Spis en kjendis

FILM. I Brandon Cronenbergs debutfilm Antiviral (2012) er kannibalisme blitt den nye formen for kjendisdyrkelse, skriver Joanna Rzadkowska.

En vitenskapsmann vil erstatte organtransplantasjoner med parasitter. Men selv om intensjonen er god («You got a perfectly good parasite where you used to have a rotten kidney»), går eksperimentet i David Cronenbergs første spillefilm, Shivers (1975), galt – et blodbad følger. Shivers satte standarden for body horror-sjangeren, i den grad at filmen Alien (1979) er blitt beskyldt for å ha stjålet sentrale ideer derfra.

Sjangerens opprinnelse knyttes til filmtekniske 70-tallsnyvinninger som lateks i flytende form og muligheten til å bygge roboter som etteraper organiske skapninger (animatronics). Den menneskelige kroppen kunne fra da av bøyes og tøyes på skjermen. I våre dager blir krigene utkjempet på cyberslagmarker, og kroppen manipuleres digitalt. En datamaskin kan lett skrape av pannelappen på en hvilken som helst skuespiller uten at han trenger en stand-in, noe man blant annet så i den usedvanlig innvollsnære serien Spartacus (2010–2013).

Det siste året er flere filmer påvirket av Cronenbergs tidlige produksjon blitt lansert. I noen av disse er påvirkningen i overkant sterk, eksempelvis Ciran Foys Citadel (2012), som virker som en humørløs nyinnspilling av Cronenbergs The Brood (1979). I begge møter vi hettekledde dverger som er avlet frem på suspekt vis og har kvasipsykologiske motiver for drapene sine. Andre av årets filmer, derimot, står støtt på egne bein, som den første filmen til mesterens sønn.

Brandon Cronenberg regidebuterte i 2012 med Antiviral, som til tider er så minimalistisk at den kunne ha vært filmet i en white box. Men de enkle bakgrunnsbildene setter scenen for handlingens virkelige skueplass: kroppen. Nærmere sagt kroppene til den unge Edward Porris, sykdomsselgeren Syd March og superstjernen Hannah Geist. Vi befinner oss i fremtiden, der spesialiserte butikker selger kjendisenes sykdommer, som iherdige fans sprøyter inn i årene for å komme nærere idolene sine. I åpningssekvensen ser vi en ekstatisk Porris som får leppa spiddet av en nål med Hannah Geists herpesvirus. Atter en fornøyd kunde. Intrigen oppstår da selgeren Syd March, som jobber som sykdomsvert for det svarte markedet, finner ut at Hannah Geist ligger for døden, vitende at han i hemmelighet har injisert seg med hennes nye, ennå uautoriserte virus.

Filmen er i det hele tatt et røverkammer av morsomme ideer i kategorien «spis en kjendis», à la kjendiskotelett laget av klonede muskelceller og kjendishud man lar vokse utenpå sin egen (en av bikarakterene, en lege, har hele fire typer hudstrimler oppover armen, for å kunne kjenne på huden til idolene sine etter lystprinsippet). Her blir konsumkultur og skjønnhetstyranni brakt til det ytterste, ved at man spiser det man misunner og beundrer mest. Å inkorporere klonede muskelceller fremstår som en helt konkret identifikasjon med et «perfekt menneske». Kjendisene er blitt så attråverdige, at selv noe som vanligvis assosieres med kroppslige skavanker, sykdommene deres, blir en etterspurt vare. Skarenes beundring er omskapt til kannibalisme, som når vi ser en lang kø stå foran kjøttbutikken som selger de beryktede kotelettene.

I en annen film, Painless (2012), regissert av spanske Juan Carlos Medina, oppdager en gruppe barn fra 1930-tallet at de ikke kjenner smerte. Derfor anser de ikke kroppene sine som noe de trenger å beskytte, og stikker, biter og gnager seg følgelig inn i sitt eget og andres kjøtt. Årsaken til følelsesløsheten er uklar, men lokalsamfunnet bestemmer seg raskt for å bure dem inn, tilsynelatende på grunn av hensynet til barnas sikkerhet. Med unntak av et par kleine allusjoner til fascistenes praksiser, passer filmen godt inn i body horror-skuffen. Den foregår i to tidsplan, og følger historien til en av guttene i gruppen. Livet hans går fremover, mens kroppen brytes ned, og mot slutten har han blitt et riktig skue: hårløs, umenneskelig, full av arr. Han lider ikke av de typiske body horror-plagene (parasitter, sykdommer, mutasjoner), men heller av en fullstendig mangel på kroppslig følsomhet, som paradoksalt nok får samme effekt. Og som Stuart Gordon skriver i The Mammoth Book of Body Horror (2012): «The best body horror makes your own body turn against you.»

De nevnte filmene bindes også sammen av den klaustrofobiske stemningen, delvis forårsaket av en kameraføring som går tett innpå karakterene. Vi ser blødende munner, sår etter avrevne negler, manglende kroppsdeler, noe som forsterker inntrykket av å være fanget i en syk eller skadet kropp. Da Hannah Geists livvakter får vite at Syd March er smittet av den samme sykdommen som henne, kidnapper de ham. Mens han sitter hutrende bak i bilen sier en av dem: «You don’t have to be afraid anymore, you are now a commodity.» Kroppen og kroppens sykdommer innlemmes på en brutal måte i utvekslingen av varer.

antiviralMens David Cronenbergs tidlige filmer er gjennomsyret av skrekkfantasier med utgangspunkt i teknologiske og vitenskapelige nyvinninger, som de usynlige tv-strålene i Videodrome (1983) eller bilene i Crash (1996), har filmer som Antiviral eller Painless motsatt fortegn. Her innføres ikke unntakstilstand i landet for å unngå en infeksjon, som i Rabid (1977). Infeksjonen blir i stedet oppsøkt på spesialiserte klinikker, som om fremtidens mennesker ikke lenger frykter selvutslettelsen. Citadel speiler en samtidig bekymring: De hettekledde dvergene blir fremstilt som en slags mutert variant av kriminell forstadsungdom, der de går berserk på tilfeldig forbipasserende med jernstaver i skyggen av høyblokkene. Uroen kretser rundt sosiale forhold, eventuelt muligheten for å bli masochistisk følelsesløs eller at man slutter å bekymre seg for sin egen kropp.

Antiviral er blant annet blitt vist på London Film Festival (10–21. oktober 2012), og hadde premiere i England for to uker siden. Det er for øyeblikket uvisst om den får kinodistribusjon i Norge. Nå som David Cronenberg har gått over til å lage historiske kostymedrama med Keira Knightley, virker Brandon Cronenberg rede til å ta over slaktersjappa. Og etter Antiviral å dømme, har vi flere festmåltider i vente.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.