Siviltilstanden

Hva gjør du når du plutselig beveger deg i to retninger samtidig?

Tidligere publisert i Vagant 4/2012.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

David J. Wineland ble tildelt årets nobelpris i fysikk for å ha stabilisert ioner i en superposisjon, hvor elektronene tilsynelatende har to motstridende egenskaper på én gang. I I civil (2012) forsøker poeten og kunstneren Amalie Smith (f. 1985) å dokumentere et jeg som er forlatt, men samtidig en del av et «vi». Denne paradoksale tilstanden virvler opp grunnleggende spørsmål om identitet: Hvem er jeg? Hvor skal jeg henvende meg? I sin søken etter svar tyr Smith til teorier fra natur- og sosialvitenskapene som hun sammenstiller med observasjoner av sin egen kropp. I Civil er en prøvende skildring av en tapserfaring.

Boken er delt opp i fem deler og består av sitater, leksikonlignende beskrivelser av mennesket og naturen, avbildninger av forfatterens tenner og minner fortalt i presens om den symbiotiske felleskroppen jeget og ekskjæresten en gang utgjorde. Lesningen blir stadig brutt opp – med ett blir man møtt av et fotografi, en redegjørelse for Julia Kristevas tenkning om det abjekte, sitater fra Hannah Arendt, Bruno Latour, Jane Bennett eller den matematiske ligningen som beskriver termodynamikkens andre lov, entropien. De forskjellige teksttypene og fotografiene legger seg i forlengelse av hverandre. Kapitlene sprer seg på sin side utover i boken som ringer i vann, illustrert ved hjelp av sirkler (symboler fra matematikkens mengdelære?) for hvert kapittel. Viten opphopes, samlingen eser, den er «en erindringsform», sier Smith. «Tingene trækkes ud af kredsløb for at opbevares til eftertiden.»

Amalie Smith: I civil (2012)

Amalie Smith: I civil (2012)

Tekstene i I civil er henvendt til kjæresten som rammes av kreft og blir frisk. Paret gjør det deretter slutt, men jeget klarer ikke å løsrive seg. Forestillingen om deres felles kropp er fortsatt i live: «Vi har hver vores krop, men også en fælles krop i sengen. En udvidet krop, som inkluderer sengen.» I likhet med Aristofanes’ dobbeltkroppede vesener fra Platons Symposion vandrer de fryktløst rundt i verden, blind for at enheten de utgjør skal kunne oppløses. Når sykdommen inntreffer henvender jeget seg like mye til sin egen kropp, som til hans: «cellerne begynder at fordoble sig næsten uhæmmet i din krop, uden at der af den grund bliver færre i min.» Fortvilelsen, forvirringen, skyldes ikke hovedsakelig – forstår vi – et traume etter kreftsykdommen eller bruddet, men en tempoforskjell mellom det kroppslige på den ene siden og forestillingsevnen på den andre: Den felles kroppen har spaltet seg i to, uten tillatelse, cellene trekker i en retning og erindringen i en annen. Tittelen spiller på denne ubalansen: «Jeg ser for mig en skuespiller, en hovedrolleindehaver, forlade scenen og stå i kulissen, i civil, uden andet i tankerne end: Hvad sker der på scenen.» Det handler om å være til- og frakoblet samtidig, med i stykket, men uten å være i stand til å spille en rolle.

Kroppen blir hos Smith beskrevet som en samling av atomer, uforståelige og uforutsigelige fluktuasjoner i rommet. Fortelleren går både konkret og analytisk til verks, hun er opptatt av hvordan kroppen(e) reagerer, observerer seg selv og andre i et presist, men naivt språk, og supplerer med vitenskapelige forklaringer i et forsøk på å finne en bakenforliggende logikk. Det vitenskapelige blikket hindrer diktene i å bli sentimentale, og fremstår i stedet en smule fanatisk; fortellerstemmen minner i del to om en forrykt forsker overbevist om at svaret er funnet. Dypdykket ned i kroppens minste bestanddeler har slynget jeget ut igjen. Kroppens oppløsning, hans kreft, alle hendelser er kun bilder på det store universets uunngåelige, irreversible prosess: «Entropi! råber jeg – alt nivelleres.» Det er en naturlov. Men uutholdelig for jeget å leve med: «Forskelsløshed er værre end døden!» Som i en opera blir følelsen av tap blåst opp til det absurde.

Teoriene later til å ha en midlertidig stabiliserende funksjon, de gir bekreftelse og vekker fascinasjon for hvordan ting lar seg samle. Boken er derfor mer enn noe annet en undersøkelse av forskjellige former for samlinger og oppløsninger – kroppens, erindringens, universets. Mange av tekstene er svake hver for seg, men fungerer godt som funn, ledd i jegets søken. Når Smith for eksempel beskriver en performance av Marina Abramovic og Ulay fra 1977 eller viser leseren et fotografi og en dertil hørende tekst om et svensk bevissthetseksperiment, er det ikke tekstene som setter refleksjoner i gang, men kombinasjonen av dem. Kryssklippingen mellom vitensområdene er jegets metode for å takle den fornuftsstridige tilstanden hun befinner seg i, som en bevissthet i en kropp uten selvfølgelige grenser.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

De næste 5000 dage (2010), Smiths første utgivelse på Gyldendal (hun debuterte på småforlaget emancipa(t/ss)tionsfrugten med filmmanuset Fabrikken falder i 2010), består av løst sammensatte tekster. Her, som i I Civil, flanerer jeget rundt i vitenskapens verden, hun er «fascinert av fakta, og det på en overstadig måde». Fortelleren er laget av et uendelig utflytende materiale: «Gid mit lange lys hår kunne væves stramt. Din hånd bliver vand eller blod og trænger gennem det.» Huden blir til en skjør membran som når som helst kan briste.

Den første og sterkeste teksten i De næste 5000 dage beskriver en rekke minner om Danmarks vestkyst. Først får vi presentert en grafisk illustrasjon av «kystfodring» (sand som blir fraktet til kysten for å stoppe erosjon), deretter et fotografi av det omtalte landskapet på et gitt tidspunkt og til slutt en rekke korte tekstavsnitt som beskriver fortellerens minner om stedet. Landskapet er kontinuerlig i endring: Sandhauger ved kysten beveger seg ut mot havet, skifter brått status fra fastland til havbunn. Jeget, i en voksende barnekropp, kan ikke, på morens oppfordring, se hvor langt sandhaugene har flyttet seg siden i fjor: «Det var svært, min krop voksende også. Landskabet blev mindre, hver gang jeg besøkte det.» Når moren bruker kartet for å vise barnet avviket forstår hun det, men kun i korte glimt: «Hvert år forstod jeg det på en ny måde. Så glemte jeg det igen.»

Landskapet genererer utallige bilder: «Fortiden er ikke bare ét landskab, men mange landskaber, som ikke kan eksistere samtidig, som ville fylde verden med materiale, hvis de gjorde det.» Ideen om minnets multiplisering av landskapet alluderer til kvantefysikkens forestillinger om den logiske muligheten for flere verdener: Enhver valgmulighet elektronene står ovenfor i superposisjonen kan i prinsippet bli til virkelighet, ikke i vårt eget univers, men i forskjellige, parallelle multiverser. Flørten med kvantefysikkens teorier om elektronenes kontraintuitive oppførsel fortsettes i I Civil. «Samlingen» som Smith prøver å sette sammen vil stille seg utenfor kretsløpet, bli fritatt fra naturlovene, det strebes etter en syklisk, parallell forståelse av tid, for å etablere en verden jeget kan kjenne seg igjen i. Kritikeren Lars Bukdahl har i Weekendavisen kalt I Civil «en Petrarca-sonet formateret til en Illustreret Videnskab-artikel eller omvendt». Et godt forsøk på en beskrivelse – jeg tror omvendt. Vitenskapen blir både i I Civil og i De næste 5000 dage til et springbrett for (u)mulige fortolkninger av forholdet vårt til verden rundt oss.

Ragnild Lome

Ragnild Lome

f. 1987. Stipendiat i litteraturvitenskap ved Linköpings Universitet. Bor i Linköping og København. Medredaktør i Vagant.

Facebook

Twitter