Lov og orden i Kardemomme by

Kynisk fornuft brytes mot opplysningsidealer i Stein Sørensens grublende spenningsroman.

Kynisk fornuft brytes mot opplysningsidealer i Stein Sørensens grublende spenningsroman.

Stein Sørensen
4
Kolon forlag, 2016

En russebuss med sin åndsfraværende «faens iskalde sorgløshet» ruller forbi huset til den 26 år gamle jusstudenten Kyrre Tanding en maidag i 2003, og igangsetter ett av mange misantropiske utfall i Stein Sørensens skjønnlitterære debut, spenningsromanen 4. Tilsynekomsten av det særnorske vårtegnet leder hovedpersonen inn på en meditasjon over ulike grusomheter opp gjennom historien: «Kain og Abel. Gazastripa. Beslan. […] Massakren på Mietos. De 32 000 år gamle restene av et barnemord ved Grimaldi.» Vår art er med andre ord «en vedvarende antropogen apokalypse», og å hevde noe annet er hykleri – mennesket befinner seg på «et hobbesiansk-darwinistisk marked der individenes liv har like stor verdi som bananfluer».

I romanens prolog, som foregår i 2014, sitter den samme Kyrre i rullestol på en hemmelig adresse under falskt navn i Folldal og ser tilbake på hendelsene fra den skjebnesvangre våren elleve år tidligere. Med elektronisk fotlenke soner han de siste årene av en 15-årig fengselsstraff for væpnet ran, grov vold og medvirkning til drap. Etter å ha blitt utsatt for tre drapsforsøk i forskjellige fengsler, er han lei av å leve i skjul under fengselsvesenets skjøre beskyttelse. Derfor skriver han en e-post til psykologen sin, hvor han bestemmer seg for å legge alle kortene på bordet. Om hele sannheten kommer fram, vil det ikke lenger ha noen hensikt å drepe ham, lyder resonnementet. Så kastes vi lesere tilbake til avgjørende vårmånedene som vi vet vil ende ille – bare ikke hvordan.

Kyrre fører et konformt og snusfornuftig liv i ei rønne på Ullern med samboeren Lucie Fearnley. Han leser pensum målrettet mens han arbeider med en vitenskapelig artikkel tiltenkt et juridisk tidsskrift. Den vulgære norske nyrikdommen betraktes med forakt, mens paret dyrker sin spartanske og kvalitetsorienterte livsstil (og kjøkkenhage) med en god dose kulturell kapital og omsorg for verdens elendige. Sagt med andre ord: Et SV-liv (skremmende likt mitt eget):

En el-allergiker kunne bodd der, om det ikke var for en bærbar datamaskin med mobilt modem og en gammel TV som sto igjen etter bestefaren. TV-ens tilstedeværelse medførte også at vi betalte lisensen, noe Lucie insisterte på, for hun ville ikke være en som unndro seg offentlige avgifter – selv om hun aldri så på simulakrumsmaskinen.

Kyrre har ingen problemer med å se sin egen livssituasjon fra utsiden, og langer stadig ut mot Kardemommeby-samfunnet han selv er et produkt av. Under oppveksten i Drøbak næret han et hat mot borgerskapet og middelklassen, og hans tenårings-nietzscheanske «omvurdering av alle verdier» kulminerte i opprettelsen av stiftelsen med det tillitvekkende navnet Arnulf Grieg. Stiftelsens uttalte formål var å finansiere aktiviteter for eldre – ettersom de pengesterke eldre anser dette som en viktig sak –, men planen var hele tiden å berike Kyrre og hans unge medsvindlere. Som 26-åring i 2003 er han mer bedagelig innstilt, tilpasset samfunnets lover og forventninger. Den gjengse kritikken av A4-livet har han lite til overs for: «Det er den normalfordelte, helt alminnelige pregløsheten som preger det gjennomsnittlige sprudlelivet i oss alle.» Likevel var ikke pliktfølelsen motoren i Kyrres forvandling fra småkriminell nihilist til mønsterborger: De skitne pengene fra Arnulf Grieg-stiftelsen er stadig hovedårsaken til at han etter mange års studier fortsatt er gjeldfri, og den troskyldige Lucie vet ingenting.

Stein Sørensen, 4, Kolon forlag 2016
Stein Sørensen, 4, Kolon forlag, 2016

Men én dag ringer det på døra, og lik en rekke krim- og spenningsromaner, hvor fortidens gjerninger hjemsøker synderne med ibsensk kraft, er det gamle bekjentskaper som vikler Kyrre Tanding inn i kriminalplottet. På trappa står barndomskompisen Øistein Sørensen, som med tiden har rukket å bli en uortodoks politimann med mistenkelige forbruksvaner. Han ber Kyrre om hjelp til å finne en felles venn fra oppveksten, Svein Hansen, som ligger i skjul fordi han er et nøkkelvitne mot en av kongene i Oslos underverden, Eirik Vathek. Snart kommer den suspekte restauranteieren og narkoimportøren Arfan Johansson inn i bildet, og de fire ungdomskameratene skal igjen vikle sine livsløp inn i hverandre, som i en svingdør i høyere og høyere akselerasjon plassert på lovens grense mellom rett og urett – for så å slynges ut på den ene eller andre siden.

Kyrre er en grubler, og de essayistiske utlegninger om alle slags fenomener bidrar sterkt til å gjøre romanen over 500 sider lang. Å kalle ham en stor tenker, er nok en overdrivelse. Snarere er det som om hjernen hans har Wikipedia som startside, med bokmerker på forskning.no, Stanfords filosofileksikon og leselista til grunnfagsemner i idéhistorie på UiO, med vekt på mistankens mestere, Darwin, Nietzsche, Marx og Freud. Kløften mellom tanke og handling er imidlertid stor, og mang en selverklært hverdagsfilosof kan trolig skrive under på diagnosen han gir seg selv: «For en som var nervøs for det aktive livet, melder det kontemplative livet seg som en mulighet det er vanskelig å avstå fra.» Pleien av tvilen og forbeholdene kommer lett til unnsetning for den som ikke klarer å fatte beslutninger, berømmelig framstilt i en av Hamlets monologer: «For refleksjonen gjør oss alle feige;/ besluttsomhetens friske morgenfarve/ vil sykne bort i eftertankens blekhet». Sørensen skriver med andre ord hovedpersonen sin inn i en lang tradisjon av nølende hjernehelter, men der de raffinerte refleksjonene i spenningsuniverser gjerne er viet oppklaringen av mordgåter, drar Kyrres tanker ham vekk fra begivenhetenes sentrum, som om tida fryses og en programleder spaserer inn foran stillbildet og forklarer suverent hvordan aktørenes handlingsmønstre er betinget av historiske og sosiale forhold. Når Svein kommer til rette tidlig i romanen, og alt kunne endt fredelig, dukker Arfan opp i Kyrres fredelige hage med en konvolutt bestående av 50 000 kroner, med vage trusler forkledd som forretningsavtaler: «din taushet og vårt samarbeid». Kyrre skjønner ikke hva avtalen innebærer, annet enn at den lover dårlig, men tør ikke levere konvolutten tilbake før det er for sent. Bordet fanger: «Slik var jeg satt sammen. Jeg var feig. Det var bare å ta det innover seg.»

Men er han egentlig så feig, og streber han virkelig etter det bedagelige livet han har bygd seg opp på Ullern, med uangripelige argumentasjonskjeder om det bekvemmelige livets fortreffeligheter? Etter hvert befinner Kyrre seg i en dobbeltrolle som både politi-informant og håndlanger for Arfans gjeng, og ser ut til å trives ganske godt; som om ungdomssyndene innhenter den anstendige borgeren og avslører hans dypereliggende drivkrefter. Snart er det nettopp hans kriminelle ideer som settes ut i livet; et kunstran hos hotellkongen Remi Hagen (sic!). Det er også på dette punktet romanens essayistiske utflukter tydeligst tangerer fortellingen; naturrett i kontrast til menneskets rettigheter, og synet på universet som et kaos skjult bak «den menneskelige systematiseringsmanien». Framfor opplysningsidealenes tro på menneskets medfødte rettigheter, er det etter hvert en slags ondartet forestilling om naturtilstanden som blir Kyrres forklaringsmodell, med dens hellige treenighet penger, makt og sex: «Alle motiver som ikke er knytta til penger, makt eller sex, blir mistrodd, og enhver idealistisk impuls mistenkes alltid for å uttrykke enten undertrykte seksuelle ønsker eller vilje til makt.» Herfra er veien kort til Bourdieus kapitalbegrep, hvor alle beveggrunner føres tilbake til ønsket om status: «Det er like deprimerende som det er sant».

Kyrres evne til å historisere sin egen forståelseshorisont – en av mønsterdisiplinene i den humanistiske opplysningstradisjonen – har ledet ham inn i en slags kynisk fornuft uten holdepunkter: «Jeg kunne se nå at mye av det som brøt gjennom fra 1600-tallet av, var tenkemåter jeg hadde kommet til å se som mine egne, dypt personlige overbevisninger. Men det var ikke mitt, snarere var mine mest personlige prinsipper bare et individuelt uttrykk for tyngdepunktet i den europeiske humanismen.» I sin erkjennelsesteoretiske cocktail ender han derfor opp med å forfekte distanse og objektivitet, og bruker flere anledninger til å hevde at vitenskapen er kunsten overlegen. Det vitenskapelige blikket er i sin ideelle tilstand «et forsøk på å frigjøre blikket fra forestillingene som styrer det, så man kan se materien for hva den er, frigjort fra Guds ord og andre tilsvarende autoriteter».

Likevel er titteltallet 4 en gjenganger som tilfører det ellers så rasjonalistiske universet et metafysisk tilsnitt, om det gjelder markedsføringens fire c-er (consumer, cost, communication, convenience), middelalderens fire lesemåter, buddhismens fire edle sannheter eller karbonets fire kovalente bindinger. Om frekvensen av tallet bare skyldes menneskets «systematiseringsmani», eller mer metafysiske sammenhenger, blir mer og mer uklart utover i romanen, hvor Kyrre etter hvert synes å åpne seg for det irrasjonelle, mye takket være den sentrale rollen Arfans kjæreste Hildegunn etter hvert skal spille. Hun har tatovert astrologiske tegn og har «noe befriende arkaisk og skjebnetungt» over seg, med sin interesse for planetenes baner og de hermetiske skriftene til signaturen Hermes Trismegistos. Med Hildegunn nærmer Kyrre seg et brudd med sin egen snusfornuft og «den nye monoteismen», hvor tallenes fornuft er blitt «et underbevisst nivå, alltid til stede i vår skepsis til hva sansene forteller oss».

Dette mentalitetshistoriske overblikket, som særlig retter seg inn mot hvordan vitenskapen og institusjonene vinner legitimitet, vitner om romanens affinitet for Foucault. I vårt språkområde er det kanskje like nærliggende å trekke inn Peter Englund, for eksempel essayet «Om tidens historia» (1991), hvor den svenske historikeren gir et slags program i forsøket på å forklare at tidsforståelsen har endret seg radikalt opp gjennom årene, på en måte det er vanskelig å fatte intuitivt:

Att bli påmind om ett dylikt faktum och att lära sig att inte förväxla natur og historia, är enligt min mening en av de stora poengärna med studier i historia. Vi får en chans att pröva vår egen världsbild, att se att många av dess till synes oomkullrunkeliga byggstenar inte är eviga begrepp som oanfrätta klivit fram ur tidens gryning, utan at de ofta är rätt färska skapelser; de järnhårda strukturer som man tryggt kunnat vila på känns med ens mjuka som svampar, och man förnimmer hur marken rör sig en aning under fötterna.

Sørensens roman når kanskje ikke helt opp til dette nivået. Til det er refleksjonene for generelle og innførende, og det savnes en stilistisk egenrådighet som fordøyer tenkningen slik at dritten som kommer ut blir noe helt for seg selv, som tilfellet er med Thure Erik Lunds romaner, hvor man ikke klarer å skille ingrediensene fra hverandre for å avsløre oppskriften. Likevel er det ofte engasjerende å følge Kyrre når han på englundsk vis historiserer sin livsanskuelse: Han bryner verdensbildet sitt mot tidligere tiders ideer, slik at moralen og de jernharde institusjonene løser seg opp til sine minste byggesteiner i et kaos av materie i kontinuerlig bevegelse. Men Kyrre slutter ikke fra disse konsekvensene at han må godta opplysningens blindflekker – snarere forkaster han hele opplegget: «Det er den samme møkka overalt. Og vi er, hver individuelle kropp, fanga inn av logikken i den materien.»

Både Bernhard Ellefsen i Morgenbladet (22.01.16) og Bjørn Ivar Fyksen i Bokmagasinet (23.01.16) konkluderer sine anmeldelser av Sørensens roman ganske lunkent, på tross av det medrivende plottet. Begge innvender at de essayistiske digresjonene i romanen ikke er tilstrekkelig integrert inn i handlingen, slik at de får noe utvendig over seg. «[S]ammenhengen mellom de reflekterende innskuddene [er] for løs», skriver Ellefsen, og for Fyksen framstår de lærde passasjene «som et idéhistorisk litt fikst påfunn, og det samles ikke i en litterær innsikt av den grad som kunnskapsmengden indirekte bebuder». Deres felles innvending er forståelig, kanskje er den også riktig, men jeg vil likevel ta sjansen på å hevde at romanen lykkes noe bedre med å veve sine idéhistoriske utlegninger inn i plottet og Kyrres utvikling, enn disse kritikerne hevder. Særlig gjelder dette rettsprinsippene, og Kyrres økende mistillit til jussen, som han etter hvert forstår mindre som et verktøy til å håndheve egalitære prinsipper, og mer som et nakent maktinstrument. Dette ekspliseres mot slutten av romanen, i drøftelsen av de høyaktuelle TISA-forhandlingene:

Loven er tross alt noe jeg hadde respekt for en gang. Jeg siterte Hammurabi, der han sier at loven skal beskytte de svake mot de sterke. Den utopien tror jeg ikke på lenger. Nå, i jubileumsåret 2014, pågår arbeidet med å ferdigstille avtalen som kalles «Trade in Services Agreement» (TISA). Det er allment kjent at den avtalen går langt i å beskytte internasjonale banker og korporasjoner mot nasjonale lovverk. Jeg tar meg i å tenke at vi står ved terskelen til en ny rettsorden.

I dette dog-eat-dog-universet, hvor muligens italiensk mafia og internasjonale banker trekker i trådene, virker det mest fornuftig å ta penga og stikke av – eller å nyte utsikten av bygninger som eksploderer, som i David Finchers Fight Club (som selvsagt også henvises til i romanen).

Kyrre Tanding er ingen helt som reagerer på urettferdighet og forsøker å rette opp feilene. Tankene om rett og urett var uansett bare maktapparatets forsøk på å sikre sine privilegier: «Alt vi kaller lover er menneskeskapte modeller. Det er fint nok, men det eneste jeg var villig til å la meg styre av nå, var Hildegunn.» Man skal nok være varsom med å ta denne romanen til inntekt for det ene eller andre politiske standpunktet. Likevel klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at romanen, tross dens lettnihilistiske konklusjoner og satiriske innslag, er forankret i opplysningshumanistiske idealer, med en advarsel om «en ny rettsorden» hvor institusjonene taper oppslutning og makt fordi de har blitt misbrukt. Selv med en bil på vei mot kontinentet, den store kjærligheten i passasjersetet og en koffert full av penger i bagasjen, aner det meg at framtidsutsiktene var lysere i den gamle verdensordenen vi lesere ennå befinner oss i (håper jeg?), hvor loven skal beskytte de svake mot de sterke, og vi som Frankfurter-filosofene Adorno og Horkheimer forsøker å «oppfylle fortidens håp», selv om kanskje også dette håpet er en historisk skapt størrelse.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.