«Som en glødende mynt gjennom ister»

Et glødende pengestykke som freser seg ned gjennom fettlagene, synker til bunns og blir liggende der – det er et godt bilde, kanskje også på virkemåten til enkelte bøker. De skjærer seg, forestiller vi oss, gjennom all bekvemmelighetspolstringen, hornlagene og rynkene, og bringer fram det barneglatte, måpende leseroppsynet.

I år er det først og fremst Thure Erik Lunds roman Uranophilia som har oppført seg som en slik uhåndterlig penge (en litterær valuta too hot to handle, så å si). Eller uhåndterbar? Romanen, som er fjerde og avsluttende bind i Lunds «røde serie» (nå kan vi gi oss til å tolke de ulike nyansene i rødfargene; årets omslag har en hel del rosa i seg), er langt fra uleselig og ugjenkjennelig. Den skriver seg tydelig inn i Lunds eget forfatterskap, der vi har møtt både personene, språket og tenkemåtene før. Og den skriver seg inn i metalitteraturens selvreferensielle universer, der det overalt finnes åpne og skjulte og faktiske og fiktive forbindelser. Personene i romanen er speilinger av hverandre og tidligere Lund-personer, og handlingen og refleksjonene teksten utfolder, finner sted som en slags palimpsester over Lunds foregående romaner. Uranophilia handler om «Uranophilia», et kryptisk verk som ikke finnes: en tusenårig tradisjon for «lengselen etter det stjerneløse intet», slik den former seg som språk og det som ikke umiddelbart er gjenkjennelig som språk. Og romanen handler om forskjellen mellom de språkpraksiser som har tatt innover seg eksistensen av en slik grunnleggende negativitet, og de som ikke har det. De som ikke har det, er normalspråkets klakører, de «kommunikative samfunnsmennesker», og disse sitter dypere i klisteret – i «den alminnelige normative sakprosaverden» – enn de selv vil innrømme:

For folk som snakket enkelt og greit, var «forstandige» og hadde et gjennombelyst normert sakprosaspråk, som Ludvig kalte det, hadde som regel store problemer med å formulere seg. Riktignok kunne de skrive ned det de trodde var sine egne tanker, men språkets uhyggelige vesen ble derfor ofte tydelig for dem. De piltret tilbake til den normerte sakprosaen igjen, hvor de beskyttet skriften mot skriften selv, sa han, og de våget aldri å stole på skrivningen, og dermed, uten at de skjønte det selv, kunne de heller ikke stole på sine egne tanker, men bare på de faste massemediale formularene, som noen en gang hadde tenkt, og disse forsteininger, som jo liknet, og dermed kunne virke på samme måte som tanker, bare fordi det «knaket» inne i de seige, halvt krakelerte hjernemassene deres, og som de brukte til å støtte opp disse svimete aktivitetene, for ellers, hvis de lot tanken løpe, ville de jo straks føle at de var gale, sa han, folk er redde for å tenke. For det er ingen som tør å tenke lenger, pleide Ludvig å si, det hører jeg straks, når jeg hører slike folk formulere seg (s. 87).

Hvem er så disse forstandige, som snakker enkelt og greit og har et gjennombelyst sakprosaspråk? Jo, det er blant andre kritikeren. Formidleren, journalisten, medieaktøren. Forskeren, akademikeren. Hun eller han som skriver og publiserer og kommuniserer. Hun eller han som anmelder Lunds siste roman i en avis eller et tidsskrift. Eller?

Lunds bøker er ikke uhåndterbare i den forstand at man ikke vet hva man skal mene om dem. Vi er nok enige: «Thure Erik Lund er en makeløs forfatter: bedre enn dette skrives det ikke i Norge nå»,¹ som det ble konkludert for noen år siden, om Compromateria. Men hva legger man i dette «bedre», og hvordan artikulerer man det? Inntrykket er at man egentlig ikke gjør det.

Klassekampens anmelder (av Uranophilia) har et poeng når hun påpeker at ringvirkningene til Lunds bøker sjelden merkes utover enkeltanmeldelsenes panegyrikker: «Uhyre få samtidsforfattere her i landet kan vel sies å befinne seg på hans nivå rent litterært sett – Lønn og Askildsen er mulige forslag – og absolutt ingen har noe mer originalt eller interessant å meddele. At det ikke blir skikkelige debatter i kjølvannet av bøker som Lunds, synes å bevise at han er inne på noe når han kaller oss mer døde enn levende.»² Det er kanskje sant at vi er mer døde enn levende, men det er neppe den reelle grunnen til at Lunds bøker ikke blir mer – eller mer inngående – diskutert. Derimot er dette fraværet av ordskifte et eksempel på at (en forestilling om) et forfatterskap får lov til å styre lesningen av det: I Lunds tilfelle ideen om det enestående, originale, det som altså unntar seg selv fra en sakprosaisk omtale. For eksempel når en anmelder av den siste romanen hevder at «[s]om helhet er dette verket av et slikt format at det unndrar seg enhver dom».³ I en viss forstand kan man forstå, og gjerne ha sympati for, standpunktet: Man vil ikke felle noen dom. Men noe annet er det å trekke seg tilbake til en posisjon der man erklærer at man ikke kan. Det ligner mer på avmakt, eller redsel, eller tilbedelse.

Og kanskje er romanverket skremmende – ikke helt uten grunn har den svenske forfatteren Ulf Eriksson kalt Lund «en sorts den norska prosans Anselm Kiefer».⁴ Det fryktinngytende ved verket er enda tydeligere nå som Myrbråthen-syklusen er fullført, og vi kan se sammenhengene, eller ambisjonen om sammenheng: Tekstuniverset er massivt og tilsynelatende ugjennomtrengelig, strømmende og delirisk, der det veksler mellom portretter av en hadeslignende samtid og sine egne krysninger av tivoli og bibliotek; det er en unnflyvende, tilblivende og ufullendt størrelse, uten rette linjer og endestasjoner, full av omveier og ekstraordinære steder. Og gjennomgående ser romanene ut til å kunne foregripe, parodiere og avvise kategoriene de blir forsøkt plassert i.

Mest skremmende for den vanlige kulturtekstprodusent er nok den regelrette overhøvlingen man må utsette seg for under lesningen av Uranophilia. For hvis Lunds romanunivers har klare antagonister, er det disse menneskene: «normalkommunikative» språkbrukere som journalister, vitenskapsfolk, kritikere og kommentatorer. De (eller vi) som forsøker å formidle skriveriene til slike som ham, altså innføre i en offentlighetssfære noe som – uaktet hva det ellers er – representerer en bevegelse bort fra, og dessuten en slags kampanje mot, den jevne kommunikasjonsverden og dens systemer for diskusjon og tegnkonsumpsjon. De (eller vi) er altså ute etter å forklare, rubrisere, presentere og formidle noe som forsøker å unndra seg alt dette.

Man kunne tilbakeføre «redselen» for Lund (som altså uttrykker seg som offentlig beundring) til en art repressiv toleranse, der kulturkritikk inngår i underholdningstilbudet – og jo mer altomfattende satiren er, jo bedre. Eller man kunne karakterisere mekanismen som en form for kulturell masochisme, lik den Eivind Tjønneland for noen år siden diagnostiserte. ⁵Kritikerne – evig selvkommenterende – ser ut til å være tilfredse med å spille rollen som flesket i Lunds lignelse om mynten, flesket som den glødende mynten skal smelte seg igjennom, det passive som den ene tanken skal gjennomtrenge. Men selv om disse burleske hybridfablene gir litterær kropp til og fabulerer rundt ulike sjablonger, bilder og myter som vi kjenner fra det norske kulturlivet, så potenseres de av å settes i spill innenfor en fornuftskritisk tradisjon. Tydeligst er motsetningen mellom en homogen normalitet – hverdagslivet, vitenskapene, den borgerlige offentligheten – og en heterogen og ikke-assimilerbar utside, dit erfaringer og tilbøyeligheter av en annen orden hensettes: ekstaser, revolusjonære øyeblikk, omstyrtende kunst, påfallende idiosynkrasier. En enkel bruk av modeller som denne, blir fort en art Hennes & Mauritz-Bataille, for å bruke et uttrykk Aris Fioretos nylig lanserte. Idet man ikke ser disse to dimensjonenes gjensidige avhengighet, og lar seg forføre av den ene på bekostning av den andre, kan det imidlertid også få mer problematiske følger – som en totaliserende modernitetsforakt. En slik møter man nå og da i disse romanene: Lunds tekster er påfallende lite interessert i å sortere i det mylderet av beslutningsprosesser, kunnskapsdiskurser og teknologiavhengighet som de påpeker at vi befinner oss innenfor. Motsetningene er riktignok bevegelige hos denne forfatteren, men bevegelighet er ikke det samme som presisjon. Minst én velkjent vitalistisk romanforfatter (som også opptrer i Uranophilia) har på norsk språk befart lignende terreng før, og verdien av hva han fant der strides man ennå om.

Sakprosaistene opptrer i Uranophilia først og fremst som svartmalte stråmenn og umælende samtalepartnere. Når Lunds protagonister kikker seg rundt, ser de to sorter språkbruk: på den ene siden offentlighetens nivellerende fasadespråk, på den andre litteraturens frisettende bevegelsesspråk. Den «alminnelige normative sakprosaverden» mot alle mulige alternative tegnsystemer,⁶ ulike former for kryptisk, verdensmangfoldig og einstøingsaktig utsigelse av erfaring, syner, skriving og lesing. Men så skal – heldigvis, får vi vel tilføye – heller ikke dette skjemaet gå opp, ikke iUranophilia. Størrelsene som romanpersonene (og romanleserne) ordner verden etter, skakes, bytter plass og omkodes. Fortellingene, motfortellingene og «abstraksjonsformønstringene» hos Lund brer seg ut, men det de bygger opp, går etter hvert ikke lenger i hop, eller det ber underveis om å omtolkes radikalt. Og mens kulturspråkets problemer fortløpende henges ut til tørk av hovedpersonene, rigger romanen seg til med en kritikk av dets motpart.

Det uranofile er lengselen etter det ytterste mørke – altså motsatsen til det opplyste. Men motsatser farger hverandre. Litteraturens kryptiske lengsel er likeså problematisk som ideen om en standardisert normalkommunikasjon. Og den underjordiske livsformen vi møter mot slutten av Uranophilia, har nærmet seg overflatesivilisasjonen i både hastighet og tenkning. Det hjelper altså lite å trekke ned i dypet: Overflaten trenger stadig lenger innover.

Det er ikke mye å hente på å lese Lund som en slags kunstideolog. Kunsten – og litteraturen – er selv uløselig bundet til dette tegnkonsumpsjonssamfunnet. Thomas Olsen Myrbråthen tar det som ser ut til å være den logiske konsekvensen av dette. Etter å ha lest seg gjennom lange og oppglødde manuskripter som oppregner den slags eksperimentatorer, oppdagelsesreisende og egenrådige stammefolk som fortiden hadde rom for – stenger han verden ute. Han, og romansyklusen han står i sentrum av, ender i sivilisasjonskritikkens urgamle form, renskåret for noe klart mål, men samtidig fylt av paradoksal mening. Epikur klatret inn i tønnen; Myrbråthen trekker seg tilbake til verdensteorien sin, og lar forakten for samtiden arbeide i ham. Konstruktivt:

det er blitt til et stille hat, rolig, veloverveid, selvmotsigende hat, som gjør at jeg tenker klarere, skriver bedre, er sikrere på meg sjøl. Hatet har glidd inn i forakt og bitterhet, og dannet et merkelig objekt inne i meg. Men det er blitt en sterk og glatt form på det, kjenner jeg, noe fettaktig, lett ruglete, der inne i meg, som svakt rugger når jeg tenker, og skriver, den gir setningene mine, ser jeg, et særegent skyv, og styrke, som jeg ikke er redd for sjøl å skulle påpeke, og akte, det er en kantete styrke der, med bisetninger, og innskudd, med harde ordpoengteringer, bråe, stive, som danner egne logiske strukturer (s. 283).

Myrbråthen, gammel kulturbyråkrat (sakprosamennesket par excellence!) og normalkommunikator, har fått en tiger på tanken: Åndsmenneskeambisjonen sublimert til noe så enkelt og totaliserende som hat, og deretter forsteinet til noe som produserer særegen syntaks. Fire bøker, og nærmere tusen sider kulturkritikk, og så til slutt: «Hva jeg nå mener om samfunnet, er min hemmelighet.»

・

Det er usikkert om herværende nummer av Vagant er i stand til å tilby noen oppklaring i det mylderet av problemer vi hermed slipper løs. Men det er kanskje ikke nødvendig. Bladet inneholder et knippe tekster som går inn i noen av konfliktsonene mellom litteraturen og kommentarfeltet, og anmeldelser med ambisjoner om å vise at kritikken ikke er en mindreverdig inntrenger på kunstens område. Myte og argument, estetikk og politikk, konfronteres med hverandre – gjennom Freddy Fjellheims essayistiske kanon, og i Pål Norheims oversettelse av Gottfried Benns essay fra et Berlin etter krigen. Henning Hagerup skriver om Erik Bjerck HagensLitteraturkritikk, og skisserer dermed også deler av sin egen kritikerpoetikk. Forholdet mellom litteratur og liv går igjen i flere artikler. Amerikaneren Rick Moody er intervjuet og oversatt. En Vagant-debutant ser dagens lys. Og skulle det hele virke kaotisk og/eller snusfornuftig, så vit at det er en nøye uttenkt strategi: Vi er naturligvis på det rene med at verden er i ferd med å fylles opp av en flat, mellomstildominert normalprosa. Men vi vet også at det må arbeides fra begge sider. Glødende mynt og smeltende flesk. Apropos dette siste: God jul.

¹ Karl Ove Knausgård: «Forunderlig reise til fremtiden», i Klassekampen, 12.10.2002.

² Elin Brodin: «En annen verden?», anmeldelse av Uranophilia, i Klassekampen, 31.10.2005.

³ Cathrine Krøger: «En mesterlig forteller», i Dagbladet, 31.10.2005.

⁴ Ulf Eriksson: «Litteraturen tänker», forelesning ved Fria Seminariet för Litterär Kritikk, Kungälv 11.september 2005.

⁵ Eivind Tjønneland: «Kulturradikalismens fjerde fase», i Vagant 4/99.

⁶ Fra katalogen: Språking gjennom skriftsystemer, allverdens lyder, pinner, kropper, vegetasjon, skyformasjoner, jordsmonn, havstrømmer osv.