Skriket etter oversetterne

LEDER. Når den oversatte skjønnlitteraturen ut?

Lederartikkel i Vagant 1/2016.

«Oversettelse er politikk, hvilke tekster som blir oversatt og hvorfor.» Dette skriver Jørn H. Sværen i åpningsbidraget i antologien Mellomrom. Tolv tekster om oversettelse (TransFe:r Forlag, 2007). Om oversettelse er politikk, er det også verdt å diskutere hvilke oversatte tekster som blir lest, og hvordan. I 2015 ble 148 titler påmeldt den norske innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitterær prosa (74 titler ble innkjøpt i 500 eksemplarer; i tillegg kommer en håndfull diktsamlinger). Når disse bøkene frem til leserne? Står ringvirkningene i forhold til de 13 og en halv millionene som Norsk Kulturråd i 2015 budsjetterte med for oversatt skjønnlitteratur (medregnet barne- og ungdomslitteratur)?

Vagant 1/2016 utkommer denne uken.
Vagant 1/2016 utkommer denne uken.

«Oversettelser blir vesentlig mindre anmeldt og omtalt enn originalskrevne norske bøker,» konstaterte Thomas Lundbo i Vinduet 4/2015: «Bortsett fra de store toppene har mine egne forsøk [som forfatter] blitt møtt med en langt større interesse fra kritikerhold enn bøker jeg har oversatt av forfattere som, må jeg uten falsk beskjedenhet innrømme, er svært mye mer betydelige enn meg selv.» Betyr den manglende kritikken noe fra eller til? Ja: Riktignok er det samtaler mellom lesere over tid – det forjettede word-of-mouth – som avgjør om en oversettelse vil selge, men i egenskap av samtalestarter er kritikken uvurderlig. Enten det gjelder anmeldelser eller arrangementer, utgjør kritikerne kavaleriet i litteraturens bestrebelser på å innta offentligheten.

Beklagelig nok finnes få eller ingen steder å gå om man vil orientere seg i bredden av oversatte bøker, eller lese grundige anmeldelser av enkelttitler. Selv ukeavisene og tidsskriftene nedprioriterer omtale av oversettelser – med hederlige unntak som Kritiker og Mellom. Anmeldelser av oversettelser har heller ikke hatt høy prioritet i Vagant, kanskje fordi slike anmeldelser gjerne tar form som introduksjoner heller enn temperamentsfulle bidrag til den løpende litterære debatten. Hvor mange ganger har vel ikke det fremmedartede og gåtefulle ved et verk i anmeldelser av oversettelser blitt forvandlet til typiske uttrykk for en fjern kultur eller en spennende periode i historien?

Ikke bare kritikerne har vært for defensive i møte med den oversatte litteraturen; etter bokklubbenes fall later forlagene til å være i villrede om hvordan de skal skape engasjement rundt utgivelser som ikke egner seg for å prydes av gullfoliert løkkeskrift og som står uten mulighet til å velsignes med pallesalg. Mangelen på sterke oversettelsesserier som Gordon Hølmebakks Vita eller Lanterne-serien gjør det vanskelig å se noen kontinuitet i arbeidet med den oversatte skjønnlitteraturen – med mindre man gransker hver enkelt oversetters virke. En slik kontinuitet ville ha motvirket at oversatte tekster blir til det Lundbo kaller «enkeltstående ytringer» – UFO-er vi er ute av stand til å forstå.

Lyspunkter finnes. Rune Christiansens gjendiktningsserie på Oktober har i en årrekke gjort det mulig for lesere og poeter å fordype seg i enkeltverk i den internasjonale samtidspoesien, noe man ser spor av i en rekke hjemlige forfatteres egne verk. I Sverige har en rekke kvalitetsbevisste småforlag satset på oversettelser, som Ariel, Ersatz, Rámus, Tranan og Vertigo; i Danmark Arena, Batzer & Co., Basilisk og Virkelig. Småforlagenes bevisste arbeid overfor deloffentlighetene de kjenner ut og inn – fra tidsskrifter til arrangementskvelder – er eksempler til etterfølgelse. Her finnes en fingerspissfølelse ikke bare for hvilke tekster som bør oversettes og hvorfor, men også for hvordan man skal få de oversatte tekstene ut – til de interesserte leserne.

Mer omfattende oversettelsesatsninger er på vei, også i Norge. Kanon-prosjektet til Gyldendal og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet, der 150 antikke klassikere skal oversettes og utgis i årene som kommer, samt Bokvennens mangeårige arbeid med Platon og Aristoteles’ samlede verker, innebærer store løft. Den storforlangende ville kunne spørre hvorfor i alle dager dette ikke er gjort tidligere; viktigere er det å få stadfestet at det fremdeles finnes vilje til å gå i gang med store og kostnadskrevende prosjekter uten at de nødvendigvis vil kunne medføre høye salgstall.

Hvordan kan man tilrettelegge støtteordningene slik at oversettelser sjeldnere fremstår som ukoordinerte eller halvhjertede satsninger? Norsk Kulturråds retningslinjer for oversatt skjønnlitteratur ble nylig omformulert med det for øyet at forlaget ikke skal kunne skrinlegge et prosjekt om støtte ikke blir tildelt. På denne måten unngår man at ordningen utnyttes og oversettelser iverksettes for inntektens skyld, noe man kan mistenke er tilfellet i møte med de mange bøkene der korrekturfeilene florerer og den redaksjonelle nidkjærheten synes å ha vært fraværende. Kanskje kunne man i tillegg øremerke en prosentandel av støtten til informasjonsarbeid, eller i det minste pålegge forlagene å lagerføre oversatte titler som har mottatt offentlig støtte i et visst antall år? Ofte har knapt avisenes og tidsskriftenes kritikere fått beskjed om at en oversettelse er utgitt, og såkalt lagerstyring tar gjerne kverken på et opplag så å si før noen vet at boka eksisterer.

*

I vår tid er en lang rekke overnasjonale institusjoner og et vell av kommunikasjonskanaler vokst frem – og likevel blir de offentlig kringkastede forestillingene om både naboen og fjerntliggende land bare mer og mer endimensjonale. Tiden skriker etter oversettere! De er kunnskapsbanker innen historie, skikker og alt annet som følger med når man setter seg inn i et annet språk, en annen litterær tradisjon og en annen «kultur».

Sjelden er omtalen av litteratur som en teknologi for empati mer treffende enn som en beskrivelse av innvirkningen de kan ha på våre forestillinger om livet andre steder på kloden. Oversettelse innebærer å tilegne seg andre menneskers måter å se seg selv på – betraktningsmåter som også kan være fulle av selvironi og etsende selvforakt. Etter lesningen av Thomas Bernhard har man til gagns fått bekreftet stereotypiske forestillinger om østerrikere – men samtidig en bevissthet om at nasjonen Østerrike har kunnet fostre en forfatter som Bernhard, og attpåtil gi ham priser. Også dette er Østerrike.

I Vagant 1/2016 anmeldes to svært ulike oversatte litterære verk, som på hver sin måte forhandler med forestillinger om en folkegruppe eller en nasjons kollektive identitet: Witold Gombrowicz’ Trans-Atlantyk (oversatt av Agnes Banach) og Ta-Nehisi Coates’ Mellom verden og meg (oversatt av Bodil Engen). I tillegg trykker vi et utdrag fra Mircea Cărtărescus roman Solenoid (2015) i Steinar Lones oversettelse.

God lesning!

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.