Hvor er Europa, mens fanden er løs i Italia?

«Vi opplever at det sosiale samholdet smuldrer bort, og at det oppstår en bølge av nasjonalisme og rasisme mot alt som oppfattes som utenlandsk.»


Tekst: ROBERTO SAVIANO
Oversatt av: SNORRE FJELDSTAD
Illustrasjon: ANDREAS TÖPFER
Publisert: 30. AUGUST 2018

Den som aldri har syndet, skal kaste den første stein. Altså ingen i Europa. Ingen i Europa har ren nok samvittighet til å fortelle andre hvordan man skal få slutt på tragedien med flyktninger som risikerer livet på vei til Europa. Ingen kan gjøre det, fordi Europa har overlatt hele ansvaret til Italia, et ansvar landet tydelig har vist at det ikke er i stand til takle. Og fordi Europa har gjort nøyaktig de samme kommunikasjonsfeilene som i Italia har ført høyreorienterte og fremmedfiendtlige krefter til makten, krefter som er helt ute av stand til å sikre sosialt samhold i landet.

 

 

I Italia har det hersket valgkamp siden 2013. Det innebærer at alt dreier seg om politisk kommunikasjon. Og politisk kommunikasjon er noe helt annet enn politikk: Den består av påstander, vulgariseringer og forenklinger. Italienerne er omgitt, beleiret og nedtynget av en politikk som ikke er reell, men som kun finner sted i talkshows og sosiale medier. Det betyr at pressen og fjernsynet, for å klare seg på markedet, gir stor plass til alle som på en mer eller mindre provoserende måte taler de oppbrakte innbyggernes sak – de som etter tiår med berlusconisme, anti-berlusconisme og nedgangstider nå sitter igjen med følelsen av at verden og Europa skylder dem noe.

Roberto Saviano, f. 1979, er en italiensk forfatter og journalist. Han ble verdenskjent med boka Gomorra, en inngående studie av Camorra-mafiaen i Napoli. Boka er utgitt i over 40 land og har solgt mer enn 7 millioner eksemplarer.

Da Gomorra ble publisert i 2006, ble Roberto Saviano dømt til døden av mafiaen, og har siden levd med politibeskyttelse døgnet rundt. Etter Savianos kritikk mot Italias justisminister Matteo Salvini, truet Salvini med å oppheve politibeskyttelsen av Saviano. Da Saviano deretter beskyldte utenriksministeren for å løpe mafiaens ærend, svarte sistnevnte med å saksøke Saviano for ærekrenkelse.

Dette innebærer at de som snakker om migranter som en plage som må utryddes, blir svært synlige, særlig hvis de har oppnådd troverdighet i miljøer på den såkalte «venstresiden». Og det betyr at de som snakker om Europa som en mislykket utopi og et perfid system, blir ansett som realister, i motsetning til alle som snakker om Europa som et felles prosjekt man kan være med på å utforme og utvikle.

Med den nye regjeringens inntog, og allerede mot slutten av den forrige regjeringen, begynte utallige journalister og opinionsdannere å flagge holdninger preget av dårlig skjult fremmedfrykt. Justisminister Matteo Salvini er i gang med å iverksette «Minniti-metoden», doktrinen til tidligere justisminister Marco Minniti (Partito Democratico), som la seg på en Lega-typisk linje, og dermed på mirakuløst vist sprengte spekteret for hva som er politisk mulig, selv for en gul-grønn regjering (som er det lett ironiske kallenavnet i Italia for sammensuriet av Lega og Femstjernersbevegelsen).

Uendelig bitterhet
Marco Minniti var i fjor den første som kunngjorde: «Vi stenger havnene for frivillige organisasjoner.» Det var han som – i et politisk mediesirkus uten sidestykke – tvang de frivillige organisasjonene til å undertegne vilkårlige retningslinjer, noe som umiddelbart skapte splittelse i en humanitær front som er avhengig av samhold for å kunne hjelpe de som trenger det mest. Det var også Minniti som sa omtrent følgende til italienerne: Innbruddstallene faller riktignok, men vi interesserer oss verken for fakta eller statistikk, bare for følelsene deres – og hvis dere føler dere usikre, skal vi finne måter dere kan forsvare dere på. Alt dette har banet vei for det som er i ferd med å skje i dag. Med andre ord: Ingen grunn til forbauselse. Bare uendelig bitterhet.

Og mens dette pågår i Italia, hva gjør Europa? Hvor er den europeiske solidariteten? Enkelte har hevdet – med en viss rett – at Italia under Berlusconi, og senere under Renzi, aksepterte å ta imot innvandrere i bytte mot en viss økonomisk fleksibilitet. Men forstår ikke Europa at noe slikt ikke kan fungere? Hvordan er det mulig at europeiske statsledere så sterkt undervurderer virkningene av en politikk som er ineffektiv, ja, nærmest kriminell?

Avtalen mellom Tyskland og Tyrkia om å stenge Balkan-ruten har banet vei for avtalen mellom Italia og Libya: Milliarder av euro overføres til antidemokratiske stater for å opprette enorme leire der det beviselig foregår tortur og mishandling. I 2016 inngikk Tyrkia en svært lukrativ avtale med EU: 6 milliarder euro fordelt på tre år. Bare i fjor mottok Libya 800 millioner euro fra Italia for å demme opp flyktningestrømmene. Pengene kunne vært brukt til å fremskaffe hjelp og opprette velfungerende mottak. Men slik det nå ser ut, foretrekker vi å betale torturister for å holde problemene utenfor vår synsvidde, heller enn å lete etter reelle løsninger.

Og i nabolandet Frankrike? Der blir solidaritet nå kriminalisert, på samme måte som Gentiloni-regjeringen gjorde, og slik Salvini/Di Maio-regjeringen er i ferd med å gjøre. Fjellføreren Benoît Ducos, som ble anholdt av fransk politi da han hjalp en høygravid flyktning på grensen mellom Italia og Frankrike, er bare ett av mange eksempler. Men det er et tydelig eksempel, fordi det viser hva som skjer når regjeringen bestemmer seg for å imøtegå ekstremistene ved å overgå dem på deres egen hjemmebane.

I Italia har vi sett hvordan denne strategien har mislykkes fullstendig. La oss håpe andre land lærer noe av fiaskoen. Ellers ender vi opp med et Europa slik Salvini ønsker det. Som europaparlamentariker var Salvini kjent for knapt å være til stede i Brussel. Som justisminister vil han gå inn i historien for sin kommunikasjonskampanje mot innvandrere.

Grov rasisme
Matteo Salvini har inntatt justisdepartementet uten å forstå at en sentral del av oppgaven er å sørge for italienernes sikkerhet. Altså ekte sikkerhet, den som hver eneste dag trues av kriminelle organisasjoner. Dette nevnes knapt i samarbeidsavtalen mellom Lega og Femstjernersbevegelsen. Matteo Salvini sier ingenting om de italienske kriminelle organisasjonene og hvordan de opererer. For å lede oppmerksomheten bort fra dette, snakker han heller om innvandrere. På sosiale nettverk sender Salvini ut påstander som kommende generasjoner vil be oss stå til regnskap for. Et eksempel: For kort tid siden eksploderte en bombe i sentrum av Napoli. Hvordan reagerte justisministeren på et slikt alvorlig problem med offentlig sikkerhet og organisert kriminalitet? Ved å ta hånd om «Italienere først», for å sitere et typisk slagord fra Lega?

Spørsmålet er hvilke italienere som kommer først. Italienerne i sør, der Salvini ble valgt til senator (i valgkretsen Rosarno i Calabria) er mer enn andre ofre for vold forårsaket av organisert kriminalitet. Men den enøyde Salvini enser dem ikke, han ser bare innvandrere, som han utnytter for å vinne velgere med grov rasisme som virkemiddel.

Kort tid etter at Salvini ble utnevnt til justisminister, uttalte han:«For migrantene er festen over.» En fest som består i å være født i Afrika, å ofre alt for å forsøke å skape en bedre fremtid, i håp om å kunne hjelpe familien som blir igjen og venter, fordi de er for mange, fordi familien også består av kvinner, eldre og barn som ikke ville tåle påkjenningen av en lang og strabasiøs reise. En fest som består av å krysse kontinentet, stuet sammen i et kjøretøy som er konstruert for ti personer, men som frakter femti. En fest som består i å reise uten mat og nesten uten vann, å være i sin beste alder, men likevel fullstendig utslitt og på sammenbruddets rand, men fortsatt bære håpet i seg.

En fest som består i å ankomme Libya, gjøre alt for å slippe unna fangenskap i en flyktningleir, forsøke å ikke ende opp som byttemiddel mellom pengegriske gisseltakere og den gjenblivende familien, som setter seg i enorm gjeld for å hjelpe flyktningen til Europa, og må betale den ned med mange års arbeid – gjeld som tas opp for friheten, for å kjøpe seg håp.

En fest som består i å kjøpe seg plass i en gummibåt, og kanskje være den som blir plassert ved roret, og dermed risikere selv å bli betraktet som menneskesmugler. En fest som utspiller seg i utallige timer på åpent hav. I rolig sjø og i storm. På et glohett og strålende hav om dagen, og på et iskaldt og svart hav om natten. En fest som består i å presses sammen med over hundre personer i et fartøy som tar inn vann overalt, å befinne seg i midten, der man knapt får puste, og deretter sitte langs rekka, med de nedkjølte og numne bena dinglende utenfor. En fest som består i gjennomleve et helvete, å være mor eller far og føle på ansvaret det er å ha satt de man elsker aller høyest i ekstrem fare. En fest når gummibåten ikke lenger tåler vekten og tar inn vann, og angsten for å synke griper fatt i en.

En fest Malta, Italia og resten av Europa nå forsøker å kvitte seg med ved å sende den så langt bort som mulig. En fest der de frivillige organisasjonene – disse «havets taxier» (Luigi Di Maio), disse «vise-menneskemuglerne» (Matteo Salvini) – forhindres fra å hjelpe mennesker, mens det gis grønt lys for den libyske kystvakten, som åpenbart gjør felles sak med menneskesmuglere (ifølge FN). En fest som består i kringkaste TV-opptak av redningsaksjoner fra den samme libyske kystvakten, men kutte ut de lange minuttene der militæret denger løs på flyktningene, skyter mot båtene til frivillige organisasjoner og truer medhjelperne deres.

Umulig å tie
Hvilken fest det er når ingen kommer til hjelp idet båten er i ferd med å synke, tynget ned av livløse kropper som har måtte tåle å skilles fra familien, reise gjennom ørkenen, sulte, bli slått og torturert i libyske leire, og utsatt for all slags vold og voldtekter. En fest vi ikke bør glemme! Når man om hundre år tråler bunnen av Middelhavet og finner hundrevis av menneskelik, vil man spørre seg hva slags krig som har utspilt seg her.

En fest er det også når ting går bedre, når den italienske marinen gir sin tillatelse og «havets taxier» endelig kan starte redningsaksjonene. En fest når man endelig kommer om bord i en slik «taxi», og etter hvert forstår at de få timene på skipet vil være den eneste anledningen til å puste litt. Kanskje sove. Kanskje håpe at de smertefulle sårene på bena, som åpner seg igjen etter mange dager i saltvann, er det verste som venter en.

Men det verste er ikke de skadde bena. Det er ikke sulten. Det er ikke søvnmangelen. Og det er heller ikke tanken på alle i reisefølget som døde eller forsvant. Det verste vil skje i Italia, hvis havnene er åpne. Eller et annet sted, dersom duoen Salvini og Toninelli (Italias samferdelsminister) stenger havnene for «passasjerene» på disse «cruiseskipene».

«Festen» for en som har ankommet Italia om natten og fått oppholdstillatelse, kan utspille seg en lørdagskveld mens han forsøker å få tak i noen blikkplater for å lage et brannsikkert tilfluktssted. Festen er uforutsigbar. Festen er en kule gjennom hodet. Soumaila Sacko døde på den måten, i Calabria, noen kilometer fra Rosarno, den lille kommunen der Salvini ble valgt til senator. Soumaila hadde gyldig oppholdstillatelse. Jeg tør knapt tenke på hvordan festen ser ut for dem som ikke har papirene i orden.

Det jeg vet med sikkerhet, er at vi ikke kan la denne regjeringen jobbe ufortrødent videre med sine utallige utfall. Vi må få den til å angre på den dagen den av egoisme, egeninteresse og ondsinnethet bestemte seg for å bli rasistisk – for den har faktisk bestemt seg for det. Det er grunnen til at det nå, mer enn noensinne, er det umulig å tie. I disse dagene føler jeg meg – og jeg er heldigvis ikke den eneste – som en elv som går over sine bredder. Jeg må insistere på at vi ikke må la den nye regjeringen få tid. Fordi regjeringen, allerede før den har begynt på arbeidet, har forårsaket enorme skader. Skader som ikke lar seg reparere.

En krig mellom brødre
Hvordan er det mulig, spør du kanskje, når regjeringen er såpass fersk? Det er mulig fordi den kom til makten etter en lang og tærende valgkamp fra Lega (Forza Italia var bare en støtte i rollen som klovn) og Femstjernersbevegelsen, som uten skrupler utnyttet det svake punktet i dette landet, der tiltroen til politikerne allerede var smuldret bort. Hvorfor, spør du kanskje, har landet nå gitt sin tillit til to politiske bevegelser, Lega og Femstjernersbevegelsen, som i manges øyne – også mine – er like lite å stole på som Partito Democratico (PD) og Forza Italia (FI)?

Først og fremst fordi de to partiene vet hvordan de skal kommunisere i sosiale nettverk. Og fordi de har en reell (og ikke bare virtuell) forbindelse med velgerne, en forbindelse som FI og PD for lengst har mistet. Men fremfor alt fordi de har klart – om enn på den verst tenkelige måten – å formidle følgende budskap: «Kjære italienere, vi forstår dere, vi står på deres side. Det er rett og rimelig at dere er redde. Det er rett og rimelig at dere er bitre.» Men Lega og Femstjernersbevegelsen går enda lenger. Ved å spre falske opplysninger og tall har de gitt mange italienere akkurat det de ønsket: en fiende av kjøtt og blod.

Italia befinner seg i en krig som lenge har pågått i stillhet, og som utkjempes på to fronter. Den ene står mellom regjeringen og alle dem som våger å si at de ikke tilbyr noen reell løsning på landets problemer og økonomiske utfordringer. Den andre er en front med mange ofre: en broderkrig mellom de skadelidende. Denne krigen vil være avgjørende for Italias og Europas skjebne. Afrikanske migranter som kommer til landet, befinner seg midt i krigen, men bare tilsynelatende: Det som i realiteten står på spill, er hva slags fremtid vi ønsker å bygge, en fremtid basert på engasjement og arbeid, eller en fremtid med terror og fattigdom. Våre handlinger i dag bestemmer mer over morgendagens verden enn vi kan forutse (eller ønsker å vite).

Krigen som utspiller seg handler ikke, slik det kanskje kan se ut, om å stenge grensene eller redusere innvandringsstrømmen til Italia. Hvis det hadde vært tilfelle, ville det være nok å undertegne noen europeiske overenskomster, i stedet for å bevæpne italienere mot andre mennesker.

Sett fra et slikt perspektiv var skipet Aquarius[1]en felle vi alle falt i, som splittet folkemeningen, rørte i følelser og kvelte all refleksjon. På den ene siden stod de som – til tross for 630 mennesker i havsnød – mente det var riktig å gi Europa en lærepenge. Og på den andre siden de som mente det var grotesk å instrumentalisere 630 menneskeliv for å få i stand forhandlinger. Til syvende og sist mistet vi alle helheten av syne. Den ser omtrent ut som følger.

Propaganda og fakta
Formålet med «ingen ilandstigning»-politikken i Middelhavet er ren kriminell propaganda. Noe slikt vil ikke skje over natta – det vil ikke skje noensinne, uansett. Matteo Salvini sier – i tråd med Lega og Femstjernersbevegelsens felleslinje, og det vi alle ønsker – at han vil forhindre flere tragedier på havet og redde flyktningene ut av klørne på menneskesmuglere i Libya og kriminelle organisasjoner i Italia. Men propaganda er én ting, handlinger noe helt annet. «Ingen ilandstigning» har vært målet for alle Salvinis forgjengere, med samme oppskrift og samme mislykkede resultat (å opprette leire i Libya fungerer ikke; det som fungerer, er å respektere like menneskerettigheter for alle). Forskjellen er bare at Salvini åpenbart klarer det enda dårligere.

I løpet av årene har vi overført midler til ustabile land, vi har forsynt menneskesmuglere og kriminelle med penger fra Italia og EU uten å få noe tilbake. For så lenge det fins mennesker som vil forlate Afrika og reise til Europa, og det ikke er noen legale måter å gjøre det på, vil det alltid være noen som tar imot pengene deres og fører dem hit.

For afrikanere er Europas porter stengt. Den eneste måten å komme hit på, er å gjøre det i skjul – og den libyske mafiaen hjelper gjerne (i snitt 100 000 årlig). Det fins en etterspørsel, men ingen legale tilbud som kan dekke den. Uavhengig av Matteo Salvinis brutale metoder og Luigi Di Maios glatte talemåter, fungerer markedets lov som alltid: Der det er etterspørsel, vil det også finnes et tilbud. Legalt eller illegalt.

Kan vi ta imot hele verden? Nei. Men Italia befinner seg ikke i en situasjon der man må si: «Stopp, nå er det nok!» Jeg spør meg ofte hva som er løsningen. Som om det skulle finnes en løsning på fenomenet migrasjon. Det eksisterer ingen endelig løsning, men det er mange løsninger man ikke bør velge.

For det første: Alle illegale innvandrere som befinner seg i Italia i dag, må få et ordnet opphold. I 2002 gjorde Roberto Maroni nettopp det, ved å tilrettelegge papirer for 700 000 innvandrere, som straks ble til 700 000 skattepliktige. Dagens regjering bør gjøre det samme.

Sløvet samvittighet
For det andre: Gjøre noe med visabestemmelsene og slutte å finansiere den libyske mafiaen. Disse pengene går til fangevoktere. Det er penger som belaster budsjettet, men først og fremst samvittigheten vår – selv om mange italieneres samvittighet har blitt sløvet etter alle disse årene med valgkamp på laveste nivå.

For det tredje: Inngå avtaler med andre europeiske land om at oppholdstillatelser som gis i Italia, også gir rett til å bevege seg å arbeide i hele EU. Med andre ord: Slutte å skravle, og i stedet bedrive politikk. Uten dette er det enkelt å forutsi hva som vil skje i løpet av de neste månedene og årene.

Nylig ble flyktningene om bord i Aquarius stengt ute på havet, mens de som var om bord i det italienske kystvaktskipet Diciotti fikk gå i land i Catania. Var det flyktninger av forskjellig klasse? Om bord på Aquarius var det folk som var blitt reddet av den italienske kystvakten. Neste gang antar jeg at ingen vil forlate det offisielle «redningsskipet» og gå om bord hos en frivillig organisasjon, som møter stengte havner i timer eller dager av gangen.

Og følgene av alt dette finner vi i Italia, der det utspiller seg en broderkrig mellom italienere som har vært her i generasjoner og innvandrere – legale eller illegale – som ofte lever og arbeider under elendige og slaveliknende forhold.

Når man retter blikket mot folk som skal komme til landet senere, har man paradoksalt nok lett for å glemme rettighetene til de som allerede er her: rettigheter ethvert menneske har, enten de har oppholdstillatelse eller ikke. Men – og dette er hovedproblemet – det hatet mange bærer mot afrikanere som ennå ikke har satt sin fot i Italia, retter seg ofte mot immigranter som allerede bor her. Vi er i ferd med oppleve at det sosiale samholdet smuldrer bort, og at det oppstår en bølge av nasjonalisme og rasisme mot alt som oppfattes som utenlandsk. 

Hvor står Europa?
Den sørgelige sannheten er at regjeringen likevel vinner tilslutning fra stadig flere, fordi de peker ut mål, fiender som skal steines, kategorier av personer som må bekjempes. Slik er det, om italienerne liker å høre det eller ikke. Men de utallige italienerne av origine controllata som lever i frykt og intoleranse, forbedrer ikke sin egen situasjon ved å bevæpne seg mot innvandrere med eller uten oppholdstillatelse. Tvert imot: Når minoriteter blir sikret rettigheter, kommer det hele fellesskapet til gode. Det får umiddelbar virkning for samfunn og sikkerhet.

Noen grupper har det tatt flere tiår å integrere, men det trengs ikke mange år for at alt skal falle sammen igjen som et korthus, under vekten av en nasjonalisme som nå er i ferd med å gjøre alle til hverandres fiender. Enda en gang stiller jeg spørsmålet: Hvor står Europa? Europa har allerede bestemt seg for at Italia er tapt. Hvordan skal man ellers forstå Emmanuel Macron og hans likesinnede når de snakker om Matteo Salvini? Hvis en forfatter, en intellektuell eller en journalist fra et hvilket som helst land sier at vedkommendes strategi er «til å spy av», er det en legitim måte å uttrykke kritikk på. Men når teamet rundt en statsleder sier det samme, er det bare et bevis på at Italia allerede står utenfor Europa.

Hvis Europa mislykkes med mottak og integrering, er det Italias oppgave å innta en lederrolle for å oppnå konstruktive forandringer, og ikke døse i ussel nasjonalisme. Og de ansvarlige i Europa som ikke er på høyde med situasjonen, bør velge å tie i stedet for å spy ut hånlige utspill for sin egen politiske vinnings skyld. For det er menneskeliv som står på spill. Og når menneskeliv står på spill, blir en slik politisk opportunisme kynisk og grusom.

Første gang publisert i Le Monde 21. juni 2018
© Roberto Saviano
Oversatt fra fransk av Snorre Fjeldstad

 

[1] Etter å ha reddet 630 migranter utenfor kysten av Libya, ble redningsskipet Aquarius i juni 2018 nektet å legge i land både i Italia og Malta. Skipet, som ble drevet av hjelpeorganisasjonen SOS Mediterranée, ble til slutt tatt i mot i Valencia i Spania. Saken vakte internasjonal oppsikt og førte til politiske gnisninger mellom flere Middelhavsland. (Overs. anm.)

Roberto Saviano

Facebook

Twitter