1.
I et av forordene til Melankoliens anatomi (1621) forklarer Robert Burton anekdotisk hvorfor han i sakens anledning har tatt pseudonymet Demokrit junior. Den lærde Demokrit hadde etter et langt liv på vandring slått seg ned i den trakiske byen Abdera der han skulle fylle rollen som rådmann. Han valgte heller å trekke seg tilbake i sin hage for å lese, skrive og utføre vitenskapelige eksperimenter og undersøkelser – samt fra tid til annen spasere en tur, kikke på omgivelsene og «skratte hjertelig av de latterlige tingene han så». Bybefolkningen ble bekymret for hans sinnstilstand og tilkalte Hippokrates, som avla den leende et besøk.
I hagen, i en forstad til Abdera, satt Demokrit ivrig studerende i skyggen av greiner, omgitt av bøker. Han vandret omkring, han leste, han skrev. Emnet han hadde gått løs på var melankoli, ifølge Hippokrates en tilstand forårsaket av overproduksjon av svart galle i kroppen, en teori videreført i den romerske legen Galenos’ innflytelsesrike verker. I Demokrits hage lå tallrike skrotter fra mange ulike dyrearter, preget av ferske kutt og inngrep med det mål for øye å avdekke denne gallens opphavssted i kroppen – melankoliens sted. Hippokrates vendte imponert tilbake til Abdera og fortalte innbyggerne der at Demokrit var den klokeste mannen han visste om.
Demokrit er for ettertiden kjent som den leende filosofen, og Seneca skriver at han lo av alt det narraktige han så blant menneskene rundt seg. Som vitenskapelig determinist kan han også ha moret seg over folks små og store bekymringer, ting de etter hans mening uansett kunne gjøre svært lite med. I sin lovtale til dårene skriver humanisten Erasmus fra Rotterdam at tusen Demokriter aldri ville være nok til å le av dårskapen menneskene kommer opp med – man måtte alltid ha én Demokrit til for å le av Demokritene igjen. Demokrit var, som Robert Burton – hans tyvaktige navnebror –, en leende melankoliens anatomiker. Begge mente at de var rammet av den svarte gallens sykdom.
2.
I en dokumentar om Lars von Trier får vi følge et av hans besøk på filmfestivalen i Cannes. Regissøren, som lider av flyskrekk, ankommer den glamorøse tilstelningen i en hvit bobil, og er, hvis ikke jeg husker feil, på sedvanlig vis antrukket i lindress og en stråhatt. Forbipasserende kikker nysgjerrig, men også en smule støtt, på utskuddet i campingstol. Hans berømmelse, langt på vei et resultat av stadig mer infame opptredener nettopp på Cannes-festivalen, synes ennå ikke tilstrekkelig til å vekke fascinert gjenkjennelse.
Å se den leende regissøren som en av de tusen Demokritene krever ikke det største av tankesprang: Hans blikk på konvensjonene og forestillingene som legger føringer for våre liv har alltid vært preget av en slags latter, enten den kommer i form av filmer eller mer eller mindre offentlige utsagn. Fra en bobil i utkanten av det etablerte, fullt ut komfortabel med rollen som enfant terrible, har han servert fornærmelser mot den gode smak og utvidelser av filmkunstens muligheter gjennom verk som Idiotene (1998), Dogville (2003), Antichrist (2009) og nå senest, mesterverket Melancholia.
3.
Filmen, hvis historie og utgangspunkt tør være kjent for de fleste, gjentar dobbeltheten hos Demokrit og hans etterkommer Burton. I første del, som har tittelen «Justine» og som forteller om et storslagent, men lett skandaløst bryllup, utstilles dårene – og bare den vakre, melankolske bruden (Kirsten Dunst) «ser» det de andre ikke ser: At ritualet og festlighetene er latterlig inntil det fortvilende, ikke bare fordi menneskelivet er for kort og forgjengelig til å kastes bort på slike forstillelser, men også fordi den blå planeten Melancholia om kort tid kommer til å kollidere med jorda og utrydde alt liv. Kameraet som beveger seg hektisk og kjølig gjennom bryllupsfesten, stadig våkent for det pinlige, går i Demokrits fotspor, ofte i følge med Erasmus’ gudinne for dårskap, og først i filmens andre del vender den leende regissøren seg mot bøkene, notatene og dyreskrottene.
Et omdreiningspunkt i filmen, fra latter til det svarte, finnes der bruden Justine låser seg inne i biblioteket, vekk fra festens ståk. De store hyllene med kunstbøker har tidsriktig nok rader med bøker åpnet på sider med smakfulle, velbalanserte, abstrakte kunstverk, rettlinjede og klare. Justine river ned bøkene, ned med Kandinskij, opp med Peter Bruegels «Jegere i sneen», opp med Velázquez – og selv ligner hun kvinnen Albrecht Dürer har portrettert i verket «Melencolia I» fra 1514. Med hodet støttet opp av den venstre hånden, lyst hår hengende fra en krans rundt hodet, med et bredt ansikt og klare, åpne øyne, er Dürers symboltunge kobberstikk forbildet for von Triers melankoliker.
I andre akt, som har tittelen «Claire» etter Justines søster (Charlotte Gainsbourg), nærmer den blå planeten seg – den skal etter beregningene passere jorden uten å treffe, men sikker kan selv ikke vitenskapen være (noe av et realismebrudd, da banen til et objekt av en slik størrelse burde være enkel å beregne). For å kunne se om planeten kommer nærmere eller er på vei vekk, har Leo, Claires sønn, laget et instrument: En pinne med en ståltråd i enden som kan formes til en sirkel. Man plasserer den ene enden av pinnen på brystet, retter den andre mot kometen og former ståltråden i en sirkel rundt dens omkrets. Så venter man fem minutter og plasserer instrumentet på brystet igjen. Er sirkelen av ståltråd nå større enn planeten, er den på vei vekk. Forholder det seg motsatt, da truer ødeleggelsen.
Melankolien ble i klassisk tid forstått som knyttet til planeten Saturn, men når den omformes til katastrofal, utslettende kraft, kommer den i form av en planet som ikke gjemmer seg bak noe annet navn – Melancholia. For Justine, Claire og Leo betyr den livets snarlige avslutning, for oss som ser på, er den kunstens intensivering av alle livets sider: Av depresjonens våkenhet og slummer, av alle former for memento mori, av det levende fotografiets symbolske rikdom og av erkjennelsen av forskjell i livet, mellom det rituelle og det spontane. Men kanskje mest oppløftende, en triumf for fiksjonen som erkjennelsesmodus.
4.
Noe skjer med kunstnere som vender seg bort fra de samtidige samtalepartnerne ydmykheten krever at de skal forholde seg til og retter blikket mot de store verkene i kunsthistorien – som tar døden, fortvilelsen og mørket som objekt. Med stadige utvidelser av lerretet han maler på har von Trier gradvis fjernet seg fra den skandinaviske filmen, det europeiske 2000-tallet og filmmediets forfall henimot kostnadskrevende bekreftelser av massekulturens aller minst inspirerende antakelser. Med hvem snakker Melancholia? Med Dürer, Bruegel, Bosch og Burton, og i filmen med Tarkovskij og Bergman, i tillegg til von Triers egen filmografi – og slik blir han en viktig skaper av samtidsfilm, ved blindt å tro på det epokegjørende ved sitt forehavende.
Hvorfor tok Burton pseudonymet Demokrit? Ikke bare fordi de begge utforsket melankolien, men også fordi Burton delte den eldres intuisjon om verden og alle dens trivielle bestanddeler:
A mere spectator of other men’s fortunes and adventures, and how they act their parts, which methinks are diversely presented unto me, as from a common theatre or scene. I hear new news every day, and those ordinary rumours of war, plagues, fires, inundations, thefts, murders, massacres, meteors, comets. spectrums, prodigies, apparitions, of towns taken, cities besieged in France, Germany, Turkey, Persia, Poland, etc, daily musters and preparations, and such-like, which these tempestuous times afford, battles fought, so many men slain, monomachies, shipwrecks, piracies, and sea-fights, peace, leagues, stratagems, and fresh alarums. […] New books every day, pamphlets, currantoes, stories, whole catalogues of volumes of all sorts, new paradoxes, opinions, schisms, heresies, controversies in philosophy, religion, etc.
Den verden Demokrit så var, i all sin forgangenhet, ikke så ulik den Erasmus og Robert Burton så. Og holder vi opp Burtons beskrivelse, er den ikke så ulik for oss heller. Derfor er melankoliens anatomi en utfordring for menneskelig erkjennelse, selv to hundre år etter humoralpatologiens fall.
