MUSIKK. Weezers Pinkerton låter den dag i dag som en bandøvelse i drømme.

Jeg husker da jeg så og hørte Weezer første gang. Det var på «VTV», et musikkvideoprogram som gikk på TV2 etter skoletid. Og det var «Buddy Holly» de spilte, selvfølgelig, videoen hvor bandet liksom opptrer i tv-serien Happy Days, som et dansbart 50-tallsorkester, og det som kom ut av forsterkerne snarere føltes som en nærmest absurd lydvegg. Absurd, men like slående melodivennlig. Nå kunne poppunken til Green Day og Nirvanas vræl legges pent til side: Weezer var den naturlige middelvei. Bandnavnet lå så fint i munnen, klang som hele Amerika trykt sammen til én enkelt frekkhet. Weezer. Stod ikke i ordboka, betydde ingen verdens ting.

Mer enn to tiår har gått. Faktisk er det denne uka 20 år siden Weezer gav ut sitt andre album, Pinkerton, hvor bandet, det vil i overveiende grad si låtskriver og frontfigur Rivers Cuomo, dro sitt popformat og sitt lydbilde i en mer intens og kaotisk retning etter den selvtitulerte, bestselgende debuten (fra 1994, gjerne kalt Blue Album). Før de skulle gå i motsatt vei igjen etter årtusenskiftet. Men for meg, som for mange andre, står Pinkerton som deres definitive peak, et uomgjengelig avtrykk i selve 1990-tallet.

Faktisk var avtrykket såpass markant at jeg i liten grad har brydd meg om det Weezer har drevet med siden. Elleve album er det er blitt nå, inkludert enda et selvtitulert (eller White Album) fra tidligere i år. Et par bra låter på den, ikke mer. Alt i alt har disse årene medført en merkverdig stagnasjon for bandet. Som om de har satt seg til rette i en grei TV-sofa, hvor de prøver å lage definitive «anthems» på nytt og på nytt. Blue Album har de latt ligge igjen der bak som selve urklassikeren – og Pinkerton som et slags sidespor.

Med sine bråkete gitarer kombinert med finmelodiøst driv og harmonier som luktet sand og Beach Boys, var det unge Weezer knapt noen epigoner, men de stod definitivt fram til «rett tid». Nå hadde Pixies og Black Flag blitt avløst av Offspring og Pearl Jam, grunge og nynnbar (amerikansk) punk var mainstream- og motefenomener gode som noe. Nerder, slackere og andre antihelter fikk fylle TV-ruta. Cuomo, Patrick Wilson, Brian Bell og Mike Sharp var alle tilreisende lykkejegere i Los Angeles, hvor de etter et par år på små klubber ble signert av Geffen. Debutalbumet ble produsert av The Cars-legenden Ric Ocasek, og de søte, gutteklønete og smått ironiske låtene ble tatt for det de var: uendelig fengende, fine å hoppe til. Den brå kjendisstatusen forvirret dem, særlig Cuomo, den følsomme, som ble helt grønnsak av det evinnelige turnélivet. Etter at USA og Europa var unnagjort, begynte han på studier ved Harvard, isolerte seg attpåtil på grunn av kjærlighetssorg og en beinskade, og ble sittende hjemme og lese fanbrev fra japanske tenåringsjenter og høre på Madama Butterfly, Puccini-operaen om det tragiske ekteskapet mellom marineoffiser B. F. Pinkerton og en 15-åring fra Nagasaki.

Weezer: Pinkerton (Geffen 1996)

Weezer: Pinkerton (Geffen 1996)

Tekstene på Pinkerton springer ut av dette. De er formulert ganske rett på sak , ikke pakket inn i pussigheter og tyggis som mye av det han har gjort før og etter. Det er etter hvert blitt vanlig å vektlegge Cuomos kvaler når det unike ved dette albumet skal identifiseres. Og jo, så å si alle tekstene på plata er bønner, generert av tvil og skam, mørke og selvforakt, akutt desperasjon. Det Cuomo ber om, er ekte kjærlighet, ekte liv, et stabilt forhold uten grubleri – med den han er sikker på han vil ha. Åpningen med «Tired of Sex» kan virke sleskt hedonistisk, eller tongue-in-cheek, men er faktisk et åpenhjertig uttrykt ønske om noe mer enn engangsforbindelser. «I’m a sinner but I can’t say no […] Tonight I’m down on my knees / Tonight I’m beggin’ you please / So why can’t I be makin’ love come true».

For min del drøyde det lenge før jeg la noe vekt på hva disse sangene faktisk handlet om. Til tross for at jeg var godt og vel tenåring, og «skjønte engelsk». Tekster er viktig, men det finnes sånt som snakker høyere enn ordenes betydning. Som refrenget på «The Good Life». Den latterlig simple akustiske «Butterfly». De godtesnøresøte versene på «Pink Triangle». Som røyk fra en heksegryte flyter melodiene gjennom Pinkerton, så nådeløst lett og samtidig tungt. De både funkler og er desperate, og har en inderlighet som på oppsiktsvekkende vis er bygd inn i det sprekkeferdige lydbildet.

Bandet befinner seg langt fra den California-strandlinja de står og skuer mot på de fleste av sine øvrige utgivelser. På Pinkerton ser man ikke horisonten overhodet, eller naturen som sådan; støyen, de brede akkordene og melodiene glir inn i samme menneskerosa smørje. Produksjonen av plata stod bandmedlemmene selv for, med et overstyrt kjellerlydbilde som midt på 90-tallet var notorisk hos kritikerroste band som lå og vaket i den amerikanske rockens indie-elite: Pavement, Royal Trux, Sonic Youth. Familielikhet hører man også med Nirvanas fortvilelsesverk In Utero, som hadde kommet tre år tidligere. Gitarbråket på Pinkerton er ingen vegg du kan lene deg mot, snarere krenger det hele tiden, trekker seg sammen, konsistensen er elastisk, puster. Bruken av ritardando og accelerando understreker alvoret. Vokalharmoniene er ikke innøvd (det er knapt noe annet heller), men de holder det hele oppe, med en perfekt mengde volt skutt gjennom lydbildet. Hør på koringene i bridgen på «Getchoo». Eller de rørende falsettene, strengeglidningene, ropene, ut og inn flakker de over det lumre og knudrete kompet.

Cuomo, Sharp og Bell synger i munnen på hverandre, de «koser seg» ikke, har aldri full kontroll. Når de roper «Help!», høres det ut som jubel, innunder lyder man ikke vet om er plystring eller nynning, gitar eller lekekeyboard. Rytmeseksjonen er aldri helt trygg og stabil, den er urolig uten å være virtuos, stresser ikke etter å være tight. Når første refreng på «Tired of Sex» slår inn, med «Tuesday night…», et slags vrengt klimaks, skjønner man hva som står på spill, om enn ikke i ord. Pinkerton er en bandøvelse i drømme. Det går nesten an å lytte seg gjennom Pinkerton ved bare å konsentrere seg om trommene og symbalene. Som lytter befinner man seg så å si inni lyden, tilløp til «stemninger» kveles av hver berøring. Støyen låter ikke som noe som er blitt skrudd på, heller som en konsekvens av hvordan selve låtene er blitt til. Og de er ikke laget for å spilles på radio, de er selv møtet mellom to radiofrekvenser. På en merkelig måte er Pinkerton, i likhet med for eksempel klassiske Phil Spector-låter, pop – ikke rock – som bråk.

Rivers Cuomos The Pinkerton Diaries (2011)

Rivers Cuomos The Pinkerton Diaries (2011)

Etter «Tired of Sex» fester Pinkerton seg med remsen med «Getchoo», «No Other One», «Why Bother?» og «Across The Sea». Disse, pluss «Pink Triangle» som kommer mot slutten, utgjør Pinkertons blodomløp. Resten blir beina de står på: «Tired of Sex» og «Butterfly» er skjelettet, «Falling For You» en solid avgjørende stylte (lilla av blod den også). Innimellom sniker platas to singler seg, «The Good Life» og «El Scorcho», som i dag føles en smule slitte og utspilte, på hver sin måte hakket for rett fram og begersvingende. Selv om «The Good Life»-refrenget egentlig er så supert at man både vil holde pusten og synge med (på den ærlig talt ganske teite teksten). Og selv om albumet som helhet ville vært slappere uten det klisne bridgepartiet på «El Scorcho», i firedobbelt tempo.

«Krembolle- og bløtkake-melodier», som salige Tor Milde skrev det. Han var en av de som likte Pinkerton med en gang. Og «Falling For You», det virkelige høydepunktet, føles som nettopp det: en helt ubegripelig god kake. Eller et stykke av den. En «Can’t Help Falling In Love» for det kaleidoskopiske 90-tallet, der «little old three-chord me» prøver å utvide paletten for å imponere sin cello-spillende flamme, for å ringe inn kjærligheten, der den ligger og damper. For man fatter ikke at man må gripe den før den forsvinner. Cuomo er konstant i tvil – inntil han trekker pusten før siste refreng, det mest rørende sekundet på plata. Rørende også om man ikke griper ordene, «but I do like you and you like me too / I’m ready, let’s do it baby».

Og samme hvor mange likheter man finner, er det mer enn en natts søvn mellom «Falling For You» og kokoshits som «Beverly Hills» (2005) og «Can’t Stop Partying» (2009). Det nye årtusenet har gjort Cuomo til en mer strømlinjefomet låtskriver, skjønt han skinner når han virkelig treffer blink. Litt som Per Gessle: En tilknappet perfeksjonist som har gjort fascinasjonen for Beach Boys-solskinn og suget etter det enkle til en trygg kunstnerisk karriere. Lar ikke ett grått hår slippe til. Knapt en svart tangent, knapt en uventet gnist fra skjøteledningen. Weezer har blitt et sånt band som aldri skurrer. I 2016 synger de stadig om «L.A. Girlz» og «California Kids», med gitartepper som sandslott. Som oftest lett og flyktig, innimellom noen saftige øreormer.

Men på Pinkerton, der skraper og dirrer det hele veien. Håret så elektrisk at fargen blir uvesentlig. I 1996 var dette litt mye for mange, man savnet kontrollen og de rene harmoniene. Etter Blue Album ble plata rett og slett en kommersiell flopp. Comebacket i 2001 skuffet på sin side fordi det ikke var en ny Pinkerton. Beskjemmet og utmattet slo Cuomo fast at han aldri noensinne ville høre eller spille Pinkerton-låtene igjen. Slik ble det heldigvis ikke, men i 2010 prøvde faktisk en gjeng fans å samle inn 10 millioner dollar til bandet – med en bønn om at de skulle gi seg istedenfor å vanne ut diskografien enda mer. Parallelt har Pinkertons rykte bedret seg, og bredt om seg. I 2008, 12 år etter utgivelsen, nådde salgstallene gull i USA. Allerede i 2002 kåret Rolling Stone albumet til tidenes 16. beste (!). Det har blitt flere slike lister. Via Weezers fanklubb utgav Cuomo i 2011 The Pinkerton Diaries, en skinninnbundet samling med notater, skisser, private brev og annet fra tiden da Pinkerton ble til. Senere har bandet også spilt albumet i sin helhet på konserter, og fått kjenne på hvilken kultfavoritt det nå er blitt.

Der Weezers øvrige produksjon passer ypperlig i bilen, henger Pinkerton mer igjen, i gatestumper, busker, vindusruter. De andre platene er, på godt og vondt, lyden av de grillfestene jeg har vært på – mens Pinkerton er lyden av de jeg aldri var på, som jeg ikke skal på, de som sikkert aldri har funnet sted, men som allikevel gir seg til kjenne de dagene solen skinner, vinduet åpnes så vidt, og det som strømmer inn ikke er lukten av svidd kjøtt, men en strime av feedback, klimpring fra en gitar som truer med å bryte ut i feedback-ul hvis man ikke holder et øye med strengene. Det er åpningen på «No Other One», eller på «Falling For You». Passe mengder sol i magen, passe mengder engstelse. Jeg regner nesten med, og håper, at det er slik det føles å dø.

Facebook

Twitter