentlig eksemplifiserer. Han beskriver «en stadig mer omfattende eksistentiel fattigdom», og hevder at hvis man vil overleve, må man «være konkurrencedygtig, og hvis du er konkurrencedygtig, må du være online, dvs. til stadighed modtage og bearbejde en enorm og endnu voksende mængde data». Jeg antar at jeg selv kunne tjene som et godt eksempel på en stakkars åndsarbeider som flyter rundt i informasjonsstrømmen og produserer ideer og kommunikasjon, men likevel klarer jeg ikke å kjenne meg igjen i dette:

For dem er der ikke længere tid til kærlighed, ømhed, affekt. De tager Viagra, fordi de ikke har tid til seksuelt forspil. De tager kokain for hele tiden at være opmærksomme og reaktive. De tager Prozac for at neutralisere fornemmelsen af ligegyldighed, der pludselig tømmer deres liv for enhver interesse.

Framfor gjenkjennelse, vekker de hyperbolske diagnosene til Bifo først og fremst assosiasjoner til Martin Scorseses The Wolf on Wall Street (2013), basert på Jordan Belforts memoarbok med samme navn fra 2007. Scorseses film er en parodi på en tøylesløs kapitalisme gone mad, hvor det ikke lenger skapes konkrete verdier som kommer samfunnet til nytte – noe konflikten mellom Belfort og den mer moderate faren uttrykker: Den sunne, protestantiske kapitalismen viker for den syke og grenseløse varianten. Portrettet av børsspekulanten stemmer godt overens med Bifos diagnose: Belforts maniske higen etter damer, dop, makt og penger, hans spisse albuer og klatring fra gulvet til skyskraperens toppetasje, portretterer en alles kamp mot alle – en ulvetid – som uunngåelig vil føre til kollaps, både for samfunnet og den enkelte.

Som man ser av utdraget ovenfor, er ikke Bifo redd for å bruke litterære grep – faktisk er det fint mulig å lese «Skizo-økonomi» som et utkast til en science fiction-fortelling. Om man tror at Microsoft holdt på med software, produkter og tjenester, får man hos Bifo vite noe helt annet: «I virkeligheden er softwareproduktionens skjulte hensigt at opkoble det menneskelige sind til et kontinueret cybernetisk netværk, hvis formål er at strukturere den digitale informationsstrøm gennem nervesystemet i alle det nutidige livs nøgleinstitutioner.» Den hyppige bruken av kroppslige metaforer – nervesystem, den sosiale hjerne, puls – etablerer et nærmest Matrix-aktig univers hvor vi alle er ubevisst koplet til kapitalens semiotiske strømmer gjennom teknologiske nyvinninger. Dette systemet produserer konkurranse og misnøye, for «[v]erdens herrer ønsker med sikkerhed ikke, at menneskeheden skal være lykkelig, for en lykkelig menneskehed lader sig ikke indfange af produktiviteten, af arbejdsdisiplinen eller af gigantsupermarkederne».

Den digitale intensiveringen av informasjonsstimuli og økonomisk konkurranse fører oss dermed inn i «en tilstand af vedvarende henrettelse ved elektriske stød, som udmunder i en diffus patologi manifesteret i paniksyndromer eller opmærksomhedsforstyrrelser». Er Bifo i så fall vår Morpheus, som tilbyr en rød pille for å vekke oss opp til den vonde virkeligheten? Kanskje er antologiens knallrøde bokomslag et hint om at man som leser allerede er godt i gang med å fordøye denne pillen.

Bifo foreslår to veier ut av uføret: Den første er en posthuman strategi, som innebærer en oppgradering av den menneskelige organismen, hvor hjernene våre kommer på høyde med informasjonsstrømmens hastighet, mens den andre går ut på å opprette små sfærer «for eksistentiel, økonomisk og informationel autonomi i forhold til verdensøkonomien». Holder vi fast ved Matrix-analogien, ville det posthumane alternativet innebære å gjøre som Neo og hans medsammensvorne, som bruker fiendens våpen til å manipulere informasjon, slik at man med enkle tastetrykk blir helikopterfører og Kung Fu-spesialist, i stand til å dodge kapitalismens skuddsalver på dagen, mens man river av seg de svette helsetrøyene og har heftige samleier i skitne bunkere på kveldstid. Men det er vanskelig å se at Bifo omfavner dette alternativet, da artikkelen ellers betoner organismens begrensninger, og mye av argumentasjonen hviler på en ganske tradisjonell – men ikke dermed sagt feilaktig – humanisme: «Vi har ikke længere nok opmærksomhed til kærlighed, ømhed, naturen, nydelse eller medlidenhed.» I stedet ebber artikkelen ut i hans andre motstandsalternativ – en unndragelsesstrategi for å etablere små, selvstyrte fellesskap uavhengig av verdensøkonomien, noe som kanskje trekker tankene mindre mot Matrix enn mot Tolkiens Hobsyssel – før ringskrømtene kommer og setter økolandsbyen i brann.

Den feministiske filosofen Kathi Weeks’ tekst står fram som et av høydepunktene i antologien, på tross av tekstens akademiske vokabular og framstillingsmåte. Særlig finnes det fruktbare innsikter i hennes sammenlikning av sosiologene C.W. Mills’ (1951) og Arlie Hochschilds (1983) studier av henholdsvis white-collar og pink-collar-arbeid, hvor det sistnevnte er Hochschilds innsnevring til det immaterielle arbeidets emosjonelle aspekter. Flyvertinnen var Hochshilds mønstereksempel, siden denne stillingen har som en sentral oppgave å skape velbehag blant passasjerene. Selv kommer jeg til å tenke på mannen som jobbet på en kjederestaurant jeg nylig besøkte, med tittelen «Trivselsvakt» på navneskiltet sitt – åpenbart en eufemisme for sikkerhetsvakt, men likefullt et godt bilde på arbeidets forskyvning fra avgrensede egenskaper (muskler = kaste ut hvis nødvendig) til sosiale menneskelige evner (smil og gester = spre god stemning). Uten å frata Mills æren for undersøkelsene hans, finner Weeks mest matnyttig stoff i Hochschilds forståelse av hvordan det immaterielle pink-collar-arbeidet ikke bare består av å selge sin personlighet, som Mills hevder, men at dette arbeidet nettopp er med på å forme personligheten til den som utøver det:

Når f.eks. arbejderens emotionelle fremtræden således bliver en del av servicearbejdets ydelse, bliver dét «tilsyneladende at ‘elske arbejdet’» til en del af arbejdet. Men hvad mere er: «Faktisk at forsøge at elske det, at glæde sig over kunderne, hjælper arbejderens indsats.»

Med andre ord innebærer dette arbeidet noe mer enn en overflatisk bruk av ens personlighet, det blir en «dybdehandling» som griper «ind i personlighedens stof». Spørsmålet er da, skriver Weeks, «hvad der sker med individer og sociale relationer, når dybdehandlingens teknikker tæmmes af og til fordel for kapitalen». Marx’ teori om arbeidets fremmedgjøring gjennomgår her en omveltning: Problemet i dag er ikke at jobben krever for lite av oss – som da man stod over samlebåndet og puttet den samme spikeren i den samme esken time etter time, år ut og år inn – men at det tvert imot kreves for mye av våre kognitive og kreative evner, og slik griper inn i og endrer vår sjel, som Bifo hevdet: Vi blir service-minded 24/7.

Avslutningsvis lanserer Weeks en skisse – «om end kun i kort og spekulativ form» – for alternative strategier i kampen mot kapitalens kolonisering av dagliglivet. Et av forslagene er å avløse C. W. Mills’ motsetning mellom reproduktivt og produktivt arbeid, til fordel for distinksjonen mellom liv og arbeid. Fordelen med denne begrepsforskyvningen, er ifølge Weeks at liv er et mer rommelig begrep enn reproduksjon, som assosieres med husholdningen og forvaltningen av tradisjonelle familieverdier. Weeks bruker – tilsynelatende uten ironisk distanse – den utbredte frasen Get a life! som eksempel på dette. Når noen ber noen om å «skaffe seg et liv», antyder denne folkelige frasen for henne en oppfatning om at den som jobber for mye, mangler livskvalitet, selv om man hevder å realisere seg selv på jobben: «Kunne dette begreb om et liv, som man måske ville få sig, og som er forskelligt fra og i strid med arbejdet, udvides på en måde, der peger i retning af et frigørende projekt, ét der stræber efter lighed og autonomi i stedet for hierarki og befaling?» Hun kaller dette «kampen for en anden erfaringskvalitet». Jeg må innrømme at jeg stusser over hvor mye hun gjør ut av denne slengbemerkningen, som etter min erfaring like gjerne som å peke mot et frigjørende prosjekt, vitner om misunnelse overfor en som er lidenskapelig glad i det han holder på med.

Weeks er mer vaktsom overfor teorier som bygger på forestillinger om hvem vi egentlig er, noe fremmedgjøringsbegrepet i den marxistiske tradisjonen har en lei tendens til å gjøre. «Hvordan kan man formulere en kritisk vurdering af det, vi er i færd med at blive i og gennem arbejde, uden afhængighed af en given model for, hvad vi egentlig er?» spør hun, og finner svaret i å ikke lete etter det sanne jeg, men «et potentielt selv». Denne framgangsmåten er feministisk motivert, for å forhindre at man lener seg på gitte kjønnsidentiteter «som basis for politiske udsagn og politiske rekrutteringsmidler». Derfor foreslår Weeks at den feministiske kritikken legger mer vekt «på kollektivt forestillede visioner for, hvad vi ønsker at være eller at gøre» – og dermed sette kollektivets begjær foran enkeltindividets identitet: «Ikke i en essens, men i en logik for politisk begær immanent i eksistensen,» lyder den sartreanske konklusjonen. Beslektet med Weeks framstiller det franske kunstnerkollektivet Claire Fontaine (tilknyttet miljøet rundt Tiqqun og Den usynlige komiteen) forslaget om «menneskelige streiker», som har mer dyptgripende ambisjoner enn en vanlig streik. Igjen er det «forvandlingen af subjektiviteten, der er på spil». Framfor å ville endre de materielle betingelsene ved å vinne fram med bestemte krav i et slags klassekompromiss, er målet for den menneskelige streiken å kanalisere begjæret ut i frigjørende, ikke-kapitalistiske retninger, og således forvandle ens subjektivitet.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Med fare for å lyde snusfornuftig må jeg innrømme at jeg ikke ser de helt store praktiske gevinstene i begrepsjusteringene til Weeks og Claire Fontaine – fra identitet til vorden, fra bevissthet til begjær, fra reproduksjon til liv. Uttrykker ikke den tradisjonelle arbeiderstreiken på samme tid en felles arbeideridentitet og et ønske om en kollektivt forbedret livskvalitet? For Weeks dreier det seg ikke lenger om et selv, «der skal reddes eller genvindes, men et der skal opfindes». Men hvorfor denne motviljen mot å «redde eller gjenvinne» et selv – en fortid da ens vilkår var bedre? Om man spør for eksempel Hochschilds flyvertinner om de foretrekker å oppfinne et kollektivt begjær som ennå ikke er artikulert, eller om de ønsker seg tilbake til arbeidsvilkårene fra tiden før norsk luftfart ble ryanairet og kjosifisert, tror jeg det sistnevnte vil svare til de fleste sine ønsker. Det var faktisk bedre å være flyvertinne i Norge for tjue år siden – lønna var relativt sett høyere, arbeidstidene mindre belastende – og da må det vel være all grunn til å restaurere disse betingelsene fra fortiden?

Det forblir dessuten uklart for meg hvordan Weeks kan stole på dette begjæret etter en mulig framtid, da hun tidligere i teksten advarer mot hvordan det affektive arbeidet kan overbevise oss om at vi faktisk elsker det vi gjør. Hvordan skjelne mellom frigjørende begjær og selvbedrag? Den samme uklarheten finnes i Claire Fontaines tekst, som i det ene øyeblikket setter sin lit til begjæret, og foreslår en analyse av «hvordan nye begær træder ind i den politiske sfære» – mens de senere advarer mot reklamens og kapitalismens produksjon av affekter og drømmer: «De af kapitalismen affødte drømme er dens mest foruroligende produkter (…). Disse drømme opfattes som midler til subjektivering, scener fra livet i menneskenes og tingenes giftige fællesskab.»

Først når jeg leser George Caffentzis’ bidrag, «En kritik af vareliggjort uddannelse og viden (fra Afrika til Maine)», går det opp for meg hva som savnes i de øvrige bidragene: En kontakt med historiske eksempler det er verdt å la seg inspirere av. Det skrives mye om potensialitet i antologien, men lite om lærdommer fra fortida – symptomatisk nok åpnes Claire Fontaines tekst med dette sitatet av den italienske forfatteren Lea Melandri: «Muligheden for at opretholde både autonomi og et affektivt liv er en endnu uskrevet historie.»

I motsetning til dette inntrykket – at det vi lengter etter aldri før har latt seg realisere, tross velferdsstatens mange triumfer de siste hundre årene, når det gjelder utdanning, sosiale sikkerhetsnett og så videre – påkaller Caffentzis en arkaisk impuls, med feste i «en æra, der forkastede vareliggørelsen af uddannelse og viden». Det finnes med andre ord eksempler fra fortida som kan bedre framtida – man kan stille opp betingelsene for fortidens bedrifter på ny. I Caffentzis’ tilfelle dreier det seg om nyliberalismens press på utdanningsinstitusjonene. Formålet med foredraget hans er å utfordre hvordan akademisk forskning og utdanning gjøres til varer i et marked hvor elever og studenter blir kunder som skal handle kunnskap på undervisningsstedene: Viten blir eiendom. Denne bekymringen deles av det argentinske forskningskollektivet Colectivo Situaciones, men som Weeks og Claire Fontaine henter også denne gruppa mye av sin energi i forhåpningen om de nye – det ennå ikke realiserte. Kollektivet foreslår, i manifestet «Om den aktivistiske forsker», en radikal forskningspraksis hvor det verken handler om å «undervise eller at formidle nøgletekster, men derimod om at finde de første spor af en ny, fremkommende socialitet».

George Caffentzis (Kilde: Occupy 2012)

George Caffentzis (Kilde: Occupy 2012)

Den aktivistiske forsker kan ikke eksistere «uden for alvor at undersøge sig selv, uden at ændre sig, uden at omdanne sig i de erfaringer, han/hun deltager i, uden at revidere de idealer og værdier han/hun bærer, uden konstant at kritisere sine ideer og forståelser – i sidste ende uden at udvikle praksisser, der peger i alle mulige retninger». Satt i kontrast til Caffentzis’ mer nøkterne og historisk forankrede perspektiv, framstår manifestets intense selvrefleksjon nokså luftig og vanskelig å omsette i praksis, kanskje nettopp fordi denne praksisen skal peke i alle mulige retninger. Når Caffentzis understreker kunnskapens kollektive vesen, får det en mer håndfast og praktisk funksjon, som retter seg eksplisitt inn mot en institusjon som faktisk er verdt å redde: Den frie forskningen og utdanningen som ikke er underlagt markedets krav til umiddelbar økonomisk fortjeneste.

På en overbevisende måte viser Caffentzis hvordan afrikanske universiteter har blitt svekket av såkalte strukturendringsprogrammer, satt i verk av afrikanske regjeringer i blant annet Sør-Afrika og Nigeria fra og med 80-tallet, for å imøtekomme IMF og Verdensbankens krav til å avvikle utdannelsesinvesteringer for å kunne betjene sine statslån. Caffentzis, som selv var med på å grunnlegge Committee for Academic Freedom in Africa på 1980-tallet, hevder overbevisende at den svekkede selvrådigheten blant kontinentets undervisningssteder gir en god indikasjon på hvilken retning de vestlige universitetene beveger seg i, om man ikke stopper varegjørelsen av utdanningen. Nettopp fordi de afrikanske landene ikke har like sterke tradisjoner og institusjonell autonomi – grunnet deres relativt unge levealder og skjøre økonomi – blir de et lett bytte for kravene om markedsmessig tilpasning.

Mange av skrekkeksemplene fra de afrikanske universitetene virker ikke så fremmede for en norsk leser som man skulle ønske. At et universitets ulike institutter begynner å tilby liknende kurs for å tiltrekke seg den samme studentmassen – altså å konkurrere framfor å samarbeide, fordi finansieringen avhenger av tilslutningen – høres i grunnen ut som en logisk konsekvens av de nyere insentivordningene her til lands. Eller at man gjør som universitetet i Kampala og begynner å tilby omfattende studier i turisme – selv om landets langsiktige behov ligger et helt annet sted – fordi det trekker til seg mange studenter:

Hvor mange gange har vi taget os selv i at tale om at ‘sælge’ vore programmer, finde en ‘markedsniche’ til vores universitet, slå vore ‘konkurrenter’, der ofte simpelthen er kolleger fra det samme universitetssystem, hvis mål er at tjene den samme befolkningsgruppe?

Hos Caffentzis er himmelen likevel ikke beksvart, eller fortiden blank: «Af-vareliggørelsen af viden og uddannelse har trods alt respektindgydende allierede, der kunne og burde blive anerkendt og kaldt sammen.» Ideen om universitetets allmennyttige karakter er stadig et ideal, og den kunnskapen som produseres regnes fortsatt langt på vei som et felles gode, selv om idealene er i ferd med å uthules. I stedet for å henfalle til håpløs klagesang, maner Caffentzis dermed fram den motstanden som allerede finnes i store deler av utdanningssystemet og i samfunnet forøvrig.

Caffentzis’ tenkning starter ikke i ruinene etter et påstått sammenbrudd, men i forlengelsen av noe det er verdt å kjempe for. Situasjonen ser selvsagt forskjellig ut etter hvor man befinner seg på kloden, og kanskje har franske, italienske og britiske marxister gode grunner for å male fanden på veggen hvor de står. Men sett fra mitt vindu får jeg ikke utfordringene deres til å stemme helt overens med et nordisk terreng – iallfall ikke med et norsk. Selv ser jeg et skole- og utdanningssystem som alt i alt har vært vellykket – en gratis likhetsskole hvor man ikke kan kjøpe seg til bedre undervisning enn andre, og hvor skolene ikke trenger å bruke ressursene sine på å konkurrere om de beste hjernene. Den høyere utdanningen er stadig gratis, noe amerikanere og engelskmenn bare kan drømme om. Samtidig ser jeg hvordan denne modellen er truet, og hvordan kampen i dag står mellom en god offentlig skole og frislipp av privatskoler, som på sikt uunngåelig vil svekke den offentlige fellesskolen. Løsningene ligger mindre i autonome motstandsformer enn i ambisiøs institusjonsbygging.

Når denne tross alt tankeeggende antologien i lengden oppleves litt frustrerende, skyldes det muligens at de store globale utfordringene Jakobsen skisserer opp i innledningen, forsvinner i mange av bidragsyternes apokalyptiske scenarier, som til tider gir inntrykk av at vi befinner oss i et historisk og intellektuelt carte blanche hvor situasjonen knapt kan bli verre enn den allerede er. Dette ser ut til å danne bakteppe for Mikkel Krause Frantzens anmeldelse av antologien i Information (24.01.15):

Vågner du også og tjekker din mail som det første du gør? Føler du dig som en forlængelse af din computer og smartphone snarere end omvendt? Påvirker kapitalismen og krisen og klimaet dit humør? Er dit sind og din sjæl blevet manipuleret for nylig? Har du også arbejdet med noget abstrakt i dag? Abstrakt og kreativt? Og hvad med da du stod dér ved kassen eller skranken i dag: Fik du endnu engang et smil?

Står man ikke i fare for å gjøre sine private nevroser til samfunnsproblemer? Selv tar jeg gjerne et smil i butikken, og gir et tilbake, vel vitende om at gjennomsnittlig butikkmedarbeiderlønn i Norge er på 360 000 i året, selv om de ansatte gjerne er ufaglærte. Da kan man kanskje tillate seg å smile, uten frykt for å skvette olje i kapitalismens maskineri, nettopp fordi arbeidsbetingelsene er vunnet fram gjennom langsiktig fagforeningsarbeid. Jeg vil jo svært gjerne ha en dagligvarebutikk her jeg bor, og aller helst bør noen jobbe i den.

Man kan spørre seg hva som oppnås med en slik katastrofetenkning som deler av antologien inviterer til, annet enn privilegiet å være en «ukuelig optimist» i mørke tider – en optimisme som minner mest om geriljakrigerens glede over å være på rett side i kampen, selv om seieren virker håpløst langt unna. Når de som tidligere ville ha vært kroppsarbeidere i dag ofte tilhører kognitariatet, skyldes det neppe alene at kapitalen har funnet nye investeringsområder, men også at arbeiderbevegelsen tross alt har vunnet fram med sine slagord om utdanning til alle og opplysning til folket. Hvorfor skal seieren forkles som et nederlag?

Framfor å lete etter nye kollektiviteter og «endnu uskrevne historier», virker det mer fornuftig å arbeide med å holde liv i og bygge videre på de fungerende faglige fellesskapene og institusjonene som allerede finnes. Men så er det jo heller ikke fornuften som skal lede revolusjonen, men begjæret, ifølge Claire Fontaine. Det hele får meg til å tenke på noe Kjell Heggelund sa, riktignok i en helt annen sammenheng: «Er du veldig primitiv, gjør du ditt personlige sammenbrudd identisk med erkjennelsesmessige sammenbrudd. Det er melodramaet i dag.»

Arne Borge

Arne Borge