Skammens lange dugnad

ANMELDELSE. Stephen Greenblatt forteller arvesyndens kulturhistorie, om hendene og hodene som gjorde fortellingen om Adam og Eva til en av verdens viktigste.

Menneskenes familiekrønike begynner med en anklage: Eva, ditt vakre misfoster, du ødela alt! Nå er vi evig skadet, fordi moren over alle mødre var en lettlurt skjøge som ofret harmoni og overflod for kunnskap og frihet, og tok Adam med seg i dragsuget. Det er hennes feil at vi føler oss råtne. Hun tok et valg, kanskje fordi hun kjedet seg med mannen, som kun var en prototype laget av gjørme. Eller kanskje det var vel så mye Adam sin feil, siden han var rasjonell og uten mangler, og hun bare en annenrangs hybrid. Hun visste ikke bedre. Eller kanskje Adam og Eva ikke var to ulike kropper, men to sider av den samme hermafroditten, som fristelsen dro inn i en slags Sméagol-versus-Gollum-situasjon.

Fortellingen om Adam og Eva har en krøkkete virkningshistorie, full av eksentriske karakterer som har kjempet for sine tolkninger av syndefallet. I The Rise and Fall of Adam and Eve forsøker Stephen Greenblatt å skrive historien om hvordan et par avsnitt i Bibelen ble en av verdens viktigste fortellinger, en myte som 40 prosent av amerikanere hevder å ta helt bokstavelig.

Greenblatt er Shakespeare-ekspert og litteraturhistoriker, kjent som en av grunnleggerne av den såkalte nyhistorismen, som heller enn å vie seg til teksten i seg selv, legger vekt på menneskene og tiden som frambragte den. Vi er skapt i denne fortellingens bilde, sier Greenblatt, og uten Adam og Eva ville tilværelsen vår vært fattigere: «They remain a powerful, even indispensable, way to think about innocence, temptation, and moral choice, about cleaving to a beloved partner, about work and sex and death… They hold open the dream of a return somehow, someday, to a bliss that has been lost. They have the life — the peculiar, intense, magical reality — of literature.» Greenblatt spør: Hva skjer egentlig når en myte former virkelighetsbildet til milliarder av mennesker? Hvordan får myter kjøtt og blod og politiske konsekvenser? Hva er det med mennesker og litteratur som gjør at noen fortellinger kan hjemsøke i over to tusen år?

Den viktigste personen i Greenblatts fortelling er Augustin, partygutten som ble en prippen biskop, og kanskje kristendommens mest innflytelsesrike tenker. Augustin skrev sine Bekjennelser på slutten av 300-tallet, en bok som ofte påstås å være historiens første selvbiografi, selv om hovedmålet for Augustin ikke var å tegne et selvportrett, men å argumentere for bestemte teologiske standpunkter. Augustin mente at det er noe grunnleggende feil med oss alle, og at forråtnelsen har sitt opphav i det øyeblikket da Eva trosset Guds ordre. Bekjennelser var et polemisk prosjekt, og det lyktes: Boken fikk en enorm betydning for den vestlige kulturens forståelse av skyld, seksualitet, slektskap og arv. Greenblatt ser derfor for seg at vi kunne hatt et helt annet språk om skyld og uskyld om ikke Augustin hadde hatt så kronisk dårlig samvittighet, et så forkrøplende symbiotisk forhold til sin mor, og om han ikke, en gang tidlig i puberteten, hadde vært så uheldig å få ereksjon i det offentlige badehuset. Han ble nemlig så fryktelig flau, særlig siden han var der med faren sin, som på sin side var storfornøyd med den virile pjokken.

Som markedsføringsstrategi for kristendommen var det ikke et åpenbart valg å legge vekt på Adam og Eva, for allerede i Augustins samtid var folk flest enig om at fortellingen var ganske sprø og litt barnslig. Den snakkende slangen var en variasjon over hedenske myter, og hendelsesforløpet hang ikke på greip. Augustin så dette, men ville likevel redde fortellingen fra å leses som en fabel. For slik han så det, måtte fortellingen om syndefallet være helt faktisk sann, for at også fortellingen om frelsen – Jesus som døde for våre synder – skulle ha gjennomslagskraft. Med Jesus og Jomfru Maria hadde nemlig fortellingen om syndefallet fått en oppfølger. Eva var skapt av Adam, Jesus av Maria. Eva var opphav til synden, Maria opphav til frelsen. Skulle oppfølgeren være sann, måtte også originalen være det. Folk måtte overbevises om at Adam og Eva virkelig hadde eksistert.

Augustins kall ble besvart av kunstnere som billedhoggeren Albrecht Dürer, som i sin jakt på rester av perfeksjon i de falne menneskene rundt seg, malte det definitive bildet av Adam og Eva i Paradis. Dürer var sin egen favorittmodell, og han skulle bli mest kjent for kristusbildet som også er et selvportrett, og kanskje historiens første selfie-trutmunn. På bildet ser han mot oss, med inderlige dådyrøyne, langt, voksglinsende hår, og hele kjeven engasjert i leppeoppsvulmingen. Dürers jesusselvportrett ligner også, tilfeldigvis, på Russell Brand, komikeren som i standup-showet The Messiah Complex forteller om alt ved seg selv som minner om Jesus, blant annet at han, som generøs elsker, alltid er, «the second coming». Dürer jordet bibelpersonene ved å gjøre dem gjenkjennelige, mens han i samme slengen, som en tenåring som etteraper en Kardashian på snapchat, opphøyde seg selv til ikon.

Dürer var ikke aleine. Levendegjøringen av Adam og Eva var et samarbeidsprosjekt som strakk seg over mer en et årtusen, mellom antikke teologer, poeter og renessansekunstene, fra Augustins strev med sin egen skyld på 300-tallet, til Milton fullbyrdet prosjektet over tusen år seinere, med Paradise Lost, som Greenblatt mener er det beste diktet noen gang skrevet på engelsk. Det episke diktet tar utgangspunkt i bibelfortellingen om Adam og Eva, og ender med at det første kjæresteparet vandrer fritt inn i en uforutsigbar verden.

Greenblatt viser hvordan disse mennenes nevroser og barndomsminner har formet idéhistorien. Han tenker høyt om Augustins klamme forhold til sin mor, og spekulerer i hvordan det kan ha formet hans relasjon til kvinner, og dermed også til Eva. Han skriver om Miltons pripne ungdomstid og Dürers narsissisme. Og de klarte det, skriver Greenblatt, Augustins drøm om en bokstavelig tolking gikk i oppfyllelse; i renessansen framsto virkelig Adam og Eva som mennesker av kjøtt og blod. I maleriene og diktene møtte datidens mennesker mytiske skikkelser som var som dem selv: kjeklende par, sultne og tørste, smålige og sårbare. Men seieren hadde en utilsiktet konsekvens, sier Greenblatt: Fortellingen begynte å dø. Adam og Eva ble for virkelige. Den mistet litt av sin litterære, retoriske og moralske kraft, for idet den fikk kjøtt og blod, ble den også sårbar. Fortellingen ble så ekte at den for utenforstående ble latterlig: I dag lever den bokstavelige fortolkingen av myten best på kreasjonisme-museet i Kentucky, der man kan se hvordan Adam og Eva red på dinosaurer, for bare noen tusenår siden.

Greenblatts metode er uglesett. I «Why Stephen Greenblatt Is Wrong — and Why It Matters», et essay i Los Angeles Review of Books (01.12.12), skriver journalisten Jim Hinch at det står dårlig til med litteraturverden når en lettvekter som Greenblatt blir prisbelønnet. Som mange av Greenblatts kritikere mener Hinch at bøker som The Swerve – How the World Became Modern (2011) kun selger fordi de overser nyanser til fordel for enkle fortellinger om eksotiske tider og eksotiske folk. Slik levendegjørende historiefortelling er for spekulativ, sies det: Greenblatt smigrer leserens følelse av historisk oversikt, med sine forlokkende psykologiske portretter og forenklete bilder av ulike tiders smak og verdenssyn. Han utnytter utdaterte klisjeer om middelalderen som en intellektuell mørketid, en slags sivilisatorisk pubertet som vi karret oss ut av, før verden kulminerte i de opplyste, modne menneskene vi er i dag. Greenblatts kritikere får Greenblatt til å framstå som en slags litteraturhistoriens Richard Dawkins, som kombinerer sekularisme for dummies med en form for framskrittsoptimistisk evolusjonisme som gjør skam på Darwins dype forståelse av kaos og tilfeldigheter. «Simply put,» skriver Hitch, «The Swerve did not deserve the awards it received because it is filled with factual inaccuracies and founded upon a view of history not shared by serious scholars of the periods Greenblatt studies».

Kanskje er det denne kritikken som motiverte skrivingen av The Rise and Fall of Adam and Eve, for det finnes en parallell her, mellom Greenblatts historiefortelling og mytens virkningshistorie, slik Greenblatt forteller den. Boken leses som en metarefleksjon over den nyhistoriske lesemåten som Greenblatt representerer, der han, mellom linjene, vedkjenner seg svakhetene ved sin egen metode, mens han samtidig forsvarer den. For hva innebærer det egentlig, å lese med mål om å skape nærhet til noe tilsynelatende fjernt og dødt? Lesemåten risikerer at det mytiske og arkaiske mister slagkraft, fordi det kommer for nær, og å gjøre vold på fortidens mangfold. Ingen mennesker er født frie, sier vi til oss selv, og går på jakt etter vår egen skjebne i opprinnelsesmytene, og tvinger oss på forfedrene våre, med generaliseringer og psykologiseringer som sannsynligvis ikke hadde gitt mening for dem. Og det vi sitter igjen med blir ofte litt stusselig, som for eksempel en latterlig lesning av Augustins morskomplekser i lys av moderne, psykoanalytiske forestillinger om ødipale strukturer. Likevel har disse fantasidrevne, levendegjørende lesningene noe for seg: De kan finte forbi det kalde, analytiske blikket som holder fortiden framfor seg med en steril tang. Lesemåten er feilbarlig, og ofte reduserende, men også et ærlig og verdifullt forsøk på å forstå seg selv og sin egen samtid via noe fjernt. Greenblatts prosjekt slekter slik sett på Augustins bekjennelser: Han forsøker å levendegjøre og aktualisere myten, hente den inn i samtiden, ikke først og fremst for å forstå fortiden, men for å forstå hvordan fortellinger trenger inn i livene våre og tar styring over både følelser, verdenssyn og samvittighet.

Skapelsesberetninger handler alltid om dette: Noe skjedde i begynnelsen, og det som skjedde – de første folkenes handlinger, valg, reaksjoner – har formet oss. Lynnet vårt kommer ikke fra ingen steder, det er nedarvet, og det tvinger oss til å leve og handle et sted mellom fri og ufri: formet av dunkle, arkaiske hendelser, men ikke helt bundet av dem. Myten om Adam og Eva forteller oss at mennesker er svake og inkonsekvente, og at svakheten straffer seg. Men det finnes også en ømhet for svakhet i fortellingen, en ømhet som opphøyer og lar oss se den skrøpelige skjønnheten i de utestengte, de fortapte og de skamfulle. Fortellingen estetiserer fallet: Det virkelig dydige ligger uforløst i synden. Man må møte seg selv i døren før man kan bli noen lunde god. Utkastelsen fra Paradis var altså ikke utelukkende uheldig: Den åpnet porten mot selvbevissthet, frihet og nåde.

Mytene forteller om menneskenes bulimiske forhold til forbudte frukter. Noen gir etter, andre ikke. Når Greenblatt dramatiserer denne mytens virkningshistorie, ser vi at helt andre tolkninger enn de vi lever med kunne ha vunnet fram. I noen av dem handlet ikke Evas fall bare om skyld og uskyld, men også om prisen folk betaler for å innse sannheten om seg selv, når den tvinger dem til å gi slipp på det forutsigbare og det trygge til fordel for noe svimlende og trøstesløst. Blant de tidlige bibeltolkningene var dessuten ikke alle like sikre på at Eva, som ga etter, var skurken. Det var jo hun som valgte kunnskapen.

Ida Lødemel Tvedt

Facebook

Twitter