Sloterdijks skrekkelige flørt

IDEER. Reaksjonær ressentimentleverandør eller lettantennelig radikaler? Årets tyske Sloterdijk-debatt befant seg et sted mellom forenkling og forvirring.

Tidligere publisert i Vagant 4/2014.

Peter Sloterdijk
Die schrecklichen Kinder der Neuzeit
Suhrkamp, 2014

Nok en gang diskuterer Tyskland filosofen Peter Sloterdijk. Bakgrunnen er utgivelsen av det 500 sider store essayet Die schrecklichen Kinder der Neuzeit (Nytidens skrekkelige barn), der Sloterdijk, om man skal tro forlaget Suhrkamps presentasjon og medienes omtaler, har levert en svartebok over kommende generasjoner.

Reaksjonene på Sloterdijks fremskrittskritiske psykohistorie lot ikke vente på seg da den utkom i sommer. «Næring til en forrådt borgerlighet: Med sin nye bok Die schrecklichen Kinder der Neuzeit står Peter Sloterdijk ugjenkallelig frem som en reaksjonær ressentimentleverandør,» skrev Georg Diez i en polemisk kommentar i Der Spiegel (13.06). I artikkelen, som i skrivende stund har fått 196 kommentarer på nyhetsmagasinets nettsider, hevder Diez at Sloterdijk har utformet «den historiefilosofiske legitimeringen de nykonservative har ventet på». To uker senere vurderte også Die Tageszeitungs Rudolf Walther (28.06) Sloterdijks tese som et legitimeringsarbeid, denne gangen for de «ultrakonservative». På sensommeren så forstander i den grønne Heinrich Böll-Stiftung, Ralf Fücks, seg nødt til å svare Sloterdijks utgivelse med «et forsvarsskrift for moderniteten» (Die Welt, 13.08).

Så hva er det egentlig Sloterdijk – forfatteren av det mestselgende filosofiske verket i Tyskland de siste tre tiårene, Kritik der zynischen Vernunft (1983) – har gjort?

«Etter syndfloden»
I Die schrecklichen Kinder der Neuzeit forteller Sloterdijk på ny det gamle eventyret om den moderne verdens fødsel. Sloterdijk vender seg mot «fremskrittstenkningens patos og revolusjonens ufornuft», og undersøker betingelsene for opprettholdelsen av sivilisasjonen slik vi kjenner den – for i det moderne står alt det bestående overfor en vedvarende nedvurdering. Tumultene i det moderne piskes ikke bare opp av sosiale og politiske revolusjoner, kapitalen eller den teknisk-vitenskapelige revolusjon, men mer grunnleggende av spenningen mellom arven og nye generasjoner. I Sloterdijks «ikke-teologiske nyfortolkning av menneskets forlegenhet over sin egen arv» er det nettopp evnen til å gi blaffen i sine mødre og fedres erfaringer som driver frem bruddet med den hierarkisk verdensordenen. «I æraen ’etter Kristus’ frakjennes ikke noe menneske retten til å føre sitt liv som en av Guds bastarder,» skriver Sloterdijk, og viser til at Jesus var sønn av flere fedre som et uekte, men privilegert barn. Den vestlige individualismen er, om ikke annet, guddommelig inspirert.

Madame de Pompadour, fiskehandlerdatteren som ble en mektig markise og Ludvig XVs offisielle elskerinne, og som ofte blir tilskrevet det fyndige ordspråket Après nous, le déluge («Etter oss, syndfloden»), inntar scenen. Syndfloden kommer i Sloterdijks bok i form av en annen eksempelskikkelse, nemlig Napoleon, som uten høyere legitimitet lar seg krone til keiser i Paris i 1804. Heretter blir fantastene og urostifterne stadig flere i det Sloterdijk kaller «den store frisettelsen». En rekke historiske episoder, et enormt persongalleri og deres handlinger, bøker eller andre kunstverk viser hvordan de skrekkelige barna stadig tråkker opp nye stier. «Løsrivningens agenter» dyrker en frihet de elsker, men også blir fanget av. De er «barn av sin tid», og i neste omgang blir barna deres det samme. Det stadige ønsket om «en ny start» gjør moderniteten til et «anti-genealogisk eksperiment», et oppbrudd på autopilot, et eneste langt fadermord der minnet om slekters gang og tradisjoner kun er rekvisitter i selvskapingens teater.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Overfloden
For Sloterdijks bok er også en samtidsdiagnose: Ifølge Sloterdijk er de skrekkelige barna uvitende om at «individualitet» og «monstrøsitet» konvergerer. Siden «den store frisettelsen» har verdens befolkning vokst fra én til syv milliarder mennesker. Større ambisjoner, flere eksistensielle valg, større opprørspotensial, flere klagemuligheter, større erotiske begjær, men også mer kreditt, utslipp og andre laster av ulik art har fulgt med denne utviklingen. Alt dette kunne ha vært sikret bedre gjennom «overleveringsdyktige siviliseringsformer», mener Sloterdijk. Energien all denne friheten utløser, har skapt uorden, rotløshet og en rastløshet som stadig rykker sivilisasjonen mot sine yttergrenser. Frihetsforhåpningen har brakt med seg katastrofer før – slik terrorregimet i kjølvannet av den franske revolusjon forbandt det menneskelige og det infernalske i vilkårlig vold – og vil gjøre det igjen.

«Det ophidsede erotiske begær kan ikke absorberes af de forhåndenværende legale og legitime seksuelle kanaler, ønskerne og drømmene om forbrugsgoder overstiger langt mængden af de producerede objekter, samtidig med at kloden er ved at drukne i skidt og møg. Recycling-systemerne kan ikke følge med, temperaturerne stiger, og ismassiverne smelter. Der kortlægges flere sygdomme, end der kan behandles, stresses mere i arbejdslivet, end godt er, og ophobes mere fedt i kroppen, end der kan nedbrydes gennem diæter og mere eller mindre beredvillige bevægelsesaktiviteter. Unge søgende mænd finder mening i ’filiationer’ af frænder og bliver hellige krigere og terrorister – eller ludomaner, universitetsstuderende og sportsfanatikere.»– Steen Nepper Larsen om Die schrecklichen Kinder der Neuzeit i Information (07.10.)

«Man lar seg forbause over at verden, tross alt, består,» uttalte Sloterdijk nylig til Frankfurter Rundschau (18.09). Verden ligner et gigantisk delta, der strømmer fra ulike elveløp har skapt en hyperlabyrint, mener han. Det avgjørende spørsmålet nå er om ikke dette deltaet – som en følge av at antallet problemer har oversteget evnen til å løse dem – snart flommer over? Er det mulig å formulere et nytt håpsprinsipp, fra stedet mennesket nå sitter og ikke merker forskjellen på deltaet og havet? Eller gjenstår det for det moderne mennesket kun å gå om bord i en gigantisk monstermaskin som kan føre det bort og i sikkerhet?

Boken er en overveldende forestilling, der vidt forskjellige kilder, vitenskapelige tankeformer og fremstillingsgrep opptrer side om side. Ikke minst spraker det i møtet mellom ulike tidsaldre, på kjent Sloterdijk-manér. Så hvorfor vekker akkurat denne boken slik debatt?

En reaksjonær kritikk?
Vagant kontaktet journalist og kommentator David Hugendick fra Die Zeit Online og Steen Nepper Larsen, kritiker og lektor ved Aarhus Universitet, for å komme nærmere et svar på spørsmålet.

– Sloterdijk gjør krav på å fremme «en gyldig kritikk av samtiden», sier David Hugendick. – I seg selv klinger det relativt tåpelig, fordi samtiden, for å si det enkelt, er et omfattende fenomen. Men det er ærlig ment. Hos Sloterdijk settes individets frihet og samtidens kjærlighet til denne på prøve. Kritikken hans kan, slik enkelte har gjort, leses som en høyrevridd reaksjonærs kritikk av måten vi forstår det individuelle frihetsbegrepet på i vår tid, mener Hugendick.

– Sloterdijk fremstiller denne friheten i det moderne som et eksil, der vi alle er fordrevet, og så videre. Vi mangler respekt for opphav og orden. Når noen har hevdet at han pleier en konservativ og standsbestemt arroganse, har de kanskje rett i det. Man kan vanskelig plassere Sloterdijk enten til venstre eller, som nylig, til høyre, og slik gjøre ham til en filosof for noen av sidene i politikken. Begge plasseringer ville være for enkle. Det er aldri lett å bli klok på hva Sloterdijk egentlig mener, kommenterer Hugendick.

– Hvordan kan vi så forsøke å få grep om Sloterdijks modernitetskritikk?

– Sloterdijks åpenlyse vemmelse over at det blir sluppet så mye bastardenergi fri i verden, får ham likevel ikke til å idyllisere en konservativ og restaurativ motfortelling om de sterke fedres nødvendige gjenreisning, innvender Nepper Larsen. – Bastardene skal ikke bankes på plass.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

– Sloterdijk er en modernitetskritiker, men ikke en restaurativ kulturkonservativ revansjist. Dessuten bryner han seg på lange historiske linjer. Han undersøker hva som har gjort oss til dem vi er – både kulturelt, mentalt, sosialt, estetisk og eksistensielt. Hans prosjekt ligner Michel Foucaults, men der hvor franskmannen gikk til arkivet, tenker tyskeren med alt det som det kan tenkes med. Hans appetitt etter å botanisere innenfor alle former for avleiringer og tankespor er legendarisk. Ikke bare kan man si at «ingenting menneskelig er ham fremmed», som det ble sagt om Marquis de Sade – man kan litt flott si at ingenting er ham fremmed, heller ikke altet eller intetheten. Spørsmålet som derimot forblir ubesvart etter lesningen av Die schrecklichen Kinder der Neuzeit er hvordan Jorden – og dens syv milliarder innbyggere, deres handlingsmønstre og forestillingshorisonter – kan gjenfinne balansen og bringes tilbake på rett kjøl?

Polemikken rundt utgivelsen kaster lys tilbake til 2010, da Sloterdijk omtalte statlig skattelegging som «det fiskale kleptokratiet».

– Den gang vakte hans forslag om å endre det velferdsstatlige overføringssystemet til filantropiske almisser – «den givende hånds revolusjon» – mildt sagt oppsikt. Dette må kunne kalles en grunnleggende elitær oppfatning av velferdsstaten, og ble da også av mange tolket som en nyliberalistisk tanke, utdyper Hugendick.

Filosofen Axel Honneth kom den gang på banen og anklaget Sloterdijk for å være uten sosial- og velferdspolitisk empati. I sommer gikk Der Spiegels Georg Diez så langt som å koble Sloterdijk til Alternative für Deutschland (AfD), det EU-kritiske protestpartiet som skapte bølger i forkant av forrige valg.

Hvordan oppstår slike historier?

– Når man forsøker å gjøre disse koblingene er det på bakgrunn av det reaksjonære sinnelaget Sloterdijk etter sigende skal ha. Han er verken medlem eller støttespiller. Den eneste forbindelsen han har er indirekte: Hans assistent Marc Jongen er AfD-medlem, noe Sloterdijk ikke kan klandres for. Slikt blir ren polemikk, hevder Hugendick.

På tidsåndens klaver
– Prøver man å parkere ham ved hjelp av et klassifiserende identitetsbegrep, har han allerede sklidd unna, som om han var laget av ikke-identisk såpe, mener Steen Nepper Larsen. – Kategoriseringens fristelser gjør at man forsøker å klistre på ham forsimplede merkelapper: «reaksjonær», «arrogant», «manisk produktiv», «uforståelig», «farlig», «asosial», «bortskjemt», «lite troverdig», «sjarlatan», «uvitenskapelig» og så videre.

Gjennom tre tiår har Sloterdijk skapt stadige debatter i tysk og felleseuropeisk offentlighet. Det politiske er ikke til å unngå for en tenker som Sloterdijk.

– Hvor kommer så motstanden mot Sloterdijk fra?

– Sloterdijk lar seg etter eget utsagn velvillig infisere og alarmere av samtidens farlige og lettantennelige stoffer og anliggender fra genteknologi, hellig krig, visjonsløs politikk, monoteismenes kjedsommelighet og forutsigbarhet, velviljenes tilkortkommenhet og økonomismens elendighet til skjendig beslagleggelse av edel vin på flyplasser og ubehaget ved eksorbitant skatteinndragelse.

– Så klart møter hans konstruksjonstalent, hans skjeve utkast og vågale synteser motstand, særlig når de blir lest inn i «det politiske» spillet i den tyske offentligheten, som formodentlig er den av verdens offentligheter flest høytutdannede skribenter og tenkere har adgang til og kan boltre seg i. Konkurransen om enten å presentere nye tanker eller å slå disse ihjel eller å «nøye seg» med å fremstille dem som ørkesløse, er langt mer intens og voldsom her enn andre steder i Vesten, utdyper Nepper Larsen, og viser til «det neoliberalt-konsensuelle og søvngjengeraktige landet» han selv bor og virker i.

– Sloterdijk har omtalt seg selv som et klaver for tidsånden, og han lar seg bli spilt på av mye mer og kanskje også av mange flere, enn han kan eller vil kontrollere effektene av. Hans dristige og ambisiøse forsøk på å skrive sfærologiens, kapitalismens, religionenes og bastardenes kulturhistorie ved hjelp av et hjemmelaget kroppsfenomenologisk, estetisk informert, sensibelt, nysgjerrig og filosofisk-stilistisk overskudd har vi likevel i høyeste grad bruk for, sier Nepper Larsen.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

En by på Mars
Sloterdijk har i flere tiår markert seg som en original fortolker av nøkkelfigurer i den modernitetskritiske nerven i tysk tenkning, mest fremtredende Nietzsche og Heidegger. I 1999 ble det særlig hett etter hans Elmauer-Rede, en tale utgitt i bokform som Regeln für den Menschenpark (Regler for menneskeparken). Den gangen var det de sosialdarwinistiske undertonene i hans filosofiske og naturvitenskapelige sonderinger som havnet i stridssonen.

– Var det et etterspill til, for ikke å si som et oppgjør med, humanismen Sloterdijk formet den gangen?

– Han avsa i alle fall en dødsdom over kritisk teori i Die Zeit, etter at Jürgen Habermas og andre frankfurtere hadde kritisert foredraget og boken, svarer Nepper Larsen. Ideen om menneskeseleksjon – en design av de barna vi vil ha og, ikke minst, har råd til – med utgangspunkt i genteknologiske muligheter, vakte naturligvis reaksjoner. Etter disse spekulasjonene omkring genseleksjon og privateugenikk tenkte mange tyskere at Peter Sloterdijk hadde gått for langt.

– Er det ikke nettopp her, «i tenkningens ubegrensede rom», at filosofen Sloterdijk trives best?

– En kritiker i Süddeutsche Zeitung har svært treffende beskrevet Sloterdijks fremferd som «flørtende», bemerker Hugendick. – Sloterdijk flørter med tanker. Selv om man etter denne siste boken nettopp ikke vet om denne antimoderne holdningen også bare er en flørt.

Nepper Larsen mener flørten er uttrykk for noe mer: – Ja, Sloterdijk er ofte flørtende, men samtidig ironisk, satirisk, fordreiende, ertende, retorisk-smittende, encyklopedisk parafraserende, og frem for alt altetende når det kommer til sjangre. – Angst later til å være en by på Mars eller enda lengre borte for ham. Kanskje ligner han ikke bare en robust hvalross; kanskje er han faktisk en.

På tross av denne lettantennelige flørten mener Nepper Larsen at det er viktig ikke å ty til en «forenklet Sloterdijk-lesning». – Sloterdijk makter å bringe «Sache zur Sprache», og for ham er «Sein» ikke det samme som eller reduserbar til menneskets væren: «Sein» er også kosmos’, rommets, tidens, kunstens og verdens væren, og dem lar han ikke være i fred.

Å tenke på en scene
Sloterdijk er rektor og professor i filosofi og estetikk ved Staatliche Hochschule für Gestaltung i hjembyen Karlsruhe, men har skrevet mange av sine viktigste arbeider utenfor akademiske sammenhenger. Med ZDF-programmet Im Glashaus: Das Philosophische Quartett, der han seks ganger i året fra 2002 til 2012 diskuterte filosofiske emner med Rüdiger Safranski og inviterte gjester, kunne han tilsynelatende fôre en større offentlighet med sine tankestrømmer. Etter at tv-programmet gikk av lufta, og ble erstattet med Richard David Prechts mer folkelige filosoferende fjernsyn, har Sloterdijk fortsatt å være «ein Denker auf der Bühne».

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

– Nesten ingen så Sloterdijks nattlige fjernsynssending, innvender Hugendick. ­– I Tyskland er han ingen intellektuell medieyndling i den forstand at han blir invitert til ulike talkshows, slik som «etterfølgeren» Richard David Precht blir det. Han er heller ikke lenger en filosof som leses av de store massene, sier Hugendick. ­– Til det er han, eller vil han være, for vanskelig. Han er definitivt ikke mainstream, snarere et feuilletonfenomen, om man skal si det litt slemt.

– Samtidig må man huske at Sloterdijk likevel er blitt en svært kjent skikkelse, ikke bare i Tyskland, men i hele verden, understreker Nepper Larsen. –Det kan avstedkomme, må man formode, andres misunnelse og nid, men også megalomani på egne vegne, sier han, og viser til da han i 2008, med 3000 Euro i baklommen, forsøkte å invitere Sloterdijk til å holde et foredrag på Kunstakademiets arkitektskole i København. På tross av flere påminnelser, forble henvendelsen ubesvart.

– Sloterdijk provoserer en rekke monofaglige og vitenskapelige gate-keepers, mener Nepper Larsen. – Det at han er så heseblesende produktiv gjør heller ikke saken bedre. Kun de færreste rekker eller makter å lese de bøkene som han skriver, og orientere seg i de offentlige debattene han er opphav til eller deltar i.

Fra høsten 2012 til i dag har Sloterdijk rukket å utgi syv bøker i større og mindre formater. Zeilen und Tage. Notizen 2008–2011 (Suhrkamp, 2012) samler filosofens dagboknedtegnelser fra 2008 til 2011. Her la han sine overgripende og postnasjonale lesevaner for dagen – et inntrykk som ble ytterligere understreket bare et par måneder senere med boken Mein Frankreich (Suhrkamp, 2013). I korte utlegninger av fransk historie og filosofi fra 1700-tallet til i dag, betonte Sloterdijk hvordan hans egen forståelse av filosofiens egenart var betinget av franske forbilder.

Et halvt år senere utkom Ausgewählte Übertreibungen. Gespräche und Interviews 1993-2012 (Suhrkamp, 2013), en samling samtaler og intervjuer som kommenterte og utdypet hans eget forfatterskap, og der han blant annet kunne konstatere en bevegelse fra «katastrofe-sarkasme» til «optimisme» ved inngangen til år 2000. Samme måned ble Sloterdijk tildelt den prestisjetunge Ludwig-Börne-Preis, hvorpå takketalen snart ble utgitt som Reflexionen eines nicht mehr Unpolitischen (Suhrkamp, 2013) – en utgivelse som vakte debatt: I sin polemiske tilbakevending til det politiske, slik pamflettens tittel spiller på Thomas Manns Betrachtungen eines Unpolitischen (1915–18), står det europeiske prosjektet foran en nedbrytningsfase, hvorpå en nydannelse er uunngåelig. Takketalen er «et rystende vitnesbyrd over åndelig overlegenhet og antidemokratiske affekter», skrev Feuilleton-redaktør Richard Kämmerlings i Die Welt.

Utgivelsesboomen i 2013 var imidlertid ikke over. Med Im Schatten des Sinai (Suhrkamp, 2013), forsøkte Sloterdijk å oppklare misforståelser og imøtekomme kritiske bemerkninger etter de religionshistoriske refleksjonene i Gottes Eifer (Suhrkamp, 2007) og Du mußt dein Leben ändern (Suhrkamp, 2009).

– Verden ville ha vært kjedeligere uten tenkere og frie forfattere av Sloterdijks kaliber og vidunderlig dristige oppfinnsomhet. Man blir så å si aldri ferdig med å prøve å forstå og fortolke – men også å kritisere – alt det som han har fore, sier Nepper Larsen.

Visstnok har Sloterdijk 20 000 håndskrevne upubliserte dagboksider på lager. Syndfloden kan komme i flere former og formater.

 

Peter Sloterdijk (f. 1947) er en tysk filosof og kulturteoretiker som til daglig virker som rektor ved Staatliche Hochschule für Gestaltung i Karlsruhe.Sloterdijk fikk sitt gjennombrudd som forfatter med Kritik der zynischen Vernunft – det mestselgende tyskspråklige filosofiverket siden 2. verdenskrig – i 1983. Siden har han utgitt over 30 bøker som har avstedkommet en rekke debatter, blant annet om genteknologi, globaliseringens forutsetninger og velferdsstatens begrunnelser. Trebindsverket Sphären I-III (1998–2004) regnes som Sloterdijks hovedverk.Sammen med Rüdiger Safranski ledet han frem til 2012 tv-programmet Im Glashaus. Das Philosophische Quartett som ble sendt på tyske ZDF.

I bokform på nordiske språk:
Peter Sloterdijk
Kritik av det cyniska förnuftet
Oversatt til svensk av Joachim Retzlaff
Alba, 1988Peter Sloterdijk
Kritik af den kyniske fornuft
Utvalg ved Søren Damkjær og Peter Thielst. Oversatt til dansk av Hans Christian Fink
Hans Reitzels forlag, 1989/Det lille forlag, 2005

Peter Sloterdijk
Eurotaoisme. Kritik af den politiske kinetik
Oversatt til dansk av Hans Christian Fink
Hans Reitzels Forlag, 1991

Peter Sloterdijk
Masseforakt. Kampen mellom høy og lav kultur i moderne samfunn
Oversatt til norsk og med innledning av Eivind Tjønneland
Damm, 2005

Peter Sloterdijk og Alain Finkielkraut
Världens hjärtslag. En dialog
Oversatt til svensk av Åke Nylander
Dualis forlag, 2006

Peter Sloterdijk
Skum. Humanskum
Oversatt til dansk av Ken Rivad
Kunstakademiets Arkitektskoles Forlag, 2007

Facebook

Twitter