Teksten er en utvidet versjon av lederartikkelen i Vagant 2/2013, som ankommer abonnentene denne uka.
18. januar 2013 kom et paradigmeskifte i norsk mediehistorie til uttrykk. Da nominerte Alf van der Hagen, Årets redaktør i 2009, Pål Norheim til samme æresbevisning – for hans geskjeftighet på Facebook.
Nominasjonen fant sted med Norheims kontakter i samme nettsamfunn som publikum. Noen måneder senere ble den bare halvt spøkefulle kommentaren fulgt opp av et annet forslag ved Jarle Børresen: «Med alt annet stiftelsen nå kaster penger etter, kunne vi håpet [at] Fritt Ord opprettet et Facebook-stipend – og [at] Pål Norheim fikk det – slik at han enda oftere kunne delt av sin dannelse og fremmet sin folkeopplysning.» (25.05.2013)
Norheim kom sent til Facebook, men han kom godt: Han har i ett år holdt hoff i det han selv har kalt et «røykerom hvor man løser verdensproblemer til den tidlige morgen». Her møtes en sammensatt krets av høy og lav, høyre og venstre, litterat og dilettant, venn og uvenn, til diskusjon om hva det skal være – Norheim anstrenger seg for å få mennesker med de mest ulike verdensanskuelser i tale, og mange later til å sette pris på takhøyden. Under de digitale røykskyene brytes oppfatninger og kunnskaper som ellers sjelden kommuniserer direkte med hverandre. I samme periode har redaktører i VG, Morgenbladet, Samtiden og Prosa nytt fruktene av Norheims Facebook-innsats ved å trykke anmeldelser, kronikker og essays som har begynt som innfallsrike oppføringer i trådene hans. Avis- og tidsskrifttekstene har holdt høyt nivå. Men det er Facebook-diskusjonene som har vært øyneåpnende å bevitne og delta i, ikke minst i dette at de viser de sosiale medienes gjennomslag blant professorer, redaktører, forfattere og andre skrivende i Norge.
- Illustrasjon: Andreas Töpfer
Vel logger over 800 millioner mennesker seg daglig inn på Facebook, men klisjeen sier fortsatt at bilder av gøyale katter og tenåringer på shopping setter standarden for hva som blir «delt», og at «selvfremstilling» er det viktigste stikkordet for å forstå fenomenet; horder av mennesker skal visstnok jevnlig endre atferdsmønster for å fremstå mer attraktive på nettet. Andre har ambisjoner om å bruke Facebook som en arena for idédebatt. Ønsket oppfylles imidlertid ikke uten omkostninger – Facebook er fortsatt skreddersydd for kjappe utblåsninger, og i norsk sammenheng er Norheim enn så lenge ganske alene om sin sindig-energiske virksomhet. Regelen er at kunnskapsforvaltere og opinionsdannere bygger sin Facebook-persona ved å jenke på de standardene som i utgangspunktet gjorde dem verdt å følge som skribenter.
*
Hva kjennetegner en idédebatt?
Ved våre hjemlige læresteder står Arne Næss’ saklighetslære fremdeles høyt i kurs. Internasjonalt har filosofen Daniel Dennett nylig foreslått «seven tools for thinking», der han blant annet minner om Anatol Rapoports regler for å unngå å tegne en karikatur av meningsmotstandere: Gjengi standpunktene deres med dine egne ord, gjør oppmerksom på hva du selv er enig i og hva du har lært av motstanderen; deretter – først da – kan du begynne å kritisere. Begge disse standpunktene er basert på at man skal forvente det beste, selv av sine intellektuelle fiender.
I spekteret av teorier om forståelse, finner man også humanistenes hermeneutikk, med H.G. Gadamers grunnsetning om at vi alltid tolker kulturelle fenomener innenfor en horisont av forventninger. Begrepet «Vorgriff der Vollkommenheit» står sentralt: Vi foregriper fullkommenhet og leser «med en forventning om at det skal gi mening». Skal vi møte et utsagn med en fortolkende anstrengelse, må vi føle tillit til utsagnet. Enten gjennom avsenderens overbevisningskraft, eller ved at rammen – en white cube, en bok, en teaterscene – gjør at vi tolker det som blir presentert på en bestemt måte, at vi forventer at det skal tas alvorlig, at vi mobiliserer vårt forståelsesapparat når vi nærmer oss det.
Denne tolkningssituasjonen gjelder ikke bare kunstneriske eller litterære ytringer. Ta Klassekampen, en radikal dagsavis som til tross for begrensede ressurser ukentlig vier plass til kunst og filosofi. Om vi forsøker å tolke avisas kulturdekning som et totalutsagn, vil vi hengi oss til en hermeneutisk operasjon som ligner den vi møter kunstverket med. Vi tar møysommelig for oss delene for å kunne lese en mening ut av helheten, som i ytterste instans er signert avisas ansvarlige redaktør. Grunnlaget er en tillit til at det finnes en plan, en styrende intelligens bak ytringene – ikke som en entydiggjørende faktor, men som en garantist for at det er oppriktig ment, det som står å lese.
I og med at Bjørgulv Braanen på ukentlig basis serverer utsagn på Facebook som ikke bare formes av, men omskaper synspunkter til «sterke meninger», «løs snipp» og «rene ord for penga», skjer det noe med vår måte å lese avisa på. Som svar til jurist Anine Kierulfs vurdering av Klassekampen som «opportunistisk» i konstitusjonelle spørsmål, kvitterte Braanen enkelt og greit med: «Opportunisme, my foot.» (16.05.2013) Nye innlegg spratt som vanlig frem med ett og to minutters mellomrom, og redaktøren skjøt ut korthugde, svakt begrunnede påstander avrundet med fyndord à la «drit samma» og «dette er jo bare tøv». I en debatt under statusoppdateringen «Tøff dame!», med en lenke til Litteraturhusets arrangement den internasjonale kvinnedagen 8. mars, skrev Braanen om Camille Paglia: «Hun går utapå [Judith] Butler med ti nautiske mil. (…) Paglia er ikke postmodernist. Det er Butler det.» Ikke alle ville være med på Braanens karakteristikker, som da til gjengjeld fikk flere muligheter til å utfolde seg: «Slutt å gneg, Egil [Øvrelid]. Hvis du er imot Paglia, fortell hva det er. Dette er jo bare tull.» Professor i medievitenskap Jostein Gripsrud sa seg enig i skepsisen til Butler, men var ikke umiddelbart med på opphaussingen av Paglia. Redaktøren visste råd:
Bob-bob. Paglia kan ikke forstås annet enn i motsetning til den som virkelig har vært (og er?) stjerna i det akademiske kjønnsteoretiske feltet, Judith Butler. […] Butlers prosjekt (oppheve alle kjønnskategorier) er – slik jeg ser det – fullstendig uholdbart og uten bærekraft. Ære være Paglia, for at hun har vært en av de få som har stått i mot! […] Og Jostein, dette tullet med å si at «hun hadde en jobb å gjøre for 20 år siden, nå er dette common place», hva er dette for slags meta mongo-bongo?
Med den omfavnelsen av populistisk retorikk en slik karslig tone legger for dagen, hvorfor skal noen ønske å bruke krefter på å se det underliggende mønsteret – enn si foregripe fullkommenheten – i den idédebatten redaktøren lar trykke i sin egen avis, enten det dreier seg om «postmodernisme», «poststrukturalisme», «samtidskunst» eller «queerteori»? Hvis selv en av landets «ti viktigste intellektuelle» (ifølge en Dagbladet-kåring i 2005), bramfritt hevder at filosofiske og kunstneriske ytringer med kulturkritiske siktemål bør unngås av hensyn til venstresidas folkelige gjennomslag, hvordan skal man da skape forståelse for ideologi- og kunstkritikk i bredere lag?
Eksempelet med Klassekampens vaklende integritet kan overføres til et forfatterskap eller en forskergjerning. En forfatter bearbeider et stoff inntil det har funnet en optimalt uttrykksfull litterær form, gjerne etter lang tids møye. En forsker har ervervet seg kunnskaper, falsifiseringsmetoder og uttrykksmidler for å meddele både egne og fagfeltets resultater. Idet Facebook blir en bekreftelsesmaskin for våre umiddelbare tanker, vår gut reaction, står mediet i fare for å undergrave alt dette – både utsagnsposisjonen den enkelte har brukt år på å tufte og bygge opp, og offentlighetens gjennom århundrer utmeislede fordringer.
Tristan Tzara sa en gang at «tanken oppstår i munnen». For en del Facebook-debattanters vedkommende er det åpenbart slik at tanken oppstår idet man ser andre ytre noe, hvorpå man straks må ytre noe selv – og kringkaste det til resten av verden. Man kunne kanskje kalle det en frigjørende spontanitet. Men for dem som skal lese de spontane ytringene – og senere ta den ytrende på alvor i andre fora – blir det tydelig at språket som finnes klart og ferdig i oss selv, til umiddelbar disposisjon, ofte er mer konvensjonelt enn frisettende.
I sin første Discours (1750) fremfører Rousseau en kritikk av samfunnet som han noe overraskende utvider til å gjelde litteraturen. Han kritiserer teateret, offentligheten, ja, alle slags ytringer i tekst, fordi individet her mister seg selv. Man blir utsatt for andres halvbakte meninger i ett sett, og får knapt ro til å forme sine egne tanker på en sammenhengende måte. Resultatet er, ifølge Rousseau, en overdreven trang til å bli likt: «[Ytringene] gjør menneskene mer konforme ved å installere i dem begjæret etter å glede hverandre med noe som fortjener den andres anerkjennelse.» I en slik formulering hører vi en tidlig versjon av kritikken som i dag rettes mot de sosiale medienes hurtighet og higen etter likes.
*
Man skulle i utgangspunktet tro at Facebooks muligheter til å søke sammen i interessefellesskap legger til rette for at hver og én skal kunne dyrke sin egensindighet. Her står man fritt til å uttrykke seg om hva det skulle være, nøyaktig på den måten man vil. I praksis, derimot, nærmer mange seg det språklige mediannivået, en småpratende tone som kan føre lukt ned i alminnelighetssumpen. I få medier blir det tydeligere at dannelsen av egensindighet forutsetter en tids tilbaketrekning fra fellesskapet, noe mer enn et øyeblikks betenkning før den nyformulerte tanken blir til publisert påstand. Som Peter Sloterdijk minner om i Du mußt dein Leben ändern (2009): Vi er øvende, selvformende vesener, og trenger noe og noen å strekke oss etter. En slik langsom «øvelsessamhørighet» er vesensfremmed for de sosiale mediene. Den tilsynelatende demokratiseringen skjuler en nedbrytning av nettopp de institusjonelle rammene som gjør at vi anstrenger oss.
Askese har aldri vært en forutsetning for den offentlige samtalen. Leser man seg bakover i avisenes debattspalter under store, omveltende idékamper, ser man at nye innlegg dukker opp daglig, tempoet er høyt. Men som samtlige avisredaktører kan vitne om, er det idag tyngre å få meningsmotstanderne til å skrive i avisene enn tidligere. Der de før måtte begrunne påstandene sine i trykte publikasjoner, utveksler de nå invektiver på sosiale medier. Selv høyt gasjerte intellektuelle i etablerte stillinger foretrekker å svare sine kritikere med korte karakteristikker på hverandres «vegg». Når debattredaktøren ringer for å utbe et innlegg, er lufta gått ut av ballongen.
At mediet former budskapet tør være opplagt – debatten og samtalen lever ikke uforandret videre uavhengig av hvilket torg den foregår på. I løpet av sin korte virketid har sosiale medier, og Facebook i særdeleshet, rukket å bygge nye strukturer for meningsutveksling, og føre sammen debattanter som ellers aldri ville ha lagt seg over tastaturene for å konfrontere hverandre. Skuffelsen opplever vi i møte med aktørene som tidligere dominerte de i trykksverte formidlede idékampene. Hos dem later opplysningsidealet for samtale å være glemt i hastighetens endorfinrus. Mer ansporende er det da å bli delaktig i Norheims lytting til tidsånden: Han lykkes i å skape et frirom der uensartede deltakere ikke bare får tilfredsstilt et umiddelbart uttrykksbehov, men dessuten gis muligheten til å la tanken strekke seg utover det allerede kjente.
Bernhard Ellefsen
Anne Helene Guddal
Audun Lindholm
Ragnild Lome
Sigurd Tenningen
Vagant 2/2013 kan bestilles her.
