Skadeverket

Ingrid Storholmens Tsjernobylfortellinger målbærer en opplevelse av sosial og politisk forlatthet.

Ingrid Storholmen:
Tsjernobylfortellinger
Aschehoug, 2009

Tidligere publisert i Vagant 3/2009

«Og den tredje engel blåste, og en stor stjerne falt ned fra himmelen, brennende som en fakkel, og den falt på tredjedelen av elvene og på vannkildene. Og stjernens navn er Malurt, og tredjedelen av vannene blev til malurt, og mange mennesker døde av vannet, fordi det var blitt beskt.» (Johannes’ Åpenbaring, 8, 10-11). Tsjernobyl = malurt på ukrainsk: Varslet eksplosjonen i kjernekraftverkets reaktor 4 den 26. april 1986 kl. O1.23 Kristi gjenkomst? Uten tvil, erklærer en obskur nettside jeg kommer over mens jeg skriver denne anmeldelsen, katastrofens forløp lignet for mye på profetien til at det kan være tilfeldig: Taket på reaktoren blåst bort, brann i dagevis, radioaktiviteten sluppet løs, opp i atmosfæren, ned til jorda med regnet, inn i kroppene. Men den magiske milleniumsterskelen som ifølge noen nettapokalyptikere garanterte profetiens oppfyllelse, er for lengst passert. Intet paradis i sikte.

Malurtreferansen finnes også i Tsjernobylfortellinger, men ikke endetidshorisonten. «Tsjernobyl er en katastrofe som bare så vidt har begynt,» skriver Ingrid Storholmen i etterordet til sin første prosabok, en samling fiktive vitnesbyrd om kjernekraftulykkas skadeverk, hvis irreversible virkninger danner fellesvilkåret for de rundt 70 personene som opptrer i boka. Storholmen har selv en personlig tilknytning til ulykka; hjemme i Verdal lekte hun og to søstre i regnet den dagen, begge søstrene måtte seinere operere vekk skjoldbruskkjertelen. I 2002 besøkte hun de kondemnerte områdene i Ukraina og Hviterussland. Boka var påbegynt allerede før hun dro, men da hun kom hjem igjen klarte hun ikke å skrive et ord, forteller Storholmen i et intervju, og det nesten ferdigstilte manuskriptet ble lagt på is. Når hun nå har bestemt seg for å utgi boka, skyldes det en miljøpolitisk debatt der argumentet om kjernekraft som et mindre skadelig alternativ til CO2-forurensende energiproduksjon vinner fram. I tillegg til miljøhensynet er denne risikovilligheten ikke minst forbundet med et energibehov som ikke engang tjuverier av olje- og gassressursene i Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika kan dekke. Da må man tenke nytt, dvs. gammelt, dvs. glemsk – noe Storholmen altså vil motvirke ved å drive litterær minnepolitikk.

Også ofrene vil glemme, fordi det for dem er umulig – glemsel kan være en velsignelse selv om den forklares patologisk. En lege som tok imot de brannskadde fra verket ulykkesnatta, menn som var «sprengt innvendig» med lilla flekker på huden, har smertefullt erfart at «underbevisstheten er laget nettopp fordi vi trenger den. Jeg har respekt for beskyttelsesmekanismer, tar du dem bort, kan man ikke kalle noe hverdag mer». (s. 20) Denne siste delen av setninga gir gjenlyd av Gunvor Hofmos kjente etterkrigsdikt, der jeg’et befinner seg i en permanent unntakstilstand: virkeligheten er nærmest uutholdelig ekspressiv i sin sjokkskadde stumhet, og det finnes tilsynelatende ingen mulighet for å unnslippe den. Dette er også betegnende for omgivelsene som menneskene i Tsjernobylfortellinger oppholder seg i, eller mer presist, står fast i – både geografisk, kroppslig og mentalt er de fanget i katastrofen, enten de har latt seg omplassere av myndighetene (men avstanden blir aldri særlig stor, Kiev ligger for eksempel bare ti mil unna), eller ble værende i de evakuerte landsbyene. Irina har ikke sovet siden ulykka og forsøker å flykte fra Tsjernobyl, men oppdager med ett at togstasjonen er lagt øde; Raisa legger i desperat overtro salt, fjær og jord under hodeputa for å slippe de voldsomme drømmene; Olenka har rømt inn i en vill latter og kommer ikke ut av den igjen. Og vi møter bonden som nettopp hadde sådd da reaktoren eksploderte og ikke ville forlate avlinga, han og kona er alene igjen og hun har ikke tålt isolasjonen – hun er språkløs, redusert til en umettelig, dyrisk lyst: «Hun ligger alltid på gulvet når han kommer inn, han ser at hun smaker på gardinene, hun vil ha ham hele tiden, han må smake på henne, smake på fingrene hun gjemmer i seg, han vil ikke, men det roer henne (…)» (s. 26) Som disse eksemplene viser, foldes flere av tekstene ut i absurde og groteske scenarier, innimellom nesten uvirkelige; men til gjengjeld er virkeligheten faktisk og fysisk alterert – kroppene og landskapet, dyrene og plantene, ingenting ligner seg selv lenger. Fostre med tre armer eller uten hode, gullskimrende fisk, mutasjoner og unormal vekst: «Naturen bygger en ny natur her.» (s. 132)

Den særegne stemningen som oppstår når det hjemlige blir unheimlich motiverer også tekstenes dveling ved spor og rester av livet før katastrofen. I Pripjat, den nærmeste byen til verket, ligger fortsatt skolebøker oppslått på pultene i klasserommene og møbler står igjen i blokkleilighetene. Hverdagens rekvisitter får en slags fortrolla utstråling når den virkeligheten de var en del av brått blir opphevet, de skifter karakter fra bruksgjenstander til minnesmerker over hverdagens fravær. På BBCs nettside med bilder relatert til ulykka, kan man se hvordan folk som har tatt seg inn i de forlatte bygningene nettopp har villet innfange, men også aksentuere, denne fraværsauraen: en grafittikunstner har malt en svart skygge av et barn i bevegelse på veggen i en tom leilighet, i en annen har en fotograf dandert en medbrakt gassmaske på en seng for å skape en dramatisk memento mori-effekt.

Storholmens bok bærer stedvis preg av en lignende teatral impuls ved å så å si overlade historiene med symbolsk betydning. Det mest iøynefallende eksemplet er fortellingen om forloveden til en av brannmennene som deltok i slokningsarbeidet og døde av strålingen han ble utsatt for like før bryllupet skulle ha stått. Fortellingen åpner med en graverscene etter mønster av Hamlet: Graverne forbanner det tunge arbeidet sitt og snakker ufølsomt om den avdøde når de med ett blir oppmerksom på ei ung kvinne som har stilt seg på kanten av graven: «Hun står som om hun sover, gråter ikke, bare vipper, svært langsomt og kontrollert, plutselig sier hun, har dere funnet Yorekskallen?» (s. 40) Deretter sceneskifte, kvinna står nå foran et utstillingsvindu og ser på brudekjoler mens hun tenker på sin egen som hun aldri fikk brukt. Passasjen avsluttes slik: «Brudekjolene i vinduet, jeg må ha stått her lenge, dukken ser tomt på meg, ser på ansiktet til en brud som ikke blir gift.» (s. 41) Den tredje og siste delen av fortellingen tar opp igjen Hamlet-tråden, idet kvinna klyver ned i graven når kista er i ferd med å senkes, slik Laertes gal av sorg gjør det i søsteren Ofelias begravelse. Hamlet anklager Laertes’ sorgreaksjon for å være et teatralsk opptrinn, en i mine øyne urettferdig dom, som imidlertid rammer Storholmens tekst. Denne bismaken av noe litterært maniert, som fører vitnesbyrdet farlig nær melodramaets tablåer, hefter også ved et par andre karaktertegninger. I tillegg til Bruden, møter vi nemlig Kunstneren og Presten. Jevgenij kler seg naken for å male håpet i sterke farger: «Vi reiser oss, Tsjernobyl er ikke sterkere enn livskraften, enn søvnen som helbreder, barna skal merke latteren i gatene, sola er ikke giftig, selv om vi tror det. Naken kan han male alt. (…) Jeg maler til de bærer meg ut. Jeg skal plystre i kisten, jeg er større enn smerten min.» (s. 31) Og vi tas med i en samtale med en prest i troskrise:

Hvor er Gud, spør han, det vet Gud alene, sier jeg langsomt, kan ikke orke øynene hans, fulle og tomme. Han lar seg falle ned på marmorflisene, gråter i rier. Jeg finner Ham ikke her inne lenger. Vent til Gud finner deg, sier jeg varlig, for Gud taler vår sak mot oss selv. (…) I natt skal han møte Gud, han vil be og våke. Å be er å bønnhøre Gud. Han skal forsones. (s. 47)

For å presisere: Det er ikke traumeresponsenes troverdighet jeg har problemer med – at mennesker både kan iverksette et terapeutisk kreativt sorgarbeid i møte med skadeverket, og kollapse eksistensielt under tyngden av det, er uten tvil sant – men det litterære forsterkingsbehovet. Ofrenes historier, og det bildemetta språket som formidler dem, er allerede fulladet av katastrofens konsekvenser.

Kraften i de poetiske bildene er blant kvalitetene ved Tsjernobylfortellinger som har blitt framhevet i de positive anmeldelsene av boka, og det er ikke vanskelig å se at Ingrid Storholmens sjanger til nå har vært poesien. Det språklige uttrykket er imidlertid mer lyrisk konvensjonelt enn i Skamtalen. Graceland (2005), mens forrige diktsamling, Siriboka (2007), som også utforsker et historisk og biografisk materiale, har et narrativt preg som peker mot årets prosadebut. Det strukturelle prinsippet i Tsjernobylfortellinger er de poetiske bildene, det er de som skaper framdriften i personenes tankestrømmer og dermed også i tekstene. Et eksempel:

Koldbrann. Så redd det ordet gjorde henne. Så fælt det luktet, det gule slimet, råttent kjøtt på en levende mann. Så høyt han skrek da de skar bort bena. Hun hadde sluttet å føle noe for lengst, men han måtte ha mat, vann, ny skjorte, bekken, medisin. Et gap å sende suppe ned i, et annet som spydde den ut. Ting, en ting. Ikke hennes mann. Gult slim, det kom opp i halsen hennes, sa ifra. Men hvem skulle høre. Ingen ville høre, alle var glade han kunne være hjemme, så snilt, så riktig. Fiknene hun kaster opp er dekt med slim, nede i snøen ser det ut som et lite rede, der eggene er knust utover, gule klumper, gult og blankt slim. Ikke noe fuglekvitter til våren. (s. 125)

Assosiasjonene som avledes fra sykdomssekretets gule farge fungerer på to nivåer; på et konkret nivå som en kroppslig gjenskaping av minnet om sin egen reaksjon ved mannens sykeleie – hun kaster opp – og på et metaforisk nivå som en endelig bekreftelse av hans død gjennom bildet av de knuste eggene. I sykdommen var han omgjort til en hjelpeløs krevende skapning, et gap som ble matet av henne, lik en fuglunge. Det gir derfor en nærmest brutal effekt når hun trekker analogien mellom oppkastet og eggene, som om kroppen hennes støter ham ut, og hun kan erkjenne at han ikke er mer, «ikke noe fuglekvitter».

Hvor mange liv Tsjernobylulykka krevde, er fortsatt uklart, både fordi politiske interesser har vært utslagsgivende for statistikken, og fordi den ennå ikke har tatt slutt. I tillegg er det vanskelig å skille mellom dødsfallene som skyldes ulykka, og de som skyldes «normale» genmutasjoner og sosiale faktorer, ikke minst den utbredte fattigdommen i de rammede områdene. Den mektigste statistikkprodusenten er uten tvil Tsjernobylforumet, med medlemmer fra IAEA, FN og russiske, hviterussiske og ukrainske myndigheter. Forumets beregninger tilsier at det totale antall kreftdødsfall pga. radioaktiv stråling vil ende opp på 4000 (av de 600 000 som ble utsatt for stråling i større og mindre grad, igjen etter deres beregninger), og de uttrykker størst bekymring for folks overdrevne frykt for å få strålingsrelaterte sykdommer. Denne frykten er i seg selv helsefarlig, fordi den skaper en skjødesløs og fatalistisk atferd som kommer til uttrykk i utagerende rusbruk og ubeskytta sex, samt risikable matvaner – rett som det er spises det bær og sopp fra forpesta jordsmonn. Jaggu er sultne folk dumme.

En Greenpeace-rapport kalkulerer ikke overraskende med et helt annet mennesketap, og hevder at ulykka førte til 200 000 dødsfall i perioden 1990-2004; rapporten slaktes selvfølgelig av Forumet, og det kan sikkert være gode grunner til det. Men statistikker som myndighetene i de rammede landene selv har vært med på å utarbeide, skårer av åpenlyse grunner heller ikke høyt på overbevisningsskalaen.

Så mange som 10 000 av de evakuerte, i aldersgruppa 60-90 år, skal ha flytta inn igjen i den forbudte tremilssonen rundt verket, siden stedene de ble omplassert til ikke ga dem et tilstrekkelig livsgrunnlag og pensjonene er knappe. De lever av ei jord som ifølge ekspertene ikke er brukelig de neste to hundreårene. Siden det i teorien ikke skal bo noen i sonen, er det ingen kull- eller gassforsyning til «selv-bosetterne», som myndighetene kaller dem – de samler ved i området til brensel.

Tsjernobylfortellinger målbærer også denne opplevelsen av sosial og politisk forlatthet; kampen for informasjon når ulykka skjedde, kampen for nødvendig helsehjelp, kampen for å bli tilkjent offerstatus slik at man kvalifiserer for erstatninger. Forumet har rett – den dårlige livskvaliteten skyldes ikke bare strålingssyke. Og frykt er det fortsatt god grunn til å kjenne. Ved ulykkestidspunktet sto de fire reaktorene ved verket for omtrent 10% av Ukrainas elektrisitetsproduksjon. Alle de tre reaktorene som ikke eksploderte var i drift igjen allerede året etter. Det kom tidlig forslag om å stenge verket, men pga. energikrise ble det gang på gang utsatt, til det omsider ble stengt i desember 2000. En betongsarkofag ble bygd rundt reaktor 4 for å stoppe den radioaktive lekkasjen, og slik at driften ved de andre reaktorene kunne fortsette. Sarkofagen er i ferd med å forvitre, og hvis den kollapser, vil radioaktive partikler bli sluppet direkte ut i atmosfæren – igjen. I Storholmens bok avbrytes ofrenes fortellinger med jevne mellomrom av korte faktatekster om mutasjoner og økologisk og biologisk halveringstid, for å opplyse leseren om det beboerne rundt kjernekraftverket gjerne skulle ha vært opplyst om før det var for seint. Siste ord får Storholmen med en aforisme som kunne stått i et miljøpolitisk partiprogram, dersom politikere kunne formulere seg presist: «Om en vindmølle velter, vil den ikke medføre endringer i genmaterialet til et foster.»

Avatar

Anne Helene Guddal