Stalins svevende armada i jødestjerneformasjon mot Bergen

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Det viser seg at det ble skrevet fascistisk, kontrafaktisk underholdnings-science fiction i Norge på 1940-tallet, attpåtil med handling lagt til Bergen. Hvem skulle trodd!

Tidligere publisert i Vagant 3/2009

Ivan Sebatopol: Revolusjon i Bergen (Oslo: Kamban forlag, 1943)
Ivan Sebastopol: Revolusjon i Bergen (Kamban forlag, 1943)

Ivan Sebastopols Revolusjon i Bergen er en elendig, umoralsk bok, spekket med idiotisk jødehets og imbesil anti-kommunisme. Den lider under en total mangel på troverdighet, en komposisjon blottet for konsekvens, krøkkete språk på uklingende nazinorsk, og karakterskildringer av typen molbo deluxe. Skurkene er heslige, dumme undermennesker, «krøllnesete sladonter», «breiflabbete jødesmauser», mens heltene er (som i Bergen i dag!) solide samfunnsborgere – skikkelige, ariske bergensere med brunskjorter under blådressene. Revolusjon i Bergen er i all sin pompøse dumskap en dypt underholdende bok.

November 1939. Bergen har siden Vinterkrigens utbrudd opplevd et stadig økende tilsig av «kosmopolitiske besøkende av de forskjelligste og mest grumsete nasjonaliteter». I lobbyen på Hotel Norge yrer det av alskens obskure personer: sovjetiske utsendinger, engelske agenter, og de obligatoriske kirgisiske steppefyrster. Bergens­banen regnes som den eneste farbare ruten mellom Øst og Vest, og i hele byen florerer rykter om spionvirksomhet. Et skudd faller i lobbyen på det ærverdige hotell. Et mislykket attentatforsøk på madam Kollontay, Sovjetunionens tidligere minister i Norge, utgjør første episode i det som skal bli en opprivende uke i Bergen.

Noen kilometer lenger nord, i Sandviken. Åstedet er «jødebolsjevikenes» hemmelige hovedkvarter, i god bergensk fantastisk litteratur-tradisjon lagt til det holbergske Mareminnehullet. I hulen der Niels Klim i sin tid mistet fotfestet og endte på planeten Nazar, sitter nå en håndfull onde «jødetasser» og gnir hendene sammen «med de vaskende bevegelser som har vært typisk for den jødiske rase siden Moses knuste lovens tavler mot Sinais fot», i opphisselse over det som skal komme. Men de er ikke alene. Sammen med vår egen Peder Furubotn konspirerer forbryterbanden for Bergens snarlige innlemmelse i Stalins onde imperium. Stalin er på stigende, og trenger Bergen som brohode og støttepunkt. Samtidig tester kamerat generalsekretæren et nytt, spektakulært våpen i Sibir. Den unge, idealistiske studenten Alexander Petrowitsch har kommet opp med «en ny metode i spektralanalysen, der han istedenfor røntgenmetoden gikk tilbake til å anvende natriumsflammen, riktignok i forbindelse med syntetiske soldamper», en metode som kan vise seg å være av den aller største betydning. I en minneverdig scene føres den nervøse Petrowitsch inn på Stålmannens kontor for å demonstrere sin oppfinnelse. Stalin blir bedt om å kaste en brevpresse av bly rett mot hodet til studenten. Den slags sport er selvsagt etter Stalins hjerte. Med et blikk som sammenlignes med Caligulas’ når denne fordrev tiden med å kaste sine venner i havet, tar Stalin sats og kyler brevpressen mot Petrowitsch. Studenten trykker på sitt apparat, med det resultat at brevpressen stopper i løse luften, og forblir svevende mellom dem.

Illustrasjon: Andreas Töpfer
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Petrowitsch har nemlig ved hjelp av de magnetiske jordstrømmene og de til nå ukjente grunnstoffene 85 og 87 lyktes i å oppheve tyngdekraften. Oppfinnelsen kan stoppe alle prosjektiler, og slik forhindre all krig. Men det kommer ikke som noen overraskelse at Stalin akter å bruke dette nye leketøyet til mindre oppbyggelige formål.

Arbeiderne i Bergen, med god støtte fra den «moskovitiske rabalderpresse», er i harnisk over attentatforsøket på madam Kollontay. Det dreier seg om en opplagt provokasjon mot arbeiderklassen bestilt av den borgerlige kapitalistklikk. Et protestmøte er i anmarsj der maler Aase skal tale på Klosteret. Midt i sin flammende appell, der han ber det borgerlige klassepoliti «reike og ryse», rammes han av et skudd: Det andre attentatforsøket på marxistiske tillitsmenn på to dager. Det koker i arbeiderhavet. Men hvem står bak?

Bokens helt, og forfatterens talerør, den ulastelige redaksjonssekretær Harald Stockmann i Bergens Aftenblad, er på sporet. Han er ved en tilfeldighet kommet over en hytte på Søfteland, et annet av bolsjevikenes hemmelige tilholdssteder, der det er blitt avdekket store mengder giftgass. Er det russerne selv som står bak skuddene? Planlegger de nye attentat? Stockmann (som selvsagt heter nettopp dét) har tidligere «i noen foredrag og artikler forsvart de nye politiske strømninger i Italia og Tyskland», og er «på grunn av sin uredde opptreden» blitt en torn i øyet selv innen visse kretser i de borgelige partier. Det er selvfølgelig hans «objektivitet og rettferdighetssans» som har skylden.

En kveld Stockmann spaserer i Sandviken for å kontemplere «russerproblemet», får han øye på en mistenkelig mannsperson snikende opp en skråning. Det dreier seg om Ilka Michailoff, en «jøde av seksualtypen», offisielt en utsending fra Sovjetunion med det oppdraget å kjøpe et større parti fisk fra Norge, i realiteten en ond konspiratør. Den uredde fascisthelt tar opp forfølgelsen og befinner seg plutselig i Mareminehullet, der han nesten snubler ned i hullet som angivelig fører til Nazar (men av en annen avgrunn som begynner med «naz» lar han seg villig sluke). Stockmann er i nærheten av ormebolet der nok et attentat planlegges, denne gangen mot en LO-topp. Hva kan vel være bedre egnet som revolusjonskatalysator?

Imens skjer store ting i og over fjordene utenfor Bergen. To noksagte slostriler (det er selvsagt også rom for litt god, gammeldags strilehets i boken) blir de eneste som får bivåne det spektakulære slaget som utspiller seg i skjærgården. Stalin har brukt tiden godt: Petrowitschs oppfinnelse er sublimert til en flyvende armada av noen vanvittige, bemannete ødeleggelsesmaskiner som skyter blåfiolette lyn fra buken. Det er disse enorme, torpedoformete, gondolaktige svevemaskinene i massivt metall som grasiøst nærmer seg Bergen. Formasjonen de fosforiscerende uhyrene antar ved innflygingen avslører kommunismens sanne natur: De flyr i davidsstjerne-formasjon. Men Petrowitsch har i mellomtiden på totalt usannsynlig vis klart å rømme fra cellen i Kreml og sporenstreks løpt til tyskerne med oppfinnelsen. Tyske destroyere venter i skjærgården utstyrt med Petrowitsch’ teknologi, og de to strilene bevitner noen blåaktige laserstråler utskutt fra et sett merkverdige kanoner på dekk. Laserstrålene rammer, og alt liv i Stalins svevende armada sloknes. Men metalluftskipene faller ikke til jorden, de vedblir å sveve. Som det heter, «mennesket har for første gang i jordens historie funnet en evig gravplass høyt oppe i den usynlige stratosfæren». En av de svevende dødsfregattene fortsetter derimot innover Bergen, der den tar spiret av Johanneskirken (som faller til jorden og nesten anretter en ulykke på professor Haakon Shetelig!), før den treffer Ulrikens topp og blir stående og dunke mot fjellet som en båt mot et skjær.

Illustrasjon: Andreas Töpfer
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Hadde det vært folk i svevetorpedoen på dette tidspunktet, kunne de sett ned på et Bergen i en tilstand av revolusjon. Attentatet på LO-toppen er dråpen. Arbeidere strømmer fra Møhlenpris, Solheimsviken og Laksevåg med blodrøde faner, med kamprop og sang, «som lyder dypt nede fra Emile Zolas folkehelvete». Selve revolusjonsskildringen er vakker. Sebastopols detaljerte anvisninger om hvor barrikadene settes opp virker velfunderte, og kan mot forfatterens hensikt antageligvis brukes når den uunngåelige dag en gang kommer til Bergen, det er notert bak øret. Videre, alt går etter boken. Broer på Bergensbanen sprenges, garnisonen i Gravdal avvæpnes, kommunikasjonsstasjoner blir besatt, i likhet med politistasjon, rådhus osv. Furubotn sender telegram til Stalin og anmoder bystaten opptatt i U.S.S.R, og vips, så er Sovjetrepublikken Bergen et faktum.

Selvsagt blir også byens honorasjores småbanket og satt i kasjotten, ja, en ren snipp er forbrytelse nok. I sin inneforståtte småerting og uthenging av navngitte, faktiske medlemmer av byens næringsliv er Sebastopol på høyden. Fredrik Odfjell blir for eksempel beskrevet idet han panisk prøver «å forbedre utseendet på sin miserable, dyrebare presbyterianerskalk, som ryktet vilde vite at han hadde arvet etter generalkonsul Conrad Mohr», mens Dan Huun ble kidnappet av den røde bermen under en ridetur, med det resultat at han befinner seg innesperret iført «sitt sterkt anløpne jockeykostyme i sart pastellrødt». Borgerne med bindestrek-navn har større problemer i vente. For revolusjonen krever blod, og «sovjetjødene», erfarne i bøddel­yrket, forbereder henrettelser. Men her setter Peder Furubotn foten ned. I det hele tatt er Furubotn beskrevet som en i bunn og grunn hederlig fyr som er forledet av «en forbannet øgleslekt». Furubotn nekter å ta del i nedslaktningen, samtidig som fascisthelten Stockmann har lyktes i uskadeliggjøre en del av de verste sovjeterne i halsbrekkende actionscener i Holbergs hule. Imens er norske soldater på vei ned Bergensdalen og fra marinebasen i Horten. Uskadeliggjøringen av Stalins luftarmada gjør kontrarevolusjonen til en formalitet. Etter litt spredte gatekamper blir rødegardistene avvæpnet, og den siste som Sebastopol lar falle er stakkars Peder Furubotn (vi minner igjen om at vi befinner oss i 1939!), veivende med et hvitt flagg og med tusen illusjoner knuste.

Ofte under lesingen av denne lavpannete, men tidige, boken tar jeg meg selv i å tro at det må dreie seg om en parodi på en bestemt språkbruk, en parodi på mellomkrigstidens jødehets, en parodi på borgerskapets argumenter mot arbeiderreisningen. Ja, så karikert er den at man tar seg i å lure på om Revolusjon i Bergen egentlig er en subtil kritikk. Men neida. For en idiotisk bok! For en åndssvak idé å parre jødehets og fascisme med underholdningsthrilleren og påklistrede science fiction-elementer, og samtidig småmobbe navngitte næringslivstopper, alt kombinert med en ofte vellykket bergenskoloritt! Og så den uhyrlige frekkheten Sebastopol utviser ved å ta livet av stakkars Peder Furubotn! For en møkkabok, for en idiotforfatter! Men for en fryd den må ha vært for Sebastopols onde og dumme bergenske meningsfeller.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.