Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

«Sløret er løftet»

En samtale med Nawal El-Saadawi om kvinnenes rolle i den egyptiske revolusjonen.

Die Zeit, 24. februar 2011

DIE ZEIT: Den egyptiske revolusjonen er nå blitt en måned gammel. Hvordan ser du på situasjonen?

Nawal El-Saadawi: Jeg er så lykkelig. Jeg drømte om revolusjonen allerede som tiårig skolepike. Den gangen var autoritetene kong Faruk og den britiske kolonimakten. Senere kom Gamal Abdel Nasser, og sent i sekstiårene, etter nederlaget mot Israel, begynte jeg å gjøre opprør mot ham også. Under Sadat havnet jeg i fengsel; Mubarak var jo en fortsettelse på samme kurs, og vi kjempet mot ham hele tiden. Hosni Mubarak og fremfor alt hans kone isolerte meg. Bøkene mine ble sensurert og forbudt, og jeg måtte gå i eksil. Både i utlandet og i Egypt har jeg levd i eksil. Min organisasjon, den egyptiske kvinneunionen, ble forbudt, og jeg ble et offer for bakvaskelse. Det het seg at jeg var kommunist, ateist og forkjemper for fri kjærlighet. I den henseende har jeg jo bare gått inn for at uekte barn også skal ha rettigheter! For eksempel at de skal få gå på skole. Det er foreløpig ikke tilfelle i Egypt. Jeg har kjempet hele livet. Det har alltid vært et brutalt regime, spesielt de siste årene. Sannsynligvis fordi det visste at revolusjonen ville komme. Så kom den. Jeg er simpelthen overlykkelig.

DIE ZEIT: Og hvor var du da nyheten om president Mubaraks avgang kom?

El-Saadawi: På Tahrir-plassen, så klart! Hva trodde du? Jeg var der hele tiden. Helt siden den første demonstrasjonen 25. januar. Selvfølgelig sov jeg ikke der; som regel gikk jeg dit om morgenen og enda en gang om kvelden. Det var flere dager det ikke gikk drosjer, og da ble jeg kjørt dit på motorsykkel.

DIE ZEIT: På Tahrir-plassen hersket det en spesiell stemning. Det var mange kvinner der. Man kan nesten si at revolusjonen hadde et kvinnelig ansikt. Hvordan ble det slik?

El-Saadawi: Revolusjonen oppløste alle forskjeller, det være seg kjønn, religion eller klasse. Menn og kvinner som ikke kjente hverandre, sov side om side i teltene på plassen. Jeg så kvinner som ammet barna sine og sov med dem der. Det forekom ikke tyveri. Kristne og muslimer stod sammen. Vi har aldri før følt en slik enhet. Vi danset av glede.

DIE ZEIT: Og hvor kom dette samholdet fra?

El-Saadawi: Det var en ekte revolusjon. Den kom innenfra. Folket reiste seg: mot korrupsjon og mot splittelsen som regimet påtvang oss. For å kontrollere oss splittet det oss i religioner, klasser og kjønn. Slik spilte det oss ut mot hverandre. Dette er diktaturets og den amerikanske nykolonialismens metode. Vi ble kontrollert fra Washington og måtte bøye oss for Israels interesser, og dermed mistet vi vår verdighet. Derfor var revolusjonens viktigste slagord: Verdighet!

DIE ZEIT: Det var altså diktaturets skyld at egyptiske kvinner manglet rettigheter?

El-Saadawi: Naturligvis!

DIE ZEIT: Men det hevdes jo stadig at kvinnens natur blir verdsatt annerledes i den islamske kulturen, og at de derfor …

El-Saadawi: For noe tull! Hva slags kvinnenatur skulle det være? Den finnes ikke. Regimet brukte begrepet for å undertrykke oss. Kvinnens natur endrer seg jo i takt med omgivelsene. Dette begrepet om en kvinnelig natur dukket opp under den undertrykkende klassedominansen og kolonialismen. Dens eneste formål er å splitte oss, slik at vi lettere kan undertrykkes. Her går diktaturene og vestlige interesser hånd i hånd.

DIE ZEIT: Hvilken rolle spiller den islamske bevegelsen her?

El-Saadawi: Ja, hvor kommer denne bevegelsen fra? Der har vi igjen den vanhellige alliansen mellom amerikansk-israelsk imperialisme og våre lokale diktatorer. George Bush og Osama bin Laden er tvillinger, akkurat som Hosni Mubarak ikke kan adskilles fra det faktum at hijab er blitt en trend. Dere i Vesten nekter ganske enkelt å forstå denne sammenhengen.

DIE ZEIT: Da forventer du at hijabtrenden vil dabbe av i tiden som kommer?

El-Saadawi: Uff, hijab! Den er blitt helt feilvurdert i Vesten. Dere er fiksert på hijaben. Vestlige kvinner er ikke mindre undertrykt bare fordi de ikke bærer hijab. Det kommer ikke an på om hodet er tildekket utenpå. Problemet er sløret inni hodene! Når kroppen blottstilles og kvinnen nedverdiges til sexobjekt, er det bare sløret som kommer til syne i andre former.

DIE ZEIT: Blir sløret inni hodene løftet nå?

El-Saadawi: Naturligvis! Det merket man allerede på Tahrir-plassen: Der ble jeg omfavnet av kvinnelige demonstranter. Til og med av slike som bar hijab. De bærer det av uvitenhet. Likevel respekterer de meg. Min far var en islamsk lærd, og han tilslørte meg ikke. Tvertimot: Han sendte meg på universitetet, slik at jeg kunne studere sammen med menn.

DIE ZEIT: Ble den islamistiske bevegelsen svekket som følge av revolusjonen?

El-Saadawi: Den er ikke sterk. Det muslimske brorskapet er en minoritet, noe som har vist seg i revolusjonen.

DIE ZEIT: I dagene på Tahrir-plassen spilte kvinner en viktig rolle. Men nå sitter det ikke en eneste kvinne i komiteen som drøfter grunnlovsendringen. Er kvinnene revolusjonens tapere?

El-Saadawi: Ja, vi er opprørt! Vi har vært redde for at noe slikt skulle skje. Til syvende og sist kjenner vi historien, og allerede den dagen Mubarak gikk av, besluttet vi oss her i stuen min for å stifte den egyptiske kvinneunionen på nytt. Nå trenger vi en politisk kraft bestående av kvinner, og vår første aksjon var å kritisere militæret for at ingen kvinner ble utnevnt til grunnlovskomiteen. Men det var jo kvinner som ble drept i revolusjonen, og selv ble jeg nesten trampet ned av en hest. I organisasjonen vår, hvor det forresten også er menn som deltar, vil vi bevare samholdets ånd, revolusjonens ånd. Ingen skal få skille oss igjen.

DIE ZEIT: Så hva er de viktigste momentene som må inn i grunnloven, ut ifra et kvinneperspektiv?

El-Saadawi: Det viktigste: Grunnloven bør være sekulær. Hittil har grunnloven vært religiøs. I artikkel 2 heter det at islam er statens religion og lovgivningens hovedkilde. Senere heter det at menn og kvinner er likeberettiget. Slik står det skrevet, som om det ikke var noen selvmotsigelse her! Men det er det: Sharia er i likhet med de kristnes religiøse familierett myntet på kvinnene. Kristne og islamske bestemmelser ser ned på oss.

DIE ZEIT: Og hva er det ellers som er viktig?

El-Saadawi: Alt må skrives på nytt. Det er ikke nok å endre på et par punkter. I øyeblikket handler det kun om prosedyrespørsmål. Det viser bare militærets sneversynthet, mens vi nå må snakke om rettferdighet, om likhet og verdier. I øyeblikket er det dobbeltmoralen som hersker i dette landet. Alt dette må vi gripe fatt i. Det gamle regimet har ikke på langt nær mistet makten. Hosni Mubarak er her fremdeles: Han er i Sharm el-Sheikh og treffer viktige folk og har fremdeles alle pengene sine. Presidentens menn sitter fremdeles i regjering. Vi er fortsatt under pisken til Mubarak. Dette gjør de unge menneskene fra Tahrir-plassen rasende, og snart går de ut i gatene igjen.

DIE ZEIT: Revolusjonen er altså ikke over?

El-Saadawi: En revolusjon kan ikke avsluttes i løpet av få dager. Som i alle andre land varer det gamle regimet ved i forskjellige, skjulte former. Dette vet vi.

DIE ZEIT: Likevel øyner du et håp om at det skal lykkes?

El-Saadawi: Naturligvis! Håp er makt. Mange mennesker har spurt meg opp gjennom årene hvor jeg tar min kraft fra. Jeg har aldri mistet håpet. Ikke i fengsel og heller ikke i eksil. Det er hemmeligheten bak makten. I denne høyblokken har jeg bodd i ti år, og inntil nylig har jeg aldri hatt kontakt med naboene mine. Men nå har vi i fellesskap stiftet en komité for renhold av huset og gaten vår. Slik det ble gjort rent på Tahrir-plassen. De kom fra demonstrasjonen og bestemte seg for at nå skulle det bli pent i strøket vårt. Plutselig slo vi oss sammen. Revolusjonens sjel er overalt nå. Til og med i denne gaten i Shubra.

DIE ZEIT: Hva vil være kjennetegnet på at revolusjonen har lykkes?

El-Saadawi: Det er en prosess. Jeg tror ikke på et bestemt øyeblikk, et bestemt tegn på vår suksess.

DIE ZEIT: Åh, jeg hadde ventet at du skulle si: Når Egypt velger en kvinne til president!

El-Saadawi: Nei, kjønn er meg likegyldig. Det er så mange herskende kvinner i verden som er minst like tilsløret som mennene: Hillary Clinton, Condoleezza Rice og Angela Merkel. De er likevel ikke bedre enn menn. Enten de nå har klitoris eller penis. Det gjør aldeles ingen forskjell. Det kommer an på innstillingen: Tror de på rettferdighet? Det er ikke nok å være kvinne.

Nawal El-Saadawi, f. 1931. Egypts mest kjente feminist. Studerte medisin i Kairo og New York, og ble i 1967 direktør for helsedepartementet. I 1972 utgav hun studienKvinner og sex. El-Saadawi var blant kvinnene som kritiserte president Anwar al-Sadats fredsslutning med Israel, og satt noen måneder i fengsel. Under Mubarak ble bøkene hennes kun solgt under disk; hennes egyptiske kvinneunion ble forbudt. El-Saadawi bodde noen år i USA, hvor hun var ansatt som professor; i 2009 vendte hun tilbake til Kairo.

 

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard


 

Avatar

Julia Gerlach